Dere som jobber som sykepleiere, leger, eller lignende, er det trist når en pasient dør?

[AnonymBruker]

Jeg som er litt nysgjerrig av meg bare, og dette er jo ikke noe jeg kan spørre noen direkte uten å fornærme. Så da får jeg heller fornærme fremmede på nett. Men føler sykehusansatte noen tristhet når en pasient dør? Eller blir de numne og føler ingenting? I så fall, anstrenger de seg for å redde liv eller er det mer ork innimellom?

Anonymkode: e2ef9...d9b

[applestories]

Jeg har jobbet litt på sykehjem. Der blir man jo kjent med pasientene så selvsagt er det trist når noen dør. Jeg kan ikke se hvorfor det skal være annerledes på sykehus.

[AnonymBruker]

Det kommer an på situasjonen. En 97 år gammel dame som dør etter 11 år på sykehjem er det en lettelse at hun får slippe (For hennes del). En liten gutt som kommer inn etter en bilulykke er det forferdelig. Det er såklart fælt å se folk dø uansett, men følelsene kommer gjerne etter man har gjort et livreddende forsøk pga. adrenalinet. Jeg og mitt team anstrenger oss ettersom hvordan situasjonen er - kan personen gjenopplives, isåfall, hva slags liv vil han få? Koma? Eller så er det retningslinjer, HLR- feks, som man er nødt å følge. Enkelte pasienter blir man ekstra glad i å vil ikke at de skal dø uansett, men det å gi slipp er en viktig del å takle skal man ha denne jobben.   Jeg synes det er verst å gi slipp på kreftpasienter med barn og ektefelle som sitter igjen med all sorgen. Det er ofte dems sorg man bærer mest på. Hilsen sykepleier på 30ende året, som har mange pasienter i himmelen som jeg aldri vil glemme. 

Anonymkode: 26d10...39f

[AnonymBruker]

Ja, jeg jobber i sykehus og ingen der dør av alderdom, men fordi de har kreft. De fleste av pasientene dør hjemme eller på sykehjem, men det er alltid veldig trist når noen dør hos oss eller når de er døende og jeg vet de ikke har lenge igjen. Det er ingen jeg vet om av hverken leger eller sykepleiere som ikke blir lei seg av slikt. 

Anonymkode: 7afe4...a23

[Djungelvrål]

Nei, jeg har mer følt på vemod fremfor tristhet. De fleste er så syke og  tillegg gamle og mange av de er mett av dage.  Men jeg kan føle empati med pårørende og har også grått sammen med pårørende. 

[AnonymBruker]

Jobber i traumeteam på et av Norges traumesykehus og det er alltid trist når pasientene dør. Man er litt nummen akkurat der og da pga adrenalinet og all jobben man legger inn for prøve å redde folk. Men under debrief kommer gjerne følelsene. Er ofte jeg kjenner på det hjemme også, selv om jeg prøver å legge det igjen på jobb

Anonymkode: aac1b...2a4

[AnonymBruker]

Dette er nok ofte misforstått. De aller, aller fleste som dør i Norge dør i høy alder, eller av alvorlig sykdom. Leger og andre følger en protokoll for å redde livet, men i bunn og grunn er det lite man får gjort fra eller til. 

Man kjenner selvfølgelig et vemod, en tristhet, når døden føles urettferdig (ung alder), eller om man har blitt godt kjent med pasienten. Samtidig vet man at dette var uunngåelig, at det bare er en trøst at lidelsen ikke varte lenger. 

Anonymkode: b87ce...577

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok ofte misforstått. De aller, aller fleste som dør i Norge dør i høy alder, eller av alvorlig sykdom. Leger og andre følger en protokoll for å redde livet, men i bunn og grunn er det lite man får gjort fra eller til. 

Man kjenner selvfølgelig et vemod, en tristhet, når døden føles urettferdig (ung alder), eller om man har blitt godt kjent med pasienten. Samtidig vet man at dette var uunngåelig, at det bare er en trøst at lidelsen ikke varte lenger. 

Anonymkode: b87ce...577

Det var det jeg tenkte litt på. For blir det ikke som en hvilken som helst annen jobb, etter hvert? "Ånei, v-tach, jaja, da må vi frem med defrib og hele sulamitten, sukk"? Eller er fokuset alltid på å redde pasienten? Føles det trist, som at en ikke lyktes, hvis livet ikke står til å redde? I tillegg til de menneskelige følelsene? Eller er det bare en jobb? At en ikke føler stort?

Anonymkode: e2ef9...d9b

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg som er litt nysgjerrig av meg bare, og dette er jo ikke noe jeg kan spørre noen direkte uten å fornærme. Så da får jeg heller fornærme fremmede på nett. Men føler sykehusansatte noen tristhet når en pasient dør? Eller blir de numne og føler ingenting? I så fall, anstrenger de seg for å redde liv eller er det mer ork innimellom?

Anonymkode: e2ef9...d9b

Når man jobber innen helse så er døden en naturlig del av livet. Det bør den også være ellers i samfunnet. 

Hvor godt en kjente den døde avgjør hvor berørt følesesmessig man blir når noen dør. Hvor man jobber er og avgjørende for hvor hyppig man møter døden på jobb. Man etterstreber å være profesjonell når en møter pårørende og letter på sitt indre trykk overfor kollegaer. 

I dag er døden blitt institusjonspreget. Før kom den døde hjem og lå i åpen kiste hjemme eller døde hjemme og var hjemme inntil begravelsen. Nå dør folk ofte på institusjon, alt blir tatt hånd om før og under begravelsen dermed blir døden og begravelse/bisettelse fremmedgjort. 

Det jeg spør meg litt om, når dagens mennesker er så livredde for å vise seg nakne i en fellesdusj ol. Hvordan vil da disse unge se på å bli stelt, nakne, av fremmede, når de en dag dør? 

 

Anonymkode: f45e7...921

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det var det jeg tenkte litt på. For blir det ikke som en hvilken som helst annen jobb, etter hvert? "Ånei, v-tach, jaja, da må vi frem med defrib og hele sulamitten, sukk"? Eller er fokuset alltid på å redde pasienten? Føles det trist, som at en ikke lyktes, hvis livet ikke står til å redde? I tillegg til de menneskelige følelsene? Eller er det bare en jobb? At en ikke føler stort?

Anonymkode: e2ef9...d9b

Med en slik tankegang har man ingenting i et yrke der hovedintensjonen er å hjelpe og å lindre. 

Anonymkode: f45e7...921

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Med en slik tankegang har man ingenting i et yrke der hovedintensjonen er å hjelpe og å lindre. 

Anonymkode: f45e7...921

Men blir ikke tankegangen slik etter hvert? I og med at det er en jobb? Alle jobber har gode og dårlige dager. Alle jobber har tider da det er et ork både å dra på jobb og å være der. Får ikke sykehusansatte den følelsen?

Anonymkode: e2ef9...d9b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var det jeg tenkte litt på. For blir det ikke som en hvilken som helst annen jobb, etter hvert? "Ånei, v-tach, jaja, da må vi frem med defrib og hele sulamitten, sukk"? Eller er fokuset alltid på å redde pasienten? Føles det trist, som at en ikke lyktes, hvis livet ikke står til å redde? I tillegg til de menneskelige følelsene? Eller er det bare en jobb? At en ikke føler stort?

Anonymkode: e2ef9...d9b

Aldri. Man gjør alltid sitt beste. Men følelsene endrer seg helt riktig med modenheten. 

I begynnelsen er tvilen alltid der, "gjorde jeg nok?". Og følelsene er større, for man har ikke opplevd det så ofte. 

Med årene får man en sikkerhet. På at man har gjort alt man kunne, fordi man kan faget sitt ut og inn. Man vet at det egentlig er lite man kan gjøre fra eller til, at utfallet ofte er gitt. En sikkerhet på at alternativet hadde vært enda mer lidelse. Og med det føler man vedmod, ettertanke, men i mye mindre grad de store følelsene av tvil og sorg. 

Anonymkode: b87ce...577

[AnonymBruker]

Vil anta at det er forskjell på når en pasient som har blitt diagnostisert med f. eks bpd og har blitt stemplet som oppmerksomhetssyk og vanskelig og en pasient som er godt likt blant behandlere dør av selvmord f.eks.

Anonymkode: d7c4b...da5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Vil anta at det er forskjell på når en pasient som har blitt diagnostisert med f. eks bpd og har blitt stemplet som oppmerksomhetssyk og vanskelig og en pasient som er godt likt blant behandlere dør av selvmord f.eks.

Anonymkode: d7c4b...da5

Eller om en pasient dør av kreft eller av meningitt. 

Anonymkode: e2ef9...d9b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Eller om en pasient dør av kreft eller av meningitt. 

Anonymkode: e2ef9...d9b

Ja, trynefaktoren gjelder selv i døden.

Anonymkode: d7c4b...da5

[AnonymBruker]

Jeg har bare jobbet på sykehjem, og jeg ble aldri lei meg. Dette var gamle mennesker med lange og innholdsrike liv bak seg, så det var en lettelse at de fikk slippe når de først ble dårligere. Jeg er fælelsesmenneske og redd for døden til vanlig, men med gamle mennesker føltes det bare riktig at det var deres tur. Jeg kunne nok aldri ha jobbet med unge mennesker som var dødssyke, da hadde jeg nok fått sammenbrudd på ett eller annet tidspunkt. 

Anonymkode: 156a9...620

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men blir ikke tankegangen slik etter hvert? I og med at det er en jobb? Alle jobber har gode og dårlige dager. Alle jobber har tider da det er et ork både å dra på jobb og å være der. Får ikke sykehusansatte den følelsen?

Anonymkode: e2ef9...d9b

Blir tankegangen slik når man jobber med mennesker i livets sluttfase, så er tiden inne for å bytte jobb. 

Sykehus og helse og omsorgsansatte har og sårlige dager, men skal dårlige dager gå ut over pasienter, pårørende og andre på jobb, så har man ikke forstått hva omsorg for andre handler om. Det er ikke pasientens skyld at du eller andre har en dårlig dag. 

Anonymkode: f45e7...921

[Nuttery]

Både jeg og mine kolleger blir lei oss når noen dør hos oss. Det er snakk om kreftpasienter, og mange av dem har vi fulgt lenge.

[AnonymBruker]

Når det er gamle mennesker med sviktende helse og ofte demens så er det ofte en lettelse, man har sett pasienten bli mer og mer syk og mange ønsker å få dø. Da er det ikke trist. Vemodig er det jo. Men man fokuserer på at de har hatt et langt og innholdsrikt liv. 

Når det er yngre mennesker som dør så er det verre. Noen ganger kan det være litt delt. En pasient som har hatt kreft over lengre tid, slitt masse med bivirkninger, plager og smerter. At den delen er borte er en lettelse for pasienten og de pårørende. Men at et ungt menneske dør av kreft, dør fra barna sine. Det er bare grusomt. Og det kjenner man jo absolutt på. Men å gå rundt å sørge, som en pårørende, det går ikke. Da vil jobben til slutt gjøre deg smårar. 

Anonymkode: e5829...49d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, trynefaktoren gjelder selv i døden.

Anonymkode: d7c4b...da5

Selvsagt. Det er vel ingen som tror at helsepersonell blir lei seg når avdelingas mest ufyselige pasient dør etter at de har kjent vedkommende i to uker, og bare fått dritt? Eneste grunnen til at familien blir lei seg er jo at de er kulturelt kodet til det, gjennom en lang relasjon. 

Anonymkode: 45187...f35