Småbarn med dårlige dager.. :(

[AnonymBruker]

Hei 

Er det normalt at små barn er forbanna veldig lenge og ofte? Det er snakk om morgengrettenhet som varer hele dagen. Jeg forstår jo at man kan ha en dårlig dag, men det er så ofte. Jeg prøver å gjøre ting bedre for henne, finne på moro ting, som funker der og da, men så fort ting er over, er det sutring og høylytt "kjefting". Jeg blir helt rådløs. 

Hun har selvfølgelig gode dager, men skulle ønske for hennes del at det var fler av dem. 

Hun er bare 2.5 år, ingen utfordringer, godt språk (lange setninger, så hun gjør seg forstått).. 

Anonymkode: a8d46...293

[Gjest WhisperingWind]

Små barn er ikke «forbanna». De kan bli frustrert fordi de ikke klarer å kommunisere hva de ønsker og sliter med å regulere følelsene sine.

Om barnet er frustrert gjennom hele dagen så tenker jeg at du sliter med å kommunisere og se hva barnet trenger av hjelp og veiledning slik at barnet føler på mestring og føler seg sett og hørt.

Går barnet i barnehage? Hva sier barnehagen?

 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Små barn er ikke «forbanna». De kan bli frustrert fordi de ikke klarer å kommunisere hva de ønsker og sliter med å regulere følelsene sine.

Om barnet er frustrert gjennom hele dagen så tenker jeg at du sliter med å kommunisere og se hva barnet trenger av hjelp og veiledning slik at barnet føler på mestring og føler seg sett og hørt.

Går barnet i barnehage? Hva sier barnehagen?

 

Nei, hun går ikke i barnehage. Jeg er egentlig enig med deg, men i noen situasjoner tror jeg at hun rett og slett bare er sint. Sint for at hun må dele, sint for at hun ikke får bestemme rutiner. Og det er greit, men det varer ofte en stund.. 😕

Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe henne å bli kjent med følelser, sette ord på ting og forklare, men noen ganger går det rett og slett ikke. 

 

Anonymkode: a8d46...293

[AnonymBruker]

Hehe, små barn er ikke forbanna? Nehei...? 

Noen barn er mer lunefulle enn andre. Ene datteren min var et sånt sint barn hvis hun sto opp med feil fot. Det er hun forsåvidt nå som tenåring også, men minnes at dette gikk over til skolestart:)

Anonymkode: 2a4bd...7f0

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, små barn er ikke forbanna? Nehei...? 

Noen barn er mer lunefulle enn andre. Ene datteren min var et sånt sint barn hvis hun sto opp med feil fot. Det er hun forsåvidt nå som tenåring også, men minnes at dette gikk over til skolestart:)

Anonymkode: 2a4bd...7f0

Husker søsteren min var også slik gjennom hele barneskolen. Stod opp for tidlig, og hun kunne ikke bli snakket til. Det er det samme nå og, og jenta mi roper "stopp! Gå vekk! Jeg vil ikke stå opp! " når hun står opp. Ja, sikkert frustrert fordi hun våknet, jeg veit ikke.. Sint passer bedre. 

Anonymkode: a8d46...293

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husker søsteren min var også slik gjennom hele barneskolen. Stod opp for tidlig, og hun kunne ikke bli snakket til. Det er det samme nå og, og jenta mi roper "stopp! Gå vekk! Jeg vil ikke stå opp! " når hun står opp. Ja, sikkert frustrert fordi hun våknet, jeg veit ikke.. Sint passer bedre. 

Anonymkode: a8d46...293

Høres ut som hun jenta mi. Vi ble helt sprø av henne. Vi lurte alltid på når det skulle bli bedre og 'blir hun aldri stor'. Hun hadde så mange dårlige dager at vi var fortvilet og slitne hele tiden. Følte oss som dårlige foreldre som hadde en sånn 'drittunge'pardon my french altså. Men det var så mange dårlige dager og hun var urimelig. I ettertid har vi forstått at hun var trøtt og at hun har mer temperament enn de andre barna våre. Men det ble bedre altså! Men hun er fortsatt den 'vanskelige'av de😅

Men husker spes godt 2.5 år. Da var det sånn at om hun hadde en dårlig dag hadde ALLE det om du skjønner. Lover, det blir bedre. 

Anonymkode: 2a4bd...7f0

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som hun jenta mi. Vi ble helt sprø av henne. Vi lurte alltid på når det skulle bli bedre og 'blir hun aldri stor'. Hun hadde så mange dårlige dager at vi var fortvilet og slitne hele tiden. Følte oss som dårlige foreldre som hadde en sånn 'drittunge'pardon my french altså. Men det var så mange dårlige dager og hun var urimelig. I ettertid har vi forstått at hun var trøtt og at hun har mer temperament enn de andre barna våre. Men det ble bedre altså! Men hun er fortsatt den 'vanskelige'av de😅

Men husker spes godt 2.5 år. Da var det sånn at om hun hadde en dårlig dag hadde ALLE det om du skjønner. Lover, det blir bedre. 

Anonymkode: 2a4bd...7f0

Godt det er flere. Etter første svaret her, begynte jeg å tenke om jeg har failet som forelder. Men når ungen våkner en time tidligere, og blir sint fordi hun ikke greier å sove igjen, sparker meg ut av sengen, og jeg legger til rette for en rolig og hyggelig morgen.,så er det ikke lett..

For jeg forstår jo at hun ikke vil være trøtt, jeg ser hun blir sint fordi fetteren hennes kaster lekene hennes hardt i bakken, fordi hun må spise når hun heller vil leke, legge seg fordi klokka er åtte og alle de andre er våkne. Jeg skjønner det. Hun sier klart og tydelig ifra. Men så er hun langsur de dagene hun er trøtt og sliten. 

Er kanskje ikke annet å gjøre enn å vente. Men det er likevel godt å vite at det er ikke unormalt, og at jeg ikke er alene. For jeg føler selv frustrerende av at jeg kanskje ikke strekker til.. 

Anonymkode: a8d46...293

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Godt det er flere. Etter første svaret her, begynte jeg å tenke om jeg har failet som forelder. Men når ungen våkner en time tidligere, og blir sint fordi hun ikke greier å sove igjen, sparker meg ut av sengen, og jeg legger til rette for en rolig og hyggelig morgen.,så er det ikke lett..

For jeg forstår jo at hun ikke vil være trøtt, jeg ser hun blir sint fordi fetteren hennes kaster lekene hennes hardt i bakken, fordi hun må spise når hun heller vil leke, legge seg fordi klokka er åtte og alle de andre er våkne. Jeg skjønner det. Hun sier klart og tydelig ifra. Men så er hun langsur de dagene hun er trøtt og sliten. 

Er kanskje ikke annet å gjøre enn å vente. Men det er likevel godt å vite at det er ikke unormalt, og at jeg ikke er alene. For jeg føler selv frustrerende av at jeg kanskje ikke strekker til.. 

Anonymkode: a8d46...293

Noen barn bare er sånn. Du må bare stå i det og fortsette med godt mot. Og husk at om du noen dager faktisk ikke greier å være smørblid mot frøken humørsyk så er det også greit. Senk skuldrene og standarden litt. Det hjelper deg og. 

Jeg pleier aldri svare på tråder her sånn egentlig men fikk litt vondt av det første svaret du fikk. Klart småbarn blir forbanna iblant. ALLE mennesker blir det. 

Anonymkode: 2a4bd...7f0

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noen barn bare er sånn. Du må bare stå i det og fortsette med godt mot. Og husk at om du noen dager faktisk ikke greier å være smørblid mot frøken humørsyk så er det også greit. Senk skuldrene og standarden litt. Det hjelper deg og. 

Jeg pleier aldri svare på tråder her sånn egentlig men fikk litt vondt av det første svaret du fikk. Klart småbarn blir forbanna iblant. ALLE mennesker blir det. 

Anonymkode: 2a4bd...7f0

Tusen takk, det hjalp ❤️ det var veldig vanskelig å skrive dette innlegget, jeg har ingen å be om råd, men man blir litt desperat noen ganger.. Hehe 😊 

Anonymkode: a8d46...293

[AnonymBruker]

Jeg har en på 2 år som er mye sint. Sintere enn andre småbarn. Det er vondt å ha en sånn en som «skiller» seg ut blant de andre pga temperamentet. Han er ikke å snakke til heller på det verste og det gjør det mye verre. Jeg synes nok det har blitt litt bedre etter i sommer, men fortsatt mye sur og sint. Min går i bhg da, så han er nok mye sliten, også har han akkurat begynt å prate, så ikke så lett å skjønne hva han vil hele tiden. 

Storebroren var også sånn, men det gikk seg til nærmere 4 år. Ble et helt nytt liv da😛 Er det en grunn til at han ikke går i bhg? Min har vært så krevende fra dag 1( sov aldri og bare skreik og var generelt ikke fornøyd), så jeg gleda meg veldig til bhg.start.

Anonymkode: bbb26...d8d

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en på 2 år som er mye sint. Sintere enn andre småbarn. Det er vondt å ha en sånn en som «skiller» seg ut blant de andre pga temperamentet. Han er ikke å snakke til heller på det verste og det gjør det mye verre. Jeg synes nok det har blitt litt bedre etter i sommer, men fortsatt mye sur og sint. Min går i bhg da, så han er nok mye sliten, også har han akkurat begynt å prate, så ikke så lett å skjønne hva han vil hele tiden. 

Storebroren var også sånn, men det gikk seg til nærmere 4 år. Ble et helt nytt liv da😛 Er det en grunn til at han ikke går i bhg? Min har vært så krevende fra dag 1( sov aldri og bare skreik og var generelt ikke fornøyd), så jeg gleda meg veldig til bhg.start.

Anonymkode: bbb26...d8d

Er ingen annen grunn enn at vi ville vente. Hun trivdes mye hjemme, men har sett nå de siste mnd at hun trenger mer, situasjonen har endret seg hjemme, og det er ikke så sosialt lenger som det var. Vi har søkt barnehage, så håper vi får plass snart. Kommer til å bruke åpen barnehage når den åpner igjen.. 

Tenkte om det er fordi hun kjeder seg, men vi er ganske aktive, så er nok ikke det. Pappaen hennes er mye borte pga jobb og sykdom i familien, kanskje hun bare savner ham også. 

Anonymkode: a8d46...293

[Gjest WhisperingWind]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, hun går ikke i barnehage. Jeg er egentlig enig med deg, men i noen situasjoner tror jeg at hun rett og slett bare er sint. Sint for at hun må dele, sint for at hun ikke får bestemme rutiner. Og det er greit, men det varer ofte en stund.. 😕

Jeg prøver så godt jeg kan å hjelpe henne å bli kjent med følelser, sette ord på ting og forklare, men noen ganger går det rett og slett ikke. 

 

Anonymkode: a8d46...293

Det er fordi hun er såpass stor nå at hun forstår at hun kan påvirke omgivelsene. Det er helt vanlig at barn vil bestemme og at de ikke vil dele. Det er noe en da jobber med og en stor del av dette lærer de naturlig i barnehagen omringet av andre barn. Det er sosial koder og samspill som er veldig verdifull i barnehagen. At man må dele iblandt f.eks.

Så er deg hva du mener med at hun ikke får bestemme. Som hva? Det er viktig at så små barn kan få være med på å bestemme noe slik at de føler seg sett og hørt. Å velge sine kamper med omhu mht visse ting. Som valg mellom antrekk, sko, hva en skal spise inngå kompromisser på små ting som at vi først rydder før vi gjør noe gøy osv.

[AnonymBruker]

Har ikke lest noen av svarene her. Kan bare si at min datter trenger en halvtime på seg hver morgen før hun kan prates til. Sånn har det vært i 10 år, samboeren min er også sånn, og sånn har han vært i 40 år.

Mennesker har forskjellig temperament, det finnes ingen fasit. Viktigste er å ikke kjefte på oss for forskjellene våres. 

Hun er 2,5 år. Hun aner ingenting og regulering av følelser, tidsbegrep osv osv. I den alderen har de en formening om hvordan ting skal skje. Og om det ikke skjer (selvom vi ikke aner noe om det) så er helvete løs. På mi så fungerte det å si «så du ble skikkelig lei deg fordi jeg kneppet knappene dine» og sånn i den duren. Da kunne jeg få tilbake et rungende «ja» med tårene som sprutet. 

Er banale situasjoner for oss voksne som kan reflektere og regulere oss. For de små som ikke har noe utgangspunkt så trenger de oss for å sette ord på alt.

Personligheter er medfødt, så om hun er morgengretten, så har ikke det noe med dere å gjøre. Da er hun rett og slett bare det   Jeg kan ikke regulere mine følelser før jeg har fått kaffen min hehe

Anonymkode: f46bb...d2e

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hei 

Er det normalt at små barn er forbanna veldig lenge og ofte? Det er snakk om morgengrettenhet som varer hele dagen. Jeg forstår jo at man kan ha en dårlig dag, men det er så ofte. Jeg prøver å gjøre ting bedre for henne, finne på moro ting, som funker der og da, men så fort ting er over, er det sutring og høylytt "kjefting". Jeg blir helt rådløs. 

Hun har selvfølgelig gode dager, men skulle ønske for hennes del at det var fler av dem. 

Hun er bare 2.5 år, ingen utfordringer, godt språk (lange setninger, så hun gjør seg forstått).. 

Anonymkode: a8d46...293

De er ikke forbanna. de er frustrerte. Og ja, det er helt vanlig at små barn er mye frustrerte. og 2,5-3,5 års alder er jo virkelig tiden for frustrasjon. Når mine begynner å vise frustrasjon har jeg skjønt at det ofte sammenfaller med økt behov for autonomi, altså å få gjøre ting selv. Og mye av det starter jo i 2-2,5 års alder. Da må man begynne å slippe litt taket og begynne å lære bort ting de kan gjøre selv, og la de påvirke hverdagen der de kan. Begynne å gi valg ang klær, hvilken tallerken til middag, lære de så smått å kle seg selv, gi de ansvar for å legge bort sko, henge jakker etc selv og begynne å ta de med som små hjelpere på stadig nye ting. Gi de "voksenjobber" de kan mestre og vokse på. Virker til å løse mye! Så det anbefaler jeg å tenke over  Og ellers å anerkjenne følelsene, det er mange av de og de er vanskelig å håndtere for de små. Anbefaler sterkt boka "hvordan snakke så små barn lytter", hjelper mye hvordan man møter de også. 

Og sist men ikke minst, sover barnet nok? Mi blir bare grinete om morran om hun er for sent i seng. Og med for sent mener jeg at det påvirkes av så lite som 15-30 minutter for sent. Typ, burde kanskje sovnet 18.45, det ble visst ikke før 19.15 i dag, så blir morgendagen kjipere. Så leggetid og nok søvn er fullstendig alfa og omega hos oss. Og hun sluttet vel med dagdupp sånn ca 2,5 år gammel faktisk. Da trengte hun 13 timer lang natt i stedet. Typ sove kl 18 liksom. Ikke alltid lett å sørge for nok søvn...

Anonymkode: eef5a...dc3

[Gjest WhisperingWind]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen barn bare er sånn. Du må bare stå i det og fortsette med godt mot. Og husk at om du noen dager faktisk ikke greier å være smørblid mot frøken humørsyk så er det også greit. Senk skuldrene og standarden litt. Det hjelper deg og. 

Jeg pleier aldri svare på tråder her sånn egentlig men fikk litt vondt av det første svaret du fikk. Klart småbarn blir forbanna iblant. ALLE mennesker blir det. 

Anonymkode: 2a4bd...7f0

Det var ikke noe vondt skrevet i innlegget mitt. Ungen min har temperament fra en annen dimensjon, han er min sønn tross alt. Jeg er hissig, utålmodig og sta som faen. Han er snytt ut av nesen min. Men hvordan jeg møter han og veileder han, gir han muligheter for å være med å avgjøre små ting og veilede han på ting som gjør han frustrert gjør at han ikke blir «sinna». 

Jeg mener at det er feil å si at små barn er sinna hele tiden. Det er trassalder der de er bevisste på at de kan påvirke omgivelsene og de begynner å ville bli mer selvstendige og ønsker å være med på å påvirke hva som skal skje rundt dem. 

Når ungen min ikke får opp glidelåsen så er han ikke automatisk bare forbanna. Han blir frustrert fordi han ikke mestrer å få opp glidelåsen alene.

Følelsene tar overhånd fordi han er ung og ikke vet hvordan han skal regulere dem og så koker det over. Da er det min jobb å forutse at dette vil skje når vi skal kle på oss. Da er jeg tilstede og om jeg ikke får hjelpe og det koker over så lar jeg ham hyle fra seg og istedenfor å bli utålmodig, frustrert og bagallisere at han kokte over, så anerkjenner jeg HVORFOR det var så kjipt for han å ikke klare å få opp glidelåsen.

Jeg står det uten å anerkjenne at han klikket, men er tilstede og holder hodet kaldt til han roer seg og innser at hylingen iallefall ikke fikk opp glidelåsen, Så prøver igjen når han har roet seg ned. Da pleier det som oftest å gå bedre og han innså at det var bedre å få litt hjelp og med det så føler han mestring. 

Når han møtes slik i enhver situasjon han finner utfordrende så blir han ikke like frustrert og er «forbanna hele dagen», for det er ingen grunn til det siden han lærer for hver nye utfordring. Hadde han blitt møtt med at han «bare er forbanna hele tiden og det er ikke noe jeg får gjort med det» så tviler jeg på at han hadde vært såpass rolig som han er nå.

[Kvartz]

Det første jeg tenker på er om barnet får nok søvn.

[AnonymBruker]

4 timer siden, WhisperingWind skrev:

Små barn er ikke «forbanna». De kan bli frustrert fordi de ikke klarer å kommunisere hva de ønsker og sliter med å regulere følelsene sine.

Om barnet er frustrert gjennom hele dagen så tenker jeg at du sliter med å kommunisere og se hva barnet trenger av hjelp og veiledning slik at barnet føler på mestring og føler seg sett og hørt.

Går barnet i barnehage? Hva sier barnehagen?

 

Å herregud, du forstår vel hva hu mener eller vil du bare kverulere?

Anonymkode: f3ea6...3fb

[Gjest WhisperingWind]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å herregud, du forstår vel hva hu mener eller vil du bare kverulere?

Anonymkode: f3ea6...3fb

Om barnet er frustrert hele dagen så gjelder fremdeles samme svaret.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

De er ikke forbanna. de er frustrerte. Og ja, det er helt vanlig at små barn er mye frustrerte. og 2,5-3,5 års alder er jo virkelig tiden for frustrasjon. Når mine begynner å vise frustrasjon har jeg skjønt at det ofte sammenfaller med økt behov for autonomi, altså å få gjøre ting selv. Og mye av det starter jo i 2-2,5 års alder. Da må man begynne å slippe litt taket og begynne å lære bort ting de kan gjøre selv, og la de påvirke hverdagen der de kan. Begynne å gi valg ang klær, hvilken tallerken til middag, lære de så smått å kle seg selv, gi de ansvar for å legge bort sko, henge jakker etc selv og begynne å ta de med som små hjelpere på stadig nye ting. Gi de "voksenjobber" de kan mestre og vokse på. Virker til å løse mye! Så det anbefaler jeg å tenke over  Og ellers å anerkjenne følelsene, det er mange av de og de er vanskelig å håndtere for de små. Anbefaler sterkt boka "hvordan snakke så små barn lytter", hjelper mye hvordan man møter de også. 

Og sist men ikke minst, sover barnet nok? Mi blir bare grinete om morran om hun er for sent i seng. Og med for sent mener jeg at det påvirkes av så lite som 15-30 minutter for sent. Typ, burde kanskje sovnet 18.45, det ble visst ikke før 19.15 i dag, så blir morgendagen kjipere. Så leggetid og nok søvn er fullstendig alfa og omega hos oss. Og hun sluttet vel med dagdupp sånn ca 2,5 år gammel faktisk. Da trengte hun 13 timer lang natt i stedet. Typ sove kl 18 liksom. Ikke alltid lett å sørge for nok søvn...

Anonymkode: eef5a...dc3

Jeg er faktisk helt enig med deg:) det med søvnen er spesielt for noen ganger trenger hun ikke så mye, og andre ganger trenger hun masse. Ikke alltid så lett å vite, så prøver å ha noenlunde rutiner så hun skal få nok søvn. Også tar ejg det derifra. 

Her får hun masse voksenoppgaver, så at hun vil gjøre selv og prøve selv, er noe vi har veldig mye av

 

Anonymkode: a8d46...293

[AnonymBruker]

3 timer siden, WhisperingWind skrev:

Det var ikke noe vondt skrevet i innlegget mitt. Ungen min har temperament fra en annen dimensjon, han er min sønn tross alt. Jeg er hissig, utålmodig og sta som faen. Han er snytt ut av nesen min. Men hvordan jeg møter han og veileder han, gir han muligheter for å være med å avgjøre små ting og veilede han på ting som gjør han frustrert gjør at han ikke blir «sinna». 

Jeg mener at det er feil å si at små barn er sinna hele tiden. Det er trassalder der de er bevisste på at de kan påvirke omgivelsene og de begynner å ville bli mer selvstendige og ønsker å være med på å påvirke hva som skal skje rundt dem. 

Når ungen min ikke får opp glidelåsen så er han ikke automatisk bare forbanna. Han blir frustrert fordi han ikke mestrer å få opp glidelåsen alene.

Følelsene tar overhånd fordi han er ung og ikke vet hvordan han skal regulere dem og så koker det over. Da er det min jobb å forutse at dette vil skje når vi skal kle på oss. Da er jeg tilstede og om jeg ikke får hjelpe og det koker over så lar jeg ham hyle fra seg og istedenfor å bli utålmodig, frustrert og bagallisere at han kokte over, så anerkjenner jeg HVORFOR det var så kjipt for han å ikke klare å få opp glidelåsen.

Jeg står det uten å anerkjenne at han klikket, men er tilstede og holder hodet kaldt til han roer seg og innser at hylingen iallefall ikke fikk opp glidelåsen, Så prøver igjen når han har roet seg ned. Da pleier det som oftest å gå bedre og han innså at det var bedre å få litt hjelp og med det så føler han mestring. 

Når han møtes slik i enhver situasjon han finner utfordrende så blir han ikke like frustrert og er «forbanna hele dagen», for det er ingen grunn til det siden han lærer for hver nye utfordring. Hadde han blitt møtt med at han «bare er forbanna hele tiden og det er ikke noe jeg får gjort med det» så tviler jeg på at han hadde vært såpass rolig som han er nå.

Vi er faktisk ganske like her 😂❤️ 

Man ser jo at det er frustrasjon, trøtthet osv. Det jeg reagerer på er at det er mye av ikke glade følelser, og jeg er redd jeg gjør noe feil. At hun kanskje ikke har det så lett om dagen, eller at hun er sliten. Det kan jo ikke dere vite selvfølgelig, men jeg blir så usikker.. Huff:(

Anonymkode: a8d46...293