Tror nok noen av oss bare ikke er ment å være glsde

[AnonymBruker]

Som barn følte jeg på mye glede, når jeg var på ting jeg likte eller fikk noe. Men dette er ting som er uaktiuelt som voksen, og nå går det mer på å mestre ting og føle seg etablert osv.... jeg misslykkes i alt jeg gjør. Jeg er heller ikke spesielt ønsket. Altså...blir ikke avvist over alt liksom, men jeg er bare ikke den som folk ta i itiativ til eller som virkelig folk savner... og så er det stort sett menn som holder kontakten. 

Jeg er sent i 20- åra og skuffende lite har forandret seg. En evig følelse av at andre går videre og lever livene sine, med stadig bedre økonomi osv. Jeg har vært nær mange ganger, men jeg er aldri den som kommer frem. Heller sitter jeg og ser på at andre lever livet jeg nesten fikk.

Blir jo fortalt at ting ordner seg til slutt osv, men jeg tror mer og mer det er det negative som stemmer, nemlig at man må se på det man har og bare gjøre det beste ut av det. For jeg får virkelig ikke mer! Ting føles liksom så stengt. Jeg hører bare ikke til noe sted. De som jeg anser som venner, inkluderer meg heller ikke på ting med sine venner. Vi møtes stort sett alene. Kjæreste kan jeg nok få meg, men det er garantert bare noe jeg blir skuffa over....en jeg må ta til takke med for det er så for godt til å være sant at jeg vil klare å kapre en jeg faktisk vil ha

Anonymkode: 78344...669

[AnonymBruker]

Sliter tidvis mye med samme følelser, så vet godt hvordan du har det❤️ Det er skikkelig vondt. 

Jeg prøver å gjøre ting jeg vet jeg blir gladere av når jeg får de verste dype dalene. Bevege meg f eks. Det gir positive bli glad hormoner, om man vil eller ei. Å sitte stille inne og dyrke disse tankene gjør ikke ting bedre, selv om det er dager hvor jeg liksom ikke kommer i gang. For meg hjelper det å jobbe. Jobbe masse. Jeg liker jobben min, kler på meg en annen rolle i det jeg kommer dit, og får mye anerkjennelse og bekreftelse på at jeg er god på det jeg gjør. Jeg tenker inni meg at de skulle bare visst hvilket «mess» livet mitt ellers føles som. På jobben kan jeg nok bli sett på som vellykket og flink, en av disse som andre kan føle får til livet. Jeg er sikker på at du også har noen arenaer hvor du får til livet og hvor noen kanskje ser opp til deg? Hvis ikke må du skape deg noen. 

Jeg tror kanskje ikke følelsen er unik? Kanskje har vi alle denne demonen i oss innimellom? Også de som ser ut som de får til alt her i livet. For meg er stillstand og ferietid det verste som er. For da må jeg tilbringe mye mer tid i det jeg ikke er så god til her i livet. Hverdager er mye bedre. 

Legger ved et dikt jeg synes er så fint. Trygve Skaug❤️

Anonymkode: f8c17...dc0

[AnonymBruker]

Takk. Men jeg tror det egentlig bare vil være slik. Aldri skjer en skikkelig forandring. Det er så irritetende at livet hele tiden velger den kjedelige veien. 

Anonymkode: 78344...669