Trenger råd angående min mor.

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg er en 33 år gammel kvinne som ikke har hatt det så greit i oppveksten. Jeg ble mobbet hele barndommen og tenårene, noe som har resultert i at jeg aldri har klart å fullføre noen utdannelse. Jeg sleit i alle tenårene med spiseforstyrrelser og selvskading. Som voksen har jeg kun klart å stå i vaskejobber, men dette taklet jeg heller ikke pga stress og har i tillegg til alle mine psykiske diagnoser også utviklet irritabel tarm syndrom. 

Først nå etter flere år i terapi så har jeg begynt å se moren min i et nytt lys, det er psykiateren min som også var med på å få opp øyne mine, spesielt etter en time hvor jeg hadde moren min med. 

Helt fra barndommen kan jeg huske at moren min snakket meg ned. Min bror har alltid vært og er et prakteksemplar i forhold til meg, han har vært skoleflink, gått flere år på høyere utdannelse og har en god jobb. Jeg har alltid merket at moren min har en helt annen respekt for han enn for meg. I tenårene kunne moren min som selv da var overvektig kommentere at jeg som var normalvektig før spisevegringen satte inn, for  kraftig. Jeg var 54 kg med mine 1.63. Husker godt hun kløp meg i magen ved kjøkkenbordet og sa «se på alt dette fettet, syntes du selv det er fint?», mens broren min stod og lo. Det ironiske var at både han og moren min var de overvektige mens jeg var normalvektig. En annen gang så hun meg naken på badet og kommenterte «ingen gutt vil ha ei jente som ser gravid ut, ikke se på meg, for jeg er eldre enn deg». ( Hun mente at det ikke gjorde noe at hun var overvektig ). Da jeg senere utviklet spiseforstyrrelser så nektet hun for alt det stygge hun hadde sagt om kroppen min. Jeg merket at mamma i denne perioden syntes det var flaut overfor andre at jeg var syk. Det samme gjaldt kuttene mine etter selvskading. Vi hadde samme fastlege og en gang jeg skulle til fastlegen så kommenterte hun til meg før timen at hun håpet legen ikke så kuttene. 

Jeg føler dessverre at foreldrene mine og spesielt moren min ikke tok tak i at jeg hadde problemer i oppveksten og heller ville skjule det. Spesielt mamma. Hun har alltid vært opptatt av utseende, penger og fasade, så det å ha ei syk datter var ikke noe hun var stolt av. Jeg husker også at jeg fortalte henne at jeg ble mobbet på barneskolen før jeg skulle starte på ungdomsskolen. Moren min sa da at hun skulle informere helsesøster om dette og etterpå at helsesøster skulle følge med på meg på ungdomsskolen. Dette skjedde aldri, helsesøster snakket aldri med meg og jeg ble mobbet de tre årene på ungdomsskolen også. Den dag idag påstår moren min at hun ikke visste om mobbingen.. 

Husker også godt da jeg var 16 år og kjæresten til broren min hadde overhørt en av mobberne mine kalle meg byens største sklie. Jeg hadde ikke en gang hatt sex. Foreldrene mine satte meg ned ved bordet og sa de var dypt skuffet over meg ( fordi de trodde på ryktene ) og mamma sa etterpå at hun skammet seg for å bli sett med meg. 

Moren min er og har alltid vært veldig verbal stygg. Hun kaller meg ofte naiv  og sier selv at hun har alltid rett. Hun har vært veldig til å blande seg i hvem jeg omgås, hvem jeg er sammen med, hva jeg legger ut på sosiale medier osv. I en periode ringte hun meg til og med om morgenen ( jeg bor for meg selv ) for å sjekke om jeg hadde stått opp. Jeg var da 31 år gammel. Hun ble rasende da hun syntes jeg hadde sovet for lenge. 

Hun var med meg på time hos psykiateren min ifjor og etterpå fortalte han meg at han reagerte på måten hun hadde snakket til og om meg på. Han sa han følte at hun umyndiggjorde og sykeliggjorde meg. Sa også at det ikke var rart jeg sleit med psyken når jeg hadde en mor som satt og fortalte meg hvor dårlig jeg fungerer.

Nå etter mange år med prøving og feiling i jobb så har jeg blitt uføretrygdet. Jeg har nå i ett år lånt bilen til moren min og gledet meg til å gi henne denne tilbake og få min egen bil. Jeg har klagd til Nav om at jeg ikke fikk ung ufør tillegg og fikk idag melding om at ung ufør ble avvist pga jeg ikke har rettigheter til det. Før jeg sendte klagen så tok jeg ikke for fast fisk at jeg skulle få ung ufør tillegget og spurte pappa om han kan selge meg en bil, så jeg endelig kan få min egen bil og slippe så mye kontakt med moren min siden jeg ofte må kjøre henne på jobb. Faren min har brukt flere uker på å leter etter  «den perfekte bil», men hittil ikke funnet noe. Jeg har hele tiden følt at moren min har hatt noe med dette å gjøre. Hun vet at jeg er tvunget til å ha kontakt med henne så lenge hun har bilen.. Jeg ønsker egen bil for å ha min egen og bli selvstendig. 

Det første moren min sier når jeg sier jeg fikk avslag på ung ufør er at da var det jammen godt DE ikke har funnet en bil enda. Her beviste hun jo at hun har påvirket faren min til å ikke finne en bil til meg. Hun vil at jeg skal ha hennes bil slik at hun har taket på meg. 

Jeg skjønner nå at faren min ikke vil finne noen bil til meg pga moren min, så bil skal jeg finne selv. Men nå merker jeg at jeg har fått nok. Etter åresvis med moren min sin manipulative oppførsel så har jeg innsett at det er henne det er noe galt med og at hun har med på å gjøre meg syk. Jeg har også innsett at jeg er redd for henne. Hun er veldig oppfarende og har slengt kaffekopp fra seg under en diskusjon, kalt med hjernevasket og at jeg kommer til å ende opp med et nervevrak av en mann. 

Det jeg ønsker nå er å kjøpe meg leilighet i en annen by og kutte nedpå kontakten med moren min. Jeg innser nå at hun hindrer meg fra å være lykkelig og føle meg bra, men behandler meg som et stakkarslig barn som er avhengig av henne. Noe jeg også selvfølgelig dessverre føler pga dette med bilen og derfor jeg skal få meg egen. 

Er det noen her som har opplevd lignende og kuttet kontakt med en av sine foreldre?

Beklager langt innlegg.

 

 

 

Anonymkode: b9ec3...ede

[absinthia]

Jeg har ikke opplevd noe lignende, men jeg vil bare uttrykke min fulle støtte. 

Antagelig burde din mor tatt seg noen runder hos psykolog, selv, for hun virker som om hun har problemer, ut fra det du skriver. 

Lykke til! Jeg tror livet ditt kommer til å bli bedre med større avstand. 

Endret 23. august 2019 av absinthia

[AnonymBruker]

Å herlighet, det der høres ikke bra ut. Flytt langt vekk og skap deg ditt eget liv, unngå henne så godt du kan. Hun trykker deg bare ned i søla med den væremåten du beskriver.

Har selv hatt en forferdelig mor, også med lignende trekk som din, og planen var å kutte henne helt ut da jeg flyttet for å studere, men hun tok livet sitt rett før jeg flyttet. Så den saken løste seg selv. Selv om hun var min mor, var hun ikke noe å samle på for min del. Etter at jeg fikk barn selv var det helt absurd å tenke på at min mor kunne behandle meg som hun gjorde. Barna er det kjæreste man har og man må ta godt vare på de. ❤️

Lykke til, få henne på god avstand! Håper du får det bedre etter hvert, det fortjener du 😘 

Anonymkode: 09004...d32

[AnonymBruker]

Mora mi er temmelig lik. Kutta henne ut for noen år siden. Beste jeg har gjort for meg selv på lang lang tid! Angrer ikke i det hele tatt!!

Det er utfordrende med familiekontakten, men jeg sier ikke noe til de andre at de f.eks må velge mellom henne eller meg. Jeg kommer ikke når jeg vet hun er der. Hun har ødelagt meg nok, så mye at mye er ikke mulig å fikse. Hun får ikke ødelegge meg mer! Nok er nok.

Anonymkode: 2a28d...426

[AnonymBruker]

Dere som har kuttet ut mødrene deres, kutter dere dem ut fullstendig eller møtes dere en sjelden gang? Som f.eks til jul.

Ts

Anonymkode: b9ec3...ede

[AnonymBruker]

Ubegripelig at hun oppfører seg sånn ovenfor deg. Jeg tror du ville hatt veldig godt av å kutte ned kontakten med henne. Og som du skrev, finn en bil selv! 

Sender deg en stor klem, ingen fortjener så mye dritt fra den som skal være en av dine viktigste og nærmeste. ♥️

Anonymkode: f33ec...8d2