Har lyst til å gi opp, er vel ikke meningen at jeg skal gå egne barn

[tussi84]

Så var det skjedd igjen, for tredje gang at jeg mister. Jeg har pcos og selv om jeg har klart på egenhånd å bli gravid 3 ganger, så klarer tydeligvis ikke kroppen min å beholde det.

Første gang jeg var gravid  var 2008 med min daværende samboer. Endte opp i en sa i midten av uke 11. Vi prøvde 4 år til etter det, uten resultat. Vi ble henvist riksen pga ufrivillig barnløshet, men fikk beskjed om at jeg måtte gå med x antall kg i vekt for å få hjelp siden min daværende vekt var 118 kg. Klarte aldri å nå målet mens vi var sammen.

Traff min nåværende mann i 2013, flyttet sammen i 2015. Vi startet prøvingen i 2016. Veide da 100 kg. Første året resulterte i ingenting.  I jan 2018 var jeg gravid på nytt, med en start vekt på 97 kg. Blodsukkeret mitt var derimot ikke optimalt, siden jeg har diabetes. Jeg mistet i Sa noen uker senere, i 7 uke. Ville da egentlig bare gi opp.

Gleden var derfor stor da jeg for ca en mnd siden fant ut at jeg var gravid på nytt. Startpunktet var derimot ikke optimalt, med et høyere blodsukker en anbefalt, men vekta viste 91 kg. Jeg ble derfor henvist til sykehus for oppfølging for å få ned blodsukker asap. Skulle til å prøve insulin i tillegg til tabletter siden vi hadde dårlig tid som legen sa.  Kom aldri så langt. Tok en privat ultralyd i går og de fant et foster tilsvarende uke 8 men ingen hjertelyd. De kunne konstatere at barnet mest sannsynlig døde for en uke til halvannen uke siden. Konklusjonen ble MA, og en henvisning til sykehuset for å ta abort. 

Dette er tredje gangen. Jeg orker ikke mer. Noe forteller meg at jeg ikke burde bli gravid igjen før blodsukkeret mitt er helt nede på det nivået som legene vil. Samtidig føler jeg at tiden renner fra meg, og at jeg må bare ta de sjansene jeg får uavhenging av hvordan blod sukkeret er ved starten av graviditeten. Jeg er 35 år og har tre barn jeg aldri fikk møtt! 

Jeg jobber med å få ned blodsukkeret, men det er ikke bare å knipse så er det perfekt. Jeg er fortsatt der hvor jeg prøver ut medikamenter og dosering. Jeg jobber fortsatt med vekta. Vekta er lav nok til at jeg kan få hjelp nå da, men blod sukkeret er ikke der enda.

Av andre faktorer som kan påvirke at det går til helvete hver gang er jo overvekten i seg selv, lite d vitamin,.pcos, og tobakk. Første svangerskap klarte jeg forsåvidt å kutte ut det sistnevnte ganske tidlig..i de to siste har jeg strevd mye mer, og jeg hadde meldt meg på røykeslutt kurs for å få hjelp denne gang. Jeg tror jeg har strevd mye mer med sistnevnte fordi jeg har opplevd skuffelser før, og tenker at det går jo til helvete uansett. Så bekymringer og stress rundt det fører med seg det andre..

Sjansen for at jeg mister igjen både pga flere aborter,.samt alder,.og risiko faktorer er jo veldig høyt. 

Jeg vet som sagt ikke om jeg orker noe mer nå. Det er tydelig at jeg ikke skal oppleve den gleden det er å skulle bli mamma siden det Alltid går galt. Hvor lenge skal jeg holde på sånn til nok er nok?  Hvor perfekt må jeg være? Og heller ikke det vil tilsi at svangerskapet går bra. Hva er vitsen med å bli skuffet gang på gang? 

Mannen min sier vi bare skal prøve igjen, og at det er håp..Jeg derimot klarer ikke å se det håpet for jeg mister jo hver gang. Det verste nå er at jeg må gå å ta ufrivillig abort,.og ta ut den fine babyen som vi så på skjermen i går. Jeg skal nok engang blø ut ønske barnet vårt 😥 som ikke det var nok,.så døde også bestefaren min i går, så tap av to liv på samme dag. Den ene var jeg klar over kom til å dø snart, men jeg synes ikke at jeg fortjente å miste barnet samtidig. Hvor er rettferdigheten i det..

Hva er egentlig vitsen med dette her? Hvor mye skal jeg takle? 

 

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre at du har mistet igjen. Tenker at det er lurt å lage en ny plan for livsstilen din, blodsukkeret, vektreduksjon og tobakkslutt med legen din.

Det er mye som skal klaffe for å bli gravid og beholde, og mange av oss må ha både riktig vekt, være aktive, kutte ut tobakk og alkohol helt, og ellers ha fulle vitamin- og jernlagre for at det skal klaffe. Man skal også ha overskudd til barnet når det er født, noe som krever et relativt stort energinivå. 

Har selv mistet i MA flere ganger, men har fått barn til slutt. 

Lykke til!

Anonymkode: af2bd...428

[AnonymBruker]

3 timer siden, tussi84 skrev:

Mannen min sier vi bare skal prøve igjen, og at det er håp..Jeg derimot klarer ikke å se det håpet for jeg mister jo hver gang. Det verste nå er at jeg må gå å ta ufrivillig abort,.og ta ut den fine babyen som vi så på skjermen i går. Jeg skal nok engang blø ut ønske barnet vårt 😥 som ikke det var nok,.så døde også bestefaren min i går, så tap av to liv på samme dag. Den ene var jeg klar over kom til å dø snart, men jeg synes ikke at jeg fortjente å miste barnet samtidig. Hvor er rettferdigheten i det..

Hva er egentlig vitsen med dette her? Hvor mye skal jeg takle? 

 

Det er ikke han som må gjennom påkjenningene. Derfor er det lett for han å si, "pfft! vi prøver igjen bare".

Det du går gjennom nå er faktisk ganske vanlig. Det er vanlig å miste flere ganger før det endelig går. Jeg vet til og med om slanke, veltrente, i veldig god form, kvinner som har vært gjennom det. Som har måttet "sone ut", og bare kjøre på, selv om det tapper en for alt som er av menneskelighet og energi.

Klarer du å glemme alt av følelser, alt som er av "deg", bare kjøre på, for å få oppleve drømmen, så er det eneste måten. Da kommer det etter hvert. Jeg kan ikke bare love det, jeg kan garantere det!

Anonymkode: 3a86d...c16

[AnonymBruker]

Stor klem til deg  Så trist at du har mistet flere gsnger, og kondolerer med tapet av din bestefar.

Hvis du orker flere runder er det mange som har vært i din båt og fått baby til slutt. Men det er tøft for både kropp og sjel når det går galt gang på gang. Hvis dere har lekt med tanken på adopsjon før, er dette et godt tidspunkt å vurdere det på ordentlig, tenker jeg. Det er ikke så komplisert og langdrygt som ryktene skal ha det til, flere jeg kjenner har adoptert på godt under 2 år. Da vet man jo også at man lykkes til slutt.

 

Anonymkode: 92a47...7ed

[AnonymBruker]

Jeg har også en historie med mange år med prøving, mange prøverørsforsøk, og utelukkende nedturer. 

Til slutt holdt jeg på å miste meg selv. Dette påvirker en så enormt, både fysisk og psykisk. Jeg smilte aldri, jeg gråt heller aldri, jeg sluttet å kjenne på følelsene mine. Jeg hadde en karriere og jobb jeg elsket, som jeg holdt på å kjøre fullstendig i grøfta, fordi jeg var der rent fysisk, men stadig glapp, og var ukonsentrert. Forholdet led, han hadde det like vondt som meg, og nesten hver samtale glei etterhvert inn på temaet prøving og håp. 

Så vi satt en strek. Vi var ferdige. 

For vår del har de siste årene vært veldig gode. Jeg har funnet tilbake til meg, og vi har funnet tilbake til oss. Jeg ser alt det positive med å ikke ha barn, alle mulighetene vi har, og vi lever et veldig godt liv. Og jeg kan helt ærlig si at jeg er tvers igjennom lykkelig, uten barn. 

Anonymkode: 2790c...c95

[AnonymBruker]

Veldig trist å høre tussi.. Samtidig så føler jeg at hvis ønsket er så uendelig stort, så burde det gi stor motivasjon mtp vektnedgang, tobakk og stabilisering av blodsukker. Nå skal ikke jeg si hva du skal og ikke skal gjøre, regner med du innerst inne vet hva som må til selv. Du må faktisk ønske å omstille deg, det hjelper ikke hvor mye alle andre ønsker det for deg. 

Anonymkode: d7693...03e

[AnonymBruker]

Uff, dette skjønner jeg at er beintøft for deg. Virkelig!

Men jeg ville ikke gitt opp helt enda - det er noen faktorer du har endret på nå (vekt), og du forteller jo om faktorer du vet du kan klare å gjøre noe med (røyk). Dvitamin er kjempeenkelt å gjøre noe med - med mindre du har en sykdom som tilsier at du ikke tar det opp.

Jeg har konstant lavt Dvitamin nivå, og iløpet av 3 måneder på 80 mcg så kommer faktisk nivået godt opp på optimalt nivå (og synker straks jeg slutter da, men det er jo bare å fortsette på tilskudd i samråd med lege).

Jeg har nettopp hatt en MA selv med kirurgisk abort, og for å være helt ærlig så tar det jo knekken på en. Men, som du sier: du har enda ikke forsøkt IVF eller andre støttebehandlinger utfra det jeg forstår?

Prøv å snu litt på tankegangen: du har aldri fått prøve i en kropp som har vært normalt frisk. Nå får du mer hjelp, og sannsynligvis kan du få prøve ut diverse støttebehandlinger dersom du blir gravid relativt raskt igjen. 

Du kan også snakke med legen om å bli vurdert til IVF - forutsatt at du selv følger opp med å kutte røyk og jobbe med blodsukkeret. 

Jeg har IVF nå, og der er den klare beskjeden om at røyking er det verste for sjansene - det er den ene tingen all forskningen viser at reduserer sjanser helt åpenbart. 

Om du vil ha en sjanse, så må du faktisk være steinhard og kutte det ut. Du må uansett kutte røyk om du skal ha barn i det hele tatt - så dette er en vinnvinn.

Jeg synes ikke du skal konkludere med at det ikke blir barn når du tross alt først nå har fått lavere vekt, ikke har forsøkt å kutte røyk, ikke har forsøkt støttebehandling (utfra det jeg forstår?) du fortsatt bare er 35 år. Du er ikke 45 år, husk det. 

Om du trøstespiser (jeg går utfra at dette er en problemstilling for deg mtp vekt?) og røyker jevnlig (jeg sier ikke at du gjør det altså, men gitt at du havner i en sånn tralt nå) så saboterer du for deg selv. Da kan du ikke peke på urettferdighet og at verden vil deg vondt - da er det du som saboterer for deg. 

Anonymkode: 364c7...e61

[Gjest Albbas]

Litt kynisk innspill kanskje, men hvis du ikke utredes for habituell abort nå, så bør du prøve en gang til, og hvis du DA mister har du hvertfall rett på utredning. 

Er det kjent at blodsukkernivået øker fare for SA? 

Jeg tenker at det jo kan hende du enten har hatt max uflaks, eller at du har en tilstand som øker sjansen for SA som er lett å gjøre noe med, og at det derfor er dumt å gi opp før du har funnet ut av det. 

Les foreksempel @snehvit88 sin dagbok her på KG. Hun har mistet sååå mange ganger, men lykkes nå. Klart det er håp! Masse håp! 

Stor klem til deg! 

[AnonymBruker]

8 timer siden, tussi84 skrev:

Så var det skjedd igjen, for tredje gang at jeg mister. Jeg har pcos og selv om jeg har klart på egenhånd å bli gravid 3 ganger, så klarer tydeligvis ikke kroppen min å beholde det.

Første gang jeg var gravid  var 2008 med min daværende samboer. Endte opp i en sa i midten av uke 11. Vi prøvde 4 år til etter det, uten resultat. Vi ble henvist riksen pga ufrivillig barnløshet, men fikk beskjed om at jeg måtte gå med x antall kg i vekt for å få hjelp siden min daværende vekt var 118 kg. Klarte aldri å nå målet mens vi var sammen.

Traff min nåværende mann i 2013, flyttet sammen i 2015. Vi startet prøvingen i 2016. Veide da 100 kg. Første året resulterte i ingenting.  I jan 2018 var jeg gravid på nytt, med en start vekt på 97 kg. Blodsukkeret mitt var derimot ikke optimalt, siden jeg har diabetes. Jeg mistet i Sa noen uker senere, i 7 uke. Ville da egentlig bare gi opp.

Gleden var derfor stor da jeg for ca en mnd siden fant ut at jeg var gravid på nytt. Startpunktet var derimot ikke optimalt, med et høyere blodsukker en anbefalt, men vekta viste 91 kg. Jeg ble derfor henvist til sykehus for oppfølging for å få ned blodsukker asap. Skulle til å prøve insulin i tillegg til tabletter siden vi hadde dårlig tid som legen sa.  Kom aldri så langt. Tok en privat ultralyd i går og de fant et foster tilsvarende uke 8 men ingen hjertelyd. De kunne konstatere at barnet mest sannsynlig døde for en uke til halvannen uke siden. Konklusjonen ble MA, og en henvisning til sykehuset for å ta abort. 

Dette er tredje gangen. Jeg orker ikke mer. Noe forteller meg at jeg ikke burde bli gravid igjen før blodsukkeret mitt er helt nede på det nivået som legene vil. Samtidig føler jeg at tiden renner fra meg, og at jeg må bare ta de sjansene jeg får uavhenging av hvordan blod sukkeret er ved starten av graviditeten. Jeg er 35 år og har tre barn jeg aldri fikk møtt! 

Jeg jobber med å få ned blodsukkeret, men det er ikke bare å knipse så er det perfekt. Jeg er fortsatt der hvor jeg prøver ut medikamenter og dosering. Jeg jobber fortsatt med vekta. Vekta er lav nok til at jeg kan få hjelp nå da, men blod sukkeret er ikke der enda.

Av andre faktorer som kan påvirke at det går til helvete hver gang er jo overvekten i seg selv, lite d vitamin,.pcos, og tobakk. Første svangerskap klarte jeg forsåvidt å kutte ut det sistnevnte ganske tidlig..i de to siste har jeg strevd mye mer, og jeg hadde meldt meg på røykeslutt kurs for å få hjelp denne gang. Jeg tror jeg har strevd mye mer med sistnevnte fordi jeg har opplevd skuffelser før, og tenker at det går jo til helvete uansett. Så bekymringer og stress rundt det fører med seg det andre..

Sjansen for at jeg mister igjen både pga flere aborter,.samt alder,.og risiko faktorer er jo veldig høyt. 

Jeg vet som sagt ikke om jeg orker noe mer nå. Det er tydelig at jeg ikke skal oppleve den gleden det er å skulle bli mamma siden det Alltid går galt. Hvor lenge skal jeg holde på sånn til nok er nok?  Hvor perfekt må jeg være? Og heller ikke det vil tilsi at svangerskapet går bra. Hva er vitsen med å bli skuffet gang på gang? 

Mannen min sier vi bare skal prøve igjen, og at det er håp..Jeg derimot klarer ikke å se det håpet for jeg mister jo hver gang. Det verste nå er at jeg må gå å ta ufrivillig abort,.og ta ut den fine babyen som vi så på skjermen i går. Jeg skal nok engang blø ut ønske barnet vårt 😥 som ikke det var nok,.så døde også bestefaren min i går, så tap av to liv på samme dag. Den ene var jeg klar over kom til å dø snart, men jeg synes ikke at jeg fortjente å miste barnet samtidig. Hvor er rettferdigheten i det..

Hva er egentlig vitsen med dette her? Hvor mye skal jeg takle? 

 

Vurdert å adoptere? Eller bli fosterhjem?

Anonymkode: 449b3...304

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vurdert å adoptere? Eller bli fosterhjem?

Anonymkode: 449b3...304

Når skal folk forstå at ufrivillig barnløse er vel vitende om at adopsjon å fosterhjem er noe som eksisterer. Man vil ofte ha biologiske barn. 

Anonymkode: 0003a...409

[tussi84]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vurdert å adoptere? Eller bli fosterhjem?

Anonymkode: 449b3...304

Adopsjon koster gjerne over 200 000, det har vi ikke økomisk mulighet til.

[tussi84]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette skjønner jeg at er beintøft for deg. Virkelig!

Men jeg ville ikke gitt opp helt enda - det er noen faktorer du har endret på nå (vekt), og du forteller jo om faktorer du vet du kan klare å gjøre noe med (røyk). Dvitamin er kjempeenkelt å gjøre noe med - med mindre du har en sykdom som tilsier at du ikke tar det opp.

Jeg har konstant lavt Dvitamin nivå, og iløpet av 3 måneder på 80 mcg så kommer faktisk nivået godt opp på optimalt nivå (og synker straks jeg slutter da, men det er jo bare å fortsette på tilskudd i samråd med lege).

Jeg har nettopp hatt en MA selv med kirurgisk abort, og for å være helt ærlig så tar det jo knekken på en. Men, som du sier: du har enda ikke forsøkt IVF eller andre støttebehandlinger utfra det jeg forstår?

Prøv å snu litt på tankegangen: du har aldri fått prøve i en kropp som har vært normalt frisk. Nå får du mer hjelp, og sannsynligvis kan du få prøve ut diverse støttebehandlinger dersom du blir gravid relativt raskt igjen. 

Du kan også snakke med legen om å bli vurdert til IVF - forutsatt at du selv følger opp med å kutte røyk og jobbe med blodsukkeret. 

Jeg har IVF nå, og der er den klare beskjeden om at røyking er det verste for sjansene - det er den ene tingen all forskningen viser at reduserer sjanser helt åpenbart. 

Om du vil ha en sjanse, så må du faktisk være steinhard og kutte det ut. Du må uansett kutte røyk om du skal ha barn i det hele tatt - så dette er en vinnvinn. 

Jeg synes ikke du skal konkludere med at det ikke blir barn når du tross alt først nå har fått lavere vekt, ikke har forsøkt å kutte røyk, ikke har forsøkt støttebehandling (utfra det jeg forstår?) du fortsatt bare er 35 år. Du er ikke 45 år, husk det. 

Om du trøstespiser (jeg går utfra at dette er en problemstilling for deg mtp vekt?) og røyker jevnlig (jeg sier ikke at du gjør det altså, men gitt at du havner i en sånn tralt nå) så saboterer du for deg selv. Da kan du ikke peke på urettferdighet og at verden vil deg vondt - da er det du som saboterer for deg. 

Anonymkode: 364c7...e61

Hei!

Jeg også lurer på om jeg kunne unngått alle disse abortene om forholdene hadde vært optimalt.

Jeg har spurt legen tidligere om å få hjelp til å bli gravid, og da måtte både vekta og blodsukkeret ned. Vekta viser nå under det som dem hadde som krav, men blodsukkeret må være på maks 7.0 før jeg får hjelp. Mitt ligger på mellom 7.8 - 8.2 som regel. Jeg er under prøving når det gjelder medikamenter for åfå ned blodsukkeret, da kostholdet ikke er nok hjelp i seg selv. Jeg går på 3 x metformin per dag, men jeg skal prøve å øke dosen etterhvert for å se om det kan hjelpe. Er ikke dette nok hjelp, så må jeg ha insulin behandling i tillegg. Jeg får ingen hjelp før dette er i orden.

Jeg trøstespiser forsåvidt sjeldent, og hvis jeg gjør det er det ikke over lange perioder. Jeg har gått ned i vekt de siste årene, og har aldri lagt på meg i de årene eller.. Mesteparten av vekt økningen min kom fra ungdomsårene til begynnelsen av 20 årene.

Jeg vil ikke si at jeg saborterer sjansene for meg selv akkurat 100 %. Sier ikke at det er ok å røyke i det hele tatt, spesiellt ikke om enn er gravid, men det finnes røykere som faktisk får friske og sunne barn også! Så det vil ikke si at det er en umulighet å bli gravid/eller få friske barn selv om en røyket i svangerskapet. Det er en økt risiko for å miste ja, men det betyr ikke at enn mister. Dette betyr derimot ikke at, at jeg ikke er enig i at det å stumpe røyken burde være et mål for meg. Jeg ser derimot det at jeg ikke klarer det på egenhånd, men jeg er villig til å prøve ut hjelpemidler for å få det til. Dette er jo noe jeg kan gjøre nå som jeg ikke er gravid lenger. Tenkte vel å prøve ut nikotin erstatning i første omgang, og ta dette røykeslutt kurset, men jeg orker ikke å begynne med dette akkurat nå. Akkurat nå trenger jeg noe tid til å bearbeide det som har hendt, og jeg trenger å få ut fosteret av magen. Jeg vil forsøke å se om kroppen ordner opp selv nå den første uka, og tenker at etter begravelsen av den avdøde kan jeg heller ta medisinsk abort om ikke kroppen har støtt det ut. Jeg orker rett og slett ikke den psykiske påkjenningen det er å blø fosterert bort akkurat nå.

Jeg går forresten på D-vitamin tilskudd for å få opp D-vitamin nivået mitt.

 

Jeg beklager at du mistet spiren din! Vet hvoran du føler deg for å si det sånn. Håper at du lykkes en annen gang:)

 

[tussi84]

6 timer siden, Albbas skrev:

Litt kynisk innspill kanskje, men hvis du ikke utredes for habituell abort nå, så bør du prøve en gang til, og hvis du DA mister har du hvertfall rett på utredning. 

Er det kjent at blodsukkernivået øker fare for SA? 

Jeg tenker at det jo kan hende du enten har hatt max uflaks, eller at du har en tilstand som øker sjansen for SA som er lett å gjøre noe med, og at det derfor er dumt å gi opp før du har funnet ut av det. 

Les foreksempel @snehvit88 sin dagbok her på KG. Hun har mistet sååå mange ganger, men lykkes nå. Klart det er håp! Masse håp! 

Stor klem til deg! 

For høyt langtidsukker kan føre til en rekke komplikasjoner ja. Både når det gjelder selve utviklingen av fosteret, og i senere forløp i svangerskapet. Da er det gjerne at fosteret blir for stort osv.

Jeg skjønner forsåvidt tanke gangen din:)

[tussi84]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist å høre tussi.. Samtidig så føler jeg at hvis ønsket er så uendelig stort, så burde det gi stor motivasjon mtp vektnedgang, tobakk og stabilisering av blodsukker. Nå skal ikke jeg si hva du skal og ikke skal gjøre, regner med du innerst inne vet hva som må til selv. Du må faktisk ønske å omstille deg, det hjelper ikke hvor mye alle andre ønsker det for deg. 

Anonymkode: d7693...03e

Det gav meg ikke nok motivasjon til å slutte å røyke på egenhånd. Det føltes mer ut som tvang, og hvis noen tvinger meg til noe så har det stikk motsatt effekt på meg. Når det gjelder Blodsukkert så vet jeg ikke hva som skal til. Jeg spiser stort sett variert og sunt, men det er ikke nok i seg selv. Jeg går på metformin daglig, men fortsatt er blodsukkeret for høyt. Er fortsatt under prøving når det gjelder dosering og medisinering, kanskje noe fungerer til slutt!

Jeg skal uansett ta tak i dette med røykinga, for å se om det kan være metoder som kan hjelpe meg.

Tror mye av problemet ligger i at jeg har det fint som jeg har det, med mine uvaner. Jeg trives greit med et blodsukker på rundt 8 (som burde vært 7), og selv om jeg vet hvor skadelig røyken er så hjelper det meg med å roe ned både bekymringer og stress. Jeg må rett og slett finne fram andre vaner som jeg kan bytte ut røykinga med, og det er ikke gjort på 123. Det krever mulig hjelp uten i fra, og ikke minst tid.

[AnonymBruker]

Hvis du blir gravid må du jo uansett slutte å røyke. Det er ikke bare et middel for å få det du ønsker, men en nødvendighet om du får det. Det gjelder også kvinnene som får barn til tross for at du røyker, som du nevner. 

Jeg skjønner at alt dette virker urettferdig, og naturen er jo det på veldig mange måter. Den er brutal. Og du har rett i at det er kvinner som blir gravide og får barn i fleng, enten de er røykere eller er syke. Men jeg tror dette er en tankegang du må jobbe med, og kaste fra deg. Hva andre gjør eller får til på tross av eller til tross for, er rett og slett ikke relevant. 

Anonymkode: b5566...00d

[tussi84]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Veldig trist å høre at du har mistet igjen. Tenker at det er lurt å lage en ny plan for livsstilen din, blodsukkeret, vektreduksjon og tobakkslutt med legen din.

Det er mye som skal klaffe for å bli gravid og beholde, og mange av oss må ha både riktig vekt, være aktive, kutte ut tobakk og alkohol helt, og ellers ha fulle vitamin- og jernlagre for at det skal klaffe. Man skal også ha overskudd til barnet når det er født, noe som krever et relativt stort energinivå. 

Har selv mistet i MA flere ganger, men har fått barn til slutt. 

Lykke til!

Anonymkode: af2bd...428

Tusen takk for motiverende ord.

Jeg er under forsøk når det gjelder medisinering mot diabetes.

Jeg har også i planene nå og prøve ut ut ulike ting på sikt for å stumpe røyken.

Alkohol drikker jeg sjeldent. Drakk en drink i svangerskapet, men det var før jeg visste jeg var gravid.

D-vitamin er alvoring. Min er på 10.. og den skal helst være over 50. Går på Divisun daglig pga det. Jern hos meg og andre vitaminer er ok.

Akkurat nå derimot skal jeg tilate meg selv og sørge.

[AnonymBruker]

* til tross for at DE, skulle det stå ^

Anonymkode: b5566...00d

[tussi84]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvis du blir gravid må du jo uansett slutte å røyke. Det er ikke bare et middel for å få det du ønsker, men en nødvendighet om du får det. Det gjelder også kvinnene som får barn til tross for at du røyker, som du nevner. 

Jeg skjønner at alt dette virker urettferdig, og naturen er jo det på veldig mange måter. Den er brutal. Og du har rett i at det er kvinner som blir gravide og får barn i fleng, enten de er røykere eller er syke. Men jeg tror dette er en tankegang du må jobbe med, og kaste fra deg. Hva andre gjør eller får til på tross av eller til tross for, er rett og slett ikke relevant. 

Anonymkode: b5566...00d

Som jeg sa, jeg klarte ikke så slutte på egenhånd selv om jeg hadde barn i magen. Derfor hadde jeg også meldt meg på røykeslutt kurs som skule begynt neste uke. Jeg har utsatt det noe akkurat nå, fordi jeg er så langt nede, men det er fortsatt i planene,.
 

Nå har jeg uansett tid på meg til å prøve ut ulike hjelpemidler også.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, tussi84 skrev:

Hei!

Jeg også lurer på om jeg kunne unngått alle disse abortene om forholdene hadde vært optimalt.

Jeg har spurt legen tidligere om å få hjelp til å bli gravid, og da måtte både vekta og blodsukkeret ned. Vekta viser nå under det som dem hadde som krav, men blodsukkeret må være på maks 7.0 før jeg får hjelp. Mitt ligger på mellom 7.8 - 8.2 som regel. Jeg er under prøving når det gjelder medikamenter for åfå ned blodsukkeret, da kostholdet ikke er nok hjelp i seg selv. Jeg går på 3 x metformin per dag, men jeg skal prøve å øke dosen etterhvert for å se om det kan hjelpe. Er ikke dette nok hjelp, så må jeg ha insulin behandling i tillegg. Jeg får ingen hjelp før dette er i orden.

Jeg trøstespiser forsåvidt sjeldent, og hvis jeg gjør det er det ikke over lange perioder. Jeg har gått ned i vekt de siste årene, og har aldri lagt på meg i de årene eller.. Mesteparten av vekt økningen min kom fra ungdomsårene til begynnelsen av 20 årene.

Jeg vil ikke si at jeg saborterer sjansene for meg selv akkurat 100 %. Sier ikke at det er ok å røyke i det hele tatt, spesiellt ikke om enn er gravid, men det finnes røykere som faktisk får friske og sunne barn også! Så det vil ikke si at det er en umulighet å bli gravid/eller få friske barn selv om en røyket i svangerskapet. Det er en økt risiko for å miste ja, men det betyr ikke at enn mister. Dette betyr derimot ikke at, at jeg ikke er enig i at det å stumpe røyken burde være et mål for meg. Jeg ser derimot det at jeg ikke klarer det på egenhånd, men jeg er villig til å prøve ut hjelpemidler for å få det til. Dette er jo noe jeg kan gjøre nå som jeg ikke er gravid lenger. Tenkte vel å prøve ut nikotin erstatning i første omgang, og ta dette røykeslutt kurset, men jeg orker ikke å begynne med dette akkurat nå. Akkurat nå trenger jeg noe tid til å bearbeide det som har hendt, og jeg trenger å få ut fosteret av magen. Jeg vil forsøke å se om kroppen ordner opp selv nå den første uka, og tenker at etter begravelsen av den avdøde kan jeg heller ta medisinsk abort om ikke kroppen har støtt det ut. Jeg orker rett og slett ikke den psykiske påkjenningen det er å blø fosterert bort akkurat nå.

Jeg går forresten på D-vitamin tilskudd for å få opp D-vitamin nivået mitt.

 

Jeg beklager at du mistet spiren din! Vet hvoran du føler deg for å si det sånn. Håper at du lykkes en annen gang:)

 

Dette høres bra ut, det er klokt å vente litt for å få landet ting.

Men bare så det er klinkende klart: en IVFklinikk hjelper deg ikke om du røyker. Bare så du kan motivere deg når ting har landet. 

Du kan også be om kirurgisk abort, jeg har «god» erfaring med det  (asså, veldig relativt men du skjønner.....). 

Det er nå uansett en veldig tung og trist fase du står i nå, så ikke konkluder helt ennå med å gi opp.

Anonymkode: 364c7...e61

[AnonymBruker]

Må innrømme at jeg synes det er litt spesielt at du ikke klarer å motivere deg selv til å kutte røyken og gå skikkelig ned i vekt. Hvis barn er den store drømmen, så kaster man vel både røyken og sjokoladen i søpla og gjør det som trengs? Lag en matplan med 3-4 sunne måltider daglig, og kom deg ut på en 30 minutters powerwalk hver kveld for å få fortgang i vektnedgangen. Sigg dropper du å kjøpe, og få mannen din til å passe på at du ikke sprekker. Noen ganger må man gjøre ALT for å nå dit man ønsker, og om du fremdeles ikke lykkes med prøvingen når du har kommet ned i en sunn vekt og er helt tobakksfri, så vet du i hvert fall at du har gjort det du kan.

Anonymkode: 17f2c...f9c