Enebarn i skolealder, begynner de å sammenligne seg med andre barn og dermed savne søsken?

[AnonymBruker]

Bare en tanke som slo meg. Kan disse barna oppleve det litt sårt at de ikke har søsken hvis flertallet i klassen har søsken f.eks.? Eller kan de ikke savne noe de aldri har hatt, selv om de legger merke til at noen søskenpar har et fint forhold? 

Anonymkode: fd579...29a

[Gjest WhisperingWind]

Jeg savnet aldri søsken. Vil tro det er individuelt.

[AnonymBruker]

Jeg hadde søsken og ei søster som jeg hadde null og nix til felles med.Hadde gode veninner som jeg så på som søsken☺

Anonymkode: c707a...3d2

[AnonymBruker]

Jeg savner aldri søsken som liten. Var mer glad for at jeg slapp irriterende småsøsken og slemme storesøsken. 

 

Er verre nå som jeg er voksen. Savner tantebarn, og at mine barn har tanter og onkler. Savner noen å dele ansvaret for aldrende mor med. 

 

Anonymkode: 9ed7e...96e

[AnonymBruker]

Jeg sa mer søsken som liten men enda mer nå som voksen. Vært viktig for meg at ikke mitt første barn også ble enebarn.

Anonymkode: cb475...a68

[AnonymBruker]

Ønsket meg søsken så lenge jeg kan huske.... fikk det heldigvis da jeg var 13....

Anonymkode: 1e72d...661

[AnonymBruker]

Hadde aldri noe ønske om søsken, men jeg har en kusine jeg er oppvokst med som er som ei søster og vi gikk også sammen på skole. Kan hende det hjalp. 

Anonymkode: ce6cd...3a5

[AnonymBruker]

Savnet aldri søsken. Fikk en allikevel da jeg var 10. Vi har aldri hatt noe forhold. Søsken er oppskrytt. 

Anonymkode: 77a2e...e9b

[AnonymBruker]

Barnet kan få søsken som er 6 yngre om TS ønsker det nå. Da er problemet løst.

Anonymkode: 72c85...e41

[SPOCA]

Det er svært individuelt. Jeg har aldri savnet søsken.

Uansett, jeg gikk jo i barnehage og barnepark, som så mange andre barn, så det at andre barn hadde søsken var jo ikke noe nytt.

[AnonymBruker]

Barn vil alltid sammenlikne seg med andre. Om det er sårt eller ei å være enebarn er nok veldig individuelt. Jeg har et enebarn. Hun har spurt om søsken flere ganger, men jeg er ferdig med barn. 

Klart de kan fantasere om hvordan de tror det kunne vært med søsken, men hvordan det egentlig hadde blitt er nok annerledes. 

Barnet mitt er mye med andre som har søsken, noen eldre, men mest yngre. Hun får da oppleve en del av det negative med søsken også: mas, forfølgelse, skriking, lite alenetid med venner osv. 

Jeg lar ikke et barn avgjøre om jeg skal få flere barn eller ei. Det er min, og min beslutning alene. 

 

Jeg vokste opp med søsken fram til tenårene, deretter som enebarn (småsøsken flytta til den andre foreldren). Tenke selv aldri på om andre hadde søsken eller noe slikt. Tenkte svært lite over det at mitt søsken ikke bodde oss lenger. Først i voksen alder at jeg har begynt å reflektere over det.

Anonymkode: 97c4b...a40

[Cata]

Jeg savnet ikke søsken noe særlig da jeg var barn, ei heller i skolealder. De andre hadde søsken, jeg hadde ikke. Sånn var det bare. Savnet kom først i voksen alder - altså rundt 20 årsalder. Da merket jeg det ville vært godt å ha noen fra min egen generasjon som var vokst opp under samme forhold. (Ikke noe galt med forholdene altså, men jeg begynte tenke litt mer på hvordan det ville bli når jeg ble gammel   og jeg la for alvor merke til det gode forholdet min mor hadde til sine søsken.

[AnonymBruker]

Jeg savnet søsken og var en periode bitter på foreldrene mine fordi jeg ikke hadde fått det. Lite visste jeg om at de ikke kunne få flere. 

Anonymkode: 39df3...f4e

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet kan få søsken som er 6 yngre om TS ønsker det nå. Da er problemet løst.

Anonymkode: 72c85...e41

Så genial idé, det har sikkert ikke Ts engang tenkt på at går an. Takk og lov for at noen kom og opplyste om at det faktisk er mulig å få mer enn ett barn.🤦‍♀️

Det kan være en million grunner til at Ts ikke kan gi barnet sitt søsken. Hun kan være singel, ha fertilitetsproblemer, være for gammel, ha traumer etter forrige fødsel osv. 

Anonymkode: 1b214...91d

[AnonymBruker]

Det er litt individuelt. Har jobbet med barn som ikke har vært preget av å være enebarn i det hele tatt, hverken på den ene eller andre måten. Har også hørt enebarn snakke mye om det å skulle få søsken og har skjønt at det alltid vil ligge et lite "savn" der hos noen. På samme måten som at noen barn uten ei mor eller en far kan ha et savn, mens andre har det helt fint med bare en forelder.

Anonymkode: a4e6d...700

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Bare en tanke som slo meg. Kan disse barna oppleve det litt sårt at de ikke har søsken hvis flertallet i klassen har søsken f.eks.? Eller kan de ikke savne noe de aldri har hatt, selv om de legger merke til at noen søskenpar har et fint forhold? 

Anonymkode: fd579...29a

De barna i min omgangskrets som savnet søsken har alle gjort det lenge før skolealder. Barnet har selvsagt oppdaget at venner i barnehagen har søsken, og at mammaer er gravide og at dette blir til små søsken. Har det ikke uttrykt undring eller savn til skolealder vil jeg tro det ikke synes dette er ugreit.

Jeg er selv enebarn, og synes dette var en helt strålende tilværelse som barn. At andre barn var ulike meg visste jeg da selvsagt - noen hadde skilte foreldre, noen mange søsken, andre ingen. Noen var rike og noen fikk aldri lov til noenting. Verden var urettferdig, og det var helt uproblematisk for meg (og er det for alle barn en ikke lyver til om hvordan verden funker - barn er veldig gode på å akseptere ulikheter).

Anonymkode: 57f04...9a9

[AnonymBruker]

Jeg drømte i alle år om å ha vært enebarn.. Fremdeles dagdrømmer jeg om det faktisk.

Anonymkode: 31d68...8e0

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på barnet. Jeg er enebarn og savnet søsken hele oppveksten. I følge moren min begynte jeg å mase om det da jeg var 3.

Mitt barn er også enebarn og stortrives med det. Hun maste litt om ikke vi også kunne få baby da venninnen nettopp hadde fått en lillebror, men det stoppet fort da vi passet denne lillebroren ved et par anledninger og hun fikk oppleve at jeg ikke var like tilgjengelig for henne som hun er vant til. Hun har mange venner og synes det er veldig greit å kunne velge selv når hun vil være sammen med andre barn og når hun vil være alene med bare oss foreldre.

Anonymkode: d6ec1...a3d

[AnonymBruker]

Sikkert greit i barndommen men i alderdommen kan det være godt med nieser/nevøer osv.
Selv om man har et barn selv til tross for ingen søsken så kan man ikke garantere at det barnet blir boende i nærmiljøet eller opprettholder kontakten med mor.
Personlig ville jeg si gå for 2 med maks 3år mellom så de kan få muligheten til et tett bånd, DERSOM man har den muligheten så klart.. Da har de hverandre og du har to barn. Minst en av dem bør da kunne gi barnebarn og forhåpentligvis vil minst en bli boende såpass i nærheten at man kan opprettholde et bånd som ikke innebærer brev og telefonlinje når man eldes. 

Det er deilig og få all oppmerksomhet alene og det er deilig å slippe å måtte fokusere på å dele oppmerksomheten.
(les lettvint)

MEN det betyr ikke at det er den beste løsningen om man tenker på:
-egen fremtid,
-barnets fremtid,
-barnets liv dersom barnet ikke klarer å få egne barn vil det bli totalt alene når mor og far dør, 
-oppfølging under egen alderdom,
-sjanse for barnebarn,
-belastning i forhold til aldrende foreldre,
-muligheter til beinmargtransplantasjon ved leukemi eller andre organer ved alvorlig uventet sykdom
etc etc etc.. 

Men kan man ikke få flere enten at man sliter med å bli gravid eller ikke har en partner så er det jo ikke ens feil, men det jeg mener er om man tenker på alle faktorer rundt så bør man av hensyn til barnet prøve å få iallfall to relativt tette barn så kan man heller stoppe der med god samvittighet.

Anonymkode: 3ade2...d94

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sikkert greit i barndommen men i alderdommen kan det være godt med nieser/nevøer osv.
Selv om man har et barn selv til tross for ingen søsken så kan man ikke garantere at det barnet blir boende i nærmiljøet eller opprettholder kontakten med mor.
Personlig ville jeg si gå for 2 med maks 3år mellom så de kan få muligheten til et tett bånd, DERSOM man har den muligheten så klart.. Da har de hverandre og du har to barn. Minst en av dem bør da kunne gi barnebarn og forhåpentligvis vil minst en bli boende såpass i nærheten at man kan opprettholde et bånd som ikke innebærer brev og telefonlinje når man eldes. 

Det er deilig og få all oppmerksomhet alene og det er deilig å slippe å måtte fokusere på å dele oppmerksomheten.
(les lettvint)

MEN det betyr ikke at det er den beste løsningen om man tenker på:
-egen fremtid,
-barnets fremtid,
-barnets liv dersom barnet ikke klarer å få egne barn vil det bli totalt alene når mor og far dør, 
-oppfølging under egen alderdom,
-sjanse for barnebarn,
-belastning i forhold til aldrende foreldre,
-muligheter til beinmargtransplantasjon ved leukemi eller andre organer ved alvorlig uventet sykdom
etc etc etc.. 

Men kan man ikke få flere enten at man sliter med å bli gravid eller ikke har en partner så er det jo ikke ens feil, men det jeg mener er om man tenker på alle faktorer rundt så bør man av hensyn til barnet prøve å få iallfall to relativt tette barn så kan man heller stoppe der med god samvittighet.

Anonymkode: 3ade2...d94

De fleste grunnene du lister opp er jo egoistiske. Husk at ikke alle har ressurser, energi eller lyst på flere enn ett barn. Det må da være like greit som de som ønsker flere. Hvis jeg får ett barn tar jeg gjerne imot offentlig hjelp slik at ansvaret ikke må ligge på familie. Det kan ofte bli vanskelig mentalt selv om man er 2+ også. Det er mange løsninger her uten å måtte få flere barn. 

Anonymkode: ce6cd...3a5