Jeg tror veninnen min sliter VELDIG med livet og hverdagen.

[AnonymBruker]

Hei!

La meg med en gang si at jeg skriver dette ganske tungt hjerte, samtidig som jeg fortsatt er litt i sjokk. Jeg vet at det ikke er fint å blande seg opp i andres privatliv, og jeg gjør det aldri. Men jeg føler at jeg nå virkelig må gjøre noe, da det blir for dumt å bare stå på sidelinjen. Jeg har ei veninne som er 30 år. Min familie og hennes familie står ganske nært hverandre og freldrene våres er veldig gode venner.

Jeg må nesten fortelle litt om henne så dere skjønner tegningen. Veninnen min er veldig grei og snill. Men etter det jeg kjenner, så har hun slitt hele livet sitt. Jeg vet ikke om hun har en diagnose eller noe, men hun er litt "rar" (ikke negativt ment) i forhold til andre mennesker. Pga dette så er hun lite sosial og omgås lite med andre mennesker. Nå har hun i 10 år hoppet av og på mellom forskjellige studier uten å fullføre noe som helst. Hun klarer det rett og slett ikke. Jeg tror ikke hun møter opp på forelesninger, sitter kun hjemme og følger med på studiet over nettet... Hun har alldri hatt noe fast jobb heller, kun en deltidsjobb/helgejobb siste året. . Til å være 30 år så virker hun veldig ansvarsløs og lite motivert for noe som helst i hverdagen. Hun klarer ikke seg selv økonomisk, og det er foreldrene hennes som hjelper henne med penger.

Hun flyttet for seg selv for noen år siden i egen leilighet, men som sagt så er hun avhengig av økonomisk hjelp fra foreldrene for å få ting til å gå rundt. Ved siden av det jeg forteller, så har hun ingen hobbyer... Jeg har aldri sett henne drive med noe. Siden hun er veldig asosial, så har jeg sett til henne mindre og mindre siste årene. Men de gangene vi møtes, så prøver jeg å prate med henne. Om jeg spør om studiene, hobbyer, hva hun driver med ellers, så vil hun ikke fortelle noe særlig om dette. Hun bare prater det bort, slik at du egentlig ikke får noe ut av henne. Jeg har en følelse av at hun skammer seg, og vil ikke prate om dette. Så da har jeg sluttet å spørre.

Nå i sommer var jeg på besøk hos henne, eller vi skulle bare en tur innom hennes leilighet før vi skulle på kaffe og jeg fikk sjokk! Jeg var helt satt ut at jeg nærmest begynte å riste. Hun bor i ett svinesti. Jeg kan ikke beskrive dette med ord, men det er ca en halvmeter med søppet over HELE gulvet i HELE leiligheten. Kjøkkenet er oversvømt av søppel. Altså jeg kan ikke forklare. Det er mat på gulvet, på sofaen, senga. Jeg kunne se ca 100 åpnede hermetikkbokser med ferdigmat bare slengt på gulvet, det er panteflasker, colabokser, pizzaesker, ja gud vet hva over ALT!!! ... Man kan ikke gå i leiligheten engang. Jeg har rett og slett ikke ord. Jeg hadde ikke latt ett dyr bo der engang. Jeg tror ikke foreldrene hennes har vært på besøk i hvert fall siste året, for dette hadde de ikke funnet seg i. De hadde ikke latt henne holde på sånn. Greia er at hun er flink til å skjule dette, og har alltid en unnskyldning for at de ikke skal komme på besøk. Uansett hov r mye jeg beskriver her, så er det ikke nok. Dere må rett og slett se det selv.

Det jeg lurer på er hva dere mener jeg bør gjøre? Jeg kan ikke snakke direkte med henne da jeg vet hvordan hun er. Når du prater med henne, så er hun verdens smarteste, uansett tema. Det kan handle om baking av boller eller bygging av romskip. Hun vet best og hun kan alt.

Jeg grubler hele tiden om jeg burde si noe til foreldrene hennes, men de stakkars menneskene vil få seg sjokk når de ser hvordan datteren deres lever. Jeg har vært på gråten flere ganger den siste tiden hver gang jeg tenker på henne. Det er helt klart at hun MÅ ha hjelp. Jeg vet ikke om hun er deprimert pga at hun ikke oppnår noe i livet, klarer ikke studiene, eller gud vet hva. Eller om det er noe mer alvorlig til grunn. Men NOE er det... og noen må hjelpe henne.

hvis jeg sier ifra til foreldreme, så vet jeg at de vil hjelpe henne, selv om de muligens kan kjefte. Kanskje jeg burde sette meg ned rolig sammen med foreldrene hennes først? hva tenker dere? Jeg er villig til å sette av tid til å rengjøre hele leiligheten og hjelpe henne, men jeg tror hun har behov for mer hjelp enn dette...

 

Anonymkode: 327e5...2e9

[Carrot]

Du bør ta kontkat med kommunelegen og forklare situasjonen og hva du så når du var der, de har alle ressurser for å hjelpe henne, men hvis du vil velge en mer "skånsom" tilnerming kan du vurdere å snakke med foreldrene siden du skriver familiene er nære - dog tror jeg proffesjonelle har en større suksessrate på slikt enn familie har.. 

[Gjest tranedatter]

Jeg synes det er fint du bryr deg om din venninne.

 

Og ja hun må ha hjelp. Snakk med venninna først, om hun bortforklarer, prater seg bort, så vær tydelig med at det ikke er rett. Vær tydelig når du spør henne, når du sier hva som er feil. Vær tydelig med at du bryr deg og er bekymret for henne. Si at det finnes hjelp å få.

Neste steg er kommunelege eller fastlege om du vet hvor hun går. Og foreldrene, jeg tror de vil høre det. Det skulle jeg som mor ønske om mine barn.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Carrot skrev:

Du bør ta kontkat med kommunelegen og forklare situasjonen og hva du så når du var der, de har alle ressurser for å hjelpe henne, men hvis du vil velge en mer "skånsom" tilnerming kan du vurdere å snakke med foreldrene siden du skriver familiene er nære - dog tror jeg proffesjonelle har en større suksessrate på slikt enn familie har.. 

Jeg er helt enig med deg. Jeg tror hun må ha profesjonell hjelp. Men jeg kan ikke gå denne veien. Jeg tørr ikke rett og slett. Jeg kjenner foreldrene såpass godt, og jeg føler jeg bør inkludere dem først. Det er deres barn det er snakk om. Jeg vet de vil få en følelse av skam når de får vite om alt dette. Derfor er det så vanskelig å si noe som helst i grunn. Men jeg føler jeg bare MÅ gjøre det....

Anonymkode: 327e5...2e9

[Visla]

Jeg ville kontaktet både kommunelegen og foreldrene. 

Du skriver hun bor i leilighet, altså vil dette gå utover de andre naboene i huset også om dette fortsetter. 

Venninnen din vil nok takke deg senere om hun får hjelp 

[Visla]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er helt enig med deg. Jeg tror hun må ha profesjonell hjelp. Men jeg kan ikke gå denne veien. Jeg tørr ikke rett og slett. Jeg kjenner foreldrene såpass godt, og jeg føler jeg bør inkludere dem først. Det er deres barn det er snakk om. Jeg vet de vil få en følelse av skam når de får vite om alt dette. Derfor er det så vanskelig å si noe som helst i grunn. Men jeg føler jeg bare MÅ gjøre det....

Anonymkode: 327e5...2e9

De må jo ane at ett eller annet ikke stemmer, om de ikke har fått komme hjem til henne på over ett år.

jeg tenker det er ett rop om hjelp fra venninnen din at du slapp inn og fikk se hvor ille det står til 

[Kitcat]

Ta kontakt med fastlegen hennes, hvis du vet hvem det er. Hvis ikke kommune/bydelsoverlegen. 

Samlemani er en av de vanskeligste OCD diagnosene innenfor psykiatrien å behandle. Det hjelper nok lite om du eller foreldrene tilbyr å rydde opp, hun må ha hjelp av fagfolk i tillegg. Tvungen opprydning kan føre til sinne, avvisning eller sårhet. 

Synes det er veldig flott at du tar tak i dette! 

[AnonymBruker]

Det kan være hun har en diagnose TS og at hun kan trenge litt støtte psykisk. Kansje hun skal gå til psykolog?

Anonymkode: b0c09...7d0

[AnonymBruker]

Synes du bør snakke med henne aller først. Det kan godt hende kommunelege og andre bør involveres og hun trenger nok hjelp. Men synes du skal vise at du respekterer henne ved å si til henne at du er bekymret. 

Anonymkode: da36b...c00

[Kitcat]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes du bør snakke med henne aller først. Det kan godt hende kommunelege og andre bør involveres og hun trenger nok hjelp. Men synes du skal vise at du respekterer henne ved å si til henne at du er bekymret. 

Anonymkode: da36b...c00

Veldig godt poeng. Man skal bare være klar over at samlemani og ekstrem selvneglisjering som går på hus, hjem og evnt personlig hygiene er svært behandlingsresistent. Og personene som lider av dette mangler oftest all evne til egen sykdomsinnsikt. Man må ikke tro at man på egenhånd kan få en venn til å innse at de har et slikt problem. De vil fornekte. Går man for hardt i så kan det skade vennskapet. Så trå forsiktig er mitt råd. Be om råd hos fagfolk. 

[exictence]

Har hun hatt kontakt med sine foreldre regelmessig det siste året, men at hun altid er der på besøk eller de snakker bare i tlf?

Jeg ville snakket med henne om hvordan hun har det. Still spørsmål om det, og si at du er bekymret fordi det ikke er helsegunstig å bo i matrester, søppel og rot over lengre tid. 

Hva synes hun selv om det? Spør om foreldrene har vært der? Råd henne til å snakke med foreldrene selv. Dersom foreldrene er greie.

Snakk med foreldrene.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, exictence skrev:

Har hun hatt kontakt med sine foreldre regelmessig det siste året, men at hun altid er der på besøk eller de snakker bare i tlf?

Jeg ville snakket med henne om hvordan hun har det. Still spørsmål om det, og si at du er bekymret fordi det ikke er helsegunstig å bo i matrester, søppel og rot over lengre tid. 

Hva synes hun selv om det? Spør om foreldrene har vært der? Råd henne til å snakke med foreldrene selv. Dersom foreldrene er greie.

Snakk med foreldrene.

Jeg vet hun beøker foreldrene sine innemellom. Vi har vært hos dem sammen enkelte ganger. Men jeg tviler sterkt på at foreldrene har vært hos henne etter det jeg har sett. De hadde aldri akseptert det der....

Jeg har veldig lyst til å snakke med henne selv, men jeg kjenner henne. Dette vil ikke føre til noe. hun vil benekte alt. hun vil finne på unskyldninger, og ikke minst så vil hun igjen prate om at hun vet best og kan alt best.

Dessuten tror jeg problemet stikker dypere. At nærmeste familie (foreldrene) bør ta dette steget og hun vil sikkert trenge profesjonell hjelp som mange her sier.

Det som er vanskelig er det første steget. Hvordan fortelle dette til foreldrene? De vil få sjokk... Jeg er villig til å hjelpe henne på alle måter, men føler ikke at det er min "plass" å ta det første steget. Dessuten tror jeg hun trenger langsiktig hjelp, så nærmeste familie bør inkluderes.

Anonymkode: 327e5...2e9

[Grønt blad]

Jeg synes du skal ta initiativ til å treffes oftere, f.eks. gå kveldsturer sammen, og rett og slett bli bedre kjent med henne, men ikke konfrontere henne. Kanskje vil hun også føle at noen er interessert i henne og hvem hun er.

Du kan også nevne for foreldrene hennes at du er bekymret, men jeg tenker det er viktig at du prøver å ikke bli (enda?) en som skal hjelpe henne (ved å påpeke noe hun helt sikkert selv ser at hun ikke mestrer).

[exictence]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet hun beøker foreldrene sine innemellom. Vi har vært hos dem sammen enkelte ganger. Men jeg tviler sterkt på at foreldrene har vært hos henne etter det jeg har sett. De hadde aldri akseptert det der....

Jeg har veldig lyst til å snakke med henne selv, men jeg kjenner henne. Dette vil ikke føre til noe. hun vil benekte alt. hun vil finne på unskyldninger, og ikke minst så vil hun igjen prate om at hun vet best og kan alt best.

Dessuten tror jeg problemet stikker dypere. At nærmeste familie (foreldrene) bør ta dette steget og hun vil sikkert trenge profesjonell hjelp som mange her sier.

Det som er vanskelig er det første steget. Hvordan fortelle dette til foreldrene? De vil få sjokk... Jeg er villig til å hjelpe henne på alle måter, men føler ikke at det er min "plass" å ta det første steget. Dessuten tror jeg hun trenger langsiktig hjelp, så nærmeste familie bør inkluderes.

Anonymkode: 327e5...2e9

Hun vil nok benekte og finne på unnskyldninger, som du sier. Men kan det være at hun også "brister" sammen, klarer ikke å holde tilbake tårene, at hun viser at hun desperat trenger hjelp? 

La henne snakke. La henne være "besserwisser", om så. Bare lytt og vær der. Da kan det være hun ikke klarer å ta på seg masken lenger. Vær der for henne.

Du kan anbefale henne å snakke med foreldrene. Uansett gjør du det, men det behøver du ikke si, verken om du gjør eller ikke.

Det er ikke sikkert foreldrene får sjokk. De har kanskje en aning om det, men at de fortrenger det. 

Du kan si til foreldrene: Jeg besøkte ........... her forleden. Jeg føler at jeg har lyst og snakke med dere. Jeg ble bekymret og litt redd for henne. ...

...jeg vil tro samtalen deretter utvikler seg naturlig videre. De vil sikkert spørre..... 

Mitt råd er å ikke buse ut med en masse. Det holder å begynne å si mitt forslag over. Mitt inntrykk er at foreldrene vet å ta steget videre. 

Har hun fått profesjonell hjelp før? Du kan kanskje foreslå til slutt at det fins offentlig hjelp for dem som trenger det.

[AnonymBruker]

Om jeg hadde et snev av kapasitet ville jeg gått sammen med henne til lege og hjulpet henne videre, hjulpet henne å rydde, begynt å spørre henne om hvordan hun kunne tenkt seg å leve om hun kunne starte helt på nytt nå. Hun trenger en venn, en som bryr seg. Familie langt i fra alltid svaret, for alt du vet kan akkurat de være roten til problemet nemlig, selv om de virker snille og ordentlige for deg. 

Anonymkode: d194d...7b8

[AnonymBruker]

Om du skal hjelpe henne med å rydde, ta bilder av leiligheten føre, så du har noe å vise legen når den tid kommer. 

Anonymkode: 2c172...3f4