Sorgen over å ha barn som kanskje ikke får et godt liv

[AnonymBruker]

Ble usikker på om det kan betegnes som en sorg, men det kjennes i alle fall ut som en brutal sorg. Å få barn er skremmende nok i seg selv. Første dag i barnehagen, første dag på skolen, alle intrigene og alt de skal gjennom før de blir voksne mennesker med mer trygghet i seg selv. 

Jeg har et barn som har opplevd en traume og som ikke fungerer i omverden. Det er et lite barn og det er vanskelig å se hvordan fremtiden skal se ut. Kommer barnet til å lide av angst, redsel og mistro hele livet? Kommer barnet til å klare skole, klare å jobbe, klare å ha et fullverdig liv eller vil det bli preget av alt det vanskelige? De vonde tankene jeg nesten ikke tørr tenke er jo også der, hva hvis det blir årevis med utfordringer og vansker før barnet ikke orker mer av livet? 

Eller kanskje det går bra. Kanskje det går helt fint med hjelpen barnet får. Akkurat nå føles det ut som et stort, mørkt hull samtidig som man skal prøve å være så til stede og pålogget som overhode mulig for å legge til rette for at det faktisk skal gå bra. Og skyldfølelsen av å ha fått et barn som kanskje kommer til å få et fælt liv. 

Jeg blir helt sprø av å ikke vite - og det er ikke jeg som går gjennom dette en gang... 

For ordens skyld: Vi får masse hjelp av helsevesenet og er i utrolig gode hender der. 

Anonymkode: 51d2f...767

[PetraPerlesukker]

Hvor gammelt er barnet? Og hva har skjedd som gjør at barnet har fått et traume?💗

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre er å prioritere barnet og ikke din egen angst/depresjon..

Anonymkode: 6e25a...e18

[AnonymBruker]

34 minutter siden, PetraPerlesukker said:

Hvor gammelt er barnet? Og hva har skjedd som gjør at barnet har fått et traume?💗

Vold i nær relasjon, barnet er 5. 

34 minutter siden, AnonymBruker said:

Det beste du kan gjøre er å prioritere barnet og ikke din egen angst/depresjon..

Anonymkode: 6e25a...e18

Jeg tror ikke jeg er verken engstelig eller deprimert? Mer redd, kanskje. Tro meg, fokuset ligger på å tilegne seg kunnskap og være best mulig rustet. 

Anonymkode: 51d2f...767

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det beste du kan gjøre er å prioritere barnet og ikke din egen angst/depresjon..

Anonymkode: 6e25a...e18

Slutt å kast rundt deg med diagnoser bare fordi en forelder er engstelig for barnet sitt, det er helt naturlig. 

Anonymkode: 783eb...c01

[Sillyline]

Selv om barnet har opplevd ett traume, trenger det ikke å bli ødelagt for resten av livet.Få hjelp, for eksempel fra BUP der barnet kan snakke om det og bli møtt av et støtteapparat. Det gjelder forsåvidt dere begge to – få hjelp. Jo før, jo bedre. Ja, et traume kan påvirke mye, men det kan også være en erfaring man kan snu til noe godt. Selv om det tar tid.

[AnonymBruker]

Én voldshendelse kler flere over tid?

Så lenge barnet er 5 år kan det få mye hjelp og klare seg helt fint.

Anonymkode: 18136...964

[AnonymBruker]

Ikke vær pessimist, det er et barn på 5 år og mulighetene for at dette skal gå bra er veldig store. Så lenge dere får god hjelp og du får veiledning så har jeg troen. Det kommer til å ta lang tid, men jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg . Så lenge barnet får god oppfølging på skolen og du er sensitiv til barnets behov kommer dette til å ordne seg😊

Anonymkode: 5bb92...990

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Sillyline skrev:

Selv om barnet har opplevd ett traume, trenger det ikke å bli ødelagt for resten av livet.Få hjelp, for eksempel fra BUP der barnet kan snakke om det og bli møtt av et støtteapparat. Det gjelder forsåvidt dere begge to – få hjelp. Jo før, jo bedre. Ja, et traume kan påvirke mye, men det kan også være en erfaring man kan snu til noe godt. Selv om det tar tid.

Dette. Jeg kjenner til flere som har vokst opp i krig og elendighet, men fortsatt er velfungerende mennesker den dag i dag med høyere utdanninger og vanlige sosiale liv. Jeg selv har opplevd flere fæle traumer da jeg var liten og ingen av de påvirker meg nå som voksen tobarnsmor

 

Anonymkode: dbb5d...89d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Jeg kjenner til flere som har vokst opp i krig og elendighet, men fortsatt er velfungerende mennesker den dag i dag med høyere utdanninger og vanlige sosiale liv. Jeg selv har opplevd flere fæle traumer da jeg var liten og ingen av de påvirker meg nå som voksen tobarnsmor

 

Anonymkode: dbb5d...89d

Jeg også, de aller fleste klarer seg, heldigvis Uansett traumer. 

Trygghet, kjærlighet og stabilitet i livet gjør underverker for de aller fleste, selv om de har vært igjennom noe traumatisk. Tror også det er en fordel å være fem år og ikke 12 år i sånne situasjoner. 

Selv har vi også en trist historie i familien, hvor to barn ble brutalt foreldreløse (er ti år siden nå). Ingen tvil om hvem av barna som klarte dette best, det var den yngste på fem. Året etter var livet som normalt for femåringen og hun er nå en svært oppegående og stabil tenåring. Elleveåringen har så langt brukt ti år på å legge dette bak seg, fortsatt er det utfordringer i form av angst, uro og sinne. Men det går framover  

Er jo håpløst å få proff hjelp etter noe sånt, greit nok ukene etter, men i årene etter er det jo lange ventelister over alt, så det har vært vanskelig å få rett hjelp i tide til eldste hele veien. Nytter ikke stå i ventekø i tre måneder når det røyner på, da vil man helst ha hjelp med en gang. 

Anonymkode: 2cd85...893

[exictence]

Hvis barnet opplever kjærlighet, omsorg og trygghet videre i livet sitt, er det veldig store sjanser for at barnet klarer seg fint.

[AnonymBruker]

Du må snakke med en psykolog på egne vegne. Kanskje det kan være en idé å høre med familievernkontoret om de har muligheten til å snakke med deg om det? De er en gratis tjeneste. Hvis ikke bør du betale for en psykolog, siden nå blir jeg litt engstelig på barnet ditt sine vegne. Du må passe på at egne bekymringer ikke smitter over på barnet, og at barnet ikke skal bli bekymret for deg. Du må få utløp for dine følelser omkring dette, og jeg ser for meg at også det kan bli en langvarig prosess.

 

Jeg kjenner til andre som ble seksuelt misbrukt i barndommen, av en nær slektning, og over lengre tid. Jeg tror det beste du kan gjøre er å få barnet til å snakke så mye som mulig om det. Kontakt all form for støtteapperater, og ta det ved roten nå før barnet kommer i pre-puberteten, og vokser videre. Du må lære barnet å skille mellom ulike typer følelser, hva de heter, og når det er naturlig å få slike følelser (alle slags følelser, altså).

 

Lykke til.

Anonymkode: e1547...e7a

[AnonymBruker]

8 hours ago, Sillyline said:

Selv om barnet har opplevd ett traume, trenger det ikke å bli ødelagt for resten av livet.Få hjelp, for eksempel fra BUP der barnet kan snakke om det og bli møtt av et støtteapparat. Det gjelder forsåvidt dere begge to – få hjelp. Jo før, jo bedre. Ja, et traume kan påvirke mye, men det kan også være en erfaring man kan snu til noe godt. Selv om det tar tid.

Vi får hjelp fra BUP (de har vært fantastiske) og har startet behandling. En langvarig behandling som tar tid, så må vi jo se med tiden. Tusen takk for oppløftende ord!

8 hours ago, AnonymBruker said:

Én voldshendelse kler flere over tid?

Så lenge barnet er 5 år kan det få mye hjelp og klare seg helt fint.

Anonymkode: 18136...964

Én heldigvis. Takk!

8 hours ago, AnonymBruker said:

Ikke vær pessimist, det er et barn på 5 år og mulighetene for at dette skal gå bra er veldig store. Så lenge dere får god hjelp og du får veiledning så har jeg troen. Det kommer til å ta lang tid, men jeg er sikker på at det kommer til å ordne seg . Så lenge barnet får god oppfølging på skolen og du er sensitiv til barnets behov kommer dette til å ordne seg😊

Anonymkode: 5bb92...990

Ja, man har jo mest lyst til å tenke positivt, men det føles litt skummelt å våge Vi får god hjelp og veiledning heldigvis. Det å være sensitiv for barnets behov er utrolig krevende og vanskelig noen ganger, man må jo hele tiden være var på at ting andre barn takler tapper dette barnet fullstendig for krefter, etc. Men vi gjør så godt vi kan - takk!

8 hours ago, AnonymBruker said:

Dette. Jeg kjenner til flere som har vokst opp i krig og elendighet, men fortsatt er velfungerende mennesker den dag i dag med høyere utdanninger og vanlige sosiale liv. Jeg selv har opplevd flere fæle traumer da jeg var liten og ingen av de påvirker meg nå som voksen tobarnsmor

 

Anonymkode: dbb5d...89d

Du har rett, det er jo noen som opplever utrolig mye mer enn mitt barn og det kan fortsatt gå fint Så fælt å høre du har opplevd det, men utrolig godt å høre du fungerer fint nå i voksenlivet!

2 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg også, de aller fleste klarer seg, heldigvis Uansett traumer. 

Trygghet, kjærlighet og stabilitet i livet gjør underverker for de aller fleste, selv om de har vært igjennom noe traumatisk. Tror også det er en fordel å være fem år og ikke 12 år i sånne situasjoner. 

Selv har vi også en trist historie i familien, hvor to barn ble brutalt foreldreløse (er ti år siden nå). Ingen tvil om hvem av barna som klarte dette best, det var den yngste på fem. Året etter var livet som normalt for femåringen og hun er nå en svært oppegående og stabil tenåring. Elleveåringen har så langt brukt ti år på å legge dette bak seg, fortsatt er det utfordringer i form av angst, uro og sinne. Men det går framover  

Er jo håpløst å få proff hjelp etter noe sånt, greit nok ukene etter, men i årene etter er det jo lange ventelister over alt, så det har vært vanskelig å få rett hjelp i tide til eldste hele veien. Nytter ikke stå i ventekø i tre måneder når det røyner på, da vil man helst ha hjelp med en gang. 

Anonymkode: 2cd85...893

Uff, stakkars barn.. Du har nok rett i at alder kan påvirke noe her, jeg har tenkt litt motsatt, men du har nok rett. Vi får god hjelp nå og jeg håper det vedvarer så lenge vi trenger..Takk for at du delte!

2 hours ago, exictence said:

Hvis barnet opplever kjærlighet, omsorg og trygghet videre i livet sitt, er det veldig store sjanser for at barnet klarer seg fint.

Tusen takk Det prøver vi selvsagt på i så stor grad det går an!

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du må snakke med en psykolog på egne vegne. Kanskje det kan være en idé å høre med familievernkontoret om de har muligheten til å snakke med deg om det? De er en gratis tjeneste. Hvis ikke bør du betale for en psykolog, siden nå blir jeg litt engstelig på barnet ditt sine vegne. Du må passe på at egne bekymringer ikke smitter over på barnet, og at barnet ikke skal bli bekymret for deg. Du må få utløp for dine følelser omkring dette, og jeg ser for meg at også det kan bli en langvarig prosess.

 

Jeg kjenner til andre som ble seksuelt misbrukt i barndommen, av en nær slektning, og over lengre tid. Jeg tror det beste du kan gjøre er å få barnet til å snakke så mye som mulig om det. Kontakt all form for støtteapperater, og ta det ved roten nå før barnet kommer i pre-puberteten, og vokser videre. Du må lære barnet å skille mellom ulike typer følelser, hva de heter, og når det er naturlig å få slike følelser (alle slags følelser, altså).

 

Lykke til.

Anonymkode: e1547...e7a

Barnet er veldig sensitivt for andres følelser, det har det alltid vært, så vi jobber mye med å ikke smitte over verken engstelse, usikkerhet o.l. Foreløpig får vi heldigvis mye skryt fra de forskjellige instansene om at vi er flinke der i de vanskelige situasjonene. 

Vi har gått til privat psykolog en stund i påvente/utålmodighet for det offentlige systemet som behandlet henvisning og hun ønsket oss velkommen om vi også behøvde hjelp. Men det krever så utrolig mye oppfølging med barnet akkurat nå med behandlinger og møter at jeg vet ikke helt hvor mye jeg kan tyne jobben. 

Takk for godt innlegg!

Anonymkode: 51d2f...767

[AnonymBruker]

Jeg opplevde et traume som barn. Jeg var tre år da moren min fant ut at faren min hadde forgrepet seg seksuelt på meg. Det er to forskjellige traumer, så jeg skal ikke sammenligne, men jeg vil bare si at barnet ditt kan fint få et godt liv og fungere bra allikevel, til tross for traume det har vært gjennom. Du sier at helsepersonell allerede er involvert, og da vil det få god hjelp til å håndtere det det har vært gjennom. Jeg slet psykisk gjennom hele barneskolen, u.skolen og videregående - men jeg fikk heller ikke hjelp før jeg begynte på videregående. Helsepersonell tok ikke moren min seriøst og ville ikke hjelpe meg og broren min fordi de ikke anså problemene våre som store nok. Din får hjelp, og jeg har derfor stor tro på at barnet ditt vil klare seg fint. Jeg har klart meg fint, til tross for liten eller ingen hjelp. Har jobb, studerer og er mamma til ei lita jente. 

Anonymkode: 7512d...94c