Hvorfor er folk så fordomsfulle?

[AnonymBruker]

Hvorfor er det så mange som ikke tåler at andre ikke er akkurat som seg selv? Og hvorfor er det så få som skjønner når de bør holde kjeft istedenfor å slenge ut spydigheter? 

Anonymkode: 7f937...7f8

[AnonymBruker]

Fordi folk vil føle seg bedre. Til og med han ekle grisen på hjørne ønsker å føle seg bedre. At han ofrer noe som faktisk er bra driter han i. Det er jo han som sitter på følelsene sine selv og det er jo det som betyr alt. Hehe.

At eklinger skal tilfredstille følelsene sine.

Det finnes verre og. Det finnes til og med grønnsaker som mener at du skal gi livet opp for dem.

OG - det er til og med undersøkelser som viser at psykopater ikke har noe imot at hele menneskeheten forsvinner, bare de får 5 minutter ekstra å leve.

Og mennesker er små-psykopater, bare se på mødre som beskytter barna sine. Psykopati i full blomst.

Egentlig føler jeg at folk bare skaffer seg info om psykiatriske diagnoser for å ha merkelapper å slenge på andre.

Så hva var vitsen egentlig med "folkeopplysning" angående diagnoser.

Men jeg synes alltid det er skummelt med folkeopplysninger, er så mange som tar det så himla bokstavelig.

Anonymkode: cff71...610

[AnonymBruker]

Fordømmer kommer alltid av mangel på kunnskap. Uten unntak. 

Anonymkode: f4726...fe6

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det ligger i vår natur, eller om det er tillært. 

Er sikkert mye jeg ikke hadde tenkt over om det ikke var for at jeg hørte det i oppveksten av de voksne. Men hvor kom da foreldrenes dårlige selvfølelse fra? Et sted må det jo ha startet. Noe må ha gjort at noen følte behov for å tråkke på andre. Missunnelse? Har kanskje mennesker et behov for å føle seg bedre?

Men da mamma ble sammen med en mann mens jeg nærmet meg tenårene, så lærte keg plutselig mye nytt. Mamma snakket nesten ikke om andre, hun kunne snakke om utlendinger, være redd for folk, si at man skulle ha respekt (men på feil måte). F.eks, en mann i bygda var homo, og dette var rundt 2000 så det var vel fremdeles litt tabu, og enda mer på bygda. Jeg hadde ikke tenkt over at det var noe som helst med mannen, men så sa hun at "dere må ikke snakke stygt om han for det" , og da fikk jeg øynene opp for det med en gang, hun måtte forsvare at han var honoseksuell, å da var det jo noe "galt" med det.

Hun er dessverre litt slik i dag og. Har en søster som er et barn enda, så blir tema slik at en naturlig kan nevne det med å være lesbisk. Jeg snakker som om ingenting er unaturlig, men moren min hysjer alltid da, da skjønner søster jo at noe er galt med det, eller tror det. 

Han fyren hun ble sammen med kunne mase om at jeg måtte få gode karakterer. Mamma brydde seg liksom aldri. Hun bare godtok at skolen var vanskelig og at jeg var den som burde få mer kreative oppgaver. Men mannen bare "jobb med skolen, så du ikke blir vaskedame" "så du ikke blir prostituert" nå er det samme greia til ene sønnen. "Så du ikke blir lastebilsjafør"  "huff for en lønn" til de i kassa på Rema. 

Jeg har ihvertfall begynt å se det slik, at alt uten høyskole og universitet er lavstatus.

Man merker det også dersom man plutselig får noe andre ikke har. Ingen vil se veien din om du ikke har noe, men om du plutselig fikk noe "gratis" , nei da skal alle andre ha også. 

Jeg ble ofte ikke inkludert på skolen. Og medelevene sørget alltid for at jeg fikk de kjipeste oppgavene under gruppearbeid. F.eks hvis vi skulle vaske etter kjøkkenfag. De ryddet mens jeg tok oppvasken og alt det ekle, gang etter gang. Skjedde med bytte på liksom? Men så var det nå en gang at jeg hadde fordelene på min side, nei da var det urettferdig at jeg fikk uten å ha jobbet for det 😛. Merkelig det der. Folk ser deg når du blir bedre enn dem. 

Anonymkode: 846c9...a5d