Vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil. Hjelp :(

[AnonymBruker]

Hei

Jeg har et problem, mentalt. Jeg vet ikke hvem jeg er, altså jeg kan jo navn og vet jo hvem jeg er i forhold til andre, men jeg klarer ikke beskrive meg selv. Jeg vet heller ikke hva jeg vil og hva jeg liker. Den ene dagen vil jeg oppnå ting, den andre dagen vil jeg oppnå noe annet, og den tredje dagen er jeg fornøyd med alt, og den siste dagen er jeg nesten suicidal. Jeg vet ikke engang om jeg er fornøyd, sånn innerst inne. 

Jeg har ikke oppnådd noe annet enn en bachelor for noen år siden, eier ikke hus, men er gift og har barn. Kjærligheten for barnet mitt er det eneste sikre jeg har her i livet.. 

Jeg føler jeg har mistet meg selv.. Har det bra generelt, og klarer fint å fungere i hverdagen, men har det virkelig vanskelig inni meg. 

Hva burde jeg gjøre? Har det ikke bra meg meg selv. 

I morgen kommer jeg sikkert til å le av dette og ikke gidde å gjøre noe med det, før det kommer tilbake igjen. 

Det er utrolig slitsomt

Anonymkode: 43a98...561

[AnonymBruker]

Har du vært igjennom noe form for utredning for dette? Hvis ikke, snakk med legen din og få en henvisning slik at du kan få hjelp 💕 

har det alltid vært sånn eller er dette noe som har begynt i det siste? 

Anonymkode: 19ddf...3ce

[AnonymBruker]

Har det slik jeg også. Har tusen planer. Plutselig vil jeg bytte yrke/ flytte etc. For å få det bedre. Den neste er jeg lykkelig, ovenpå og trives. Dagen etter, ønsker jeg plutselig ikke å leve lenger- alt blir mørkt. Jobber fullt, studerer og har barn. Barna er vel eneste grunn til at jeg er her.

Jeg har sekundær hypotyreose på 5 året. Med svært ustabile verdier. Regner med det er årsaken. Var ikke slik forut. 

Ville tatt en tur til legen for tips og råd, samt tatt generelle bp. 

Anonymkode: 96f30...719

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du vært igjennom noe form for utredning for dette? Hvis ikke, snakk med legen din og få en henvisning slik at du kan få hjelp 💕 

har det alltid vært sånn eller er dette noe som har begynt i det siste? 

Anonymkode: 19ddf...3ce

Har kun vært til psykolog, men det var helt andre ting, blant annet skamfølelse pga flere voldtekter og lav selvtillit. Jeg har fått henvisning til psykolog nå 5 år senere igjen, og vurderer å ta det opp da. 

Jeg føler det alltid har vært sånn. Eller, jeg husker ikke da jeg var barn, men har alltid følt meg litt uklar. Litt utenfor, men denne "vimsingen" begynte for noen år siden, så ikke veldig lenge, der. 

At jeg ikke vet hvordan å være meg selv, har pågått i over ti år.. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har det slik jeg også. Har tusen planer. Plutselig vil jeg bytte yrke/ flytte etc. For å få det bedre. Den neste er jeg lykkelig, ovenpå og trives. Dagen etter, ønsker jeg plutselig ikke å leve lenger- alt blir mørkt. Jobber fullt, studerer og har barn. Barna er vel eneste grunn til at jeg er her.

Jeg har sekundær hypotyreose på 5 året. Med svært ustabile verdier. Regner med det er årsaken. Var ikke slik forut. 

Ville tatt en tur til legen for tips og råd, samt tatt generelle bp. 

Anonymkode: 96f30...719

Kan du forklare litt nærmere om denne diagnosen hvordan du lever med det? Skal google litt selv altså, men alltid annerledes å høre fra noen som lever med det. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Regner med du fungerer optimalt i hverdagen, til tross for alle tankene? 

Også er barna det som er "det sikre og stabile".. 

Følte mye var likt her. 

Klem til deg❤️

Anonymkode: 43a98...561

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen hos deg. I motsetning til deg har ikke jeg oppnådd bachelor en gang jeg da. 

Føler det er direkte urealistisk å sikte noe høyere egentlig. Mulig det bare ikke helt ligger i genene mine. Har rett og slett ikke høyt utdannede i familien, og jeg slet faglig på skolen. Mamma hadde ikke peiling på noen ting som helst når det kom til skole. Hun sa bare at siden jeg sliter såpass teoretisk så skulle jeg velge noe med enkle fag og lite teori. Og hun mistrivdes sånn der hun gikk på vdg, hun prøvde seg på almennfag, så den skolen måtte jeg ikke ta...hun nektet meg ikke, men frarådet meg det. 

 

Anonymkode: a1ce0...4e1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen hos deg. I motsetning til deg har ikke jeg oppnådd bachelor en gang jeg da. 

Føler det er direkte urealistisk å sikte noe høyere egentlig. Mulig det bare ikke helt ligger i genene mine. Har rett og slett ikke høyt utdannede i familien, og jeg slet faglig på skolen. Mamma hadde ikke peiling på noen ting som helst når det kom til skole. Hun sa bare at siden jeg sliter såpass teoretisk så skulle jeg velge noe med enkle fag og lite teori. Og hun mistrivdes sånn der hun gikk på vdg, hun prøvde seg på almennfag, så den skolen måtte jeg ikke ta...hun nektet meg ikke, men frarådet meg det. 

 

Anonymkode: a1ce0...4e1

Uff, hørtes ikke gøy ut. Her burde moren din heller oppmuntret og utfordret deg. Så lenge du trives med det du gjør, så gjør det ❤️ 

Jeg tenker at du kan sette dine egne mål, små eller store, oppnå personlige seiere, små eller store.. F. Eks. Lese ferdig en bok (for meg er det en utfordring).  Ikke tenk at du ikke greier det, før du har begynt. Og klarer du det ikke, tar du det ikke som en bekreftelse, men heller at det ikke går akkurat nå.. Alle mennesker er forskjellige, og for noen er noen mål vanskeligere enn andre. ❤️

Her har det vært omvendt, faren min er høyt utdannet og oppgraderer hele tiden. Egentlig er mine nærmeste en gjeng med achievers, og jeg føler meg mislykket i forhold til dem. Skal ærlig innrømme at jeg er litt misunnelig. Jeg har gitt opp mye, og har aldri vært skoleflink. Jeg er veldig god i språk, men det er liksom bare det... 

Jeg har alltid hatt dårlige karakterer og lltid fått en 3'er uavhengig hvor mye jeg leste.. Så gav opp tilslutt. Kom aldri i mål.

Anonymkode: 43a98...561

[Zaga]

Sånn er det her også. I det ene øyeblikket vil jeg ditt og datt men i neste øyeblikk ikke. Jeg vingler så innmari mye frem og tilbake og rundt om kring. Bare surr i huet. Aner ikke hvem jeg er eller hva jeg vil med livet. Er bare veldig forvirra.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uff, hørtes ikke gøy ut. Her burde moren din heller oppmuntret og utfordret deg. Så lenge du trives med det du gjør, så gjør det ❤️ 

Jeg tenker at du kan sette dine egne mål, små eller store, oppnå personlige seiere, små eller store.. F. Eks. Lese ferdig en bok (for meg er det en utfordring).  Ikke tenk at du ikke greier det, før du har begynt. Og klarer du det ikke, tar du det ikke som en bekreftelse, men heller at det ikke går akkurat nå.. Alle mennesker er forskjellige, og for noen er noen mål vanskeligere enn andre. ❤️

Her har det vært omvendt, faren min er høyt utdannet og oppgraderer hele tiden. Egentlig er mine nærmeste en gjeng med achievers, og jeg føler meg mislykket i forhold til dem. Skal ærlig innrømme at jeg er litt misunnelig. Jeg har gitt opp mye, og har aldri vært skoleflink. Jeg er veldig god i språk, men det er liksom bare det... 

Jeg har alltid hatt dårlige karakterer og lltid fått en 3'er uavhengig hvor mye jeg leste.. Så gav opp tilslutt. Kom aldri i mål.

Anonymkode: 43a98...561

Takk. Kjenner til den der man føler man ikke kan gjøre det bedre. Hadde jeg ikke interesse nok så lærte jeg ikke. Men fikk 6 i ett fag på vdg, fordi jeg hadde interesse. Nesten 5 i gym siden jeg liker å være aktiv. Men de måtte presse inn lesing der så den dro ned. Prøven telte 1/3 av standpunkt karakter. 

Du er heldig som er god i språk. Heg glemmer språk så fort jeg går litt uten å bruke det. Selv engelsk. 

Jeg har også hatt mange planer. Startet på design vg1 for å bli frisør. Ble kraftig mobbet og hadde lærere som ikke møtte i timen. Droppet ut og heg fant ut heg ikke ville bli frisør etter å ha vært utplassert. 

Så startet jeg helse og sosial. Likte bedre fagene, men ante ikke hva jeg kunne bli innen det. Var utplassert på eldrehjem men dette mistrivdes jeg så inni granskauen med. Deretter tok jeg barn og ungdom. Skulle ikke jobbe med barn heller, men var interessert i psykologi og tenkte dette var det nærmeste jeg kunne komme. Var utplassert i bhg og det gav mer avsmak. Veldig bortkastet med dropouten på design egentlig, for der kunne man ta kryssløp til barn/ungdom! Tok omveien igjen jeg vettu! 

Så tok et år på folkehøgskole og likte psykologi. Fant ut jeg ville på universitetet men snittet er da faen meg skyhøyt! Jeg tok da påbygg vg3 og var så «heldig» å komme opp i matteeksamen. Da ble det stryk og jeg måtte bli i jobben mens jeg tok opp igjen xamen. Man kunne ta gratis etter et halvt år på samme skole. Jeg jobbet 8-12 timers vakter mens den lille fritiden jeg hadde om kvelden gikk til å studere matte. Jeg stod med en 2’er. 

Ble i jobben for å tjene opp penger. Så flyttet heg men fikk samme jobb på det stedet. Måtte jo forhøye de jævla karakterene da så meldte meg opp som privatist hvor jeg kunne ta opp igjen helse og sosial. Ble verre enn standpunkt, men så hadde jeg 12 timers vakter og da og 1 time pendling til jobb. 

Så fikk jeg endelig ny jobb, med kortere dager. Meldte meg på Sonans for å ta 2 fag. Faen meg så dyrt og då dødfødt. Oppskrytt er de skolene der. Det er da en helt vanlig videregående du betaler ekstra for. Jeg gav opp men tenkte jeg kunne gå bakveien til UiO gjennom Folkeuniversitetet. Jævla dyrt det og, og SLT for mye lesing for ei som jobbet 100%. Så det ble med jobben. 

Så dukker en ny mulighet opp og jeg får se andre kulturer og jeg blir en helt annen. Nå vil jeg ikke bo i Norge. Føler alltid det er noe «der ute» men som jeg mistet. 

Men jeg er nå en gang i Norge og aner virkelig ikje hvilken utdanning jeg bør ta som faktisk er realistisk og ikke en stor økonomisk risiko!  

Anonymkode: a1ce0...4e1

[HalldirV2]

På 15.8.2019 den 13.53, AnonymBruker skrev:

Hei

Jeg har et problem, mentalt. Jeg vet ikke hvem jeg er, altså jeg kan jo navn og vet jo hvem jeg er i forhold til andre, men jeg klarer ikke beskrive meg selv. Jeg vet heller ikke hva jeg vil og hva jeg liker. Den ene dagen vil jeg oppnå ting, den andre dagen vil jeg oppnå noe annet, og den tredje dagen er jeg fornøyd med alt, og den siste dagen er jeg nesten suicidal. Jeg vet ikke engang om jeg er fornøyd, sånn innerst inne. 

Jeg har ikke oppnådd noe annet enn en bachelor for noen år siden, eier ikke hus, men er gift og har barn. Kjærligheten for barnet mitt er det eneste sikre jeg har her i livet.. 

Jeg føler jeg har mistet meg selv.. Har det bra generelt, og klarer fint å fungere i hverdagen, men har det virkelig vanskelig inni meg. 

Hva burde jeg gjøre? Har det ikke bra meg meg selv. 

I morgen kommer jeg sikkert til å le av dette og ikke gidde å gjøre noe med det, før det kommer tilbake igjen. 

Det er utrolig slitsomt

Anonymkode: 43a98...561

Send meg en pm om du vil, eller noen andre her. Dette er for omfattende i en åpen tråd!