Mamma såret meg dypt og inderlig

[kreps74]

Jeg vet vel egentlig svaret, men det er fankern meg ikke lett!
Men fint å høre innspill, forslag, synspunkter.
Og skal prøve å fatte meg i korthet.

I dag er jeg 45 år.
På barne/ungdomsskolen ble jeg mobbet.
Når jeg var 20 var jeg i en arbeidsulykke som gjorde at jeg ble funksjonshemmet.
Når jeg var 35 fikk jeg kreft.

Mellom cellegiftkur #1 og #2 var jeg hos mamma, da leger og slikt rådet meg til å være hos noen,
i stedet for helt alene hjemme.

I tillegg er jeg ateist, tror på Darwin, og ikke på horoskoper, engler, UFOer, e.l.

Min mor er den stikk motsatte når det kommer til slikt. Hun svelger ALT alternativbransjen kommer med.
Homeopati, horoskoper, hun har sett både engler og "små grønne menn", hun kunne vært Märta Louises sjelefrende,
uten at det nødvendigvis er noe galt med det.

For det skal, og må være begges rett - ja alles rett - å tro på hva man vil, Gud, Jesus, Buddha, Allah..hva det nå måtte være.
Innenfor lovens rammer. Men ikke prakk det på andre!
Litt sånn kardemmomme-ish. 

Så kom vi nettopp i en slik diskusjon, hvor hun påstod at hun hadde sett en engel,
og jeg spurte at "du tok vel bilde av den"? - her var det hun som skulle prakke på meg sitt syn,
samt at jeg lå halvveis i cellegift-ørska - hvorpå hun svarer:
"Du har ikke hatt det vondt nok til å forstå deg på slikt!"

Da sprakk det for meg, og etter det har det vært vondt blod fra min side mot henne.
Hun har nok merket det, men uten å vite hvorfor. Hun er ikke særlig reflekterende av seg.

Jeg vet jeg burde ta det opp, men hvordan i alle dager gjør jeg det?

[AnonymBruker]

Det var bare en ikke-gjennomtenkt kommentar som glapp ut. Let it go.

Neste gang så svarer du heller i situasjonen, noe "Virkelig? Jeg har ikke hatt det vondt?"

Du kan også la være å flåse om hennes syn. Spørre om hun tok bilde av engelen er da heller ikke spesielt hyggelig sagt.

Anonymkode: 4b1bb...637

[Carrot]

Kanskje hun trenger troen når så mye dritt skjer med datteren hennes?

[Teddi]

Jeg er enig i at det var en lite gjennomtenkt kommentar fra hennes side, men å gjøre narr av henne og hennes livssyn når hun kun prøver å trøste deg var ikke så mye bedre. 

Du kan ikke si at du mener at alle kan tro på hva de vil, for så å gjøre narr av de som tror på noe annet enn deg. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Carrot skrev:

Kanskje hun trenger troen når så mye dritt skjer med datteren hennes?

Ja, da jeg i sin tid fikk kreft var min mor veldig opptatt av hvor synd det var på henne som fikk en datter med kreft, hvorfor hun alltid var så utsatt, og igjen fikk hun alt til å dreie seg om henne og hennes smerte. Jadda.

 

 

(jeg er ikke trådstarter)

Anonymkode: 09491...d5a

[Carrot]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, da jeg i sin tid fikk kreft var min mor veldig opptatt av hvor synd det var på henne som fikk en datter med kreft, hvorfor hun alltid var så utsatt, og igjen fikk hun alt til å dreie seg om henne og hennes smerte. Jadda.

 

 

(jeg er ikke trådstarter)

Anonymkode: 09491...d5a

Mennesker reagerer ulikt på kriser, mange klarer ikke gå ut av sin egen sorg og se hvordan deres reaksjon påvirker de rundt seg.

Håper det går bedre med deg nå ❤️ og at dere kom gjennom det. 

[AnonymBruker]

Du kan si til henne at om gud er kjærlighet, hvorfor sier hun sånt da?

nå kan det være at hun vil at du skal tro på gud da slik at du kommer til himmern den gangen du dør, vi skal jo alle dø. Kan være hun vil deg godt tross alt. Klem

 

Anonymkode: 3bb6d...050

[Gjest padawan]

1 time siden, kreps74 skrev:

Da sprakk det for meg, og etter det har det vært vondt blod fra min side mot henne.
Hun har nok merket det, men uten å vite hvorfor. Hun er ikke særlig reflekterende av seg.

Så du blir krenket inn i hjerteroten at noen som er mye eldre enn deg også har hatt det vanskelig?

[AnonymBruker]

31 minutter siden, Teddi skrev:

Jeg er enig i at det var en lite gjennomtenkt kommentar fra hennes side, men å gjøre narr av henne og hennes livssyn når hun kun prøver å trøste deg var ikke så mye bedre. 

Du kan ikke si at du mener at alle kan tro på hva de vil, for så å gjøre narr av de som tror på noe annet enn deg. 

Moren til ts har jo ikke noe livssyn. Hun har en overtro. Det er innafor å latterliggjøre folk som tror på julenissen, altså. Særlig når de kommer med møllet sitt ovenfor andre. Dersom vi som samfunn skal slutte å si til idioter at "nå oppfører du deg som en idiot- juster oppførsel eller så kan vi ikke omgås" så blir samfunnet veldig lite ok.

Ts: dette er moren din. Det er en grunn til at våre venner og kjærester er oss nærmere - det er folk vi liker og som vi har valgt å omgås. Familie er ofte folk vi har intet annet enn gener til felles med og som man omgås som man må. Og det er ok. Du må gi glipp på ideen om at slekt er viktig - den er skapt av samfunnet den gang da eldre måtte stole på at barna pleide dem og dermed utgått. Vi har, takk og lov, eldreomsorg. Vi definerer selv våre nærmeste. 

Anonymkode: b80eb...249

[AnonymBruker]

Synes absolutt ikke den kommentaren der var innafor, uansett hva man tror på. Det er irrelevant. Man sier bare ikke sånt. 

Du får ta det opp med henne, hvis du orker ❤️ Har du noen andre rundt deg du heller kan være hos når du får behandling? 

Anonymkode: 90668...d48

[Gjest Dævendøtte]

2 timer siden, kreps74 skrev:

hvorpå hun svarer:
"Du har ikke hatt det vondt nok til å forstå deg på slikt!"

Da sprakk det for meg, og etter det har det vært vondt blod fra min side mot henne.
Hun har nok merket det, men uten å vite hvorfor. Hun er ikke særlig reflekterende av seg.

Jeg vet jeg burde ta det opp, men hvordan i alle dager gjør jeg det?

Skjønner du reagerer. 

Kan det være at moren din har opplevd noe helt forferdelig og klamrer seg til alternative løsninger for sjelefred osv?

Eller så er hun bare sånn hun er, enkel og ikke reflekterende. Å bli voksen handler også om aksept av andre, selv om man er en mor eller far, betyr ikke det at man klarer å leve som avkommet ønsker. Man er skapt forskjellig, selv om man er biologisk i slekt, betyr ikke det at man er like eller liker hverandre. 

Klarer dere å ta en skikkelig snakk om alt? Spørre henne om hennes første 20 år i livet? 

Samtidig tror jeg også, utifra det du skriver, at hun kanskje ikke evner å ta en dyp samtale med deg? Hvor dere prater ut om alt og prøver å få et annet forhold. Ikke lag noen konkurranse i hvem som har rett i hva, men lytt til hverandre og tål svarene. 

Ellers må du nok bare leve med henne som hun er, hvis du da ikke orker å ta opp kampen.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes absolutt ikke den kommentaren der var innafor, uansett hva man tror på. Det er irrelevant. Man sier bare ikke sånt. 

Du får ta det opp med henne, hvis du orker ❤️ Har du noen andre rundt deg du heller kan være hos når du får behandling? 

Anonymkode: 90668...d48

Den er innafor om man er 70-80 år og har et barn som lider av kreft, og man frykter for barnet sitt liv. Da er det faktisk ikke mange eldre som greier å være den sterke bautaen som bare støtter og ikke tenker på seg selv og ikke kommer med en egoistisk glose her og der. Mennesket er egoistisk av natur og når vi blir gamle går vi tilbake i barndommen og blir støttetrengende. Moren har det nok veldig vanskelig og finner støtte i engler og i gud og vil at TS skal føle samme tryggheten. og så prøver hun for hardt og så blir begge lei seg og krenket.

Har selv en tante som snakker om gud og engler når vi er sammen. Hun står å gnir meg i ryggen og vil at jeg skal tro på gud. Jeg tolker det hele på min egen måte og synes det egetlig bare er ok å bli gnidd på ryggen. det er litt deilig med omsorg og tar det til meg, da ingen andre gnir meg på ryggen. Man kan ta imot omsorgen uten å tenke så mye på ordene som blir sagt. Så lenge man treffest og ser ansiktene til hverandre så betyr det at man bryr seg. Mange er kløete med ord men omsorgen ligger under, så fokuser heller på det positive.

Anonymkode: 3bb6d...050

[AnonymBruker]

Skjønner godt du reagerte. Hun høres ut som typen som ikke klarer ta andres perspektiv, og derfor har hun ingen forståelse for hva du har gått igjennom. Dette blir jo synsing fra min side, stryk det som ikke passer. Hvorfor ikke bare si det rett ut, enn å gå og surmuler og forvente at hun er tankeleser. Si at du opplever manglende forståelse for din smerte. Greit så får hun tro på aliens og engler, for det er vel ikke det som sårer deg? 

Anonymkode: 49e3a...c95

[AnonymBruker]

3 timer siden, kreps74 skrev:

Jeg vet jeg burde ta det opp, men hvordan i alle dager gjør jeg det?

Jeg tror du først å fremst bør tilgi henne for din egen skyld, slik at du ikke går å er sur og irritert. 

Og så snakke med henne og si at "jeg ble trist og lei meg når du sa at jeg ikke har opplevd nok vondt i livet, jeg har jo tross alt gått igjennom veldig mye, kreft og mer til... Når du sa det så følte jeg at du undergravde alt det vonde jeg har opplevd."

Det kan være hun sier "forstår det...beklager jenta mi." Eller.."Nei det sa jeg ikke!!!" Hva gjør du om hun sier det siste? Pakker sammen og går?

Jeg tror ikke at du kan forvente for mye av henne. Det er ikke alle eldre som er reflekterte nok til å forstå konsekvensen av sin egen ufølsomme kommentarer og holdninger, og tror at siden vi er familie så kan man si alt mulig. Og det er ihvertfall mange som ikke kan si "forstår det, beklager det"

Min mor døde når jeg var 30, og vi kranglet mye. Hun hadde helt ville forestillinger før hun døde, og var rastisisk og homofobisk. OG ble helt radikalt kristen. Og så døde hun og nå er alt tilgitt fra min side. Det er ikke vits i å være sur på noen som er død, så hvorfor være sur på de som lever? tilgi og sett pris på tiden man har sammen.

Anonymkode: 3bb6d...050

[AnonymBruker]

Jeg blir lei meg på dine vegne ts, som har måtte oppleve så mye vondt i livet allerede, ts. Noen mennesker er veldig selvsentrerte, å klarer ikke helt å skille på når det er passende å ta opp noe, eller ikke. 

Slik jeg ser det, har du to valg. Du kan tilgi, å konkludere med at det var en fjollete kommentar fra en ubetenksom mor som antageligvis hadde mye å tenke på den gangen, eller du kan la vær å tilgi, å ta det opp med henne, å fortelle hvor sårende det egentlig var for deg. 

Jeg forstår godt at du ble såret, og jeg forstår godt at du er sint. Jeg er bare litt usikker på om du får den reaksjonen du ønsker, om du går inn i en diskusjon med henne. 

Anonymkode: e66a4...1bb

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den er innafor om man er 70-80 år og har et barn som lider av kreft, og man frykter for barnet sitt liv. Da er det faktisk ikke mange eldre som greier å være den sterke bautaen som bare støtter og ikke tenker på seg selv og ikke kommer med en egoistisk glose her og der. Mennesket er egoistisk av natur og når vi blir gamle går vi tilbake i barndommen og blir støttetrengende. Moren har det nok veldig vanskelig og finner støtte i engler og i gud og vil at TS skal føle samme tryggheten. og så prøver hun for hardt og så blir begge lei seg og krenket.

Har selv en tante som snakker om gud og engler når vi er sammen. Hun står å gnir meg i ryggen og vil at jeg skal tro på gud. Jeg tolker det hele på min egen måte og synes det egetlig bare er ok å bli gnidd på ryggen. det er litt deilig med omsorg og tar det til meg, da ingen andre gnir meg på ryggen. Man kan ta imot omsorgen uten å tenke så mye på ordene som blir sagt. Så lenge man treffest og ser ansiktene til hverandre så betyr det at man bryr seg. Mange er kløete med ord men omsorgen ligger under, så fokuser heller på det positive.

Anonymkode: 3bb6d...050

Det får være din mening. Jeg mener at verken alder eller personlige overbevisninger er unnskydning nok til å oppføre seg slik mot datteren, som har mer enn nok å stri med. Gamle folk må da kunne oppføre seg som folk de og. 

Men samtidig skjønner jeg hva du vil fram til. 

Anonymkode: 90668...d48

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det får være din mening. Jeg mener at verken alder eller personlige overbevisninger er unnskydning nok til å oppføre seg slik mot datteren, som har mer enn nok å stri med. Gamle folk må da kunne oppføre seg som folk de og. 

Men samtidig skjønner jeg hva du vil fram til. 

Anonymkode: 90668...d48

Jeg skjønner deg også, det er ikke særlig ok når foreldre undergraver barnas smerte og følelser. Det har jeg og vokst opp med. Samtidig lurer jeg veldig på den generasjonen og hva de har gått igjennom. Moren min led feks mye i sin oppvekst, hennes foreldre var ikke pedagogiske. Hun fikk bank og faren drakk. Hun var nok mye redd hjemme. Hun var ikke alltid flink med oss men samtidig tror jeg hun prøvde så godt hun kunne, men særlig reflektert var hun ikke som ble både rasistisk og homofobisk på sine siste dager. Kroppen og hjernen blir gammel og man blir litt "dum" og barnslig og er nesten for svak i seg selv for å greie å si at "vet du unnskyld for at jeg sa det, det var feil. Jeg skal forbedre meg" da DET krever mye styrke

Anonymkode: 3bb6d...050

[AnonymBruker]

Husker selv da jeg var i en kjip periode, og diskuterte med en som hadde mistet faren sin for ikke så lenge siden. Samtalen handlet egentlig om det jeg slet med, som ikke var like ille som å miste faren sin. Dette ble vanskelig for den andre parten. Jeg hadde jo ikke «rett» til å være så lei meg som jeg var, fordi den andre personen hadde det verre. Vi kunne rett og slett ikke snakke om mine problemer lenger, for det provoserte bare denne andre personen.

Vi blir egoistiske når vi har det tungt. Det er også vanskelig å sette seg inn i hvordan den andre har det. 

Jeg husker også en gang jeg ble veldig lei meg fordi en venninne alltid avlyste avtaler. Jeg sa det til henne. Da kom det frem at hun slet psykisk og hadde traumer. Derfor hadde hun mye sosial angst osv. Hun fortsatte fremdeles å avlyse avtaler, og det var jo fremdeles sårt for meg. Det hele var veldig vanskelig for begge å forholde seg til. Jeg fikk dårlig samvittighet for å mase på henne og bli lei meg pga dette, hun ble oppgitt fordi jeg ikke klarte å ta hensyn. Kan ikke være noe gøy å høre: «jeg ble ganske lei meg da du ikke kom i bursdagen min», når man ikke tør å komme pga alvorlige traumer. (Selvfølgelig, jeg støttet henne jo og sa at det gikk bra, men det må jo være kjipt likevel.)

Jeg tror begge dere har det kjipt, og  mora di syns det er vanskelig å sette seg inn i din situasjon. Hun har sitt å slite med. Det var en unødvendig kommentar, det syns jeg. Men du burde si til henne at jo, du har det ikke noe bra. Også prøve å hinte til at dette er ikke en konkurranse om hvem som har det verst. Det må du også huske på. Om en i min familie hadde fått kreft, hadde jeg blitt veldig lei meg, men det hadde blitt veldig slitsomt om jeg ikke fikk lov til å ha de følelsene. Samtidig hadde jeg unngått å snakke så mye om det da, men det hadde vel syntes. 

Jeg syns du skal snakke med henne om det. Si at du ble lei deg pga kommentaren, men vis også forståelse for at hun har det vondt, og at hun kan få holde på med de engel-greiene om det hjelper for henne.

Jeg har også en i familien som gikk til en «synsk» person etter et dødsfall og mente at hun hadde fått kontakt med den avdøde. Vi andre i familien syns det hele var merkelig, men vi lot det være fordi vi skjønte at dette var en god trøst for familiemedlemmet.

Anonymkode: 8287b...7a3

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg også, det er ikke særlig ok når foreldre undergraver barnas smerte og følelser. Det har jeg og vokst opp med. Samtidig lurer jeg veldig på den generasjonen og hva de har gått igjennom. Moren min led feks mye i sin oppvekst, hennes foreldre var ikke pedagogiske. Hun fikk bank og faren drakk. Hun var nok mye redd hjemme. Hun var ikke alltid flink med oss men samtidig tror jeg hun prøvde så godt hun kunne, men særlig reflektert var hun ikke som ble både rasistisk og homofobisk på sine siste dager. Kroppen og hjernen blir gammel og man blir litt "dum" og barnslig og er nesten for svak i seg selv for å greie å si at "vet du unnskyld for at jeg sa det, det var feil. Jeg skal forbedre meg" da DET krever mye styrke

Anonymkode: 3bb6d...050

Ser den altså. Og det er absolutt ikke enkelt å endre tankesettet til eldre mennesker. Merker selv at svigerfar blir mer og mer flåsete og han kan snakke ganske stygt direkte til barna sine (nærmere mobbing). Han klarer ikke å ta til seg konstruktiv kritikk, og han reagerer verre og verre på det ettersom årene går. Han har aldri klart å si unnskyld. 

Er selv vokst opp med en mor som nok ikke hadde det godt hjemme og med en far som har vokst opp i et godt hjem, men der de ikke snakket om følelser. Jeg vet godt hvordan det er å bli bagatellisert hva følelser angår og det er absolutt ikke noe trivelig. 

Anonymkode: 90668...d48

[kreps74]

3 timer siden, Dævendøtte skrev:

Kan det være at moren din har opplevd noe helt forferdelig og klamrer seg til alternative løsninger for sjelefred osv?

Eller så er hun bare sånn hun er, enkel og ikke reflekterende. Å bli voksen handler også om aksept av andre, selv om man er en mor eller far, betyr ikke det at man klarer å leve som avkommet ønsker. Man er skapt forskjellig, selv om man er biologisk i slekt, betyr ikke det at man er like eller liker hverandre. 

Klarer dere å ta en skikkelig snakk om alt? Spørre henne om hennes første 20 år i livet? 

Samtidig tror jeg også, utifra det du skriver, at hun kanskje ikke evner å ta en dyp samtale med deg? Hvor dere prater ut om alt og prøver å få et annet forhold. Ikke lag noen konkurranse i hvem som har rett i hva, men lytt til hverandre og tål svarene. 

Ellers må du nok bare leve med henne som hun er, hvis du da ikke orker å ta opp kampen.

Ikke som jeg vet om.

Nei, vi har aldri snakket skikkelig om noe som helst. Aldri. Dessverre. 

JEG tåler svarene, jeg tåler ulikheten, ikke hun. Det er alltid jeg som er den uvitende, den ignorante,
og da er det jeg som ikke er voksen nok. Alltid.

Det pussige er at når vi er uenige i en diskusjon, ender vi alltid opp slik.
Neste dag kan min søster - 5 år eldre - og hennes mann, komme i samme diskusjon, være enig med meg,
og da er det dødsstille fra min mors side...

F.eks når Lan Marie Berg i MDG først uttalte at "det skal ikke bygges en meter med ny E18 så lenge de satt i byråd",
også noen dager/uker etterpå så var de blitt enige om det allikevel, så uttalte LMB at "alle måtte jo skjønne at det var en spissformulering", så sa jeg ene dagen at det var typisk politikere, at en BYRÅD burde vite bedre enn å komme med slike uttalelser og lovnader, ja, da var jeg uvitende, ignorant, og burde skjønne at en ung politiker snart tok til vettet, og at jeg burde tilgi slike uttalelser. 

Når min søster og hennes mann sa NØYAKTIG det samme som meg DAGEN etter, sa min mor ingenting...

Har i grunn innfinni meg med å leve som hun er, fordi jeg ikke...vel, både fordi jeg ikke orker - enda - å ta opp "kampen", men like mye fordi jeg ikke aner om hvordan