Dere med barn - hvor mye tid har dere til venner?

[AnonymBruker]

Jeg er i 30-årene og er alene med ett barn. Venninnene mine har ikke barn. Jeg synes ikke hverdagen er super-hektisk, fordi jeg jobber deltid (halve dager) men jeg finner sjelden tid/ork til å møte venninner eller sitte timesvis i tlf. Én venninne spesielt, ønsker å ringes hver dag, enten rett etter jobb eller på kvelden før hun skal legge seg. Og det varer som oftest 1-2t, og vi snakker ikke om noe spesielt heller. Og jeg får sjelden sitte å snakke i fred og snakke fritt på tlf, når barnet mitt er hjemme.

Når jeg kommer hjem fra jobb, må jeg lande litt, lage middag, gjøre lekser og husarbeid, og tilbringe tid med barnet. Og på kvelden er det jo kveldsmat, dusjing og legging. Når barnet omsider sover, har jeg lyst til å gjøre noe for meg selv, som å se på en serie eller tlf, før jeg skal sove. Hvis jeg sier at jeg ikke orker å ringes og det går ett par dager, får jeg kritikk. "Du er så usosial, du er så utilgjengelig, hvorfor har du tlf". 

Jeg har barnefri annenhver helg, og da prøver jeg å få møtt venner OG tilbringe tid med kjæresten, som jeg ikke ser i ukedager, pga jobb.

Noen venner har forsvunnet i løpet av årene, fordi jeg ikke lenger orker å fly på byen osv, og de resterende vennene, klager bare. Jeg begynner å føle at det er slitsomt å ha venner.. Eller så har jeg bare ikke de rette vennene.

Flere som har det sånn? Har dere masse overskudd til venner?

Anonymkode: 0e7a4...959

[AnonymBruker]

Jeg har ingen barn, men det kunne ikke falt meg inn å orke å snakke med venninner på tlfn i 1-2 timer hver kveld. Nei takk. Enten man har barn eller ei så er venner en prioritering som alt annet, og man må prioritere det når man har lyst og ork. Det er lurt å opprettholde sine vennskap, men man skal ikke gjøre det på død og liv. Familie kommer først...

Anonymkode: 71154...ab5

[Gjest ti10]

Tror kanskje ikke du har de rette vennene

[AnonymBruker]

Vi bur langt ute i distriktet, det hender vi "kidnapper" venner frå byen og har dei med oss ut hit. Ser på film, lage mat. Kjøre dei tilbake på sundagen. Så ei helg her og der, men ikkje noke meir. Dei blir på ein måte pressa inn i familielivet vårt da, har ikkje vore på byn på fleire år.

Anonymkode: eb629...697

[AnonymBruker]

Å snakke med noen i tlf hver dag i en time gidder jeg ikke uten barn en gang. Hun venninna di virker litt rar

Anonymkode: 3ba75...47c

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 30-årene og er alene med ett barn. Venninnene mine har ikke barn. Jeg synes ikke hverdagen er super-hektisk, fordi jeg jobber deltid (halve dager) men jeg finner sjelden tid/ork til å møte venninner eller sitte timesvis i tlf. Én venninne spesielt, ønsker å ringes hver dag, enten rett etter jobb eller på kvelden før hun skal legge seg. Og det varer som oftest 1-2t, og vi snakker ikke om noe spesielt heller. Og jeg får sjelden sitte å snakke i fred og snakke fritt på tlf, når barnet mitt er hjemme.

Når jeg kommer hjem fra jobb, må jeg lande litt, lage middag, gjøre lekser og husarbeid, og tilbringe tid med barnet. Og på kvelden er det jo kveldsmat, dusjing og legging. Når barnet omsider sover, har jeg lyst til å gjøre noe for meg selv, som å se på en serie eller tlf, før jeg skal sove. Hvis jeg sier at jeg ikke orker å ringes og det går ett par dager, får jeg kritikk. "Du er så usosial, du er så utilgjengelig, hvorfor har du tlf". 

Jeg har barnefri annenhver helg, og da prøver jeg å få møtt venner OG tilbringe tid med kjæresten, som jeg ikke ser i ukedager, pga jobb.

Noen venner har forsvunnet i løpet av årene, fordi jeg ikke lenger orker å fly på byen osv, og de resterende vennene, klager bare. Jeg begynner å føle at det er slitsomt å ha venner.. Eller så har jeg bare ikke de rette vennene.

Flere som har det sånn? Har dere masse overskudd til venner?

Anonymkode: 0e7a4...959

Det er litt sånn å ha venner når du er alene med barn. Man har egentlig mer enn nok med barnet og seg selv.

men du gjør lurt i å strekke deg litt for å beholde dem likevel. Snart blir de selv foreldre, og du vil trenge dem i årene som kommer. Ellers blir det ensomme år ettersom ditt barn blir større og du får mere tid. En kjæreste er ikke nok.

Anonymkode: 1b480...692

[AnonymBruker]

Alene med 8 åring, far har ikke fast samvær. Jeg har 100% jobb, pluss to deltidsjobber, trener for laget til gutten min, og fauleder. 

Treffer venner hver uke, noen fysisk noen telefon. Går på byen en gang i mnd.. Konserter annenhver mnd.. Inviterer til middag her.. Har andre barn på overnatting.. Felles fjellturer.. Osv

Er 35 år og singel

Anonymkode: 8377c...3fa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Alene med 8 åring, far har ikke fast samvær. Jeg har 100% jobb, pluss to deltidsjobber, trener for laget til gutten min, og fauleder. 

Treffer venner hver uke, noen fysisk noen telefon. Går på byen en gang i mnd.. Konserter annenhver mnd.. Inviterer til middag her.. Har andre barn på overnatting.. Felles fjellturer.. Osv

Er 35 år og singel

Anonymkode: 8377c...3fa

Hvordan har du overskudd?😅 Nei, jeg føler nok at mine venner kan være litt energi-tappende, det er mye baksnakking av andre, klaging og lite forståelse for at vi lever ulike liv, så jeg føler aldri jeg får noe positivt ut av å møte venner. Også er det alltid alkohol i bildet når vi skal møtes, og det orker jeg heller ikke. Kanskje jeg bare ikke er så sosial.. 

TS

Anonymkode: 0e7a4...959

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i 30-årene og er alene med ett barn. Venninnene mine har ikke barn. Jeg synes ikke hverdagen er super-hektisk, fordi jeg jobber deltid (halve dager) men jeg finner sjelden tid/ork til å møte venninner eller sitte timesvis i tlf. Én venninne spesielt, ønsker å ringes hver dag, enten rett etter jobb eller på kvelden før hun skal legge seg. Og det varer som oftest 1-2t, og vi snakker ikke om noe spesielt heller. Og jeg får sjelden sitte å snakke i fred og snakke fritt på tlf, når barnet mitt er hjemme.

Når jeg kommer hjem fra jobb, må jeg lande litt, lage middag, gjøre lekser og husarbeid, og tilbringe tid med barnet. Og på kvelden er det jo kveldsmat, dusjing og legging. Når barnet omsider sover, har jeg lyst til å gjøre noe for meg selv, som å se på en serie eller tlf, før jeg skal sove. Hvis jeg sier at jeg ikke orker å ringes og det går ett par dager, får jeg kritikk. "Du er så usosial, du er så utilgjengelig, hvorfor har du tlf". 

Jeg har barnefri annenhver helg, og da prøver jeg å få møtt venner OG tilbringe tid med kjæresten, som jeg ikke ser i ukedager, pga jobb.

Noen venner har forsvunnet i løpet av årene, fordi jeg ikke lenger orker å fly på byen osv, og de resterende vennene, klager bare. Jeg begynner å føle at det er slitsomt å ha venner.. Eller så har jeg bare ikke de rette vennene.

Flere som har det sånn? Har dere masse overskudd til venner?

Anonymkode: 0e7a4...959

Du bør nok sifra, mange mennesker forstår ikke andre sine behov i livet. Livet er slitsomt for det fleste, mange er slitne etter en dag på jobb. Etter jobb kommer jo ofte plikter etterpå også.

Jeg ville også kuttet ut slike krevende mennesker som har litt dårlige sosiale antenner, som krever at du skal bruke tid på de.

Å tåkeprate på tlf hver kveld 1-2timer om ingenting høres utrolig slitsomt ut, det er utrolig viktig for deg med den tiden du har alene timene før leggetid. Der du lader deg selv 🙂 

Så igjen, velg selv hvem du vil bruke tiden din på! Har selv ryddet kraftig opp i "venner" som suger tid og energi, utrolig befriende. Bruk tid på venner som forstår dine behov og måten du lever på 🙂 

Anonymkode: a5d11...160