Overtenking og sosialangst

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 21 år. Burde vel egt vere ute å kose meg med venninner på en lørdagskveld. Jeg liker ikke å misbruke ordet angst, men jeg sliter veldig med overtenking og angst. Klarer skjeldent å møte opp på sosiale ting med venner. Har tidligere vert hos psykolog angående depresjon, sosial angst og overtenking, men jeg følte meg bare «sykere» når jeg var der. Så sluttet og vil gjerne «klare meg selv» Jeg vet at det er normalt å dra til psykolog men det jeg lurer på er hva er deres tips?

Hvordan handtere overtenkingen?

Hva burde jeg forvente av venninner generelt? Jeg føler at jeg er en byrde og når jeg prøver å snakke om mine «problem» virker det ikke interessant. Altså de ikke bryr seg og vil ikke «hjelpe» meg. (Sett fra min side da)

 

 

Anonymkode: b6460...cd6

[AnonymBruker]

Ofte når man starter å jobbe med seg selv og sine problemer (med eller uten psykolog) blir man dårligere før man blir bedre. Det er tungt å finne roten av problemene. Anbefaler deg å søke hjelp selv om tidligere erfaring var dårlig for overtenking på dette nivået er vanskelig å jobbe med selv. 

Anonymkode: 1b861...4ef

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Jeg er ei jente på 21 år. Burde vel egt vere ute å kose meg med venninner på en lørdagskveld. Jeg liker ikke å misbruke ordet angst, men jeg sliter veldig med overtenking og angst. Klarer skjeldent å møte opp på sosiale ting med venner. Har tidligere vert hos psykolog angående depresjon, sosial angst og overtenking, men jeg følte meg bare «sykere» når jeg var der. Så sluttet og vil gjerne «klare meg selv» Jeg vet at det er normalt å dra til psykolog men det jeg lurer på er hva er deres tips?

Hvordan handtere overtenkingen?

Hva burde jeg forvente av venninner generelt? Jeg føler at jeg er en byrde og når jeg prøver å snakke om mine «problem» virker det ikke interessant. Altså de ikke bryr seg og vil ikke «hjelpe» meg. (Sett fra min side da)

 

 

Anonymkode: b6460...cd6

Ingen er interesserte i å høre om samme problem og klaging dag inn og dag ut, det er sånt man mister venner av dessverre. Alle har sine egne problemer å ta tak i og det er ikke opp til venninnene dine å hjelpe deg med angsten din. Jeg skjønner hva du mener med at du føler deg sykere enn du er når du snakker med psykolog, men om du ikke klarer å bli frisk på egenhånd er nok det det beste du kan gjøre. Når det kommer til å håndtere det bedre selv kan kanskje trening og meditasjon være til hjelp? Funker i alle fall for meg når jeg kjenner på angsten

Anonymkode: 26df3...fa4

[AnonymBruker]

Det forstår jeg. Men har ikke klaget og pratet om de, siden jeg er redd for at de skal bruke tiden sin på å bekymre seg over meg. Om du skjønner? Så tok det opp nylig då vi skulle planlegge noko sosialt, isteden for å komme med en unnskylding så prøvde jeg å forklare at jeg synes det er vanskelig å møte opp og hvordan jeg føler det i sosiale settinger. Men det virker ikke som de bryr seg. Så jeg vet ikke om de er fordi jeg har blitt så kjedelig og at der er kjekkere å dra uten meg. Om de er dårlige venner, om jeg er det. 

Anonymkode: b6460...cd6

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen er interesserte i å høre om samme problem og klaging dag inn og dag ut, det er sånt man mister venner av dessverre. Alle har sine egne problemer å ta tak i og det er ikke opp til venninnene dine å hjelpe deg med angsten din. Jeg skjønner hva du mener med at du føler deg sykere enn du er når du snakker med psykolog, men om du ikke klarer å bli frisk på egenhånd er nok det det beste du kan gjøre. Når det kommer til å håndtere det bedre selv kan kanskje trening og meditasjon være til hjelp? Funker i alle fall for meg når jeg kjenner på angsten

Anonymkode: 26df3...fa4

Ha en veldig god periode der jeg trenge ca 3/4 ganger i uka etter jobb. Og jobbet som oftes 5/6 ganger i uka, men nå i ferien har jeg «falt ned igjen». Hos tidligere psykolog ble jeg tipset om å prøve antidepressive men ville ikke at noen piller skulle være det som gjor meg lykkelig. Siden jeg burde vere lykkelig. Trives på jobb, har en utrulig kjæreste som stiller opp og ønsker meg det beste. Han synes og at jeg burde oppsøke psykolog igjen. Men har noen erfaring med antidepressive?

Anonymkode: b6460...cd6

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ha en veldig god periode der jeg trenge ca 3/4 ganger i uka etter jobb. Og jobbet som oftes 5/6 ganger i uka, men nå i ferien har jeg «falt ned igjen». Hos tidligere psykolog ble jeg tipset om å prøve antidepressive men ville ikke at noen piller skulle være det som gjor meg lykkelig. Siden jeg burde vere lykkelig. Trives på jobb, har en utrulig kjæreste som stiller opp og ønsker meg det beste. Han synes og at jeg burde oppsøke psykolog igjen. Men har noen erfaring med antidepressive?

Anonymkode: b6460...cd6

Jeg har gått på SSRI selv, var ikke noe for meg, jeg fikk alt for mange bivirkninger og det fikset ikke egentlig problemet mitt. Men alle reagerer forskjellig så du får nesten finne ut av det sammen med psykologen din.

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Det forstår jeg. Men har ikke klaget og pratet om de, siden jeg er redd for at de skal bruke tiden sin på å bekymre seg over meg. Om du skjønner? Så tok det opp nylig då vi skulle planlegge noko sosialt, isteden for å komme med en unnskylding så prøvde jeg å forklare at jeg synes det er vanskelig å møte opp og hvordan jeg føler det i sosiale settinger. Men det virker ikke som de bryr seg. Så jeg vet ikke om de er fordi jeg har blitt så kjedelig og at der er kjekkere å dra uten meg. Om de er dårlige venner, om jeg er det. 

Anonymkode: b6460...cd6

Kan hende vennene dine bare ikke visste hvordan de skulle reagere på det du fortalte, kanskje de ikke ville grave for mye og derfor bare lot det være. Synes ikke du burde stemple de som dårlige venner for denne ene hendelsen. Dersom vennene dine ikke har vært igjennom noe lignende selv er det ikke så lett å hjelpe andre. 

Anonymkode: 26df3...fa4

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg kan råde deg til, ville bare dele med deg at vi er flere som er i samme situasjon. Og vi prøver å takle det på best mulig måte... for hva mer kan vi gjøre? Etter hvert som du blir eldre vil du bedre lære deg å "forstå" angsten, og for noen betyr det at man enklere legger til rette for livet rundt angsten, for andre betyr det at den mer tar over livet. Ofte en liten blanding av begge deler. Det er ikke uten grunn at onkl-p kaller den "styggen på ryggen", den følger deg jo overalt, og dessverre er det ikke alle man omgir seg med av venner og familie som har forståelse. Og de fleste vil ikke vite, tror det bare er enklere for dem å ikke spørre om det, da de uansett ikke forstår med mindre de sliter med det samme selv. Og selv for oss som har litt av samme greia, så utarter deg seg forskjellig fra person til person.

Det er forresten vanlig at man "faller litt ut" i ferien som du sier. Det er vel fordi man havner utenfor rutinen, og det kan være skummelt når man sliter med angst og depresjoner. Fordi med en gang man går ut av rutinen, holder man seg ikke opptatt med de samme tingene som gir behagelige, gledelige oppturer. Det er ikke like trygt og dagligdags. I ferier skjer ting rundt deg hele tiden som vanligvis ikke skjer. Folk snapper bilder av ferieturer, man blir invitert hit og dit på en rekke greier som venner vil gjøre, og det er forventet at man skal være høyt og lavt hele tiden fordi man har fri. Det er enkelt å bli litt borte i seg selv i denne tiden... særlig når man vet at man får magevonde bare av å vurdere å stille på alt det her som liksom skal skje. 

Anonymkode: dfa69...9f6

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar! Godt å få se situasjonen sin i andres vinkel ved et lite innblikk.

Anonymkode: b6460...cd6

[kreps74]

På 10.8.2019 den 22.49, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke å misbruke ordet angst, men jeg sliter veldig med overtenking og angst. Klarer skjeldent å møte opp på sosiale ting med venner. Har tidligere vert hos psykolog angående depresjon, sosial angst og overtenking, men jeg følte meg bare «sykere» når jeg var der. Så sluttet og vil gjerne «klare meg selv» Jeg vet at det er normalt å dra til psykolog men det jeg lurer på er hva er deres tips?

Hvordan handtere overtenkingen?

Hva burde jeg forvente av venninner generelt? Jeg føler at jeg er en byrde og når jeg prøver å snakke om mine «problem» virker det ikke interessant. Altså de ikke bryr seg og vil ikke «hjelpe» meg. (Sett fra min side da)

Humm..flere ting:
Angst og depresjon pleier man jo ha av en grunn. Du skriver ingenting om barndom/oppvekst.

Men skal allikevel prøve å svare litt:
Angst/depresjon, gjerne fordi man har liten/ingen selvtillit er UFATTELIG vanskelig, spesielt for "venner", og spesielt i ung alder,
da andre jevnaldrende ikke aner hvordan det er, og de vil bare være sammen med andre supre blide glade mennesker, og leve livet. Egen erfaring.
Jeg fikk alltid høre at jeg bare sutret og klagde, så ingen ville høre på meg, hvilket gjorde det enda verre, jeg ble enda mer trist og nedfor og "sutret" enda mer.
Her har jeg dessverre ingen fasitsvar - men jeg kommer til litt ulike faktorer som har hjulpet meg.

Når det kommer til psykolog, er det - om mulig - et enda lengre lerret å bleke.
Psykologer er vel den minst homogene gruppen av de som burde vært homogene - som finnes!
Jeg har prøvd - og feilet - med flere psykologer.
Ei sa rett ut at "jeg kan dessverre ikke hjelpe deg", og sendte meg rett tilbake til fastlegen.
Andre DPS-runden prøvde terapeuten og finne feil og mangler ved meg og mitt - hvilket ikke var derfor jeg oppsøkte hjelp.
Det tok slutt da denne terapeuten skulle over i en annen stilling, og jeg igjen ble sendt tilbake til fastlegen.
Til slutt fant jeg ei som fungerte ganske bra i ca 2 år, da mente hun at jeg hadde Aspberger, noe verken tester eller andre psykologer bekreftet, heller tvert imot.

Det som VIRKELIG hjalp meg, er noe som heter psykomotorisk fysioterapi, og der traff jeg blink med både behandler og sted.
Fullstendig match for min del. Ulempen er at det er LAAAANGE ventetider, kanskje så mye som ett år!!
Det andre som hjalp, var privatpraktiserende psykolog. Ulempen er at det koster penger.
Men denne siste psykologen sa noe oppklarende for mitt vedkommende:
Psykologer med driftsavtale, herunder dps, har veldig press og krav på seg til å sette diagnoser.
Det har ikke private. Man kan da også lese om at folk blir overdiagnotisert, vanlig sorg f.eks i fobindelse med dødsfall i nær relasjon blir til "depresjon", o.a.

For min del har det tatt LAAAAANG tid, både fordi hjelpen jeg burde hatt/fått når jeg var 20ish, ikke kom før jeg var ca 37, også tok det enda lenger tid før jeg fant de rette "hjelperne".

I tillegg er det lettere å prate med 40+ folk om depresjoner, angst, lav selvtillit, enn med 20-åringer, nettopp fordi man etter noen år har man kanskje selv vært gjennom noen kriser, og vet selv hva det er for noe.

Dette ble et langt svar, men for å oppsummere: ikke gi opp psykologer, prøv ulike, selv om det er kjempevanskelig, hør med mamma/pappa onkler/tanter eller besteforeldre om de kan betale for privat psykolog, er ikke sikkert du trenger så mange timer, og sjekk ut psykomotorisk fysioterapi