I morgen får barna vite at vi får fra hverandre... Noen råd?

[AnonymBruker]

Fire barn. Hjerteskjærende. 

Vi har snakket med familieterapeutene om hvordan gå frem og fått gode råd. Men kanskje er det noen råd fra dere her som jeg også kan ta med? 

Gruer meg. 

Anonymkode: 2baa5...dba

[AnonymBruker]

Hvor gamle er barna da? Litt lettere å gi råd om vi vet alderen på barna

Anonymkode: 637aa...4d2

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt gjennom om det er lurt å snakke med de en og en, eller to og to, etter alder og personlighet. I stedet for alle fire samlet. 

Anonymkode: 1601a...bb1

[AnonymBruker]

Barna er fra 5 til 12. 

Anonymkode: 2baa5...dba

[AnonymBruker]

Ikke lov dem noe dere ikke klarer å holde! Det gjorde min far når det var skilsmisse, men han klarte ikke å holde det og det slet vi med hele gjengen i lang tid....

Anonymkode: d55f8...d41

[AnonymBruker]

Dette kan jeg ingenting om, men jeg hadde trodd det var viktig å få frem at det ikke er på noen måte barnas skyld at dere går fra hverandre, at de er trygge på det.

Anonymkode: 8e9c7...3d9

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville tenkt gjennom om det er lurt å snakke med de en og en, eller to og to, etter alder og personlighet. I stedet for alle fire samlet. 

Anonymkode: 1601a...bb1

Det ville ikke jeg gjort aller først, det er fort gjort at noen føler seg mindre viktige om de var blant den siste til å vite. Ta heller enepraten etterpå med alle.

Anonymkode: 2f6ff...642

[AnonymBruker]

Dere må ha en grunn til dere går fra hverandre. Ungene må få svar på "hvorfor". Jeg ville også snakket med dem etter alder. 5 og 12 forstår ting annerledes. 

Ikke lov noe dere ikke kommer til å holde. 

Snakk om det i ettertid og ikke bare prøv å ri av bølgen. 

 

Anonymkode: e4546...094

[AnonymBruker]

Fortell dem det sammen! Muntlig, og face to face!

 

Da foreldrene mine skilte seg (mens jeg var voksen) fikk jeg vite det fra den ene av dem (!) per sms (!) at de skulle skilles! 

Anonymkode: 151d2...772

[Gjest kulLama]

Ikke lov noe dere ikke kan holde.  Den er viktig.  Fortell ofte at dere elsker barna og de er de viktigste.  Alders tilpasse  hva dere sier. Aldri snakk ned den andre parter. Vær  ærlig og begrunn hvorfor.  Men ikke for mye info ( trenger ikke vite om sex mangel eller utro) men krangler og uvenner det skjønner de.  Ta samtalen sammen men splitt dere ved behov.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ville ikke jeg gjort aller først, det er fort gjort at noen føler seg mindre viktige om de var blant den siste til å vite. Ta heller enepraten etterpå med alle.

Anonymkode: 2f6ff...642

Man kan ikke formidle en slik beskjed til en 5 åring og 12 åring samtidig. 

Ville snakket med de en og en. Snakk med eldste først. Han/hun holder tett til dere har fått snakket med de andre. 

Anonymkode: a2942...5cf

[AnonymBruker]

Husk at dette er helt krise for barna. 

Anonymkode: 9b7bd...62d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at dette er helt krise for barna. 

Anonymkode: 9b7bd...62d

Det er vel ikke alltid det? Hvorfor overdramatisere?

Mine to barn (9 og 12) tok denne forandringen helt fint, de hadde mange spørsmål som de fikk gode svar på. Vi besøkte det nye hjemmet sammen, vi var der samlet og innredet det, de fikk velge farger på sine nye rom og gjøre det til sitt nye deltidshjem. Til slutt gledet de seg til forandringen.

Jeg har aldri vært med på noe så fjernt fra en krise noen gang.

Anonymkode: 90e08...6f9

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at dette er helt krise for barna. 

Anonymkode: 9b7bd...62d

Det er jo ikke det.

Det viktigste her er at barn lærer begrepet "krise" fra voksne. Ts må altså fremstå rolig og fattet. Og hva enn de to foreldrene finner på så må dette ikke dreie seg om hvor "lei seg" de voksne er. Barn som har et begrep om at alle slags småting er "kriser" har lært at det er sånn hjemme.

Realiteter må fremlegges. Mamma og pappa har valgt å (husk å formulere dette som et valg dere voksne har tatt) skille seg fra hverandre. Barn er praktiske vesener, de vil vite om mamma og pappa vil bo nært hverandre, fortsatt vil komme på fotballtrening, og (dette MÅ faktisk ts vite noe om) om de må flytte fra rommet sitt. 

En 5-åring og en 12-åring kan godt få vite dette sammen. Og det kan være at barna bare sier "åja, det har vi jo visst lenge - jeg skal bort til bestekompisen". Og da er det ok. En tvinger ikke barn til en samtale om hvor vrient dette er dersom det der og da kun er vrient for mor og far. Det KAN  hende ungene blir glade og lettet fordi situasjonen nå er så vrien.

En ting til: tårer og vas fra dere voksne må dere holde på privaten. Barn (og for så vidt samfunnet rundt dere) skal ikke trøste voksne for eget valg. Det har dere egne foreldre og egne venner til. Så ikke grin når dere forteller det. Da flyttes fokuset fra hovedpersonene (de 4 barna) til den som gråter (og barna vil oppleve som deres oppgave å trøste).

Anonymkode: ed5d4...f78

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke det.

Det viktigste her er at barn lærer begrepet "krise" fra voksne. Ts må altså fremstå rolig og fattet. Og hva enn de to foreldrene finner på så må dette ikke dreie seg om hvor "lei seg" de voksne er. Barn som har et begrep om at alle slags småting er "kriser" har lært at det er sånn hjemme.

Realiteter må fremlegges. Mamma og pappa har valgt å (husk å formulere dette som et valg dere voksne har tatt) skille seg fra hverandre. Barn er praktiske vesener, de vil vite om mamma og pappa vil bo nært hverandre, fortsatt vil komme på fotballtrening, og (dette MÅ faktisk ts vite noe om) om de må flytte fra rommet sitt. 

En 5-åring og en 12-åring kan godt få vite dette sammen. Og det kan være at barna bare sier "åja, det har vi jo visst lenge - jeg skal bort til bestekompisen". Og da er det ok. En tvinger ikke barn til en samtale om hvor vrient dette er dersom det der og da kun er vrient for mor og far. Det KAN  hende ungene blir glade og lettet fordi situasjonen nå er så vrien.

En ting til: tårer og vas fra dere voksne må dere holde på privaten. Barn (og for så vidt samfunnet rundt dere) skal ikke trøste voksne for eget valg. Det har dere egne foreldre og egne venner til. Så ikke grin når dere forteller det. Da flyttes fokuset fra hovedpersonene (de 4 barna) til den som gråter (og barna vil oppleve som deres oppgave å trøste).

Anonymkode: ed5d4...f78

Takk. Skulle til å skrive det samme. 

Anonymkode: c4d8a...fbe

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det ville ikke jeg gjort aller først, det er fort gjort at noen føler seg mindre viktige om de var blant den siste til å vite. Ta heller enepraten etterpå med alle.

Anonymkode: 2f6ff...642

Da bruker man bare den normale rekkefølgen, dvs eldste først. Sånn har vi alltid gjort det, og jeg gjør det fortsatt med mine søsken når det er info som flere skal ha. Ringer eldste, så nest eldste. 

Anonymkode: 1601a...bb1

[AnonymBruker]

Tror faktisk jeg ville ha snakket med alle samlet først jeg.. for ville følt meg mindre alene da, om mine 3 søsken også var der sammen med meg og fikk samme info. Men så klart, er det noen av barna som får ekstrem reaksjon, så kan det være skremmende også for de andre..? Du kjenner dem best  

trist da, men blir nok bedre på sikt! Masse lykke til! 

Anonymkode: 50333...57b

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke det.

Det viktigste her er at barn lærer begrepet "krise" fra voksne. Ts må altså fremstå rolig og fattet. Og hva enn de to foreldrene finner på så må dette ikke dreie seg om hvor "lei seg" de voksne er. Barn som har et begrep om at alle slags småting er "kriser" har lært at det er sånn hjemme.

Realiteter må fremlegges. Mamma og pappa har valgt å (husk å formulere dette som et valg dere voksne har tatt) skille seg fra hverandre. Barn er praktiske vesener, de vil vite om mamma og pappa vil bo nært hverandre, fortsatt vil komme på fotballtrening, og (dette MÅ faktisk ts vite noe om) om de må flytte fra rommet sitt. 

En 5-åring og en 12-åring kan godt få vite dette sammen. Og det kan være at barna bare sier "åja, det har vi jo visst lenge - jeg skal bort til bestekompisen". Og da er det ok. En tvinger ikke barn til en samtale om hvor vrient dette er dersom det der og da kun er vrient for mor og far. Det KAN  hende ungene blir glade og lettet fordi situasjonen nå er så vrien.

En ting til: tårer og vas fra dere voksne må dere holde på privaten. Barn (og for så vidt samfunnet rundt dere) skal ikke trøste voksne for eget valg. Det har dere egne foreldre og egne venner til. Så ikke grin når dere forteller det. Da flyttes fokuset fra hovedpersonene (de 4 barna) til den som gråter (og barna vil oppleve som deres oppgave å trøste).

Anonymkode: ed5d4...f78

Dette!! Dette er så viktig, for denne oppgaven fikk jeg som tiåring, og det er ikke noe man kommer over så lett. Foreldre skal være de som er stabile og trøster barna. 

Anonymkode: 23274...acf

[AnonymBruker]

Ha et klart svar på hvorfor, og fortell sannheten så langt det lar seg gjøre. 

 

Anonymkode: 58ef0...db4

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ha et klart svar på hvorfor, og fortell sannheten så langt det lar seg gjøre. 

 

Anonymkode: 58ef0...db4

Jeg mener ikke at man skal du at faren din har vært en utro jævel, altså. Bare ha en årsak tett opp til sannheten å forklare med. 

Anonymkode: 58ef0...db4