Familie som ikke skjønner angst

[AnonymBruker]

Er i midten av 20 årene og har slitt med litt av hvert psykisk i alle år, noe foreldrene mine og egentlig alle rundt meg er fullstendig klar over. Alt fra depresjon, angst, spiseforstyrrelser og selvmordforsøk. Har tidligere fått diagnoser som bipolar lidelse 2 og PTSD, noe som viser seg å være feil så jeg er nok en runde på DPS for å finne ut av ting. Er student og for tiden sykemeldt fra deltidsjobben mens jeg går hos DPS.

Men over til problemet: familien min har aldri skjønt seg på psykiske lidelser og klarer ikke forstå eller sette seg inn i hvordan jeg har det. Foreldrene mine tror angst og depresjon bare er noe jeg kan smile meg ut av og skjønner ikke åssen jeg kan være sykemeldt for noe sånt. Jeg blir støtt og stadig «tvunget» med på familieferier, bursdager, konfirmasjoner og andre sosiale sammenkomster, selv om jeg er godt voksen og har bodd alene i mange år «tvinger» de meg altså ved å gi meg ekstremt dårlig samvittighet dersom jeg ikke dukker opp, maser og maser og maser til de får vilja si og drar frem at siden de hjelper meg så mye så er det minste jeg kan gjøre å stille opp for dem tilbake. Har prøvd å forklare at psyken min ikke alltid gjør det så lett for meg å stille opp på en hver familiebursdag osv, men får bare beskjed om å ta meg sammen og at jeg er utrolig egoistisk dersom jeg ikke møter opp.

Jeg klarer rett og slett ikke å si nei når de holder på som de gjør, og de legger ikke engang merke til hva det gjør med helsa mi. Har gang på gang prøvd å forklare situasjonen min, men blir ikke akkurat møtt med veldig mye forståelse. Hva gjør man i en slik situasjon? Jeg er jo glad i familien min og vil jo gjøre alt jeg kan for at de skal bli fornøyde, men dette går så utrolig mye utover min egen helse og jeg føler ikke at jeg kan bli friskere når jeg hele tiden setter andre foran meg selv. Noen som har vært i en lik situasjon? 

Anonymkode: 963b2...843

[AnonymBruker]

Sorry Mac, men dette problemet har ingen god løsning. Folk forstår ikke om du så staver det for dem. Uteblir du fra det sosiale i familien så vil de ekskludere deg fra alt annet også. Vil du det? 

Desverre

Anonymkode: 80b45...3fd

[Silva Pluvialis]

Går du i behandling? Hadde det vært en idé å ta med pårørende til psykologen?

[AnonymBruker]

Ta det opp med psykologen din. Kanskje f.eks foreldrene dine kan være med på en time så du får profesjonell hjelp til å forklare hvordan slike ting skader helsa di, og hvordan måten de holder på gjør at du bare blir sykere. Eventuelt hvis det er uaktuelt at de er med, kanskje psykologen kan hjelpe deg med å skrive et brev der dere legger ved henvisninger til god informasjon om problemene dine.

Slik du beskriver hvordan foreldrene dine holder på mistenker jeg at dette også kan ha vært medvirkende til at du har disse problemene i dag. Dette vil være nyttig for psykologen å finne ut av, slik at du kan få enda bedre hjelp.

Anonymkode: a6774...620

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Ta det opp med psykologen din. Kanskje f.eks foreldrene dine kan være med på en time så du får profesjonell hjelp til å forklare hvordan slike ting skader helsa di, og hvordan måten de holder på gjør at du bare blir sykere. Eventuelt hvis det er uaktuelt at de er med, kanskje psykologen kan hjelpe deg med å skrive et brev der dere legger ved henvisninger til god informasjon om problemene dine.

Slik du beskriver hvordan foreldrene dine holder på mistenker jeg at dette også kan ha vært medvirkende til at du har disse problemene i dag. Dette vil være nyttig for psykologen å finne ut av, slik at du kan få enda bedre hjelp.

Anonymkode: a6774...620

Har tatt det opp med psykiateren min ved flere anledninger, vet ikke egentlig hvorfor det aldri har blitt et større fokus i timene våre da jeg anser det som et ganske stort problem. Har ikke hatt timer med han i sommer, men får ta det opp igjen neste gang jeg skal dit, kanskje han har noe å bidra med denne gangen. Jeg bor og studerer i en by flere timer fra foreldrene mine, så blir litt vanskelig å ta de med. Tror ikke de hadde vært noe særlig interesserte i det heller...

Anonymkode: 963b2...843

[AnonymBruker]

Samme har jeg også faktisk opplevd! 

Jeg har en bror som ble utsatt for blind vold en kveld på byen, og banket opp veldig grovt. Han utviklet angst etter dette, og gikk i terapi. Men andre familie-medlemmer hadde rett og slett NULL forståelse for dette. Han var redd for å f.eks. gå ut til blant annet butikken, og risikere å møte mange folk han ikke kjente. Da kunne en tante komme med kommentarer som "Er du en forbanna feiging, eller?" og flire av ham som viss nok var "en stor pyse" og så kaller de ham for en "reddhare" og flere andre ting. 

Anonymkode: 80ab0...9b9

[AnonymBruker]

Ville bare droppet tanken om å ønske at andre skal forstå deg. Stort sett forstår bare folk det de har kjent på sin egen kropp så det er fort masse bortkastet energi å prøve forklare seg. Du har ansvar for din egen helse, om du må være "egoistisk" og takke nei til ting for å kunne ivareta deg selv: så la dem være misfornøyd. Det lønner seg aldri å leke martyr. 

Anonymkode: 1a355...a28

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ville bare droppet tanken om å ønske at andre skal forstå deg. Stort sett forstår bare folk det de har kjent på sin egen kropp så det er fort masse bortkastet energi å prøve forklare seg. Du har ansvar for din egen helse, om du må være "egoistisk" og takke nei til ting for å kunne ivareta deg selv: så la dem være misfornøyd. Det lønner seg aldri å leke martyr. 

Anonymkode: 1a355...a28

Sterkt uenig i det første du skriver. Jeg trenger ikke å ha hatt kreft for å vite at det må være en enorm påkjenning for noen, og jeg greier å skjønne at de dermed ikke kan eller har muligheten til å gjøre akkurat det samme jeg gjør. De trenger ikke å forstå og vite alt 100%, men med mindre du er en idiot burde du jo klare å skjønne at folk med angst ikke alltid kan bli med på alt. Man er jo syk på samme linje som om det var noe fysisk. Folk forstår at en med brekt bein ikke kan bli med ut og stå på ski, hvor jævlig vanskelig er det å skjønne at en med angst ikke alltid kan bli med på fest. Men generasjonen på 40+ er vel ikke like kjente med psykiske lidelser som det vår generasjon er, og de er ofte mer trangsynte og ignorante uansett hva det måtte handle om, dessverre.

Anonymkode: a61ee...9a0