barn med angst

[AnonymBruker]

Sliten mamma trenger råd!

datteren vår på 9 år har alltid hatt tendenser til litt angst. Hun vil ha tydelige avtaler med oss, alltid ha telefonen sin så hun kan ringe ikke så glad i besøke andre, vil helst ha venner hjemme. Men ikke noe som har tatt helt overhånd i hennes hverdag. hun har fungert veldig bra med venner, livet osv likevel .Jeg tror det er separasjonsangst det har utviklet seg til nå.  Og da mener jeg ordentlig, hun har plutselig helt noia for at det skal skje noe med oss foreldrene. klarer ikke være alene, ringer hele tiden om hun går til skolen for å betrygges om at vi tar den , tør ikke gå til venner, kjempe redd om vi skal bort en kveld og besteforeldre skal passe hun. roper om kvelden til oss i stua etter hun har lagt seg for å sjekke at vi er der. Det er SÅ slitsomt for oss og ikke minst vondt for henne å være så utrygg hele tiden. vi har prøvd å prate med henne og betrygge henne om at vi aldri vil gå fra henne, eller gjøre noe som ikke er trygt for henne. men det hjelper ikke. hun er stresset, uttrygg og urolig stakkar. hva gjør vi med dette? tenkte jeg skulle ringe psykisk helse for barn i kommunen for å få hjelp, men er det for tidlig å sette i gang et slik apparat? jeg trenger egentlig litt erfaringer fra andre som har eller har hatt barn med lignende problem. jeg vet jo at barna har utviklingssteg og kan komme i slike faser hvor verden er skummel.. men er dette normalt? 

 

 

Anonymkode: 6d048...39f

[AnonymBruker]

Jeg tenkte å foreslå psykisk helsetjeneste før jeg så du hadde tenkt tanken selv. Psykisk helsetjeneste er et lavterskeltilbud, og det høres ikke ut som om at det er for tidlig å kontakte dem. 

Gjør det nå, før utfordringene til barnet til blir større. 

Lykke til

 

Anonymkode: c55e3...6a5

[AnonymBruker]

Har hun blitt diagnotisert med angst?  Hvis ikke, ikke lag diagnoser. 

Anonymkode: aedb7...4ea

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Har hun blitt diagnotisert med angst?  Hvis ikke, ikke lag diagnoser. 

Anonymkode: aedb7...4ea

Nå må du kutte ut, angst er da virkelig et ord man bruker i hverdagen og ikke noe å være så hårsår over - du skjønner jo godt hva hun mener. 

(Hilsen mamma med barn som har diagnosen angst)

Anonymkode: 6c9ca...be1

[AnonymBruker]

Snakk med skole o.l. eller psykis khelsetjeneste - bedre at hun får hjelp nå hvis det eskalerer eller at i alle fall fagfolk kan vurdere om det bør tas tak i. Lykke til, heldig er hun som har en mamma som er oppmerksom og vil hjelpe!

Anonymkode: 6c9ca...be1

[AnonymBruker]

Jeg var et sånt barn. Ropte på kvelden etter jeg hadde lagt meg for å sjekke at foreldrene mine fremdeles var i huset. Ba de om å la TV-en stå på, for da tenkte jeg at «hvis de ser på TV så er de her». 

Mamma ringte alltid før hun dro hjem fra jobb, eller jeg ringte for å høre når hun kom hjem. Om hun sa at hun var hjemme om 10 min, så tok jeg tida. Var hun ikke hjemme etter 10 min begynte jeg å hylgrine og var sikker på at hun hadde havnet i en trafikkulykke. 

Det som funket for meg var egentlig... ikke noe spesielt. Livet gikk videre, det verste gikk over med alderen. Jeg forsto etter hvert at mamma dør ikke på vei hjem fra jobb. Foreldrene mine stikker ikke av på kvelden når jeg har lagt meg. 

Har alltid slitt med nerver, «angst», og gjør det nå som voksen også. Men med tålmodige og støttende foreldre som har presset meg litt i situasjoner der jeg var nervøs, så gikk det bra. Da det var på tide for meg å få meg sommerjobb/ deltidsjobb så sendte de meg ut for å levere søknader alene selv om jeg var pissnervøs. Hjalp meg selvfølgelig med å skrive søknad osv og forberedte meg på hva jeg kunne si osv. 

Selv nå i voksen alder, presser jeg meg selv i situasjoner «der jeg får angst» (jada, jeg er ikke diagnostisert, men av mangel på bedre ord bare bruker jeg det nå). Fordi det funker. Hva annet skal jeg gjøre? Det er selvfølgelig fint å ha noen å snakke med når tankene spinner for mye. Kan godt hende jeg hadde hatt godt av noe behandling, eller fått det lettere med medisiner, men jeg gidder ikke. Jeg er liksom vant med å være nervøs og redd i visse situasjoner. Jeg hopper bare ut i det, det går alltid bra. 

Men jeg kjenner ikke barnet deres. Dere må vurdere selv hva som blir det riktige. 

Anonymkode: c02c5...6cf

[tussi680]

Jeg fikk i alle fall streng beskjed om at nå går du til skolen alene. Kluet var at hun kunne følge meg halvveis, men så måtte jeg gå resten av veien sjøl. Ingen møtte meg når jeg skulle hjem fordi de var på jobb. Gjem vekk tlf. og oppfør deg normalt, dvs.hvis du blir bekymret så blir ungen bekymret osv. osv. Vi hadde ingen psykologer vi, når jeg gikk på skolen, måtte teste ut alt sjøl. Det var tøft mange ganger selvfølgelig, men her sitter jeg da, og overlevde å gå til skolen osv. osv. Uten psykisk behandling.

[AnonymBruker]

Jeg hadde også mye angst som barn. Noe av årsaken var nok opplevelser ute, men i ettertid tror jeg at måten min mor oppdro meg på var en av hovedgrunnene. Hun var opptatt av fasade, fasade og fasade - og spilte enormt på min skyldfølelse om jeg ikke besto. Som liten forsto jeg ikke at det ikke er slik verden fungerer og i perioder var jeg nærmest lammet av angst. I 10-årsalderen fikk jeg en ny hobby som jeg elsket og som jeg har den dag i dag (hest) og etter det forsvant angsten mer og mer. 

 

Anonymkode: 0bbf4...1c9

[AnonymBruker]

Jeg har også et angstfylt barn. Han er nå 12 år. Det har gått litt opp og ned hvor mye det er. Han kan være alene hjemme med bror på dagtid. Men helt alene vil han ikke. Når han skal legge seg så er det en haug av ting som skal ordnes og må gjøres akkurat sånn! Han har flere dyner og puter i senga som han bygger opp som en mur rundt seg, for da føler han seg tryggere. Han kommer alltid ut i stua etter han har lagt seg for å si natta en gang til og må høre tv'en. Nå i sommer så har det vært et problem at han ikke sover når vi har lagt oss, for det liker han ikke. Han vil sove før vi legger oss, for da er det lys og lyd i huset. Da må han ha på flere nattlys og vi må ha på lys i gangen, han våkner også på natten og er urolig. Han har ofte mareritt og snakker mye om ting han er redd for ol. 

Vi har snakket med helsesøster, men det var lite hun kunne gjøre. Hun kunne snakke med han, men det ville ikke gutten. Vi prater masse hjemme, men det ser ikke ut til  hjelpe. Jeg har også spurt om han ønsker å snakke med en lege/psykolog (har da forklart hva psykolg er). Men han vil ikke snakke med noen og han er typen til å sitte gjennom en hel legetime uten å si noe som helst, hvis han ikke vil si noe. Jeg vet ikke om det er ille nok til å få hjelp videre. Har skjønt at ting skal være ille for å få time på bup. 

Jeg var et sjenert og usikkert barn, men ikke så ille. Jeg ser mye av meg selv i han og jeg har slitt med angst og depresjon. Det er jo ikke noe jeg ønsker han skal få. 

Anonymkode: 59492...832

[tussi680]

Hadde angst jeg og, fordi jeg ble ertet. Men noen psykologopplegg ble aldri gjort, det ble sett ned på av alle den gangen. Min mor tok affære der.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå må du kutte ut, angst er da virkelig et ord man bruker i hverdagen og ikke noe å være så hårsår over - du skjønner jo godt hva hun mener. 

(Hilsen mamma med barn som har diagnosen angst)

Anonymkode: 6c9ca...be1

Angst er ikke ett ord som man bruker i hverdagen. Angst er en diagnose. 

Anonymkode: aedb7...4ea

[AnonymBruker]

Ville søkt hjelp, det er best å ta tak i det så tidlig som mulig, særlig når det går utover hverdagen. 

Anonymkode: 943b8...8fc

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Godt å lese andres erfaringer.

Jeg tok kontakt med psykisk helse i kommunen og vi skal dit i løpet av de neste ukene. 

Håper virkelig dette går seg til. Selv om hun ikke har fått diagnose angst - er det ikke tvil om at det er angst hun har i kroppen i sin.. dette er langt utover normal engstelse. 

 

Anonymkode: 6d048...39f

[AnonymBruker]

Har nylig vært gjennom noe veldig lignende med min sjuåring. Det var en kort periode helt "krise"; barnet kunne ikke være alene overhodet, turde ikke lenger besøke venner, dra på fritidsaktiviteter uten at en av foreldrene var med. Var livredd på skolevei og på skolen. Det bunnet i redsel for at vi foreldrene skulle forsvinne.

Vi tok raskt kontakt med helsetjenesten i kommunen; hadde én samtale med dem uten barnet tilstede. Det var veldig greit å få ting satt i perspektiv. De var blant annet tydelige på at vi skulle se på det som redsel, ikke angst.  Fikk klare råd om å utfordre barnet på det de kalte "unngåelsesatferd"; altså at barnet ikke ville gjøre ting det var redd var for, men  burde mestre som f.eks. besøke venner. Vi gjorde dette i svært små steg; satte opp en "mestringsplan" i samarbeid med barnet med tilhørende belønning. 

Det fungerte veldig bra og vi fikk god fremgang raskt. Situasjonen er nå mye bedre! Vi ser fortsatt små glimt av redsel innimellom, men det hindrer ikke barnet i det daglige og barnet har det godt. Det vesentlige var å finne den rette balansen med tanke på når vi kunne pushe barnet litt ekstra og hva som ble for mye.

Anonymkode: 3f3cf...ce2

[AnonymBruker]

På 9.8.2019 den 12.55, AnonymBruker skrev:

Har nylig vært gjennom noe veldig lignende med min sjuåring. Det var en kort periode helt "krise"; barnet kunne ikke være alene overhodet, turde ikke lenger besøke venner, dra på fritidsaktiviteter uten at en av foreldrene var med. Var livredd på skolevei og på skolen. Det bunnet i redsel for at vi foreldrene skulle forsvinne.

Vi tok raskt kontakt med helsetjenesten i kommunen; hadde én samtale med dem uten barnet tilstede. Det var veldig greit å få ting satt i perspektiv. De var blant annet tydelige på at vi skulle se på det som redsel, ikke angst.  Fikk klare råd om å utfordre barnet på det de kalte "unngåelsesatferd"; altså at barnet ikke ville gjøre ting det var redd var for, men  burde mestre som f.eks. besøke venner. Vi gjorde dette i svært små steg; satte opp en "mestringsplan" i samarbeid med barnet med tilhørende belønning. 

Det fungerte veldig bra og vi fikk god fremgang raskt. Situasjonen er nå mye bedre! Vi ser fortsatt små glimt av redsel innimellom, men det hindrer ikke barnet i det daglige og barnet har det godt. Det vesentlige var å finne den rette balansen med tanke på når vi kunne pushe barnet litt ekstra og hva som ble for mye.

Anonymkode: 3f3cf...ce2

takk for svar. hvordan satte dere opp denne mestringsplanen helt konkret? og hvordan fikk dere han/hun til å ville besøke venner når han/hun ikke vil pga redsel? 

 

Anonymkode: 6d048...39f

[Montyish]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

takk for svar. hvordan satte dere opp denne mestringsplanen helt konkret? og hvordan fikk dere han/hun til å ville besøke venner når han/hun ikke vil pga redsel? 

 

Anonymkode: 6d048...39f

Send meg gjerne en PM så svarer jeg deg privat

[AnonymBruker]

Helsesøster kan være en person å begynne hos, snakk med henne(han) først selv. Vår skole har skolepsykolog, som er veldig flink med slikt. Et sted å begynne. 

Anonymkode: 9e772...ecd