Havner du fort i konflikter?

[AnonymBruker]

Og hvordan takler du dette? 

Prøver å ta et dypdykk i meg selv. Høre litt andres syn på egne konflikter. Jeg havner fort i bresjen, får ofte støtte av de rundt meg og blir kanskje litt lett fyrt opp til å ta støyten, og har "rykte" på meg til å sette ned foten. 

Samtidig så er jeg faktisk såpass konfliktsky at når noen svarer tilbake og står opp for seg selv så går det helt rundt for meg og jeg faktisk blir stille. Mye pga jeg tenker at her er det ikke mulig å nå igjennom.. 

Samtidig så tenker jeg at det må jo være noe med meg som havner i dette til stadig. At jeg enten er kravstor, kontrollerende osv osv

 

Så hadde vært interessant å høre dere hvordan dere har det ifht konflikter og hvordan dere først og fremst ser på situasjonen 

Anonymkode: 78b11...c24

[AnonymBruker]

Jeg havnet ikke noe særlig konflikter før. Jeg var veldig konfliktsky, og rømte fra konflikten heller enn å delta i den. Jeg føyet meg alltid etter hva andre ville, for å slippe en evt konflikt. 

Nå havner jeg i flere konflikter enn før. Det er ikke mange, da. Det er veldig sjeldent jeg er i en konflikt, men det har blitt fler enn før. Det er fordi jeg har blitt flinkere til å si nei og å stå for mine egne meninger. Jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke bare gjøre og mene det alle andre vil hele tiden. Dette er ikke så lett for andre p takle, og da blir de sure på meg.

Et eksempel er en konflikt jeg hadde for noen år siden. Det er første gangen jeg mistet en venn pga en krangel. Kort sagt følte jeg meg kontrollert og overvåket. Hn sendte melding og spurte hvor jeg var, maste hvis jeg ikke svarte på melding, skulle vite hva jeg skulle i helgene, sjekket på snap-kartet hvor jeg var og lurte på hva jeg drev med der osv. Prøvde å bestemme hvem jeg kunne være venn med/ date og ikke. Da jeg sa i fra om dette, ble det fullt rabalder. Men jeg nektet å føye meg etter vennens regler og krav. Hadde jeg vært yngre, hadde jeg lydig fulgt kravene bare for å slippe en konflikt. 

Så har det vært noen småkonflikter med venner her og der, som sagt mest fordi de blir sure fordi jeg sier nei til noe.

Jeg har også sagt i fra når jeg har følt meg urettferdig behandlet. Fks en gang møtte ikke noen venninner opp på noe vi hadde avtalt likevel. De mente det var helt innafor å droppe det fordi de hadde en god grunn (det hadde de ikke). Men jeg sa helt ærlig at dette var dårlig gjort, og at jeg ble lei meg. Det ble ikke en stor konflikt, men dette tålte de ikke å høre. 

Jeg takler en konflikt greit, egentlig. Jeg fokuserer på sak og ikke person. Overser det hvis den andre begynner med personangrep. Det er bare en teknikk de bruker fordi de ikke vet hva de skal si. Jeg gjentar ofte det jeg sier, sånn så diskusjonen ikke sklir ut. 

Noen ganger sier jeg at dette kan vi snakke om når du har fått roa deg.

Noen ganger sier jeg at jeg kan snakke med deg igjen når du har noe hyggelig å si.

Noen ganger spiller jeg på den andre personens samvittighet og later som om jeg blir skikkelig lei meg eller såra. Dette gjør jeg bare om den andre oppfører seg skikkelig barnslig, men også om konflikten er helt meningsløs og det ikke er noe poeng i å diskutere i det hele tatt. 

Noen ganger sier jeg rett og slett at jeg har ikke lyst til å snakke om dette lenger. Jeg kommer til å gjøre/ mene X og Y, du mener A og B, og vi får ikke gjort noe med det. Jeg er ferdig med saken. 

Anonymkode: cec7c...39e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg havnet ikke noe særlig konflikter før. Jeg var veldig konfliktsky, og rømte fra konflikten heller enn å delta i den. Jeg føyet meg alltid etter hva andre ville, for å slippe en evt konflikt. 

Nå havner jeg i flere konflikter enn før. Det er ikke mange, da. Det er veldig sjeldent jeg er i en konflikt, men det har blitt fler enn før. Det er fordi jeg har blitt flinkere til å si nei og å stå for mine egne meninger. Jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv, og ikke bare gjøre og mene det alle andre vil hele tiden. Dette er ikke så lett for andre p takle, og da blir de sure på meg.

Et eksempel er en konflikt jeg hadde for noen år siden. Det er første gangen jeg mistet en venn pga en krangel. Kort sagt følte jeg meg kontrollert og overvåket. Hn sendte melding og spurte hvor jeg var, maste hvis jeg ikke svarte på melding, skulle vite hva jeg skulle i helgene, sjekket på snap-kartet hvor jeg var og lurte på hva jeg drev med der osv. Prøvde å bestemme hvem jeg kunne være venn med/ date og ikke. Da jeg sa i fra om dette, ble det fullt rabalder. Men jeg nektet å føye meg etter vennens regler og krav. Hadde jeg vært yngre, hadde jeg lydig fulgt kravene bare for å slippe en konflikt. 

Så har det vært noen småkonflikter med venner her og der, som sagt mest fordi de blir sure fordi jeg sier nei til noe.

Jeg har også sagt i fra når jeg har følt meg urettferdig behandlet. Fks en gang møtte ikke noen venninner opp på noe vi hadde avtalt likevel. De mente det var helt innafor å droppe det fordi de hadde en god grunn (det hadde de ikke). Men jeg sa helt ærlig at dette var dårlig gjort, og at jeg ble lei meg. Det ble ikke en stor konflikt, men dette tålte de ikke å høre. 

Jeg takler en konflikt greit, egentlig. Jeg fokuserer på sak og ikke person. Overser det hvis den andre begynner med personangrep. Det er bare en teknikk de bruker fordi de ikke vet hva de skal si. Jeg gjentar ofte det jeg sier, sånn så diskusjonen ikke sklir ut. 

Noen ganger sier jeg at dette kan vi snakke om når du har fått roa deg.

Noen ganger sier jeg at jeg kan snakke med deg igjen når du har noe hyggelig å si.

Noen ganger spiller jeg på den andre personens samvittighet og later som om jeg blir skikkelig lei meg eller såra. Dette gjør jeg bare om den andre oppfører seg skikkelig barnslig, men også om konflikten er helt meningsløs og det ikke er noe poeng i å diskutere i det hele tatt. 

Noen ganger sier jeg rett og slett at jeg har ikke lyst til å snakke om dette lenger. Jeg kommer til å gjøre/ mene X og Y, du mener A og B, og vi får ikke gjort noe med det. Jeg er ferdig med saken. 

Anonymkode: cec7c...39e

Takk for et veldig godt innlegg. Kjenner meg veldig igjen. Spesielt med dette at en lot seg overkjøre før og hvor problemer de rundt en får når en slutter å gi etter på alt. Det er det som har skjedd medmeg også. 

TS

Anonymkode: 78b11...c24

[SPOCA]

Nei, havner sjeldent i konflikter.

Det betyr ikke at jeg ikke har egne meninger, men etter å ha vært politisk aktiv i mange år har jeg nok lært meg til å være ganske taktisk. Jeg gidder f.eks ikke å diskutere politikk på jobb generelt eller folk jeg vet er langt fra meg politisk. Og det merker jeg det blir litt konflikter av, sånn som samboeren min kan fort komme opp i konflikter fordi har veldig sterke meninger rundt politiske tema (vi mener stort sett det samme), men i motsetning til meg, har ikke han lært seg å "temme" det voldsomme engasjementet og følelsene han bærer på. Han har blitt bedre med tiden da, heldigvis. (Og jeg mener for all del ikke å fremstille han i dårlig lys, men han kan bli veldig, VELDIG engasjert i folk han er uenig med, og jeg ofte en som kanskje svarer mer diplomatisk og trekker meg ut fordi jeg ikke orker de uenighetene - det har jeg liksom blitt ferdig med for mange år siden).

Og så har man jo enkelte som skal kverulere om alt og alle, er et par sånne på jobben, og de trekker jeg meg naturlig unna. Orker ikke folk som skal diskutere og kverne om den minste ting. 

Så alt i alt: nei, lite konflikter. Jeg velger mine kamper med omhu. Jeg sier i fra og lar meg ikke tråkke på, bare så det er sagt, men jeg har generelt et godt forhold til de fleste jeg jobber med, mine venner, familie osv. Jeg er også ganske positiv av natur, og derfor blir det unaturlig for meg å snakke om ting som kanskje kan føre til konflikter?  

[AnonymBruker]

Jeg er kranglete og fæl. Lett krenkt. Umoden. Kjip. Holder meg mye for meg selv pga dette.

Anonymkode: 916eb...eca

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for et veldig godt innlegg. Kjenner meg veldig igjen. Spesielt med dette at en lot seg overkjøre før og hvor problemer de rundt en får når en slutter å gi etter på alt. Det er det som har skjedd medmeg også. 

TS

Anonymkode: 78b11...c24

Den vennen jeg mista pga en krangel, hadde jeg kjent noen år. Så hn ble nok litt sjokka over at jeg plutselig begynte å ha egne meninger. Men jeg hadde blitt kontrollert lenge og skjønte til slutt greia. 

Nye venner som jeg har vært uenige med, har heldigvis respektert mine meninger før det ødela alt. Men de kjente meg ikke da jeg aldri turte å si nei. 

Det viktigste er nok bare å holde seg til sak, og fokusere på en løsning, ikke hvem sin skyld det er e.l. Snakke rolig og bestemt. Også er det faktisk greit å være uenige. Man må kompromissere, eller bare la det være. 

Jeg pleier å si at: Blablabla er mitt forslag til løsning, du må også komme med et forslag som gagner begge. Kommer du ikke med forslag så er det mitt forslag som gjelder. 

 

Anonymkode: cec7c...39e

[Mari Y]

Feilene man ofte gjør ved og å havne i konflikter er at man holder det gående. Det spiller egentlig ingen rolle hvem eller hva som starter det, eller om hvorvidt du har blitt urettferdig behandlet, som kan være årsak til konflikten, men hvordan avslutte det. 

F eks på Facebook er det veldig lett og å ville 'ta igjen' kjefte tilbake, ville sette folk på plass. Et eksempel kan være rasisme- debatten og hvis vi opplever at noen har meninger som viker litt fra våre egne(nå snakker jeg ikke om muslimhatere og disse som åpenbart er ekstremister). Det er lett og å kjefte og ville sette på plass, men saken er at da bare holder man det gående. Og å da gå inn for og å kjefte tilbake har ikke egentlig noen hensikt. I tillegg så er det alltid noen som ikke er sosialt oppegående. De vet ikke hvordan de skal opptre i samsvar med andre mennesker. Og, samt, man har menneskelige biaser man handler ut ifra. 

[Gjest AthenaRavenLuna]

Kan faktisk ikke huske sist jeg var i en konflikt. 

[AnonymBruker]

Gi meg en ærlig og rett på sak person,som  sier ifra/ forteller meg om det er et problem ( på en saklig og fin måte selvsagt)  enn konfliktskye feige nordmenn.  Det er mye som er bra med norske kulturen men den konfliktskyheten ser jeg ikke på som en positiv ting i det hele tatt . Heller en ulempe ,da måten disse menneskene løser ting på er mye verre og skadelig i mine øyne. Nordmenn sier aldri ifra, snakker aldri med den det gjelder, de klarer ikke å ta en helt normal samtale om noe som helst. Det blir baksnakking og mobbing som er skjult og drepende fordi folk går omveier og bruker skitne triks for å sverte den det gjelder og drar med seg flere folk ved å baksnakke, istedet  for å bare snakke sammen som normale mennesker. I Norge så blir folk som er ærlige og som tør å ta en prat sett på som kranglefanter og problemesøkende. Det stemmer ikke.  Man møter uenigheter og det er helt normalt å komme i konflikter /uoverensstemmelse  med mennesker man møter i forskjellige sammenhenger. Da er det viktig at man kan snakke om ting på en respektabel måte og «squashe»problemet der og da. På den måten  slipper man dårlig stemning med feige folk som opprettholder baksnakkingen og mobbingen .Jeg mener dette burde være pensum i norske skoler ,kommunikasjon og moral og etikk .

Anonymkode: 692c7...478

[AnonymBruker]

Både og. Jeg er veldig snill, empatisk og følsom, veldig lite provoserende i væremåten, men sikkert fordi jeg er følsom opplever jeg relativt ofte at folk nærmest kjefter på meg ut av det blå. Jeg utstråler sikkert en usikkerhet som gjør at folk kjefter på meg når de mente å kjefte på en annen.
 

Feks en gang hadde vi barnet i en liten familiebarnehage. Vi hentet aldri for sent. Hadde lang reisevei, rundt 1 time fra jobb. En dag var motorveien stengt pga ulykke, måtte kjøre indre veier og kom noen minutter etter stengetid til barnehagen (jeg ringte uten svar, sendte så mld som ikke ble besvart..). 
 

Damen som drev bhg KLIKKET på meg. Kjeftet meg huden full fordi hun skulle hente sine egne barn i en annen bhg.. Vel, greit nok.
 

MEN, på foreldremøtet tok en annen mor opp at hun som drev barnehagen var så ekstremt grei og «vi henter for seint hver eneste uke, det er aldri noe problem!». 😳 … (både hun og mannen hennes var politi, vet ikke om det var derfor hu i bhg ikke turte ta det med de men heller kjeftet på meg den ene gangen jeg kom for sent.. Anyways: Story of mye life😪😩)

Anonymkode: bf33d...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Både og. Jeg er veldig snill, empatisk og følsom, veldig lite provoserende i væremåten, men sikkert fordi jeg er følsom opplever jeg relativt ofte at folk nærmest kjefter på meg ut av det blå. Jeg utstråler sikkert en usikkerhet som gjør at folk kjefter på meg når de mente å kjefte på en annen.
 

Feks en gang hadde vi barnet i en liten familiebarnehage. Vi hentet aldri for sent. Hadde lang reisevei, rundt 1 time fra jobb. En dag var motorveien stengt pga ulykke, måtte kjøre indre veier og kom noen minutter etter stengetid til barnehagen (jeg ringte uten svar, sendte så mld som ikke ble besvart..). 
 

Damen som drev bhg KLIKKET på meg. Kjeftet meg huden full fordi hun skulle hente sine egne barn i en annen bhg.. Vel, greit nok.
 

MEN, på foreldremøtet tok en annen mor opp at hun som drev barnehagen var så ekstremt grei og «vi henter for seint hver eneste uke, det er aldri noe problem!». 😳 … (både hun og mannen hennes var politi, vet ikke om det var derfor hu i bhg ikke turte ta det med de men heller kjeftet på meg den ene gangen jeg kom for sent.. Anyways: Story of mye life😪😩)

Anonymkode: bf33d...775

Uff dette er kjipe greier😏jeg er også rund i kantene, men sitter ofte også med samme følelse du beskriver; dog i ulike situasjoner. Siste var at en veninne ble kjempesint fordi jeg ikke klarte å tolke tidspunktet jeg skulle hente barnet hennes og kjøre det hjem🙈😏

Må ha et kl.slett direkte i steden for kryptiske meldinger😁mulig jeg er asbergef eller noe…LOL.

Orker ikke å omgås mange da jeg er allergisk for sinte mennesker og drama.

Anonymkode: 8edf9...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både og. Jeg er veldig snill, empatisk og følsom, veldig lite provoserende i væremåten, men sikkert fordi jeg er følsom opplever jeg relativt ofte at folk nærmest kjefter på meg ut av det blå. Jeg utstråler sikkert en usikkerhet som gjør at folk kjefter på meg når de mente å kjefte på en annen.
 

Feks en gang hadde vi barnet i en liten familiebarnehage. Vi hentet aldri for sent. Hadde lang reisevei, rundt 1 time fra jobb. En dag var motorveien stengt pga ulykke, måtte kjøre indre veier og kom noen minutter etter stengetid til barnehagen (jeg ringte uten svar, sendte så mld som ikke ble besvart..). 
 

Damen som drev bhg KLIKKET på meg. Kjeftet meg huden full fordi hun skulle hente sine egne barn i en annen bhg.. Vel, greit nok.
 

MEN, på foreldremøtet tok en annen mor opp at hun som drev barnehagen var så ekstremt grei og «vi henter for seint hver eneste uke, det er aldri noe problem!». 😳 … (både hun og mannen hennes var politi, vet ikke om det var derfor hu i bhg ikke turte ta det med de men heller kjeftet på meg den ene gangen jeg kom for sent.. Anyways: Story of mye life😪😩)

Anonymkode: bf33d...775

Men må man enten være helt konfliktsky eller kjeftete og dramatisk ? Det fins en mellomting . Det går an snakke med folk på en rolig og saklig måte og på den måten finne en løsning, bli ferdig og gå videre. Dette ser jeg sjeldent. Selv når man sier ifra på en fin måte så blir nordmenn sure og bærer nag i all evighet,  vi klarer ikke å ta imot eller gi konstruktiv kritikk. Alt blir løst med stygge blikk, baksnakking, og skjult mobbing med kroppsspråk. 

Anonymkode: 692c7...478

[Gjest Acer]

Diplomati handler om å vera løsningsorientert, og ofte  ha evne til å sjå ting utifra eit nøytralt ståsted.  Å unngå konflikter handler i stor grad hvilke omstendigheter en møter sitt folk, og hvordan ein ordlegger seg overfor andre.  En sak har oftest 2 -sider vert det sagt,men den tredje siden som oftest den  beste løysningen. 

Ein arbeidskolega hevdet at det verste han viste om var i  å møte personer på styreromet som ikkje turde seie sin mening før etter at styremøte var holdt.  Eg har hatt ord på meg for å vera en snill, og sosial person, og har vel oftest oppført meg som en  "nikkedokke, og en konfliktsky person" og som har sett det beste i alle mennesker  rundt meg,men dette har endret seg. 

 

    

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Men må man enten være helt konfliktsky eller kjeftete og dramatisk ? Det fins en mellomting . Det går an snakke med folk på en rolig og saklig måte og på den måten finne en løsning, bli ferdig og gå videre. Dette ser jeg sjeldent. Selv når man sier ifra på en fin måte så blir nordmenn sure og bærer nag i all evighet,  vi klarer ikke å ta imot eller gi konstruktiv kritikk. Alt blir løst med stygge blikk, baksnakking, og skjult mobbing med kroppsspråk. 

Anonymkode: 692c7...478

Jeg tåler fint at folk sier fra på en grei måte. Synes ofte folk er supergreie jeg, til de plutselig klikker for en filleting …!  🙈

Anonymkode: bf33d...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Uff dette er kjipe greier😏jeg er også rund i kantene, men sitter ofte også med samme følelse du beskriver; dog i ulike situasjoner. Siste var at en veninne ble kjempesint fordi jeg ikke klarte å tolke tidspunktet jeg skulle hente barnet hennes og kjøre det hjem🙈😏

Må ha et kl.slett direkte i steden for kryptiske meldinger😁mulig jeg er asbergef eller noe…LOL.

Orker ikke å omgås mange da jeg er allergisk for sinte mennesker og drama.

Anonymkode: 8edf9...df9

Uff, hva er det med oss?🤷🏻‍♀️😂😅 Jeg tok en test på nettet og har ikke snev av autisme, så tror ikke jeg har asperger akkurat.. 😅  Det har blitt bedre med åra (tror jeg utstråler mer selvtillit nå), men før var det helt ille.

Men - det er bare noen dager siden min svigerinne - som jeg aldri har hatt noe negativt med - plutselig sa noe skikkelig krast og sårende til meg ut av det blå 🤷🏻‍♀️🙈 Mine søstre reagerte heldigvis også på svigerinnen, så var ikke bare jeg som var følsom.. men hvorfor meg, det er jeg som kjenner henne dårligst siden jeg bor i en annen by, og så er det jeg som får et stikk når jeg en sjelden gang er i hjembyen og skal hilse på søsken.. 🤷🏻‍♀️😔

Anonymkode: bf33d...775

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uff, hva er det med oss?🤷🏻‍♀️😂😅 Jeg tok en test på nettet og har ikke snev av autisme, så tror ikke jeg har asperger akkurat.. 😅  Det har blitt bedre med åra (tror jeg utstråler mer selvtillit nå), men før var det helt ille.

Men - det er bare noen dager siden min svigerinne - som jeg aldri har hatt noe negativt med - plutselig sa noe skikkelig krast og sårende til meg ut av det blå 🤷🏻‍♀️🙈 Mine søstre reagerte heldigvis også på svigerinnen, så var ikke bare jeg som var følsom.. men hvorfor meg, det er jeg som kjenner henne dårligst siden jeg bor i en annen by, og så er det jeg som får et stikk når jeg en sjelden gang er i hjembyen og skal hilse på søsken.. 🤷🏻‍♀️😔

Anonymkode: bf33d...775

Haha nei jeg vet virkelig ikke😂jeg ligger lavt i terrenget, men trøbbel finner meg likevel. Jeg har heller ikke asberger, men sliter i relasjoner😞

Anonymkode: 8edf9...df9

[Mari Y]

Nei, men det er sykt slitsomt og frustrerende naar det skjer . Spesielt folk som bare projiserer eller setter igang

Endret 26. desember 2023 av Mari Y

[AnonymBruker]

Jeg har vel alltid vært litt konfliktsky og klarer ikke helt å svare for meg. Men jeg tåler ikke urettferdighet, feighet og trynefaktor, da koker det og da har jeg lett for å gå i krigen, så tar jeg opp ting i affekt når det koker og da blir det styr. 
Jeg må lære meg å roe meg helt ned og sove på det før jeg tar opp noe. 
det kan også bygge seg opp irritasjon over lang tid, så sprekker jeg til slutt.. men det var mer før. 
når folk kriger tilbake mot meg, så mister jeg det helt. Går rett i kjelleren og klarer ikke slippe det på flere dager. Angrer på at jeg tok det opp og skammer meg. 
Ellers er jeg snill, hyggelig og forståelsesfull. Jeg må lære meg å velge mine kamper. 
I dag såg jeg for N-te gang en gutt som nettopp har fått lappen kjøre som et svin. Lyst å si fra til foreldrene, men de er svært vanskelig og sinte folk så det hadde de ikke tålt. Så jeg unngår det, og håper andre sier fra. Vet noen har sagt i fra. Orker ikke styr og drama 

Anonymkode: 50f3a...432

[AnonymBruker]

Folk med adhd har lett for å fyre av, snakke før de tenker og kan lett havne i styr. Men det er ikke typisk adhd altså 

Anonymkode: 50f3a...432

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre kunne jeg ha en helt vanlig samtale med noen, så sa de ting jeg ble såret av (uten å kanskje mene det) så klarte jeg ikke si fra. Når jeg kom hjem og satt å tenkte over dette, snakket med andre om og det, synes de det var ille, kunne jeg sende i vei ei melding (lettere å skrive i ettertid) da var jeg anklagende og dirkete. Så ble det dårlig mottatt selvfølgelig, så ble vi uvenner. 
Dette er bakdelen med å ikke klare si fra der og da, og aldri ta opp ting på melding. 
Ikke ta opp ting når en er opprørt, og vente til det roer seg og ta det opp ansikt til ansikt på en skikkelig måte. 
Følte alltid at ting som var urettferdig måtte jeg ta opp. 
 

Anonymkode: 50f3a...432