Dere som ble skuffet over barnets kjønn...

[AnonymBruker]

På 18.8.2019 den 22.54, AnonymBruker skrev:

Ja, og det er alltid de som har jenter eller en av hver som er ute med pekefingeren i forum og skriver at de hadde vært glad uansett kjønn. Lett for dem å si. 

Anonymkode: 0a680...e1a

Ikke alltid. Jeg har ei jente og er veldig glad for det. Hvorfor skal jeg liksom dømme andre for å ønske seg ei jente?  Når dette er sagt så håper jeg på en gutt neste gang, vil gjerne oppleve å ha begge deler. 

Anonymkode: d0ea1...063

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg en jente, det fikk vi. 

Med neste tenkte jeg at det hadde vært koselig med en gutt, men da jeg ble gravid var det en liten del av meg som virkelig ville ha en jente til. Det fikk vi. 

Fått det jeg ønsket meg, allikevel sørger jeg litt over gutten vi ikke får. 

Anonymkode: 58c20...d20

[AnonymBruker]

Jeg tar denne anonym.

Har en nydelig liten gutt og er gravid igjen. Har vanskelige følelser knyttet til at jeg ønsker meg jente denne gangen. 

Gutten vår har 7 søksenbarn og alle er gutter, ingen jenter overhodet. 

Jeg er så redd for å bli skuffet dersom ultralyd viser en gutt, og jeg vet at det blir mye dårlig samvittighet på grunn av det. Har allerede dårlig samvittighet for jeg er redd om det er en gutt så skal han ikke føle seg ønsket. Det skjærer i hjertet mitt for jeg vet jeg vil elske han over alt, akkurat som med sønnen jeg allerede har. Men likevel, synes det er kjempevanskelig. 

Har pratet med mannen om det og han er heldigvis sånn at han blir like glad dersom det er jente og gutt, ingen preferanser overhodet. Godt at han er klar over mine følelser og vil være en god støtte ❤️ 

Anonymkode: 41b75...81d

[AnonymBruker]

Min svigermor har 3 sønner. Jeg spurte om hun ble lei seg da sistemann også viste seg å være gutt, og hun var ærlig og sa at det selvfølgelig hadde vært stas å få ei jente også. Nå i dag, derimot, er det sjeldent jeg ser ei som er så tilfreds med familien sin. Guttene er verdens beste venner, de har reist på uendelig antall familieturer, selv etter guttene ble 18 år. De tar så vanvittig godt vare på moren sin. Jeg og hun kan sitte inne å kose oss med vin mens de hogger ved, monterer, fikser nye lamper.. you name it. Morsdagen er favorittdagen hennes, da steller de virkelig i stand!! I helgene tar hun de fortsatt med på shopping og cafè (de er alle over 30 år nå) og det er brettspill, latter og bare stas den dag i dag. Jeg synes det er såå innmari kjekt å få ta del i den familien.

Jeg, derimot, har to søstre. Min mor har altså 3 døtre. Vi er over alle hauger. Sjeldent vi alle er hjemme samtidig.. vi har aldri vært på shoppingferie, og etter vi ble tenåringer har slikt med mamma vært ganske uinteressant. Jeg har selvfølgelig et tett bånd med moren min.. men ikke i nærheten av det min kjæreste og hans brødre har med sin. 

Jeg sier bare at det ikke er noen fasit her for hvordan ting blir om man får ett kjønn over et annet  man kan selvfølgelig føle skuffelse der og da.. det er helt greit! Men når alt kommer til alt får man de barna man får.. og det kan vise seg om noen år å være drømmefamilien! Plutselig sitter du der og ser tilbake på hvor fantastisk heldig du er som fikk akkurat de barna du fikk og du kan ikke skjønne at du følte som du gjorde 🧡

Anonymkode: 38a9f...043

[Gjest BethD]

Jeg hadde et lite håp om at vi skulle få gutt.... sikkert fordi jeg hadde en gutt fra før og «kunne» det å være guttemamma. Da jeg fikk vite det var en liten jente jeg bar på,begynte min søster( som var med) å gråte av glede mens jeg var mer sånn «oi! Ja Ok. Så bra😬». Følte på skuffelsen,det å ikke få en liten mini av min kjære,pluss jeg ville så gjerne ha en gutt da min kjære har en jente fra før. Følte på det en god stund men det forsvant etterhvert  nå kan jeg ikke se for meg et liv uten henne og er så ufattelig uendelig takknemlig for at jeg får være hennes mamma ❤️

[Blingblingtahei]

På 19.8.2019 den 8.09, AnonymBruker skrev:

Jeg følte meg litt fremmed for å få jente jeg. Fikk først gutt, så jente også en gutt som tredjemann. 

Når jeg fikk vite at det var jente så føltes det så ukjent. Alle teite tanker som dukket opp. Gutter er lettere, jenter modnes fortere, tar hun igjen broren sin, jeg kan stelle gutt men jenter da, tenk om hun får avføring i skjeden. Og jenter erter hverandre mer. Og det teiteste av alt var at jeg fikk panikk fordi jeg ikke kan lage hestehale på andre enn megselv og flette hår kan jeg hvertfall ikke. 

Nå er snart yngste på vei til å bli skolebarn. Og yngste er koseklumpen som perler sammen med mor. Som vil ha på kjolene som søsteren ikke vil ha. Som stjeler storesøster og mamma sine pensko. 

Jenta er uhyre opptatt av reptiler og insekt, elsker å klatre, favorittfargen er blå, hun er høyt og lavt og ja - jeg lærte meg å flette. Men hun var 5 år når hun bad om kortere hår. Hull i ørene vil hun ikke ha. Kanskje når jeg blir atten, svarer hun. Mest for å få slutt på mas fra tanter og bestemødre. 

Hun er helt perfekt. Og gutta mine er helt perfekte. Men jeg har lekt med bleieskift på dokker med sønn nr 2, enn med datter nr 1.

Dukkehuset hun fikk er invadert av figurer av øgler, slanger og store gresshopper. Men hun lar dem bade i badekaret i dukkehuset og sove i senga der. 

Minste sine favorittleker er Sylvanian Families. Små figurer og dekke til et bittelite bord.

Barn kommer ikke i to sorter. 

For jeg har tre sorter, og mine tre sorter er ulike fra de sortene som de har gått i barne og går på skole med. 

Forsøk å ikke sørge over kjønnet men tenk at du skal få et barn til. Et barn til å bli kjent med, en helt ny personlighet. En del av deg og din mann, og dine sønner skal få en bitteliten bror. 

Anonymkode: bfd9f...f5d

Nyyyyyydelig sagt ❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

På 18.8.2019 den 22.54, AnonymBruker skrev:

Ja, og det er alltid de som har jenter eller en av hver som er ute med pekefingeren i forum og skriver at de hadde vært glad uansett kjønn. Lett for dem å si. 

Anonymkode: 0a680...e1a

Lett for dem å si. Hallo......vi snakker jo ikke om å være gravid med barn som faktisk har noen alvorlige helseproblemer eller at man er i en vanskelig livssituasjon som tilsier at en tidligere ønsket graviditet plutselig blir tøft å gjennomføre.

Jeg har selv alltid hatt et slags bilde av kjønn i hodet uten at jeg kan forklare det, og for meg var det gutt. Så jeg følte jeg fikk en slags bekreftelse på magefølelsen på UL. Men jeg kan ikke se for meg at jeg skulle følt noe spesielt utover det. Det er vel et enormt privilegie i seg selv å kunne bli gravid og få et normalt friskt barn?

De jeg kjenner som ikke retter en pekefinger må vel være de om tar det som verdens største selvfølge at de kan få barn og at oppheng i kjønn er det «verste» de trenger ta stilling til. De fleste er jo mest opptatt av om barnet er levende i magen, og om det ser ut til å ha normale funksjoner. 

Det er jo ikke en pekefinger, det er normal refleksjonsevne. 

Anonymkode: 5bb94...3d4

[AnonymBruker]

På 18.8.2019 den 23.48, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for mange gode innspill. Det hjalp veldig faktisk. Jeg kjenner meg igjen i dette med at man må ta farvell med kjønnet man ikke får. Det er kanskje i hovedsak der sorgen ligger for min del. Det ble litt sånn at jeg tenkte at nå må det vel være ei jente, og øynene mine falt alltid på små kjoler og sløyfer i butikkene. Nå kan jeg se bort i fra dette, og feste meg på blått igjen:P Må nok bare venne meg til tanken, men tror alikevel jeg kommer til å lengte etter jenta i mange år fremover. 

Anonymkode: 87d8e...147

Hei du! Jeg kjenner meg så godt igjen i beskrivelsen din. Jeg har selv to gutter. Jeg ble trist da jeg så at jeg ventet en gutt til. Jeg var ikke trist for gutten som skulle komme, snarere jenta som ikke kom. Jeg hadde sett for meg ei lita jente, og jeg sikler på jenteklær i butikken. For min del gikk ikke denne følelsen vekk når gutten kom. Jeg føler at noe mangler. Når jeg ser små jenter blir jeg påminnet dette savnet. Jeg har lyst på et tredje barn, men tenk om det også blir gutt?

Anonymkode: adcfc...c1c

[AnonymBruker]

På 18.8.2019 den 22.52, AnonymBruker skrev:

Det er alltid de som har/får gutter som er skuffa. Sjelden man hører om at de som venter jenter føler på det samme. 

Anonymkode: b2718...916

Enig! Og det er påfallende hvordan de som har ei jente ofte ønsker ei jente til, mens de som har en gutt ønsker seg ei jente. 

Anonymkode: adcfc...c1c

[AnonymBruker]

På 18.8.2019 den 22.52, AnonymBruker skrev:

Det er alltid de som har/får gutter som er skuffa. Sjelden man hører om at de som venter jenter føler på det samme. 

Anonymkode: b2718...916

Søsteren min ønsket seg en gutt og en jente, hun fikk begge deler. Klart at hun er glad i begge, men hun skulle helst ha hatt en av hver grunnet eget forhold til broren sin. 

Anonymkode: 531a1...e2e

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Søsteren min ønsket seg en gutt og en jente, hun fikk begge deler. Klart at hun er glad i begge, men hun skulle helst ha hatt en av hver grunnet eget forhold til broren sin. 

Anonymkode: 531a1...e2e

Hun fikk bare jenter* skulle det stå. 

Anonymkode: 531a1...e2e

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min svigermor har 3 sønner. Jeg spurte om hun ble lei seg da sistemann også viste seg å være gutt, og hun var ærlig og sa at det selvfølgelig hadde vært stas å få ei jente også. Nå i dag, derimot, er det sjeldent jeg ser ei som er så tilfreds med familien sin. Guttene er verdens beste venner, de har reist på uendelig antall familieturer, selv etter guttene ble 18 år. De tar så vanvittig godt vare på moren sin. Jeg og hun kan sitte inne å kose oss med vin mens de hogger ved, monterer, fikser nye lamper.. you name it. Morsdagen er favorittdagen hennes, da steller de virkelig i stand!! I helgene tar hun de fortsatt med på shopping og cafè (de er alle over 30 år nå) og det er brettspill, latter og bare stas den dag i dag. Jeg synes det er såå innmari kjekt å få ta del i den familien.

Jeg, derimot, har to søstre. Min mor har altså 3 døtre. Vi er over alle hauger. Sjeldent vi alle er hjemme samtidig.. vi har aldri vært på shoppingferie, og etter vi ble tenåringer har slikt med mamma vært ganske uinteressant. Jeg har selvfølgelig et tett bånd med moren min.. men ikke i nærheten av det min kjæreste og hans brødre har med sin. 

Jeg sier bare at det ikke er noen fasit her for hvordan ting blir om man får ett kjønn over et annet  man kan selvfølgelig føle skuffelse der og da.. det er helt greit! Men når alt kommer til alt får man de barna man får.. og det kan vise seg om noen år å være drømmefamilien! Plutselig sitter du der og ser tilbake på hvor fantastisk heldig du er som fikk akkurat de barna du fikk og du kan ikke skjønne at du følte som du gjorde 🧡

Anonymkode: 38a9f...043

Akkurat det samme her. Jeg har to søstre og samboeren min har to brødre. Det er ingen tvil om hvem som har det nærmeste forholdet til moren sin her, det er guttene. 

Anonymkode: 4d547...190

[Gjest BangersBeans&Mash]

Jeg har to barn, og skal ikke ha fler.  Har en gutt og ei jente. Jeg har siden barndommen sagt at jeg være ‘guttemamma’. Da jeg ble gravid med nummer to var jeg skråsikker på at det var enda en gutt jeg hadde i vente. Jeg drømte om en ny guttebaby, leste bare på forslag til guttenavn, og så for meg et liv med to gutter som ble gode kamerater i oppveksten. 

På ultralyden sa jordmor plutselig jente. Tror jeg egentlig fornekta hele greia, for jeg dro på ny ultralyd allerede uka etterpå. Igjen sa en annen jordmor at det lå ei jente i magen min, og jeg fikk en slags akutt kjærlighetssorg. Jeg følte at jeg «mistet barnet» jeg hadde ventet på. Følte helt plutselig at det lå et ukjent barn inne i magen min. Skikkelig fælt, men det var sånn det føltes. 

Alle rundt meg kommenterte at vi var heldige som skulle få en av hver. Også mange poengterte at jeg måtte være lykkelig nå som jeg endelig skulle få jenta mi. Siden jeg er dame så måtte jeg jo ønske meg ei jente.. 

Syntes det var vanskelig å forholde meg til dette, spesielt siden alle var så opptatt av hvor heldig jeg var som fikk begge kjønn. Flere kommenterte at vi da ikke trengte å få nummer 3🙄 

Nei, jeg gikk lenge med kjærlighetssorg over gutten min. I og med at vi vet at vi ikke ønsker flere barn ble savnet større. Jeg var redd jeg ikke skulle elske jenta mi like høyt som jeg elsket førstemann. 

Da fødselen var i gang hadde jeg fremdeles ikke et navn til henne, og noe i meg håpet at det kanskje skulle dukke opp en penis. Men ut kom babyen, og det var absolutt ei jente. 

Også sa det liksom bare ‘snap’! Der var barnet mitt! Fine, perfekte jenta mi. Veldig lik storebror, bare mer feminin i trekkene. Jeg falt pladask, og ble såå forelsket  Nå er hun 3 mnd, og jeg føler meg så heldig som har fått akkurat disse to barna. Det handler ikke om hvilket kjønn de er, men de er mine barn. Jeg er så glad det ble akkurat disse to! 

Jeg har ikke noen gode råd. Bare det at tankene dine mest sannsynlig vil forsvinne når baby kommer. På et tidspunkt vil du bare se gutten din å tenke at du er kjempelykkelig fordi det ble akkurat han  

Jeg vet at jeg aldri vil få en sønn til. Litt trist er det når jeg tenker på det, men jeg føler meg samtidig så heldig som hsr to friske, nydelige barn. 

Endret 20. august 2019 av BangersBeans&Mash

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som har en av hver og i manges øyne sikkert har fått full pott. Først fikk jeg gutten min og i svangerskap nr 2 håpet jeg veldig på en jente. Jeg gikk å håpet så mye at jeg prøvde å innstille meg på at det var en gutt før ultralyden for å ikke bli skuffet. Lykken var altså stor da ultralyden viste at det var en liten jente som lå i magen. 

2 ting fikk meg derimot ned på landjorda igjen.

Noen få dager etter meg var en bekjent på OUL like forhåpningsfull som jeg var for å se om det var gutt eller jente, og fikk beskjed om at det ikke var liv i magen lenger. 

Da jenta mi ble født merket jeg hvor store forventninger ANDRE hadde til at det var en jente som kom. Det var liksom ekstra stas, litt flere presanger til babyen i forhold til storebror, kjoler og sløyfer og arvegods som kom ned fra loft. Jenta er 13 mnd nå og jeg har rosa og blonder langt opp i halsen. Og jeg kjenner at for meg nå spiller kjønn så utrolig liten rolle. De er ungene mine begge to og jeg kan ikke se for meg at jeg skal ha et nærere forhold til den ene over den andre.

Det er selvfølgelig helt ok å ønske seg det ene eller det andre, men om disse følelsene tar for mye plass kan det være greit å prøve reflektere litt rundt det. Hva er det man egentlig tror man ville fått og savner? 

Anonymkode: 78797...f66

[AnonymBruker]

Har en gutt og er gravid med nr 2. På TUL fikk jeg beskjed om at det var en gutt. Kjente på et lite stikk av skuffelse over aldri få oppleve hvordan det ville være å ha en datter, men det gikk fort over. Gledet meg til to gutter som skulle dele rom og herje rundt sammen og tenkte det kom til å bli helt perfekt. På OUL sa legen at det helt tydelig var en jente, og da kjente jeg på litt skuffelse over det 😅 Nå tenker jeg det blir spennende med en av hver, men tror mannen gleder seg mest over at det er en jente på vei.

Anonymkode: ecf2d...51f

[kisskissbangbang]

Aldri skjønt dette med at jente skal være "best". Gutter og menn er etter min erfaring de som har best og minst komplisert forhold til mammaen sin, jeg kjenner mange flere mammagutter enn mammajenter, i alle aldre. 

Jeg har tre gutter og er veldig fornøyd med det. De er tre veldig ulike personligheter, og det er nok av "jentekvaliteter" i hus. 

[AnonymBruker]

Jeg har 2 jenter og 1 gutt.

Med eldstejenta så jeg for meg at hun skulle ligne meg. At jeg skulle få en guttejente som elsket å bygge hytter og leke med dinosaurer. Men ikke bare har hun arvet både temperament og utseende fra fars slekt - ingenting fra meg - hun er i tillegg en skikkelig rosaprinsesse og elsker drama.  

Jeg er like glad i alle barna mine, men må si jeg ble skuffet da nummer 2 også var jente - jeg orket bare ikke flere prinsessekjoler og Barbieselskap. Så jeg skjønner de damene som selv er "prinsesser" og får guttebarn. Sannsynligheten for at de vil hate å leke med biler eller sverdkamper er vel omtrent den samme som for at jeg vurderer å gjemme alle min datters tiaraer innerst på loftet.

Anonymkode: 6afb9...dc0

[AnonymBruker]

Har hatt det vanskelig med å bli gravid. Alt jeg ønsket i verden var å bli mamma. 

Da jeg ble gravid med tvillinger begynte jeg å gråte av glede. "Skal jeg virkelig bli mamma?.

Dro på ultralyd i uke 18 å fant ut at jeg venter gutter, og den følelsen jeg fikk skammer jeg meg over. Av en eller annen merkelig grunn stakk det i hjerterota at begge ble gutter. 

Vanskelig å forklare men følte meg plutselig så alene. Mannen min snakket om alt de skulle gjøre sammen. Fisketurer, fotball etc. Og tanken på at jeg ikke skulle få en jente jeg kunne dele felles interesser med stakk litt plutselig. 

Det er realiteten, og prøver å si til meg at det ikke er noe å skamme seg over da det er følelser du ikke har kontroll over.

Ja vi kan alltids prøve å se om vi får en jente, men er redd mine følelser hvis jeg får vite at det er enda en gutt. Jeg kommer selvfølgelig til å elske dem over alt på jord. De er mine barn å de er så utrolig sterkt ønsket, så er overlykkelig. Men dette er som sagt følelser jeg ikke klarer å kontrollere.

Jeg må også si at hadde det hvert to jenter tror jeg skuffelsen hadde hvert like stor for da med tanke på at mannen min hadde blitt "alene". Ahh bare jeg sitter å skriver det her så virker det tåpelig. Men det som er så rart. Jeg hadde valgt to gutter fremfor to jenter. For vil gjerne at mannen min skal få den gleden av å ha sønner  Han har bare søstre, og varmer godt i hjerterota når han snakker om alt han skal gjøre med sønnene sine. 

Den følelsen jeg fikk da jeg hørte to gutter tror jeg han hadde fått med to jenter, og da tenker jeg at jeg vil heller at jeg skal føle det slik en han. 

Men nå som det nærmer seg, så gleder jeg meg jo veldig til å bli guttemamma  

Anonymkode: 38d85...859

[AnonymBruker]

Dere får prøve en gang til senere, om dere ønsker fler da 

Anonymkode: 702c5...95b

[kisskissbangbang]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt det vanskelig med å bli gravid. Alt jeg ønsket i verden var å bli mamma. 

Da jeg ble gravid med tvillinger begynte jeg å gråte av glede. "Skal jeg virkelig bli mamma?.

Dro på ultralyd i uke 18 å fant ut at jeg venter gutter, og den følelsen jeg fikk skammer jeg meg over. Av en eller annen merkelig grunn stakk det i hjerterota at begge ble gutter. 

Vanskelig å forklare men følte meg plutselig så alene. Mannen min snakket om alt de skulle gjøre sammen. Fisketurer, fotball etc. Og tanken på at jeg ikke skulle få en jente jeg kunne dele felles interesser med stakk litt plutselig. 

Det er realiteten, og prøver å si til meg at det ikke er noe å skamme seg over da det er følelser du ikke har kontroll over.

Ja vi kan alltids prøve å se om vi får en jente, men er redd mine følelser hvis jeg får vite at det er enda en gutt. Jeg kommer selvfølgelig til å elske dem over alt på jord. De er mine barn å de er så utrolig sterkt ønsket, så er overlykkelig. Men dette er som sagt følelser jeg ikke klarer å kontrollere.

Jeg må også si at hadde det hvert to jenter tror jeg skuffelsen hadde hvert like stor for da med tanke på at mannen min hadde blitt "alene". Ahh bare jeg sitter å skriver det her så virker det tåpelig. Men det som er så rart. Jeg hadde valgt to gutter fremfor to jenter. For vil gjerne at mannen min skal få den gleden av å ha sønner  Han har bare søstre, og varmer godt i hjerterota når han snakker om alt han skal gjøre med sønnene sine. 

Den følelsen jeg fikk da jeg hørte to gutter tror jeg han hadde fått med to jenter, og da tenker jeg at jeg vil heller at jeg skal føle det slik en han. 

Men nå som det nærmer seg, så gleder jeg meg jo veldig til å bli guttemamma  

Anonymkode: 38d85...859

Guttene mine (de to eldste, minstemann er baby enda) elsker å bake sammen med meg, vi har perlet mye sammen, tegna, de har lekt med dukker, de er 8 og 5 år og pakker fortsatt inn bamsene sine på kvelden, de liker å danse med meg, de synger med meg, de har vært enormt kosete hele livet, de lager frokost på senga til meg, de er veldig empatiske, de elsker babyer og blir som smør rundt dem, de lager smykker og armbånd og tegninger til meg hele tida, de elsker å pynte til bursdag til hverandre og oss voksne, de overrasker meg ofte med å ha rydda og styrt og stelt fordi de liker å overraske meg og gjøre meg glad, de krangler om hvem som elsker meg mest  de sier gode, fine ting til meg hele tida, de kaller meg en prinsesse (  ) og er generelt fryktelig glad i mammaen sin. 

Gutter er ikke bare bråk, fotball og fisking. 

Endret 21. august 2019 av kisskissbangbang