Jeg er så redd for familien

[AnonymBruker]

Det blir kanskje feil å poste i sørge-forumet, men jeg er ofte redd for familien og at noe skal skje. Mistet pappa da jeg var barn, og er redd for søsken og min mamma. Spesielt frykter jeg for at noe skal skje mamma, siden hun er i midten av 60-åra. Alder er en risikofaktor og jeg er så redd for å bli foreldreløs.. Selv om hun er frisk, rask og ganske sprek, klarer jeg ikke la være å bekymre meg.

Søsknene mine bekymrer meg også fordi alle har en risikofaktor enten ved kosthold, alkohol og slapphet/tiltaksløshet. Ingen av dem har bikket 40 enda, så selv om det ikke er noen umiddelbar fare med tanke på sykdom, så blir jeg ofte paranoid når de har fått visse plager som har bekymret litt. Det blir krise i hjernen min, og frykter umiddelbart alvorlig sykdom, uten at det er grunnlag for det.

Hvordan kan jeg roe ned, og slutte å bekymre meg?

Anonymkode: dc307...dc8

[Jr.Garcon]

På 13.8.2019 den 12.44, AnonymBruker skrev:

Det blir kanskje feil å poste i sørge-forumet, men jeg er ofte redd for familien og at noe skal skje. Mistet pappa da jeg var barn, og er redd for søsken og min mamma. Spesielt frykter jeg for at noe skal skje mamma, siden hun er i midten av 60-åra. Alder er en risikofaktor og jeg er så redd for å bli foreldreløs.. Selv om hun er frisk, rask og ganske sprek, klarer jeg ikke la være å bekymre meg.

Søsknene mine bekymrer meg også fordi alle har en risikofaktor enten ved kosthold, alkohol og slapphet/tiltaksløshet. Ingen av dem har bikket 40 enda, så selv om det ikke er noen umiddelbar fare med tanke på sykdom, så blir jeg ofte paranoid når de har fått visse plager som har bekymret litt. Det blir krise i hjernen min, og frykter umiddelbart alvorlig sykdom, uten at det er grunnlag for det.

Hvordan kan jeg roe ned, og slutte å bekymre meg?

Anonymkode: dc307...dc8

Tror litt samtaleterapi med en psykolog kunne hjulpet deg å roe ned og ikke bekymre deg så mye :) 

Det er jo en traumatisk å miste pappaen sin når en er liten, så at man da kan bli redd for å miste flere nære er jo helt naturlig. De fleste kan tenke på/bekymre seg for å miste nære iblant - det er naturlig, men siden du har den erfaringen du har så blir dine bekymringer mer påtrengende og sterkere/plagsomme. En psykolog har garantert noen tanke-verktøy for å justere de ned.