Jenten vil flytte til pappan sin

[Gjest Anonymous]

Hva om en jente (10 år) vil flytte til sin far.

Dilemma: jenten tror/vet at dette vil ikke mor takle bra.

Mor er plaget med depresjoner og jenten mener at dette er litt hennes feil (dersom jeg bare er snillere etc)

Jenten tør ikke si i fra til mor om sitt ønske da hun er redd mor skal ta selvmord. Far tør ikke blande seg inn da han ikke vil bryte tillitten hans datter har til ham. Dessuten vil mor aldri gå med på ønsket (dette har vært diskutert for noen år tilbake, med flere mnd bråk som eneste resultat). Jenten har helsøsken og halvsøsken hos mor og far.

Mor er en god mor (selv om hun er til tider syk). Og far er en god far. Mor har samboer. Far har samboer. Mor og far bor langt fra hverandre så delt omsorg er ikke praktisk mulig desverre. Hvordan savnet etter mor og hel/halvsøsken der blir er umulig å si.

Hvordan løser en et slikt dilemma?

Biter i det sure eplet og snakker med mor/far og datter sammen?

Venter til jenten selv sier fra om sitt ønske til mor?

Far snakker mer med datteren sin?

Ikke lett dette her. Vil jo bare jentens beste. Hadde vi bare vært sikre på hva det var. :cry:

[Laila]

Oi,denne var ikke enkel.

De har rett til å bestemme selv hvor de vil bo når de er 12 år gammel.Men de har rett til å bli hørt fra de er 7 år.

Så hvor moden er denne jenten?Er dette et reelt ønske fra henne?Det må far ta med i sin oppfattelse av situasjonen.

Jeg tror nok jeg ville snakket med mor først,uten barnet tilstede.For hvis mor reagerer kraftig,så er det ikke gunstig for jenten å oppleve dette.Derfor ville jeg kjørt safe på den første samtalen.Den andre samtalen kunne vært med alle tre.

Jeg har selv to barn som pendler.Og etter min mening vil jeg høre på deres konkrete ønsker selv om de ikke er 12 ennå.

Ungene er alltid i fokus så klart.

Hvis jenten er veldig redd for at det er hennes grunn til depresjonene,så er ikke det bra i det hele tatt.Og det at hun selv setter grenser,er jo et modent tegn.

Så aller først ville jeg pratet med mor.

Et barn skal ikke gå rundt å være redd for morens selvmord.

Jeg hadde ikke på noe som helst ignorert den beskjeden fra jenten.Slike ting er alvorlig.

Lykke til med å få løst opp i det.

[Gjest Anonymous]

Venter til jenten selv sier fra om sitt ønske til mor?

Det kommer vel neppe til å skje, at hun selv sier fra? Barn er så lojale, og du forteller også at hun er bekymret for mors reaksjon. Så derfor tror jeg ikke at hun kommer til å si noe, men heller "lide i stillhet" (dumt uttrykk).

Hva med å prøveflytte? For eksempel nå til sommeren, være hos pappa hele skoleferien og føle litt på hverdagene hos far. Det blir jo ikke helt likt hverdagene da, pga skoleferien, men kunne likevel vært en fin prøveperiode.

[aline]

jeg reagerer sterkt på at datteren tror at morens depresjoner er hennes feil, og at hun er redd moren kan ta selvmord dersom hun ytrer sine meninger og tanker til henne.

dette er noe en voksen som moren er trygg på, bør ta opp med moren alene. moren må for alt i verden sette seg ned med jenta si og snakke med henne om dette, forsikre henne om at datteren ikke har noen skyld i depresjonen eller morens problemer. OG at hun alltid skal kunne komme til henne med tanker, uten å være redd for selvmord!! :o

for dersom ikke moren kan si dette til sin datter, dersom moren faktisk ER i en situasjon der hun kan finne på å legge skyld på datteren, eller ta selvmord dersom datterens ønsker blir hørt, så ville jeg vært veldig skeptisk på at datteren bodde der inntil moren har kommet seg på bena.

noen bør altså snakke med mor, først alene tror jeg. og det bør være en person moren vet ikke er imot henne, altså en hun er glad i og som hun vet er glad i henne.

utrivelig situasjon.

lykke til.

[mockinbird]

Dette var vanskelig! Men ei lita jente på 10 år skal ikke måtte bekymre seg for å fortelle noe/komme med ønsker til sine egne foreldre, iallefall ikke hvis grunnen er at hun er redd for morens psykiske tilstand! Da har hun fått høre ting fra mamman sin som hun aldri skulle blitt fortalt. Å føle at man er den som holder mamma oppe, eller å tro at det er jentas feil hvis mamma ikke føler seg bra, det grenser til at moren utsetter jenta for omsorgssvikt... men barn er jo utrolig lojale overfor sine foreldre, så dette er ikke lett! Hva med at hun får være ekstra mye hos faren nå i sommer? Kommer det dä sterkere fram at hun vil flytte til han, tror jeg at han må kontakte moren og fortelle situasjonen. Kanskje det kan gi moren et "spark bak" til å komme seg psykisk også? For hvis moren virkelig er deperimert i ordets retet forstand, trenger hun å innse det slik at hun kan bli motakelig for behandling.

Håper uansett at situasjonen løser seg til det beste for jenta!

[Far til 2]

At barnet påtar seg skylden for morens sykdom er forholdsvis vanlig om barnet er lite. Det samme skjer med barn som opplever begrenset samvær. Ofte påtar det seg selv skylden for dette tiltross for at det kansje er basert på at mor eller far har flyttet så langt at samvær blir vanskelig i samme grad som tidligere.

Jeg tror jeg ville valgt å kontakte helsesøster på skolen slik at jenta kan innkalles til en samtale. Deretter bør kansje foreldrene møtes til "mekling" med en oppegående PSYKOLOG som mekler. Psykologen kan sansynligvis styre samtalen utifra den spesielle situasjonen langt bedre enn en sosionom. Alternativt kan mor innkalles til en psykolog med bakgrunn i samtalen med barnet.

Gi barnet rom til å tenke gjennom situasjonen. Jeg er selv i en situasjon hvor barna stadig snakker om å flytte til meg. Men jeg vet at dette vil skape STORE konflikter og dermed utgjøre en større trussel mht barnas behov fremfor selv flyttingen.

Snakk med noen som kjenner til tilsvarende situasjoner. Dette vil i første rekke si en oppegående psykolog. Pengene kan være vel anvendt for å ivareta barnets beste mht hva som bør gjøres og evt. hvordan det bør gjøres.

[mockinbird]

Jeg tror jeg ville valgt å kontakte helsesøster på skolen slik at jenta kan innkalles til en samtale. Deretter bør kansje foreldrene møtes til "mekling" med en oppegående PSYKOLOG som mekler. Psykologen kan sansynligvis styre samtalen utifra den spesielle situasjonen langt bedre enn en sosionom. Alternativt kan mor innkalles til en psykolog med bakgrunn i samtalen med barnet.

Personlig ville jeg ha prøvd å løst dette uten å koble inn så alt for mange instanser først, rett og slett for at det kan være en ganske stor belastning for ei lita jente å måtte snakke med psykolog, helsesøster, sosionom, osv. Hvist situasjonen så låste seg, etter en samtale med mamman, kunne man koble inn familievernkontoret. Ordinære psykologer er dessuten spesialisert på "voksne", mens PPT eller familievern kontoret har barnepsykologer. Men, nå er det jo mamman som kanskje ser ut til å trenge psykolog, jenat trenger hjelp til å kunne prate åpent med mamman uten å måtte føle at det vil skade mamman. (forenklet sagt.) Når det er sagt, så er det litt for enkelt å påsta at barn som regel føler skyld hvis foreldrene blir syke. Tar de voksne på seg oppgaven med å forklare (på barnets mentale nivå) situasjonen, får ikke barnet en slik følelse.

[Gjest allium]

Oi,denne var ikke enkel.

De har rett til å bestemme selv hvor de vil bo når de er 12 år gammel.Men de har rett til å bli hørt fra de er 7 år.

Der må jeg korrigere deg. De har ikke rett til å bestemme selv før de er 15.

[Gjest Anonymous]

Der må jeg korrigere deg. De har ikke rett til å bestemme selv før de er 15.

18 år: http://www.barneombudet.no/cgi-bin/barneom.../imaker?id=6326

[Far til 2]

Der må jeg korrigere deg. De har ikke rett til å bestemme selv før de er 15.

Du har rett allium.

Når de er 7 skal de kunne HØRES.

Når de er 12 skal deres mening tillegges "VESENTLIG VEKT" (i realiteten er dette nesten som å bestemme selv).

Når de er 15 skal de kunne bestemme selv hvem av foreldrene de vil bo hos.

Og til Tuppeliten:

18 års grensen gjelder de som blir myndige og ønsker å bo "hvor de vil" (dvs borte fra både mor og far).

[Far til 2]

Personlig ville jeg ha prøvd å løst dette uten å koble inn så alt for mange instanser først, rett og slett for at det kan være en ganske stor belastning for ei lita jente å måtte snakke med psykolog, helsesøster, sosionom, osv. ...

Enig med deg i at det ble litt voldsomt. Men det var meningen at dattern KUN skulle snakke med helsesøster i denne omgang.

En mekler (psykolog), med kunnskap om bakgrunnen, var tiltenkt foreldrenes meklinssituasjon.

[mockinbird]

Enig med deg i at det ble litt voldsomt. Men det var meningen at dattern KUN skulle snakke med helsesøster i denne omgang.

En mekler (psykolog), med kunnskap om bakgrunnen, var tiltenkt foreldrenes meklinssituasjon.

Selv om dette blir helt utenom tema, far til 2: hvorfor mener du at en psykolog er mer kompetent til dette enn en sosionom? Og, hva ER egentlig en sosionoms arbeidsområde/kunnskapsområde? :klø:

[Far til 2]

Selv om dette blir helt utenom tema, far til 2: hvorfor mener du at en psykolog er mer kompetent til dette enn en sosionom? Og, hva ER egentlig en sosionoms arbeidsområde/kunnskapsområde?  :klø:

Der tok du meg litt på senga :oops:

Men jeg har mildt sagt er ekstrem dårlig erfaring med sosionomer. For meg synes det som om de er ansatt for at foreldrene skal bli enig om en samvær/omsorgsløsning uten at begge partene blir hørt.

Psykologene har derimot vært langt flinkere til å gå i dybden på problemene og finner årsakssammenhenger som gjør det lettere å bli enig om et problem (kansje ved å løse det underliggende problemet).

Dessuten mener jeg en psykolog (som de fleste familierådgivningskontorene har) i dette tilfellet er bedre til å styre en samtale utifra den problemstillingen som foreligger.

[mockinbird]

Der tok du meg litt på senga :oops:

Men jeg har mildt sagt er ekstrem dårlig erfaring med sosionomer. For meg synes det som om de er ansatt for at foreldrene skal bli enig om en samvær/omsorgsløsning uten at begge partene blir hørt.

Psykologene har derimot vært langt flinkere til å gå i dybden på problemene og finner årsakssammenhenger som gjør det lettere å bli enig om et problem (kansje ved å løse det underliggende problemet).

Dessuten mener jeg en psykolog (som de fleste familierådgivningskontorene har) i dette tilfellet er bedre til å styre en samtale utifra den problemstillingen som foreligger.

Alt hva du kan, far til 2.... Men, baserer du det du skriver på faktisk tilegnet kunnskap, eller på egenerfaringer? (som da blir kun DINE)

En psykolog har spesialisert seg på "det indre" i et menneske. Spesialiteten er å finne mening i, forholde seg til og løse problemer som kan oppstå enten hos det enkelte menneske, eller mellom mennesker. Dette var selfølgelig en forenkling, da man har mange perspektiv innenfor psykologien, atferdsperspektivet, det kognitive perspektivet, det biologiske perspektivet, det psykodynamiske, osv.

En sosiolog har, som sosialantropologen spesialisert seg på observasjon av mennesket i samfunnet. Sosialantropologen tar for seg de "eksotiske"samfunnet, på relasjoner mennesker mellom. Deltakende og observerende. Sosiologen er mer makro-orientert, og beskjefter seg i større grad mot det industrielle samfunn. Men ser også på mellommenneskelige relasjoner.

Stats-kommunalvitenskapen ser på politiske system. ledelsesstruturer, organisasjoner, osv. Her har jeg ramset opp spesialister innenfor vært sitt felt. SOSIONOMEN derimot, har i sin utdanning tilegnet seg kunnskap om alle disse feltene. De har ikke mye kunnskap om et av feltene, men kan noe om alle feltene. Itillegg kommer juss, barnevern, etikk, samfunnsarbeide, tiltaksmetodikk, sosialt arbeid, osv. Tror av og til at du skriver og synser utfra kun egenerfaringer,og det kan kanskje bli litt sneversynt? Dessuten er det jo litt skummelt at du kan komme med slike bastante råd når det viser seg at du kanskje ikke helt vet hva du prater om... Men nå ble jo dette helt og holdent på sida av det trådstarter spurte om, og det beklager jeg.