Har noen blitt sammen med bf igjen?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen min har i dag etter møte hos parterapeut bestemt oss for å skille lag. Vi har et lite barn sammen. Det er han som vil, jeg vil prøve videre. Men jeg gikk med på å bestille time til mekling, for han virket kald og sikker i sin sak. Han har gitt uttrykk for dette en stund, men har vinglet veldig. Her om dagen hadde vi også sex, og når jeg tok det opp med han sa han at det var fordi han elsker meg, er forelsket i meg og tent på meg, men vi har det for ustabilt og trekker hverandre ned. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, men syns det er vanskelig å kjempe for en som aldri er sikker. Men nå er hjertet mitt knust og jeg er på leilighetsjakt. Er det noen som har funnet tilbake til hverandre etterhvert? Eller møtt noen nye som er fantastiske steforeldre? Trenger et håp i all sorgen 😩

Anonymkode: da45f...19a

[AnonymBruker]

Alt kan skje😉♥️

Anonymkode: 8ccf9...020

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg og mannen min har i dag etter møte hos parterapeut bestemt oss for å skille lag. Vi har et lite barn sammen. Det er han som vil, jeg vil prøve videre. Men jeg gikk med på å bestille time til mekling, for han virket kald og sikker i sin sak. Han har gitt uttrykk for dette en stund, men har vinglet veldig. Her om dagen hadde vi også sex, og når jeg tok det opp med han sa han at det var fordi han elsker meg, er forelsket i meg og tent på meg, men vi har det for ustabilt og trekker hverandre ned. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, men syns det er vanskelig å kjempe for en som aldri er sikker. Men nå er hjertet mitt knust og jeg er på leilighetsjakt. Er det noen som har funnet tilbake til hverandre etterhvert? Eller møtt noen nye som er fantastiske steforeldre? Trenger et håp i all sorgen 😩

Anonymkode: da45f...19a

For det første... om han elsker det, forelsket i deg, og tenner på deg, så skiller man seg ikke. Alle forhold har sine problem, men man jobber seg gjennom dem om man elsker hverandre. Tviler sterkt på det han sier at han er forelsket i deg og elsker deg...

Anonymkode: 398fd...d18

[AnonymBruker]

Han vil nok gå videre med livet sitt. Om han elsker deg og fortsatt er forelsket i deg så blir han i forholdet og prøver å jobbe seg gjennom problemene sammen med deg. Du bør fokusere på deg selv og barnet og komme deg videre du også.

Anonymkode: cbe0b...16c

[AnonymBruker]

Ja, to brudd og to gjenforeninger faktisk. 

Vi var svært forskjellige i utgangspunktet, og det har vært store utfordringer i forholdet. Egentlig visste vi vel fra starten av at vi på mange måter ikke passer sammen, men vi har også vært som besatt av hverandre. Har ikke klart å gå videre og legge bort magnetisme mellom oss. 

Det var jeg som gikk begge gangene, og han har alltid trodd på at tross ulikheter og utfordringer hører vi bare sammen. Så han har ikke gitt seg på tap, og savnet har ført oss sammen igjen. Jeg har latt meg overtale til å gi det ny sjanse. 

Ting er blitt bedre med tiden. I gode perioder klarer vi å utfylle hverandre godt ved våre ulikheter, og ha stor høyde for hverandre. I perioder vi sliter litt blir det fort krasj, og han er nok litt sår i forhold til det at jeg valgte å forlate ham to ganger. Det har satt en usikkerhet i ham i forhold til om jeg kommer til å gjøre det igjen. Jeg har også mine sår, i forhold til de valg han gjorde som fikk meg til å gå. Fornuft sier meg ennå at vi egentlig ikke burde være et par, på grunn av våre ulikheter, og på grunn av at vi har såret hverandre så mye. Jeg elsker likevel denne mannen, begjærlig. 

Av og til håper jeg på at han skal gå fra meg. Jeg tror ikke at jeg kommer til å gjøre det igjen, med mindre han trår over absolutte grenser, og jeg ikke har noe valg på en måte. Det er liksom ikke vits i. Jeg vet at han ville klare å lokke meg tilbake etter en stund. Han med enda et sår i forhold til at jeg ga oss opp. Min eneste vei ut av dette er at han gir oss opp. Forelsker seg i en annen, eller bare blir lei kampen dette til tider er. To sterke vilje som drar i ulik retning. Jeg vet at jeg er for stolt og sta til å gjøre det han gjorde da jeg gikk. Fortsette med å kjempe for oss. 

Av og til håper jeg derfor at han gir oss opp og går, men jeg frykter det også. Jeg er jo fremdeles gal etter mannen, og oss på vårt beste er bedre enn man kan drømme om. I de perioder vi klarer å utfylle hverandre istedenfor å kjempe er vi sammen bedre enn hver av oss er alene. Får hverandre til å vokse som mennesker, og gir hverandre ekstra styrke der hver av oss er svake. Kan lene oss til hverandre, og ha bedre retning og mer balanse enn hver av oss klarer alene. Vi er også som nyforelsket, stadig. Fremdeles besatt av hverandre, seksuelt og følelsesmessig. Folk som treffer oss i perioder vi klarer å håndtere ulikheter mellom oss tror knapt på at vi nærmer oss 20 år sammen. Minus to brudd riktig nok. "Herregud, har dere store barn sammen, jeg trodde dere nettopp hadde truffet hverandre, så forelsket som dere er", er ikke en uvanlig kommentarer. 

Joda, man kan finne sammen igjen etter brudd, om det er sterke følelser der. Følelser som ikke kan ignoreres, og som trumfer det som er utfordrende. Hvor lurt det er, når noe i utgangspunktet føles så vanskelig at ene velger å gå kan diskuteres. Det hender som nevnt at jeg ikke føler at det var lurt. Selv om man kan lære seg å leve med ulikheter, og man unektelig påvirker hverandre opp gjennom årene og blir mer like, eller iallefall forstår hverandres tanker og prioriteringer bedre, så vil det som førte til brudd fremdeles være en faktor og noe man må jobbe hardt med, og selve bruddet kan bli et ekstra sår. 

Du skriver at du ikke kjenner deg igjen i det at dere har det for ustabilt, og trekker hverandre ned. Min mann kjente seg heller ikke igjen i det da jeg kjente så sterkt på dette at jeg ga oss opp, to ganger. For ham var det bare utfordringer vi hadde, som var til å leve med ("Alle par har sine problemer! Om man elsker hverandre gir man hverandre likevel ikke opp! Det er ren idioti å gi slipp på en man elsker høyt!"). For meg var det et indre skrik. En så stor fortvilelse- savn, sorg, redsel for å miste meg selv og ensomhet i det jeg kjempet for og synes er viktig - at jeg ikke klarte det mer. 

Hva er det han synes er vanskelig? Kan det være at det er tyngre for ham enn for deg? At du (om min mann) overser hvordan det påvirker ham og fortviler ham, fordi du vektlegger helt andre ting? At han strever mer med det? 

Min mann tåler konflikter bedre enn meg. Han ser det som greit og normalt å krangle så vegger rister innimellom, og vektlegger forsoningen. Jeg slites ut av konflikter. Hater å ha konflikter. Selv om vi forsones gnager våre konflikter meg, og tynger meg. Kveler min tro på oss. Han ser det som at jada, vi krangler brutalt innimellom, men det er bare å slippe ut damp. Nødvendig, ikke farlig. Jeg ser det som at vi ikke klarer å fungere. At vi er et dysfunksjonelt par. At vi ikke lykkes med å være et stabilt par, som klarer å ta ting opp på voksen og konstruktiv måte. Jeg skammer meg. Han feier det bort. Ser ikke problemet. 

Skal jeg råde deg til noe er det å ta til deg hva han synes er vanskelig. Selv om det ikke virker som stort nok problem for deg til å gi dere opp kan det være veldig stort for ham. Det han gir uttrykk for kan også bare være toppen av isfjellet i hvor rystende problemene deres føles for ham. Jeg er den i vårt forhold som setter minst ord på det jeg føler er vanskelig, men jeg er tydeligvis den som sliter mest med det. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på det, fordi jeg vet at han ikke forstår. At han ikke klarer å sette seg inn i hvor mye våre konflikter sliter på meg. For ham er de jo ufarlige. Nesten et tegn på hvor høyt vi elsker hverandre. Lidenskap! 

Om din mann elsker deg og likevel forlater deg er det antagelig stor fortvilelse bak valget. Det han gir uttrykk for, som du ikke kjenner deg igjen i, veier tungt for ham. At du ikke forstår det, og ikke ser det han påpeker, gjør det nok ikke enklere. Da står han alene i det, og håpet om at det kan jobbes med, i felles forståelse for at dette sliter dere med, er naturligvis lite i ham, når du ikke ser det på samme måte. 

Jeg og min mann har "klart oss" på et vis selv om jeg står ensom i å oppleve at konfliktene våre er forferdelige å leve med, og at sorgen og skammen over at vi ikke klarer å håndtere ting bedre enn som så er fryktelig vanskelig. Han på sin side står nok litt ensom i hvor sårt det føles at jeg ga oss opp, hele to ganger, og en slags skam/et sinne/en slags selvforakt over at han ydmyket seg selv ved å ikke bare ta meg tilbake, men at han, som var den som ble forlatt, kjempet for å få meg tilbake. Jeg vet at dette plager ham. 

Det må være enormt sterke følelser mellom to for å være sammen tross slike brudd og sår. Galskap nærmest. Vi holder haltende sammen på grunn av slik galskap. Jeg anbefaler det imidlertid ikke.

Du og dere har langt bedre mulighet til å gjenforenes og få det bra sammen dersom du faktisk kan klare å sette deg inn i hva han føler er SÅ vanskelig, og være villig til å jobbe med det, selv om du i utgangspunktet ikke kjenner deg igjen i at dette er så vanskelig som han føler det. 

Håp om kjærlighet i fremtiden er det. Dyp og ekte, selv om dere ikke finner tilbake til hverandre. Man får heldigvis ikke bare en sjanse til å elske og bli elsket. 

 

 

 

Anonymkode: 3894e...c5c