Utdanning og depresjon

[AnonymBruker]

Går rett på sak. Jeg går snart på veggen. 

Jeg har gjennom oppveksten min vært en skoleflink gutt, og har vokst opp i et annet land enn Norge hvor jeg også hadde kommet inn på jusstudiet i hovedstaden. I det landet jeg vokste opp som halvt norsk ble det økonomisk nedgang, så da hadde jeg verken mulighet å få relevant jobb eller ordentlig inntekt ved siden av studiene. Jobbutsiktene var og er dårlige uansett bransje. Jeg kom inn på studiet da jeg ble 18, og fikk en norsk kundeservicejobb ved siden av noen måneder etter jeg kom inn. Jeg husker veldig godt hvor fornøyd jeg satt og skravla med de nye norske kollegene om at jeg allerede hadde kommet inn på et "kremstudie" som 18-åring mens unge i Norge fortsatt går på vgs. 

Ting ble dessverre slik at jeg aldri klarte å sette meg ned å lese pensum da jeg alltid løp etter den ene og den andre tullejobben for å få nok til mat og utgifter i det kriserammede landet. Jeg har nå flyttet tilbake til Norge, fått jobb og bestemt meg for å ta utdanning på alvor. Jeg har også blitt 21 år, og fyller 22 år i november. Etter at jeg fikk vite at jeg ikke kom inn på lærerutdanningen ved årets opptak som følge av at jeg måtte jobbe i sommer og droppe ut av mattekurset (1P og 2P), ble jeg mildt sagt knust innvendig. Jeg ser alle som liksom skal bli ferdig med bachelor i jus nå og bor fortsatt hjemme og nyter studentlivet mens jeg med den norske selvgodhet og selvstendigheten alltid var "på jobb", nekta å få lommepenger av mamma og anså meg selv som veldig voksen. Jeg har på grunn av dette til sammen kun bestått 5 av 45 emner i studiet. Det at jeg ikke klarte å komme inn på et nytt studie i Norge har utløst en skremmende reaksjon inni meg, nå til dags blir alle ferdige med bachelor i det de bikker 21. Jeg er nå på ferie i det landet jeg tidligere hadde studert, og har aldri vært mer deprimert i hele mitt liv. I dag morges gråt jeg i desperasjon om å samle tankene mine og få greie på "hva faen jeg holdt på med" de siste fire årene. Alt jeg husker er konstant stress om å tjene nok penger til livsopphold. 

Jeg har nå uttrykket min situasjon til flere i Norge som ber meg ta dette med ro, ta opp matte til høsten og prøve igjen neste år med full poengpott. 22 er ikke uvanlig sent sier de. Likevel føler jeg et enormt press inni meg, og vimser mellom å bli igjen i Oslo og flytte tilbake og fortsette jusstudiet mens jeg bor hos mamma. 

Jeg trenger virkelig hjelp med å samle tankene, og kjenner så å si effektene av den økonomiske krisa på både kropp og sjel. Jeg føler meg rådvill og trenger hjelp, vurderer også å oppsøke en psykolog så snart jeg er tilbake i Norge. 

 

Hva tenker du som leser dette? 

Anonymkode: 65267...bc2

[AnonymBruker]

Hei TS. 

Dette er kanskje ikke det rådet du ønsker å høre da stoltheten din og din selvstendighet ikke tillater det, men flytt hjem til mor og la henne hjelpe deg med det økonomiske og emosjonelle. Tillat deg selv rom for å få hjelp av andre, og prøv så godt det gjøres å ikke bli påvirket av hva andre holder på med. 22 er veldig ungt, og du finner 22-åringer som vet akkurat hva de vil i livet, men også en del 22-åringer som ikke har noe peiling på hva de ønsker. 

Å ha et supert støttesystem er noe av det viktigste du kan ha, og minn deg selv på at de problemene du har må du ikke nødvendigvis løse helt alene. Du har nok venner og familie som er villig til å støtte deg både emosjonelt og økonomisk. Dette med matte-kursene, som de andre har sagt, kan du ta opp igjen til sommeren og fokusere på å fullføre de. Tiden renner slettes ikke ut, og det er mange som er godt over 30 når de føler seg ferdig med studier, og mange som studerer når de er 30+ år. 

Lykke til og så håper jeg det ordner seg  

Anonymkode: 1b3c6...fb0

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går rett på sak. Jeg går snart på veggen. 

Jeg har gjennom oppveksten min vært en skoleflink gutt, og har vokst opp i et annet land enn Norge hvor jeg også hadde kommet inn på jusstudiet i hovedstaden. I det landet jeg vokste opp som halvt norsk ble det økonomisk nedgang, så da hadde jeg verken mulighet å få relevant jobb eller ordentlig inntekt ved siden av studiene. Jobbutsiktene var og er dårlige uansett bransje. Jeg kom inn på studiet da jeg ble 18, og fikk en norsk kundeservicejobb ved siden av noen måneder etter jeg kom inn. Jeg husker veldig godt hvor fornøyd jeg satt og skravla med de nye norske kollegene om at jeg allerede hadde kommet inn på et "kremstudie" som 18-åring mens unge i Norge fortsatt går på vgs. 

Ting ble dessverre slik at jeg aldri klarte å sette meg ned å lese pensum da jeg alltid løp etter den ene og den andre tullejobben for å få nok til mat og utgifter i det kriserammede landet. Jeg har nå flyttet tilbake til Norge, fått jobb og bestemt meg for å ta utdanning på alvor. Jeg har også blitt 21 år, og fyller 22 år i november. Etter at jeg fikk vite at jeg ikke kom inn på lærerutdanningen ved årets opptak som følge av at jeg måtte jobbe i sommer og droppe ut av mattekurset (1P og 2P), ble jeg mildt sagt knust innvendig. Jeg ser alle som liksom skal bli ferdig med bachelor i jus nå og bor fortsatt hjemme og nyter studentlivet mens jeg med den norske selvgodhet og selvstendigheten alltid var "på jobb", nekta å få lommepenger av mamma og anså meg selv som veldig voksen. Jeg har på grunn av dette til sammen kun bestått 5 av 45 emner i studiet. Det at jeg ikke klarte å komme inn på et nytt studie i Norge har utløst en skremmende reaksjon inni meg, nå til dags blir alle ferdige med bachelor i det de bikker 21. Jeg er nå på ferie i det landet jeg tidligere hadde studert, og har aldri vært mer deprimert i hele mitt liv. I dag morges gråt jeg i desperasjon om å samle tankene mine og få greie på "hva faen jeg holdt på med" de siste fire årene. Alt jeg husker er konstant stress om å tjene nok penger til livsopphold. 

Jeg har nå uttrykket min situasjon til flere i Norge som ber meg ta dette med ro, ta opp matte til høsten og prøve igjen neste år med full poengpott. 22 er ikke uvanlig sent sier de. Likevel føler jeg et enormt press inni meg, og vimser mellom å bli igjen i Oslo og flytte tilbake og fortsette jusstudiet mens jeg bor hos mamma. 

Jeg trenger virkelig hjelp med å samle tankene, og kjenner så å si effektene av den økonomiske krisa på både kropp og sjel. Jeg føler meg rådvill og trenger hjelp, vurderer også å oppsøke en psykolog så snart jeg er tilbake i Norge. 

 

Hva tenker du som leser dette? 

Anonymkode: 65267...bc2

Kjære deg. Jeg startet min bachelor i en alder av 40. Du har tid. Slapp av. Du må senke kravene til deg selv, ro ned. 

Anonymkode: 8c60e...a0c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kjære deg. Jeg startet min bachelor i en alder av 40. Du har tid. Slapp av. Du må senke kravene til deg selv, ro ned. 

Anonymkode: 8c60e...a0c

Kan jeg spørre hva du jobbet med før du begynte å studere og hva du nå studerer til?

Anonymkode: 21a9d...0f7

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hva du jobbet med før du begynte å studere og hva du nå studerer til?

Anonymkode: 21a9d...0f7

Jeg ble ferdig med bacheloren nå i år, i juni. Det er innen helsefag. Tidligere har jeg vært innom det meste av ufaglærte stillinger.

Anonymkode: 8c60e...a0c

[AnonymBruker]

Har ikke statistikk på dette foran meg, men det er absolutt ikke vanligst å være ferdig med utdanning som 21-22 åring. Kanskje 10-20% er det, eller noe sånt. De fleste er ikke ferdig før siste halvdel av 20-årene. Uansett, who cares? Om du virkelig er deprimert, så kommer du etterhvert til et punkt hvor slike ting ikke spiller noen rolle.

Anonymkode: 7fd81...32e

[AnonymBruker]

Hei, TS.

Da jeg leste dette ble jeg litt varm inni meg. Ikke fordi du er i en livskrise (fordi det er jo på en måte det det er), men fordi det er første gang jeg snubler over noen som føler eksakt det jeg føler. Jeg har lignende bakgrunn som deg. Måtte konsentrere meg for å lære norsk og mens alle andres foreldre hjalp barna til med skolen så var fokuset hjemme å jobbe seg opp til middelklassen. Så kom videregående. Der ble jeg utsatt for mobbing. Droppet rett og slett ut og har prøvd å ta opp fag og gitt opp hver semester. 

Så kom tankene dine. Eller, mine. Jeg hadde brått blitt 21, og alle rundt meg studerte. På min side måtte jeg stadig forsvare hvor ung jeg var og hvordan ting ikke haster. Mens folk rundt meg ble sykepleiere, eindsomsmeglere, ingeniører, fikk seg inn på psykologi, lektor-utdanningen osv, ble jeg mildt sagt mere og mere deprimert. Det har gått så langt at jeg ikke engang tillater meg selv å forelske meg i noen eller snakke med en gutt, fordi uten utdanning er jeg ikke verdt kjærlighet (jeg vet det høres drøyt ut). 

Nå er jeg 25. For ett år siden sa jeg opp alle jobbene mine, flyttet tilbake til mamma, og mangler bare ETT fag. Jeg trodde virkelig jeg skulle være student til høsten, men må vente ett år til. Det er også mulig jeg må venta enda lenger ad jeg ikke vet om jeg opptakskontoret vil godta 23/5 i mitt tilfelle. Lekte med tanken om at hvis jeg ikke startet på uni. innen jeg er i den alderen jeg er i nå, ville jeg ikke leve mer. Men her er jeg enda. Alle rundt meg har studert ferdig og er etablerte. De få som studerer tar enten master, eller bygger på utdanningen sin.

Det som er rart er hvordan jeg aldri har dømt noen eller sett på noen andre som ikke har studert/har begynt å studere sent. Stikk motsatt. Jeg har følt på en enorm respekt for de. Hvorfor er vi så harde mot oss selv? Hva er vel alderen vår når resten av livet vårt venter på oss? Hva skal vi rekke, sånn egentlig? Er det verdt å gå gjennom angsten vi føler på jevnlig, depresjonene som kommer tilbake til oss, alt fordi ... mange rundt oss studerer og ikke vi? Det er så brutalt latterlig. Du må finne en måte å takle dette på. Denne angsten over alderen vår. For meg hjelper det å se på dokumentarer om fysikk/universet/jorden. Når jeg setter menneskeheten mot de store tingene, innser jeg hvor ubetydelig alle problemene våres er. 

Vet disse er ikke støttende/motiverende ord. Men kanskje finner du trøst i at det er faktisk mange av oss der ute. Du er ikke alene. Og vi skal søren meg klare gjennom P-matten. Ikke mist motet. Vær så snill. 

Anonymkode: 00192...29e

[AnonymBruker]

Hei TS, jeg blir 27 i november og har enda ikke greid å fullføre videregående:) Det går helt fint, du er ikke unormal, du er flink! Sender deg en klem.

Anonymkode: 036f9...762