Å ha venner med asberger. Erfaringer? Utfordrende å holde på vennskapet?

[AnonymBruker]

Jeg har to venner med asberger. De er veldig ulik. Og de har ikke så mye til overs for hverandre😂 Så jeg pleier ikke å være med de samtidig. 

Venn 1: Rolig. Litt stille type. Som regel ok å være med. Vi har litt like interesser som matlaging, reise og musikk. Men noen ganger virker hun sur og irritert. Av og til svarer hun ikke på meldinger selv om vi f.eks har en avtale. Møter ikke opp f.eks. Virker av og til som hun bare ser seg selv og ikke andre. Men jeg har lært meg bedre å lese henne. Jeg vet at hvis hun ikke svarer eller virker sur så er det som regel ikke pga. meg, men hun trenger bare fred. Ofte ønsker hun råd om diverse ting og jeg forsøker å gi råd etter beste evne, og å være ærlig. Men jeg opplever ofte at hun gjør motsatt av det jeg råder henne, selv om det i utgangspunktet virket som hun var enig med meg. 

Venn 2: Supersosial på sammenkomster. Men kan også trives i eget selskap. Vet egentlig ikke hva hun driver med da, får liksom ikke svar om hva hun ha gjort den siste tiden når jeg spør. Men jeg synes hun har blitt mer slitsom å henge med siste tiden. Når vi prater henger hun seg veldig opp i spesifikke tema og det er vanskelig å komme inn på andre samtaleemner. Hun blir veldig fokusert og intens. Jeg synes det er vanskelig å være med henne alene da hun "sluker" meg, men det fungerer litt bedre hvis vi er flere, men hun velger som regel en hun "sluker" hele kvelden uansett. Hun forstår ikke når nok er nok f.eks. Når det gjelder samtaletema, å sette på irriterende og plagsom musikk andre ikke vil høre, skrur opp volumet selv om folk ikke vil osv. Selv om man gir klar beskjed om hva som ikke er greit så forstår hun ikke alltid. Fryktelig slitsomt i lengden. Har også opplevd at hun ved noen få anledninger har virket litt virkelighetsfjern, så jeg lurer på om det er noe som utvikler seg. 

Hva er dine erfaringer? Er det vanskelig eller lett å holde på vennskapet?

Anonymkode: 3e5a9...06f

[AnonymBruker]

Jeg hadde tidligere en venninne med asperger. Ca en gang i året fikk hun en ny hobby og snakket bare om sin nye interesse så og si, og hun snakket egentlig bare om seg selv. Moren min døde og hun spurte aldri hvordan det gikk f.eks. Det var lite empati å spore, iallfall utad. Hun kunne også få plutselige «meltdowns». Det ble slitsomt etter hvert, men kontakten ble automatisk begrenset etter at jeg flyttet for å studere. Etter hvert ble hun gravid og da droppet hun alle venninner som ikke hadde barn, og slik gikk nå det egentlig 😛 

Regner med denne typen atferd ikke er gjennomgående hos alle med asperger..

Anonymkode: cf63f...c7a

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri utsatt meg for det igjen. Har nok med meg selv. Men hvis du ikke har nok med deg sørger aspergere for at du når det punktet, uansett.

Anonymkode: 35ae3...ddd

[Riju]

Brukerveiledning for venner av aspergere (pdf)

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde aldri utsatt meg for det igjen. Har nok med meg selv. Men hvis du ikke har nok med deg sørger aspergere for at du når det punktet, uansett.

Anonymkode: 35ae3...ddd

Det var da voldsomt generaliserende. 

Anonymkode: 77e16...28a

[Zoey]

Har en god venn som er høyt fungerende autist. Asperger er vel "borte" som diagnose nå? Uansett, etter 10 år er min erfaring med denne vennen i forhold til andre:

- utrolig lojal venn. Er alltid der, og plukker opp tråden etter flere måneder uten noe særlig kontakt, uten nag eller spørsmål. Setter vennskapet vårt høyt. 

- Kan være vanskelig å få skikkelig kontakt med i perioder, spesielt i perioder hvor hobby/interesse er i "sesong".

- Forteller historier om og om igjen, verre enn bestemor. Vedkommende elsker å få folk til å le, så ler jeg av en historie kan jeg få den servert tre ganger i samme samtale. 

- Kan "sone ut" midt i middag/samtale/aktivitet. 

- Vedkommende kan lett bli sliten og kan være litt dårlig på å planlegge, og planer blir ofte endret eller avlyst om vedkommende er sliten eller gåen fra for mye sosialisering. Men er totalt åpen og ærlig om det

- Sliter litt med å forstå at ungene mine (vi var venner før jeg fikk barn) ikke forstår like mye som en voksen. Det er nok mye pga lite erfaring med barn som med autismen, en god blanding. 

- Vedkommende er utrolig utadvent og utrolig introvert på samme tid. Som gir en veldig empatisk, åpen og engasjert venn, men som kan trekke seg tilbake uavhengig av hva jeg "trenger", eller trenge seg på uavhengig av hva jeg trenger. Jeg tolker dette som mer litt korte sosiale antenner heller enn lite empati, for dette er en utrolig snill og varm person. 

Jeg vet også at en diagnose ikke gir noen oppskrift. Så mine erfaringer kan være totalt, helt forskjellig fra andres erfaringer. 

[AnonymBruker]

Aspergeren jeg brukte å være med sa at h*n var dårlig på å stille spørsmål, men h*n klarte det alltid om problemstillingen var "saftig" nok, spennende nok. Husker jeg reagerte på hvor kjapp h*n var da, på pletten og veldig, veldig nysgjerrig. Hvis det var ting som var veldig spennende for meg kom det aldri oppfølgingsspørsmål.

Anonymkode: 35ae3...ddd

[AnonymBruker]

Er ganske enig med ts, svar nr. 1 og Zoey, fra en som har AS selv.

Når jeg fremdeles utsatte meg for mennesker, eller kanskje mer riktig, når jeg fremdeles utsatte mennesker for meg, så var jeg nok skyldig i mange av disse tingene 🙂

Anonymkode: be667...84a

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Aspergeren jeg brukte å være med sa at h*n var dårlig på å stille spørsmål, men h*n klarte det alltid om problemstillingen var "saftig" nok, spennende nok. Husker jeg reagerte på hvor kjapp h*n var da, på pletten og veldig, veldig nysgjerrig. Hvis det var ting som var veldig spennende for meg kom det aldri oppfølgingsspørsmål.

Anonymkode: 35ae3...ddd

Ja, vi klarer ikke helt å styre oss når det er noe vi syns er veldig interessant, og tilsvarende så klarer vi ikke helt å engasjere oss når det ikke er så veldig interessant for oss, derfor syns mange at vi fremstår som selvsentrerte/egoistiske.

Anonymkode: be667...84a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja, vi klarer ikke helt å styre oss når det er noe vi syns er veldig interessant, og tilsvarende så klarer vi ikke helt å engasjere oss når det ikke er så veldig interessant for oss, derfor syns mange at vi fremstår som selvsentrerte/egoistiske.

Anonymkode: be667...84a

Ja, det skjønner jeg utmerket godt. Jeg har selv blitt slik. Snakker bare om meg selv.

Anonymkode: 35ae3...ddd

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Riju said:

Brukerveiledning for venner av aspergere (pdf)

Denne er egentllig ganske morsom, jeg liker den veldig godt 🙂

Anonymkode: be667...84a