Luksusproblem; jobbtilbud, men usikker pga angst og lav selvtillit

[AnonymBruker]

Jeg har fått et tilbud om et nytt vikariat på samme arbeidsplassen jeg har hoppet fra vikariat til vikariat i flere år.

Det er ikke så mange som vet om at jeg har en del angst, og føler meg til tider direkte elendig i jobben. Likevel får jeg gode skussmål fra de fleste kolleger, som hovedsaklig er lærere da jeg jobber på skole. Så hvorfor oppfatter jeg det så annerledes enn andre? Jobben er ikke så lett å bedømme noen på, siden man ikke se på noen konkrete resultater og bedømme utifra det.

Tidligere har jeg hatt det jeg vil kalle lettere oppgaver, noe jeg har klart helt fint. Men med den nye stillingen er det et ansvar og krav om mer selvstendig arbeid, noe som ikke passer meg. Jeg føler iallefall ikke det.

Hadde det vært kontorjobb hadde det vært en ting, men det er snakk om å ha ansvar for et menneske her.

Av økonomiske årsaker kan jeg ikke si nei, men samtidig frykter jeg at jobben blir for overveldende for meg, at jeg blir sliten og mer deprimert. Jeg føler jeg ikke kan si nei, men komfortsone-delen av meg ønsker ikke jobben.

Hva gjør jeg? Jeg fungerer slik at jeg krisemaksimerer og får "hetta" når det blir kaos inne i hodet mitt. Mange bekymringer, men sjeldent løsninger.

Anonymkode: 3ca06...a61

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått et tilbud om et nytt vikariat på samme arbeidsplassen jeg har hoppet fra vikariat til vikariat i flere år.

Det er ikke så mange som vet om at jeg har en del angst, og føler meg til tider direkte elendig i jobben. Likevel får jeg gode skussmål fra de fleste kolleger, som hovedsaklig er lærere da jeg jobber på skole. Så hvorfor oppfatter jeg det så annerledes enn andre? Jobben er ikke så lett å bedømme noen på, siden man ikke se på noen konkrete resultater og bedømme utifra det.

Tidligere har jeg hatt det jeg vil kalle lettere oppgaver, noe jeg har klart helt fint. Men med den nye stillingen er det et ansvar og krav om mer selvstendig arbeid, noe som ikke passer meg. Jeg føler iallefall ikke det.

Hadde det vært kontorjobb hadde det vært en ting, men det er snakk om å ha ansvar for et menneske her.

Av økonomiske årsaker kan jeg ikke si nei, men samtidig frykter jeg at jobben blir for overveldende for meg, at jeg blir sliten og mer deprimert. Jeg føler jeg ikke kan si nei, men komfortsone-delen av meg ønsker ikke jobben.

Hva gjør jeg? Jeg fungerer slik at jeg krisemaksimerer og får "hetta" når det blir kaos inne i hodet mitt. Mange bekymringer, men sjeldent løsninger.

Anonymkode: 3ca06...a61

Har du benyttet deg av helsetilbud som kommunen tilbyr gratis? Mentalhelse. 

Jeg har fått god hjelp der de siste halve året da det er lang venteliste hos psykolog. 

Jeg tror du bør ta denne sjansen uansett. 

Anonymkode: 1cdd6...2f7

[punkyB]

Hvis de tilbyr deg jobben så er det vel fordi de tror du vil fikse det - du må prøve å få litt mer tro på deg selv. 

Men er det evnt. muligheter til å endre arbeidsoppgaver - fornye med de oppgavene du har nå ? 

Jeg ville kanskje prøvd å ta jobben hvis jeg var deg - men du må jo jobbe med deg selv og selvtilliten. Ser du at du sliter underveis så kan du kanskje prøve å snakke med de på jobben for å få den støtten du trenger. 

Støtter også forslaget over om at du bør søke profesjonell hjelp også - slik at du kanskje lettere/kjappere forh. får hjelp.

[AnonymBruker]

Ta sjansen. Du har ingenting å tape. Stå i angsten

Anonymkode: 03214...ef7

[AnonymBruker]

1 time siden, punkyB skrev:

Hvis de tilbyr deg jobben så er det vel fordi de tror du vil fikse det - du må prøve å få litt mer tro på deg selv. 

Men er det evnt. muligheter til å endre arbeidsoppgaver - fornye med de oppgavene du har nå ? 

Jeg ville kanskje prøvd å ta jobben hvis jeg var deg - men du må jo jobbe med deg selv og selvtilliten. Ser du at du sliter underveis så kan du kanskje prøve å snakke med de på jobben for å få den støtten du trenger. 

Støtter også forslaget over om at du bør søke profesjonell hjelp også - slik at du kanskje lettere/kjappere forh. får hjelp.

Joda. Er bare det at jeg kjenner meg selv bedre enn andre. Jeg vet hva jeg er god på, og ikke.

Jeg er nok veldig låst til akkurat denne stillingen, med oppgavene det medfører.

Anonymkode: 3ca06...a61

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Joda. Er bare det at jeg kjenner meg selv bedre enn andre. Jeg vet hva jeg er god på, og ikke.

Jeg er nok veldig låst til akkurat denne stillingen, med oppgavene det medfører.

Anonymkode: 3ca06...a61

Du kjenner deg selv bedre enn andre ja, men du dømmer deg selv også hardere enn hva andre gjør. 
Du har jobbet der flere år, og det at du nå får tilbud om en mer krevende og ansvarsfull stilling betyr at du har bevist for dem at du er dyktig. 

Det er ganske vanlig at vi som sliter med angst og depresjoner også ser på oss selv som dårligere enn andre, at vi tror vi ikke klarer, at vi tror vi ikke er gode nok. Her har du en glimrende sjanse til å prøve deg ut av komforsonen din.  Og Ole Brumm har rett: Du er modigere enn du vet, du er sterkere enn du tror og klokere enn du forstår. 


 

Anonymkode: 93103...fd8

[origin]

Jeg har også depresjon og angst samt litt tvang og kjenner meg veldig igjen

[AnonymBruker]

On 8/6/2019 at 10:03 PM, AnonymBruker said:

Ta sjansen. Du har ingenting å tape. Stå i angsten

Anonymkode: 03214...ef7

Hun har alt å tape. Jeg takket selv ja til en lederstilling (har generalisert angst) og jeg endte opp 5 mnd på psykiatrisk, deretter borte fra arbeidslivet i 2 år(nå). Har nå blitt søkt inn på ufør. Skulle ønske jeg aldri tok den jobben 

Anonymkode: 3ef55...a86