Vennskap og psykiske utfordringer

[AnonymBruker]

Hei, jeg er i begynnelsen av 20 årene og har store deler av livet slitt med en tilbakevendende sykdom. Når jeg er syk blir jeg også psyk (har ikke bipolar lidelse). Når jeg er syk/psyk holder jeg meg unna andre til jeg er frisk igjen selv for og skåne andre. Problemet mitt er bare det at jeg har funnet ut at ingen bryr seg om meg, sånn egentlig. Folk holder på med sitt og har andre venner, jeg virker ikke så viktig for noen. Det er ingen som spør om hvordan det går eller om vi skal finne på noe (men som sagt, de er jo ikke første gangen jeg trekker meg unna). På en måte er det deilig at de holder seg unna, da slipper jeg å lage dårlige unnskyldninger, men jeg begynner jo å skjønne at jeg egentlig ikke betyr så mye for dem. Hvis de hadde holdt på sånn hadde jeg i hvert fall spurt om det går bra eller om det var noe jeg kunne gjøre. Det er trist og innse at jeg egentlig ikke har noen venner. Bare folk jeg kan henge med fordi de synes jeg er morsom på byen eller på fest, ingen nære forhold. Noen flere som har det slik?

Anonymkode: 30204...80d

[AnonymBruker]

Hei, 
det er ikke så lett å leve med sykdom og spesielt ikke en som svinger sånn at man kan være med på ting en periode og må være fraværende en annen periode. Jeg tenker at vennene dine kanskje kan være redde for å mase på om du vil være med å finne på noe fordi de tenker at du er for syk, og at de heller syntes det er greiest om du kontakter de når du er frisk nok til å gjøre noe sammen? Tror ikke at de trekker seg unna for å være slem. Men som du sier så har jo friske personer et eget, aktivt liv, andre venner, andre prioriteringer, andre planer osv og det kan sikkert føles ut som at de ikke bryr seg om deg, men det er ikke sånn! 
Kanskje du kan få deg noen andre venner som ikke bare er vant med å være med deg på byen og fest når du er frisk? Har du i det hele tatt så veldig mye mer til felles med de enn byen og fest å bygge et vennskap på? 
Jeg tenker at det ville være bedre for deg å få noen nye venner som du har andre ting til felles med og som det blir mer naturlig å ha på besøk og finne på andre ting med når du ikke er i fest-form også. 

Anonymkode: 92810...62e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 
det er ikke så lett å leve med sykdom og spesielt ikke en som svinger sånn at man kan være med på ting en periode og må være fraværende en annen periode. Jeg tenker at vennene dine kanskje kan være redde for å mase på om du vil være med å finne på noe fordi de tenker at du er for syk, og at de heller syntes det er greiest om du kontakter de når du er frisk nok til å gjøre noe sammen? Tror ikke at de trekker seg unna for å være slem. Men som du sier så har jo friske personer et eget, aktivt liv, andre venner, andre prioriteringer, andre planer osv og det kan sikkert føles ut som at de ikke bryr seg om deg, men det er ikke sånn! 
Kanskje du kan få deg noen andre venner som ikke bare er vant med å være med deg på byen og fest når du er frisk? Har du i det hele tatt så veldig mye mer til felles med de enn byen og fest å bygge et vennskap på? 
Jeg tenker at det ville være bedre for deg å få noen nye venner som du har andre ting til felles med og som det blir mer naturlig å ha på besøk og finne på andre ting med når du ikke er i fest-form også. 

Anonymkode: 92810...62e

Takk, det er veldig sant. Jeg trenger begge deler, skal jo ikke klage, siden det hadde vært slitsomt og måtte bort forklare, men jeg føler bare at jeg ikke er noe verdt lenger. Blir lei meg når jeg ser at de møter hverandre skriver kjærlighetserklæringer på sosiale medier, mens her sitter jeg og ingen husker meg. Føler at jeg bare ender opp med å bli en perifer venn for alle.

Anonymkode: 30204...80d

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, det er veldig sant. Jeg trenger begge deler, skal jo ikke klage, siden det hadde vært slitsomt og måtte bort forklare, men jeg føler bare at jeg ikke er noe verdt lenger. Blir lei meg når jeg ser at de møter hverandre skriver kjærlighetserklæringer på sosiale medier, mens her sitter jeg og ingen husker meg. Føler at jeg bare ender opp med å bli en perifer venn for alle.

Anonymkode: 30204...80d

Skjønner veldig godt hva du mener, jeg hadde det også sånn når jeg var syk i mange år. Jeg aksepterte det at ja , for mange var jeg visst bare en perifer venn, selvom de for meg var nære venner. Jeg aksepterte at de møtte kanskje 100 mennesker i måneden via jobb, skole og fritid, og jeg møtte kanskje bare de. Først så føles det veldig bitter og trist, men jeg fant meg nye venner som var mer ekte. Noen gjennom pasientforeninger som slet med det samme som meg, det var veldig greit for da var det ingen som så på meg som dårlig venn bare fordi jeg forsvant helt i perioder. De visste jo hvorfor, og forstod hvorfor, noe friske har problemer med uten å "move on" på en måte. 

De husker deg nok, men de har en hverdag som ikke du er del av og da blir ikke du like viktig for dem som de er for deg. 
Men skal jeg fortelle deg en ting? Venner man bare fester med er faktisk ikke så viktige å ha! Det er venner som uansett hadde falt av etter hvert som dere ble eldre og folk begynte å prioritere jobber og familie osv i stedet. 
Så ikke tenk at de er alt! 

Det at du føler at du ikke er noe verdt kommer nok av selve sykdomssituasjonen din. Det er veldig viktig å føle seg verdt og nyttig. Om du ikke er i form til å ha en hobby hvor du skaper eller utretter noe, kanskje du kan lese eller lære deg ting på nettet som gjør at du føler at du utvikler deg, eller lage en blogg eller lignende på nettet som kan være hjelpsom for andre? Av sånne grep kan man føle mer mening og selvverd og det er veldig viktig i din livssituasjon 

Anonymkode: 92810...62e