Hvor stort ansvar har jeg for å gjenoppta kontakt?

[AnonymBruker]

For noen år siden sa broren min noe veldig stygt til meg. Hva han sa er irrelevant, det som er relevant er det som skjedde etterpå. 

Jeg ville ikke krangle, og sa "ha det bra", og gikk ut døren.

Dette klarer han ikke å tilgi meg for, og alle forsøk jeg har gjort for å reparere forholdet i ettertid har falt på steingrunn.  Vi har møttes bare to ganger etterpå., begge gangene i familiesammenheng. Begge gangene har han enten ignorert meg, eller yppet til krangel.  

I begynnelsen prøvde jeg å reparere forholdet ved å invitere til sammenkomster, sende hilsninger på merkedager osv (sende melding 3-4 ganger i året), men siden jeg ikke fikk annen respons enn et kjølig "Takk, men nei takk", tenkte jeg at jeg måtte akseptere at han ikke ville ha kontakt, og sa det til mamma.

Men hun ville at jeg skulle fortsette å prøve.  "En gang må han da gi seg å trasse", sier hun.

Men nå, etter 4 år, begynner jeg å bli lei av å prøve, bli avvist, og ikke minst bli sliten av å trøste  mamma, for hun blir så skuffet over ham hver eneste gang han avviser forsøket på kontakt.

Nå mener jeg at det er på tide å akseptere at vi kommer til å møtes i dåp, konfirmasjon, bryllup og i begravelser, og ikke ha kontakt ut over det.

Hva mener dere?  Ville dere fortsatt for deres mors skyld?

Anonymkode: b9ac4...fe2

[Gjest Lama_Drama]

Nei. Jeg ville oversett han totalt.

[Chantielle]

Nei,jeg hadde ikke fortsatt.

[Gjest AthenaRavenLuna]

Hadde ikke forsatt, man må ikke ha kontakt selv om man er familie.

[Jensine]

Var jo aldri din oppgave i utgangspunktet.  Du har ikke plikt til å bli til han er ferdig med å skjelle deg ut.

[exictence]

Hadde ikke fortsatt å ta initiativ. Men dersom jeg hadde invitert til familiebesøk, hadde jeg naturligvis også invitert ham.

[AnonymBruker]

Takk for svarene. Det er godt å se at jeg ikke er totalt urimelig som ikke orker prøve mer.

 

50 minutter siden, exictence skrev:

Hadde ikke fortsatt å ta initiativ. Men dersom jeg hadde invitert til familiebesøk, hadde jeg naturligvis også invitert ham.

Jeg er ikke uenig med deg, men jeg lurer på hvorfor du ville fortsatt å invitere til familiebesøk hvis han så tydelig hadde vist at han ikke vil ha noe med deg å gjøre?

Vil ikke det være der samme som å ikke respektere hans ønske om ingen kontakt?

(Jeg har alltid invitert ham og hele hans familie frem til nå, men vurderer altså å slutte med det, og kun begrense det til større anledninger som eksempelvis dåp, konfirmasjoner, bryllup,  og begravelser)

Anonymkode: b9ac4...fe2

[Hactar]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svarene. Det er godt å se at jeg ikke er totalt urimelig som ikke orker prøve mer.

 

Jeg er ikke uenig med deg, men jeg lurer på hvorfor du ville fortsatt å invitere til familiebesøk hvis han så tydelig hadde vist at han ikke vil ha noe med deg å gjøre?

Vil ikke det være der samme som å ikke respektere hans ønske om ingen kontakt?

(Jeg har alltid invitert ham og hele hans familie frem til nå, men vurderer altså å slutte med det, og kun begrense det til større anledninger som eksempelvis dåp, konfirmasjoner, bryllup,  og begravelser)

Anonymkode: b9ac4...fe2

Hvis han konsekvent har svart «takk, men nei takk» til invitasjonene frem til nå, synes jeg du med god samvittighet kan slutte å invitere. Ingenting hindrer ham i å invitere deg om han noensinne blir interessert i å oppføre seg voksent og ønsker å gjenoppta kontakten.

I mellomtiden ville jeg bare tatt utgangspunkt i at han ikke er interessert, og ikke gitt ham fornøyelsen av å sende deg overlegne svar. Han gjør seg kostbar og får jo inntrykk av at han har mer makt og er mer savnet enn han sannsynligvis er. Ville ikke matet de dårlige holdningene der. Han har godt av å bli ignorert og ikke belønnet for å oppføre seg som en drittsekk. 

[AnonymBruker]

Jeg ville kanskje sendt en melding med "Hei! Nå har jeg prøvd å få kontakt med deg igjen en god stund, og jeg ser du ikke ønsker dette. Jeg håper vi en dag kan ha kontakt igjen, men jeg skal la deg få bestemme når dette eventuelt skal skje. Jeg skal la deg være i fred til da, og la valget være opp til deg. Jeg håper du etterhvert tar kontakt. Jeg savner deg. Hilsen (evt. klem) lillesøster/storesøster."

Og så latt ham styre det selv uten å ta kontakt, bortsett fra ved bursdager. Da ville jeg bare sagt "gratulerer med dagen:)"

 

Nå vet jeg ikke hva slags kontakt du vil ha, og om du savner ham og er glad i ham, men er du det ville jeg sagt det. Hold det saklig, kort, men vis at du ønsker kontakt. Men la det være opp til ham, så du slipper å prøve på nytt og på nytt.

Anonymkode: 067f8...6e2

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville kanskje sendt en melding med "Hei! Nå har jeg prøvd å få kontakt med deg igjen en god stund, og jeg ser du ikke ønsker dette. Jeg håper vi en dag kan ha kontakt igjen, men jeg skal la deg få bestemme når dette eventuelt skal skje. Jeg skal la deg være i fred til da, og la valget være opp til deg. Jeg håper du etterhvert tar kontakt. Jeg savner deg. Hilsen (evt. klem) lillesøster/storesøster."

Og så latt ham styre det selv uten å ta kontakt, bortsett fra ved bursdager. Da ville jeg bare sagt "gratulerer med dagen:)"

 

 

Anonymkode: 067f8...6e2

Takk for råd.  normalt sett ville dette vært et godt råd å følge, men broren min kommer til å ta en slik melding som et angrep, og vil fly rett i strupen på meg, billedlig talt. 

 

Takk til deg også @Hactar, jeg tror du har rett når du sier at han sikkert tror han har en form nmfor makt over meg når han kan avvise meg gang på gang. 

Anonymkode: b9ac4...fe2

[Ulven]

Du har gjort ditt og mer enn det.  Og det uten at det var du som satte igang situasjonen. Nå kan du trekke deg tilbake og la broren din initiere til kontakt. Hvis han noen gang kommer til å gjøre det.

Det virker som broren din må ha noen personlige issues utfra den adferden du beskriver. Trolig er det ikke første gang han har oppført seg på en slik måte?

[AnonymBruker]

42 minutter siden, Ulven skrev:

 

Det virker som broren din må ha noen personlige issues utfra den adferden du beskriver. Trolig er det ikke første gang han har oppført seg på en slik måte?

Han har litt problemer med uenighet, eller rettere sagt, han har litt problemer med at ikke alle, og spesielt meg, er enige med ham.

Og hvis jeg har en diskusjon med noen andre,  er det alltid, uten unntak, jeg som tar feil, selv om den andre innrømmer feil.  🙄

Det er andre gangen jeg har gått i mot ham, og det er andre gangen han har kuttet kontakten på grunn av det.

Første gangen varte i 3-4 år, og denne gangen har vært i 4 år.

Anonymkode: b9ac4...fe2

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for råd.  normalt sett ville dette vært et godt råd å følge, men broren min kommer til å ta en slik melding som et angrep, og vil fly rett i strupen på meg, billedlig talt. 

 

Takk til deg også @Hactar, jeg tror du har rett når du sier at han sikkert tror han har en form nmfor makt over meg når han kan avvise meg gang på gang. 

Anonymkode: b9ac4...fe2

Åh. Da ville jeg bare sluttet å ta kontakt. Om han tar sånne ting som et angrep tror jeg ikke det er noe annet du kan gjøre heller, for det der var det "mildeste" jeg kunne komme på.

Anonymkode: 067f8...6e2

[AnonymBruker]

Hei. 

Man velger ikke familien sin. Jeg har en far som har skuffet meg veldig mye. Har vært i bobla om jeg skal kutte han ut for en periode, for å skåne meg selv. Men har landet på at han ikke lever evig, og det er jeg som kommer til å sitte igjen å angre den dagen han ikke er mer. Dette orker jeg ikke. Derfor har jeg han i livet mitt, og innstiller meg bare på at han kommer til å skuffe igjen. Har ingen forventninger til han lenger. Da kan han bare overraske meg positivt. Det funker faktisk. Jeg har min egen familie nå, og lykken og fremtiden min er med dem. Jeg er ikke lenger avhengig av faren min, men velger å ha han i livet. Aksepterer at han ikke er som alle andre. 

Bare aksepter broren din for den han er. Send han en sms og si at du er glad i han, og at du ønsker at dere skal ha et bedre forhold. Dere trenger jo ikke være bestevenner. Men det at han ignorerer deg, sier meg bare at det gnager på han og. Dere er kanskje forskjellige, og dere har forskjellig oppfatning av hvordan ting er. Det er helt greit det. Man må svelge noen kameler for å bevare freden i familien. 

Anonymkode: f8dab...377

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Bare aksepter broren din for den han er. Send han en sms og si at du er glad i han, og at du ønsker at dere skal ha et bedre forhold. Dere trenger jo ikke være bestevenner. Men det at han ignorerer deg, sier meg bare at det gnager på han og. Dere er kanskje forskjellige, og dere har forskjellig oppfatning av hvordan ting er. Det er helt greit det. Man må svelge noen kameler for å bevare freden i familien. 

Anonymkode: f8dab...377

Takk for råd. 

Jeg tror du kanskje har misforstått problemstillingen litt.

Dette handler ikke om å godta folk som de er, og å svelge kameler. 

Jeg mener at handlingene hans gjennom de siste 4 årene har vist at han ikke ønsker kontakt med meg, og mener det er på tide å respektere det.

Mamma er uenig, og vil at jeg skal fortsette å prøve.

 

 

Jeg må også legge til, jeg vet hva som må til for at han skal ville ha kontakt igjen.  En melding,  eller et brev, om at jeg er glad i ham, og at jeg vil at vi skal være venner,  er ikke det som skal til.  Hvis han oppfatter det jeg skriver som angrep vil jeg først få en utskjelling før alt går tilbake til å bli som det er, og hvis han ikke oppfatter det som angrep så vil meldingen bli ignorert.

Det han vil ha, og som er det eneste som vil få ham tilbake, er noe jeg ikke kan gi ham. Han vil ha en unnskyldning.  Og ikke en unnskyldning for reaksjonen min (at jeg gikk), men en unnskyldning for at jeg mente han tok feil.

Slik har det vært hele livet.  Han sier noe jeg er uenig i, han skjeller meg ut, jeg ber om unnskyldning,  og han er blid igjen.

To ganger har jeg latt være å be om unnskyldning etter å ha vært uenig, og begge gangene har resultatet blitt som det er i dag.

Anonymkode: b9ac4...fe2

[exictence]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke uenig med deg, men jeg lurer på hvorfor du ville fortsatt å invitere til familiebesøk hvis han så tydelig hadde vist at han ikke vil ha noe med deg å gjøre?

Vil ikke det være der samme som å ikke respektere hans ønske om ingen kontakt?

Anonymkode: b9ac4...fe2

Jeg hadde fortsatt med å invitere til større familiebesøk der jeg tenkte det var naturlig å invitere sin bror med familie, fordi det er en hyggelig gest å inkludere. Det er hyggelig å få en invitasjon selv om man takker nei. Hvis han ikke "klarer" å føle at han setter pris på det, så er det likevel en hyggelig ting av deg å gjøre. Han har tydeligvis et kompleks og noe han sliter med, og faktisk kan det jo virke som han irriterer seg over din gjestfrihet og ditt overskudd slik som han er nå. Men innerst inne tror jeg at han også setter pris på at hans søster også inkluderte ham, enda så vrang han har vært. Dette forstår han nok ikke nå, siden hans oppførsel tilsier noe annet, men en gang når han blir gammel eller etter som tiden går, så vil han forhåpentligvis forstå og være takknemlig at hans søster alltid ville ta imot ham med åpne armer, at hans søster aldri ville gi ham opp. Livet er for kort til å bære nag. Man må selv i hvert fall prøve å vise godhet.

Har han bedt bokstavelig talt at du må respektere hans ønske om å la ham være i fred? Om så, hadde jeg da svart at jeg ønsker ham alt godt, og jeg vil prøve å la deg være i fred, men du er min bror, jeg er glad i deg, og jeg vil aldri gi deg opp med å ha deg i mitt liv. (noe sånt)

Hvis ikke han har bedt deg om det, så ville jeg fortsette med å invitere ham når det passet seg i anledninger som du jo også gjør.

Endret 4. august 2019 av exictence

[AnonymBruker]

Kunne nesten tro du har min bror utifra innleggene dine..😏

Jeg hadde bare latt han være, du skal ikke måtte gå på akkord med deg selv for at han skal blir fornøyd, regner med du og har gjort gode miner til slett spill i en årrekke. Vi kommer ingen vei med den typen mennesker.

Selv har jeg ingen kontakt med min bror på nåverende tidspunkt, han har laget til en konflikt med hele familien og har kuttet kontakt med oss alle, ingen som egentlig vet hvorfor. Til og med vi som ikke har visst hvor ille det disse kranglene har vært med øvrig familie har fått oss et skikkelig sjokk når vi har fått vite om oppførselen hans.

Anonymkode: 83bc1...510

[AnonymBruker]

Kjenner typen. Helt grei når man jatter med. Men når man ikke jatter med (f.eks når man har felles barn, og det ikke passer at han alltid får viljen sin) så kommer monsteret frem. Jeg og noen andre har kuttet kontakten til et minimum. Alternativet er å gi han viljen sin i alt (jeg skylder han visst nok noen unnskyldninger også), eller sloss med raseriet hans konstant. Jeg har gjort et riktig valg. Det er urimelig oppførsel fra hans side, og jeg gir ikke etter for å bevare vennskapet. Det går ut over MIN helse!

Et av mine livsmotto for tiden: "Let it go"

Anonymkode: 225cb...ca2

[AnonymBruker]

22 timer siden, exictence skrev:

Jeg hadde fortsatt med å invitere til større familiebesøk der jeg tenkte det var naturlig å invitere sin bror med familie, fordi det er en hyggelig gest å inkludere. Det er hyggelig å få en invitasjon selv om man takker nei. Hvis han ikke "klarer" å føle at han setter pris på det, så er det likevel en hyggelig ting av deg å gjøre. Han har tydeligvis et kompleks og noe han sliter med, og faktisk kan det jo virke som han irriterer seg over din gjestfrihet og ditt overskudd slik som han er nå. Men innerst inne tror jeg at han også setter pris på at hans søster også inkluderte ham, enda så vrang han har vært. Dette forstår han nok ikke nå, siden hans oppførsel tilsier noe annet, men en gang når han blir gammel eller etter som tiden går, så vil han forhåpentligvis forstå og være takknemlig at hans søster alltid ville ta imot ham med åpne armer, at hans søster aldri ville gi ham opp. Livet er for kort til å bære nag. Man må selv i hvert fall prøve å vise godhet.

Har han bedt bokstavelig talt at du må respektere hans ønske om å la ham være i fred? Om så, hadde jeg da svart at jeg ønsker ham alt godt, og jeg vil prøve å la deg være i fred, men du er min bror, jeg er glad i deg, og jeg vil aldri gi deg opp med å ha deg i mitt liv. (noe sånt)

Hvis ikke han har bedt deg om det, så ville jeg fortsette med å invitere ham når det passet seg i anledninger som du jo også gjør.

Takk for utfyllende svar

jeg ser hva du mener, og jeg er til et visst punkt enig med deg også.

Men, jeg er delvis uenig også. 

Alle har en grense der de har fått nok, og jeg tror jeg begynner å nærme meg min.

Nå skal jeg tenke litt høyt, og det jeg skriver nå blir sikkert usammenhengende møl, men det får så være. 

Jeg er glad i broren min, og uansett hvir leit det er å bli avvist av ham gang på gang,  er det også en liten del av meg meg som sier at det er behagelig å ha det slik.

Det at jeg må veie alt hva jeg sier på gullvekt,  aldri gi uttrykk for en mening, og aldri kunne forsvare mennesker jeg er glad i når han er kritisk til dem, er begrensende og slitsomt.

Jeg tenkte jeg ikke skulle gå inn på hva som hadde skjedd, men jeg ser at det er nødvendig for å forklare hvorfor jeg tenker som jeg gjør. 

Broren min er ekstremt beskyttende og omsorgsfull,  men han vet også alltid best,  og konfliktene som oppstår handler stort sett alltid om dette, at han vet best hva som er riktig for alle andre, til enhver tid, uten unntak. 

Han tråkket over en grense sist, da han hevdet at mamma ikke visste sitt eget beste, og at vi måtte gå bak ryggen hennes for å hjelpe henne. Da jeg sa jeg var uenig, kalte han meg for masse stygge ting, og jeg så "ha det" og gikk.

Etter noen uker fortalte han mamma hva som hadde skjedd, og han ba henne om unnskyldning, men ignorerer fremdeles meg, fordi jeg var uenig ned ham.

Første gangen jeg sto opp i mot ham var da han snakket stygt om mannen min, og hans familie. De var ikke gode nok for meg, og jeg kunne valgt bedre.

Da jeg var uenig, brøt han som sagt kontakten.

Ellers kunne jeg ha kommet med dusinvis av eksempler der mine valg har blitt angrepet,  men der jeg har nikket, "vært enig", og gått gråtende ut døren etterpå, fordi jeg har følt meg så liten, dum, og ubetydelig. 

Et konkret eksempel er da han kritiserte meg som mor. Barnet mitt hadde store lærevansker, og jeg samarbeidet tett med skole og PPT. Han var uenig i deres tilnærming til problemet, jeg "måtte da forstå at...", og forklarte meg i detalj alt jeg gjorde galt, og hva jeg måtte forandre.  Den gangen protesterte jeg ikke, jeg lyttet, sa meg enig i forslagene hans, og gikk derfra gråtende.  Han var fornøyd med å få sagt sitt, jeg var nedbrutt.

Standardfrasen hvis jeg prøver å forsvare meg mot slike angrep er at jeg tror at jeg er så perfekt at jeg aldri kan gjøre feil, og at jeg må lære meg å lytte til andre som vet bedre enn meg, og "Jeg vil bare ditt eget beste".

Det er vanskelig å forsvare seg mot omsorg, uansett hvor uønsket omsorgen er.

Poenget mitt med å skrive dette er at hvis vi får kontakt igjen må jeg tåle dette, gang på gang.

Og vil jeg virkelig det?

Jeg vet at han mener det godt,  han er det mest omsorgsfulle mennesket jeg kjenner, og det finnes ikke det mennesket jeg stoler mer på enn ham, men den misforståtte omsorgen tar knekken på meg.

 

Du har rett i det du skriver, jeg burde være forståelsesfull og inkluderende, og jeg håper jeg vil klare det.

Men om jeg gjør det må jeg også være forberedt på flere konflikter fremover.  For jeg kan tåle mange angrep rettet mot meg selv, men jeg vil aldri slutte å forsvare mennesker jeg er glad i når han angriper dem.

Anonymkode: b9ac4...fe2

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kunne nesten tro du har min bror utifra innleggene dine..😏

 

Anonymkode: 83bc1...510

Jeg tror ikke du er søsteren min, men hvem vet?  😉

Trist å lese at du er i konflikt med broren din, det er aldri morsomt.  

Anonymkode: b9ac4...fe2