Krevende med barn! Hvem har ansvaret?

[AnonymBruker]

Ser så mange tråder her nå om hvor krevende det er med noen uker ferie fra barnehage.

Samtidig dukker det opp mange tråder om folk som er skuffet over besteforeldre som ikke trår til, eller besteforeldre som er slitne.

En annen variant er søsken og svigersøsken som er lei av forskjellsbehandling (noen får all hjelp fra besteforeldre, noen ingen) og søsken og svigersøsken som ufrivillig må ta over ansvaret for andres barn.

Selv er jeg i den situasjonen at besteforeldrene sliter seg ut med å passe, ha med på ferie og dulle med ett sett barnebarn fordi foreldrene er alltid så slitne må skjønne. Foreldrene, og besteforeldre, forventer også at jeg stiller opp for disse utslitte foreldrene og besteforeldrene. Mine barn og å stille opp for meg er ikke tema engang. De går for lut og kaldt vann og «oppdages» nærmest ved en overraskelse innimellom.

Det virker egentlig nesten mer normalen enn ikke her på forumet at det er noen som krever og tar, og noen som gir i veldig mange storfamilierelasjoner. Noen har bestemt seg for at de er hjelpesløse og de fortjener all verdens hjelp av alle rundt seg, og de har allierte i søsken og foreldre som trår til for disse som roper krise fordi barnehagen er stengt. Noen krever og blir direkte ufine om de ikke får den hjelpen de mener å ha krav på.

Jeg bare lurer, var det sånn før og er dette blitt normalen? At noen aldri vokser opp og tar ansvar og bare lesser det over på resten av slekten? 

Gjør ikke storfamilien disse menneskene en gedigen bjørnetjeneste ved å la dem slippe ansvaret?

Eller vokser de opp til å ta ansvaret selv før barna flytter ut om de får konstant hjelp?

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser så mange tråder her nå om hvor krevende det er med noen uker ferie fra barnehage.

Samtidig dukker det opp mange tråder om folk som er skuffet over besteforeldre som ikke trår til, eller besteforeldre som er slitne.

En annen variant er søsken og svigersøsken som er lei av forskjellsbehandling (noen får all hjelp fra besteforeldre, noen ingen) og søsken og svigersøsken som ufrivillig må ta over ansvaret for andres barn.

Selv er jeg i den situasjonen at besteforeldrene sliter seg ut med å passe, ha med på ferie og dulle med ett sett barnebarn fordi foreldrene er alltid så slitne må skjønne. Foreldrene, og besteforeldre, forventer også at jeg stiller opp for disse utslitte foreldrene og besteforeldrene. Mine barn og å stille opp for meg er ikke tema engang. De går for lut og kaldt vann og «oppdages» nærmest ved en overraskelse innimellom.

Det virker egentlig nesten mer normalen enn ikke her på forumet at det er noen som krever og tar, og noen som gir i veldig mange storfamilierelasjoner. Noen har bestemt seg for at de er hjelpesløse og de fortjener all verdens hjelp av alle rundt seg, og de har allierte i søsken og foreldre som trår til for disse som roper krise fordi barnehagen er stengt. Noen krever og blir direkte ufine om de ikke får den hjelpen de mener å ha krav på.

Jeg bare lurer, var det sånn før og er dette blitt normalen? At noen aldri vokser opp og tar ansvar og bare lesser det over på resten av slekten? 

Gjør ikke storfamilien disse menneskene en gedigen bjørnetjeneste ved å la dem slippe ansvaret?

Eller vokser de opp til å ta ansvaret selv før barna flytter ut om de får konstant hjelp?

Anonymkode: d3a92...7d9

Spot on

Anonymkode: be33a...0ff

[AnonymBruker]

Kjenner ingen som lesser ansvaret for egne barn over på øvrige familie. De jeg kjenner har helt normale forhold hvor besteforeldre er barnevakt av og til i korte strekk. Man kan ikke ta tråder her inne for å være den nye normalen som liksom skal gjenspeile samfunnet for øvrig. 

Anonymkode: 8cd1f...d3f

[Hactar]

Jeg tror ikke dette er et veldig utbredt problem, men at problemet kan bli veldig satt på spissen i dysfunksjonelle familier.

Foreldrene har av en eller annen grunn vanskeligheter med å sette grenser for sitt ene barn, enten fordi barnet har et temperament foreldrene ikke klarer å takle, barnet har fått rollen som «babyen» eller «gullungen», eller har hatt midlertidige utfordringer på et tidspunkt som krevde ekstra hjelp, og så ble mønsteret satt. Ungen fortsetter å forvente mye støtte også i voksenlivet, og foreldrene er blitt helt blind på situasjonen.

Typisk får de andre barna høre at de er så selvstendige eller har klart seg så bra, uten at foreldrene reflekterer over at det i utgangspunktet var deres jobb å hjelpe alle barna til selvstendighet. Ikke dulle med det ene barnet og overse de andre så de ble selvstendige av nødvendighet. 

Så jeg ser disse situasjonene som en kombinasjon av bevisstløs oppdragelse fra foreldrenes side og manglende selvinnsikt fra det voksne barnets side. Heldigvis finnes det mange eksempler på at barn som oppdras noe tilfeldig likevel klarer bli voksne ved å oppdra seg selv, men i utgangspunktet mener jeg ettergivende oppdragelse er en gigantisk bjørnetjeneste. Det er noe i at om du oppdrar barna dine, kan du skjemme bort barnebarna. Men om du skjemmer bort barna dine, ender du med å måtte oppdra barnebarna. 

[Aragorn ll Elessar]

Foreldrene har 100% av ansvaret for egne barn.

[Gjest O.G.]

Folk forventer mye fra besteforeldrene. Barna mener de skal stille opp med penger og som barnevakt.

Endret 3. august 2019 av O.G.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, O.G. skrev:

De skal stille opp med penger og som barnevakt.

Nei det skal de ikke.

Anonymkode: 9f725...ca9

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei det skal de ikke.

Anonymkode: 9f725...ca9

Hvorfor siterte du ikke hele innlegget mitt, sånn at konteksten kom frem?

[Chantielle]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare lurer, var det sånn før og er dette blitt normalen? At noen aldri vokser opp og tar ansvar og bare lesser det over på resten av slekten? 

Jeg har voksne barn.De var mitt ansvar,besteforeldrene anså kontakt med barnebarn som 'livets dessert',det å kunne kose seg med barna,når besteforeldrene selv ønsket det. Helt greit synes jeg.Besteforeldre har oppdratt barn i mange år,synes det er fint at de får mulighet til å ha sin fritid slik de selv ønsker og la de som har barn ta ansvar for de selv.

[Gjest AthenaRavenLuna]

Foreldrene har ansvaret, de kan ikke kreve at besteforeldre eller andre stiller opp.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i TS sitt innlegg. Sånn er det i min familie også. Nå skal jeg vel ikke klage så mye, men det er litt trist at noen krever all besteforelder tiden +++ de siste 4 årene har mitt søsken og barna alltid vært hos mine foreldre når vi har vært der på besøk. Det er akkurat som de har blitt et fast møbel der. Foreldrene mine må reise bort for å få «fri» ellers blir de barnevakt om de vil eller ikke...

Anonymkode: 24e27...1a2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner ingen som lesser ansvaret for egne barn over på øvrige familie. De jeg kjenner har helt normale forhold hvor besteforeldre er barnevakt av og til i korte strekk. Man kan ikke ta tråder her inne for å være den nye normalen som liksom skal gjenspeile samfunnet for øvrig. 

Anonymkode: 8cd1f...d3f

Uenig.

Gjennom bekjente og andre på arbeidsplassen møter jeg mange, men gjerne en liten gruppe, som snakker aktivt om «barnefri». Dette er noe man skal ha i ferier og helger. Og overraskende ofte noen ettermiddager i uken.

Opplever at overraskende mange har barnevakt fra besteforeldre eller søsken fast annenhver helg f.eks, og det er rart hvor mange som ikke har noe problem med å snakke om at de forventer slik og slik fra besteforeldre slik at de kan få «egentid». Dette brukes til å feste, dra på konserter osv. Trening er også en aktivitet hvor besteforeldre skal ta over 3 ganger i uken f.eks. Med barnehage så forstår jeg ikke når disse ser barna sine...

Dette er gjerne de samme som beklager seg noe voldsomt over hvor slitsomt det er med barn, og som er svært aktive i sosiale medier når de gjør noe med egne barn.

Så mye beslag de legger på egne foreldre og søsken, spesielt om de er barnløse, kan jeg ikke tenke meg at disse besteforeldrene har tid til ett eller to sett til med barnebarn. Døgnet har vel bare 24 timer for dem også?

 

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

1 time siden, Hactar skrev:

Jeg tror ikke dette er et veldig utbredt problem, men at problemet kan bli veldig satt på spissen i dysfunksjonelle familier.

Jeg tror kanskje det er mer vanlig enn man liker å tro. Når NRK tenker at det er innenfor med en kronikk om at besteforeldre stiller for lite opp fra en småbarnsmor som klager over at barnehagen er stengt så har vi nok fått en aksept i samfunnet for at tid med egne barn=for krevende og slitsomt.

Å høre «du har da betalt for barnehage så bruk den så mye som mulig» fra folk på jobb og ellers er ikke uvanlig lenger. Det er en gjengs oppfatning at barna hører hjemme i barnehagen.

1 time siden, Hactar skrev:

Foreldrene har av en eller annen grunn vanskeligheter med å sette grenser for sitt ene barn, enten fordi barnet har et temperament foreldrene ikke klarer å takle, barnet har fått rollen som «babyen» eller «gullungen», eller har hatt midlertidige utfordringer på et tidspunkt som krevde ekstra hjelp, og så ble mønsteret satt. Ungen fortsetter å forvente mye støtte også i voksenlivet, og foreldrene er blitt helt blind på situasjonen.

Men det er blitt flere «gullunger»? Generasjonen som har gått i barnehage, blitt kjørt over alt, vokst opp i gode økonomiske tider uten noe motgang, hatt foreldre som heier på drømmen om å spille på Real Madrid eller som kjøper inn kamera til bloggerungen i stedet for å realitetsorientere har for lengst blitt voksne og har barn. Disse som har foreldre som ringer opp professorene på universitet og som er vant til at alt foregår på nett hvor de er koblet på 24/7 er slik jeg ser det mer full av «gullunger» enn tidligere generasjoner. 

Dagens foreldre består ofte av de som snakker om f.eks forskudd på arv som noe man forventer og ikke noe som man blir tilbudt om noen ønsker å gi det til deg. 

1 time siden, Hactar skrev:

Typisk får de andre barna høre at de er så selvstendige eller har klart seg så bra, uten at foreldrene reflekterer over at det i utgangspunktet var deres jobb å hjelpe alle barna til selvstendighet. Ikke dulle med det ene barnet og overse de andre så de ble selvstendige av nødvendighet. 

Dette opplever jeg også. Noen klassifiseres som «selvstendige» og de har gjerne også fått et medansvar for de som defineres som «det er så synd på...».

1 time siden, Hactar skrev:

Så jeg ser disse situasjonene som en kombinasjon av bevisstløs oppdragelse fra foreldrenes side og manglende selvinnsikt fra det voksne barnets side. Heldigvis finnes det mange eksempler på at barn som oppdras noe tilfeldig likevel klarer bli voksne ved å oppdra seg selv, men i utgangspunktet mener jeg ettergivende oppdragelse er en gigantisk bjørnetjeneste. Det er noe i at om du oppdrar barna dine, kan du skjemme bort barnebarna. Men om du skjemmer bort barna dine, ender du med å måtte oppdra barnebarna. 

De som ikke oppdrar selvstendige barn vil bare gjenta feilen med barnebarn. Kjenner selv til et slikt foreldre-besteforeldre forhold hvor foreldrene er uselvstendig, krever sitt, egoistiske og bortskjemt. Besteforeldrene har barnebarn mer enn foreldrene og deres mantra er «bestemor og bestefar skal skjemme bort!». Barnebarna har ingen rammer, fri flyt og dyrkes og skjemmes bort fordi ingen anser det som deres ansvar å oppdra dem.

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

1 time siden, Aragorn ll Elessar skrev:

Foreldrene har 100% av ansvaret for egne barn.

Tror mange foreldre faktisk ikke er enig. Har hørt folk ytre «De ønsket seg barnebarn så da får de versegod stille opp». Gjerne i forbindelse med urimelige krav.

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

1 time siden, O.G. skrev:

Folk forventer mye fra besteforeldrene. Barna mener de skal stille opp med penger og som barnevakt.

«Forskudd på arv». «Barnefri». «Kjærestetid». «Må holde seg i form». 

Enig.

Tror at de som forventer mye av besteforeldre forventer mye av alle rundt seg. Selv har de ikke noe å gi. For tiden er så dyrbar.

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

Du har valgt å få barn, ikke forvent at andre skal ta ansvaret for deg.

Anonymkode: ac002...4b7

[AnonymBruker]

Jeg må innrømme at det kan bli slitsomt til tider. Ikke akkurat med barna, men kombinasjon av alt og at jeg har hovedomsorgen for barna. Pappaen bor et stykke unna så hverdagen er det jeg som har ansvar for. Eldste ønsker ikke å dra til pappaen så ofte heller. Så manglende alene tid kun for meg savner jeg veldig. Men sånn er det, ansvaret er mitt. Når det gjelder besteforeldre så bor de på andre kanten av landet og den ene er ikke helt frisk heller. Vel, ordner seg, om noen få år er eldste såpass stor at hun kan være alene om jeg skal dra bort.

Anonymkode: e1cc1...fac

[SoWhat?]

Syns det er fint og viktig for barnebarn at besteforeldre er tilstede! Lærte mye av min bestemor jeg, bla å moderere meg i puberteten 🙂 jeg respekterte det hun sa mer enn mine foreldre, merkelig nok. Husker også jeg betrodde henne ting jeg ikke sa til foreldrene mine. Fikk mange verdier fra henne. På den andre siden var de mer dem vi så sjelden. Men det var masse oppmerksomhet da vi kom, og bestefar hadde alltid et rom med masse ting! Leker også. Så der fikk vi bli med å plukke en ting hver gang. Besteforeldre som er tilstede kan gi de beste minnene.

Men her jobber alle. Besteforeldre har ikke all verdens tid, og de er unge her til de er 60, og da blir de bare voksne og er fremdeles i farta. Så en kan ikke kreve at de prioriterer barnebarn så ofte. Men de bør jo være tilstede litt ihvertfall. For alles del.

Men å kreve penger, hjelp og barnevakt? Nei! De er besteforeldre. Ikke noen som skal være ansatt for å avlaste foreldre. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Chantielle skrev:

Jeg har voksne barn.De var mitt ansvar,besteforeldrene anså kontakt med barnebarn som 'livets dessert',det å kunne kose seg med barna,når besteforeldrene selv ønsket det. Helt greit synes jeg.Besteforeldre har oppdratt barn i mange år,synes det er fint at de får mulighet til å ha sin fritid slik de selv ønsker og la de som har barn ta ansvar for de selv.

Enig.

Dog med et forbehold: det er jo ikke riktig å bruke 99% på noen barnebarn og avspise andre med 1%. Det er litt spesielt å bare kose seg med barnebarna til favorittbarnet, også måtte ta tenkepause og snakke det bort om noen spør hvor gamle er de andre barnebarna er.

Jobber med ei bestemor som hadde barnebarnet med på jobb innimellom og som snakket om dette barnebarnet hele tiden. Alt tydet på at barnets forelder måtte være enebarn, men så nevnte hun en gang at hun hadde vært i 5 års dag til barnebarnet. Da de andre barnebarnet var eldre spurte noen og det viste seg at hun hadde jo flere barn og barnebarn. Men de andre kjente hun knapt slik hun snakket om dem. De var ikke bosatt noe lengre borte enn det andre heller, men ble bare nevnt denne ene gangen.

Anonymkode: d3a92...7d9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen i TS sitt innlegg. Sånn er det i min familie også. Nå skal jeg vel ikke klage så mye, men det er litt trist at noen krever all besteforelder tiden +++ de siste 4 årene har mitt søsken og barna alltid vært hos mine foreldre når vi har vært der på besøk. Det er akkurat som de har blitt et fast møbel der. Foreldrene mine må reise bort for å få «fri» ellers blir de barnevakt om de vil eller ikke...

Anonymkode: 24e27...1a2

Fast møbel. Problemer med å kutte navlestrengen? Eller er det noen grunn til at søskenet ditt må være der hele tiden?

Foreldrene dine må da kunne si ifra om de ikke vil være barnevakt? Er litt ekstremt om de må reise vekk for å få «barnefri» om de er barnets besteforeldre?

Anonymkode: d3a92...7d9