Hvorfor SER ikke mannen hva som må gjøres?

[AnonymBruker]

Det har vært mange tråder her i det siste om hvorfor så mange mødre er så slitne. Og jeg vet veldig godt hvorfor jeg er sliten, i hvert fall. Jeg har overordnet ansvar for alt, og da mener jeg alt. Full jobb og full likestilling i hjemmet- det er slik jeg liker å se oss utenifra. Men sannheten er at det er ikke slik. Men hvis du hadde spurt mannen min, hadde han sagt at vi gjør like mye, og oppriktig ment det.

Poenget er at ja, han gjør mye, men han gjør det aldri på eget initiativ. Hvis jeg er alene med ungene en hel dag, kommer mannen hjem til sovende barn, et ryddig hus, et ryddig kjøkken, tømte barnehage- og skolesekker og lekser som er gjort. Hvis han er alene med dem og jeg kommer om kvelden, kan jeg garantere at alt flyter. De har hatt det kjempegøy, men badet er en svinesti, grytene står på komfyren, leksene ble glemt, yngstemann har fått lekene i senga og eldstemann er oppe og spiller FIFA. Så blir det jeg som blir sittende igjen som bad cop som er streng og holder orden.

Alle sier at mannen min er så fantastisk med ungene. Og det ER han virkelig. Men jeg blir gal av at han ikke SER noe. Eller husker noe, for den sakens skyld. Meldinger fra barnehage og skole blir konsekvent glemt. Invitasjoner til bursdager blir glemt. Han setter seg lykkelig ned med en øl etter en uke på hytta og skjønner ikke at bager og kofferter må tømmes. Først når jeg ber ham om det, gjør han det. Han tar aldri initiativ til å finne på noe som helst, bestille en flybillett, lage en plan. 

Kort sagt føler jeg at jeg er mamma til en ekstra. Jeg føler ansvar for alt. Tannlegetimer, bursdagsgaver, å invitere folk, å arrangere ferier, å ha overordnet kontroll. Så kan man si at jeg også bare bør la alt fare for å få ham til å forstå, men det nekter jeg å gjøre. Konsekvensen blir at ungene gråter fordi de gikk glipp av den bursdagen, ikke hadde gymtøy, ikke fikk gjort leksene. Og jeg orker ikke leve i en svinesti, slik mannen min ville vært lykkelig med og hadde levd fint med i årevis.

Er jeg alene om å ha det slik? Hva kan gjøres for å åpne øynene hans?

Anonymkode: 12a0b...296

[Hactar]

Fordi han ikke gidder. Virkelig. Han gidder ikke bruke hjernekapasitet på å holde orden på stort og smått.

Hadde han blitt alene med ungene, hadde læringskurven blitt bratt, men han hadde lært dersom han ikke har kognitiv svikt av noe slag. 

[AnonymBruker]

Han vet du tar det, så han gidder ikke.

Anonymkode: 7ab51...d5b

[AnonymBruker]

Det er som du beskriver min mann. Akkurat de tingene du nevner, gjør heller ikke min mann, uten at jeg spør om det. 

 

Han forstår ikke hvorfor vi ikke kan ta en spontant  helgetur til hytten. Det er jo null stress! Problemet er at det er jeg som må pakke ungene og mine ting. Jeg må planlegge hva vi skal ha til mat og kjøpe de inn. Når vi kommer hjem så er det jeg så må pakke ut baggene og vaske klærne. Han setter seg bare i bilen 🙄 Har prøvd å ikke pakke ut baggene, jeg ga det en måned før jeg pakket de ut. 

Har ingen tips, jeg har prøvd alle triksene i boken. Det eneste som jeg ikke har prøvd er sex nekt 😂

Anonymkode: 33f97...81b

[AnonymBruker]

"Du er jo så flink til å huske ting og ha oversikt, du!"

Hadde det ikke vært for at mannen min har enormt mange gode sider som veier opp for dette hadde jeg flytta ut for lengst. Det er så provoserende at jeg må ta initiativet bestandig, uansett hva det gjelder!

Mannen finnes ikke lat eller arbeidssky. Men ja, jeg må be om at det blir gjort, han gjør sjelden noe på eget initiativ (og hvis han har barna alene kan jeg glemme å komme hjem til ryddig hus, for det er visst umulig å passe barn og rydde opp etter seg samtidig )

Anonymkode: 45312...023

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Du er jo så flink til å huske ting og ha oversikt, du!"

Hadde det ikke vært for at mannen min har enormt mange gode sider som veier opp for dette hadde jeg flytta ut for lengst. Det er så provoserende at jeg må ta initiativet bestandig, uansett hva det gjelder!

Mannen finnes ikke lat eller arbeidssky. Men ja, jeg må be om at det blir gjort, han gjør sjelden noe på eget initiativ (og hvis han har barna alene kan jeg glemme å komme hjem til ryddig hus, for det er visst umulig å passe barn og rydde opp etter seg samtidig )

Anonymkode: 45312...023

Min mann er ekstrem lat og arbeidsky og... Hadde det ikke vært for barna, så hadde jeg gått i fra han. 

 

Anonymkode: 33f97...81b

[AnonymBruker]

Så hvorfor gjør dere det? Hvis dere har holdt på sånn fra dag en så er det ikke rart mannfolka ikke ser noe. Dere har jo valgt det selv. Gjorde det samme selv fordi jeg likte å styre og ordne. Men etter noen år fikk denne gleden bort og jeg syns mannen kunne bidra mer. Men har man levd som bortskjemt i mange år så er det vanskelig å snu det. 

Jeg streika i to uker. To uker med kaos der jeg sa klart i fra at jeg ikke kommer til å løfte en finger som gjaldt husarbeid og barn. Alt jeg gjorde ble nå mannen sitt ansvar. 

Å det var kaos. Alt fløyt, lekser ble glemt og mannen ble kalt inn på foreldremøte fordi lekser ikke blei gjort hjemme. Han forklarte hvordan det lå ann hjemme og lærene til barna tok det med en latter. Skal det sies at barna ikke led noen nød under de to ukene. De storkoste seg med faren sin fulle oppmerksomhet. Men alle rundt merka at ting i heimen ikke var i system. Kom folk på besøk så det ut som et bomba horehus. 

Etter to uker tok vi en prat og vi rydda huset sammen. Nå er han mye mer med på notene og kan se ting selv. Men jeg kunne drept han løpet av de to ukene,  men vi kom sterkere ut av det. 

 

Anonymkode: 3deff...1a1

[Hedy Lamarr]

Merarbeidet du tar med planlegging og organisering kalles ofte «det tredje skiftet». Uten at det er noen trøst, så er det en kjent sak at (stort sett) kvinner har dette merarbeidet, og det blir sjelden verdsatt av mannen. Du kan google det, eller lese her: https://forskning.no/likestilling-barn-og-ungdom-kjonn-og-samfunn/mor-tar-mer-ansvar-for-barna-enn-far-selv-i-likestilte-par/317816

Svaret på hva som må gjøres er visstnok «snakk om det med mannen» 🙄 Som om det hjelper...

«Det tredje skiftet» er i bunn og grunn årsaken til at jeg og min kjære er særboere.

[Egenskap]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det har vært mange tråder her i det siste om hvorfor så mange mødre er så slitne. Og jeg vet veldig godt hvorfor jeg er sliten, i hvert fall. Jeg har overordnet ansvar for alt, og da mener jeg alt. Full jobb og full likestilling i hjemmet- det er slik jeg liker å se oss utenifra. Men sannheten er at det er ikke slik. Men hvis du hadde spurt mannen min, hadde han sagt at vi gjør like mye, og oppriktig ment det.

Poenget er at ja, han gjør mye, men han gjør det aldri på eget initiativ. Hvis jeg er alene med ungene en hel dag, kommer mannen hjem til sovende barn, et ryddig hus, et ryddig kjøkken, tømte barnehage- og skolesekker og lekser som er gjort. Hvis han er alene med dem og jeg kommer om kvelden, kan jeg garantere at alt flyter. De har hatt det kjempegøy, men badet er en svinesti, grytene står på komfyren, leksene ble glemt, yngstemann har fått lekene i senga og eldstemann er oppe og spiller FIFA. Så blir det jeg som blir sittende igjen som bad cop som er streng og holder orden.

Alle sier at mannen min er så fantastisk med ungene. Og det ER han virkelig. Men jeg blir gal av at han ikke SER noe. Eller husker noe, for den sakens skyld. Meldinger fra barnehage og skole blir konsekvent glemt. Invitasjoner til bursdager blir glemt. Han setter seg lykkelig ned med en øl etter en uke på hytta og skjønner ikke at bager og kofferter må tømmes. Først når jeg ber ham om det, gjør han det. Han tar aldri initiativ til å finne på noe som helst, bestille en flybillett, lage en plan. 

Kort sagt føler jeg at jeg er mamma til en ekstra. Jeg føler ansvar for alt. Tannlegetimer, bursdagsgaver, å invitere folk, å arrangere ferier, å ha overordnet kontroll. Så kan man si at jeg også bare bør la alt fare for å få ham til å forstå, men det nekter jeg å gjøre. Konsekvensen blir at ungene gråter fordi de gikk glipp av den bursdagen, ikke hadde gymtøy, ikke fikk gjort leksene. Og jeg orker ikke leve i en svinesti, slik mannen min ville vært lykkelig med og hadde levd fint med i årevis.

Er jeg alene om å ha det slik? Hva kan gjøres for å åpne øynene hans?

Anonymkode: 12a0b...296

hva med å sette dere rund kjøkkenbordet for å prate og legge planer? trenger ikke å være mer innviklet. 

 

[AnonymBruker]

Samme med min mann. Vi har to små barn. Er slitsomt. Veldig slitsomt også at han tar seg «fri» med engang jeg er med ungene - da setter han seg umiddelbart på sofa med mobil og ser på morsomme videoer. Ikke rydder, som jeg selv gjør hver gang jeg får en minutt fri. Men samme det, har man først blitt utnevnte prosjektleder hjemme, får man bli bedre prosjektleder. Jeg har noen tips. 

Jeg tar i bruk teknologi, for å hjelpe meg selv litt. Det er en mobilapp som heter Trello (gratis). Denne brukes til pakkingslister, og middagslister. F.eks. Om pakking: Jeg laget prosjekt «pakke til hyttetur 2016» (lenge siden altså), der er flere boards, 4 for å pakke alle familiemedlemmer + pakke i bilen. Dette er litt større jobb første gang, men det er bare noe du gjør en gang.  Hver gang vi drar på hytta igjen, tar jeg opp den prosjekt, lager en kopi, og lager ny versjon, «Pakke til hytta 2019» og der gjør jeg endringer som trenges. Har «pakke til syden» prosjekt, vinter-hyttetur prosjekt, osv. Hver gang blir det enklere å pakke.

Poenga er at prosjektet er delt med sambo, og jeg kan sitte på sofa med mobil og organisere, så får han pakke.

Middagsprosjekt - er bare liste med middager vi lager, Jeg går gjennom den når jeg lager ubehandel. Det er også en liste sambo får, for å dra og handle, Handelsliste lager jeg i Keep (også en app). 

Vi har bake-prosjekt også i Trello, med brødoppskrifter, og liknende. Og vipps, har det blitt hans ansvar å bake brød.

Bursdager, invitasjoner og alt annet er litt verre med. Husker man ikke å legge det inn, så husker man ikke, Men vi har en felles, «familie» kalender i gmail, og det hjelper å holde styr. Den gir ihvertfall påminnelse om invitasjonen har blitt lagt inn. 

Å shoppe gaver for alle barnasbursdager har også alltid vært mitt ansvar, slitsomt nok det. Jeg har til slutt kjøpte masse stæsj, små gaver, på Aliexpress, og nå er klar til alle bursdager i ÅREVIS fremover, jeg kødder ikke. Bare i år hadde vi 19 barnebursdager men null stress, jeg er alltid forbered, Jeg har også kjøpt fargepapir, fine penner, stempler og sånn - og det har nå plutselig blitt pappas jobb å lage bursdagskort sammen med barna, og pakke gaver. 

Anonymkode: 2699e...45d

[AnonymBruker]

Sånn er det her også. Jeg sier i fra hele tiden, men å rydde opp etter seg selv (og til tider barna) er visst kjempevanskelig. Han har aldri tatt ansvaret for at lekser gjøres skikkelig, at julegaver blir kjøpt, at informasjon fra skolen blir lest, bursdagsgaver, bursdagsplanlegging, pynting til jul osv osv. Og det er så j**** irriterende! Vi har snakket om det, jada han skal skjerpe seg. Jeg har blitt irritert, da blir han irritert og finner på noe som skjedde for uker og måneder siden for å ha noe "å ta igjen". Jeg har prøvd å la være å gjøre det, men det hjelper ikke. Da går det utover noen andre igjen, som oftest barna. 

Mannen min er langt fra arbeidssky, men dette er så kjedelig at han gidder rett og slett ikke. Akkurat som om jeg synes det er så veldig gøy. Hadde vi skilt oss og fått 50/50 så hadde han fått et sjokk!

Anonymkode: 1ca21...30b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Egenskap skrev:

hva med å sette dere rund kjøkkenbordet for å prate og legge planer? trenger ikke å være mer innviklet. 

 

Hehe, jo det ER mye mer innviklet enn det! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mannen om det. Jeg har tatt det opp ufattelig mange ganger. Vi har sittet oss ned, jeg har snakket på en veldig pedagogisk rett måte. Ikke noe amper stemning osv. Meg forklart det inn i detaljer og skikkelig inn med tskje, på hvordan jeg har det og hvor urettferdig jeg syns det er. 

Når vi snakker om det, så er han sååå på bølgelengde. Han forstår det skikkelig og vi lager planer sammen om hvordan ting kan bli bedre. Det varer i ca. 2 uker, før alt er tilbake til normalen igjen.

Jeg har gitt han faste oppgaver, så er hans oppgaver og han har ansvar for.

Jeg har skrevet ned alt som skal bli gjort hver dag, som han kan velge hva han vil gjøre. 

Alt varer i ca. 2 uker, før det glir ut igjen og jeg må begynne å "mase" igjen. Det lengste varte i 1 mnd, da hadde han ansvar for all klesvask og jeg rørte ikke en finger med det. Problemet er at han kunne gå flere dager med den samme genseren, så derfor satte han ikke på vask, mens ungene og jeg gikk tomme for klær. Så da måtte jeg minne han på igjen, at han måtte kanskje sette på en vask. Så gled det mer og mer ut, tilslutt så måtte jeg overta igjen. 

Sånn er det med ALT. ( jeg er ikke ts ) 

Anonymkode: 33f97...81b

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke at dere finner dere i det...

Anonymkode: 19157...cda

[Egenskap]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, jo det ER mye mer innviklet enn det! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mannen om det. Jeg har tatt det opp ufattelig mange ganger. Vi har sittet oss ned, jeg har snakket på en veldig pedagogisk rett måte. Ikke noe amper stemning osv. Meg forklart det inn i detaljer og skikkelig inn med tskje, på hvordan jeg har det og hvor urettferdig jeg syns det er. 

Når vi snakker om det, så er han sååå på bølgelengde. Han forstår det skikkelig og vi lager planer sammen om hvordan ting kan bli bedre. Det varer i ca. 2 uker, før alt er tilbake til normalen igjen.

Jeg har gitt han faste oppgaver, så er hans oppgaver og han har ansvar for.

Jeg har skrevet ned alt som skal bli gjort hver dag, som han kan velge hva han vil gjøre. 

Alt varer i ca. 2 uker, før det glir ut igjen og jeg må begynne å "mase" igjen. Det lengste varte i 1 mnd, da hadde han ansvar for all klesvask og jeg rørte ikke en finger med det. Problemet er at han kunne gå flere dager med den samme genseren, så derfor satte han ikke på vask, mens ungene og jeg gikk tomme for klær. Så da måtte jeg minne han på igjen, at han måtte kanskje sette på en vask. Så gled det mer og mer ut, tilslutt så måtte jeg overta igjen. 

Sånn er det med ALT. ( jeg er ikke ts ) 

Anonymkode: 33f97...81b

men hvorfor ikke bare ha en ukentlig samtale rundt kjøkkenbordet med å legge planer. 

Hvordan planlagte dere når dere skulle bli foreldre f.eks? 

 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, jo det ER mye mer innviklet enn det! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har snakket med mannen om det. Jeg har tatt det opp ufattelig mange ganger. Vi har sittet oss ned, jeg har snakket på en veldig pedagogisk rett måte. Ikke noe amper stemning osv. Meg forklart det inn i detaljer og skikkelig inn med tskje, på hvordan jeg har det og hvor urettferdig jeg syns det er. 

Når vi snakker om det, så er han sååå på bølgelengde. Han forstår det skikkelig og vi lager planer sammen om hvordan ting kan bli bedre. Det varer i ca. 2 uker, før alt er tilbake til normalen igjen.

Jeg har gitt han faste oppgaver, så er hans oppgaver og han har ansvar for.

Jeg har skrevet ned alt som skal bli gjort hver dag, som han kan velge hva han vil gjøre. 

Alt varer i ca. 2 uker, før det glir ut igjen og jeg må begynne å "mase" igjen. Det lengste varte i 1 mnd, da hadde han ansvar for all klesvask og jeg rørte ikke en finger med det. Problemet er at han kunne gå flere dager med den samme genseren, så derfor satte han ikke på vask, mens ungene og jeg gikk tomme for klær. Så da måtte jeg minne han på igjen, at han måtte kanskje sette på en vask. Så gled det mer og mer ut, tilslutt så måtte jeg overta igjen. 

Sånn er det med ALT. ( jeg er ikke ts ) 

Anonymkode: 33f97...81b

Akkurat slik har vi det også!! Men her varer det ikke en uke en gang.. Han er så flink til å snakke, jeg tror på han hver gang. Men å gjøre det han sier, nei det klarer han tydeligvis ikke.. 

6 minutter siden, Egenskap skrev:

Hvordan planlagte dere når dere skulle bli foreldre f.eks? 

Her lovet han på død og liv at han skulle endre seg og alt skulle bli så bra! Det var han som maste seg til unge.. Han har ikke gjort noe husarbeid om jeg ikke står å peker på det som må bli gjort. 

Jeg er ikke en person som liker dårlig stemning (hvem gjør egentlig det), så jeg orker ikke bli sur og lage krangler. Men det er kanskje det som må til? Ikke vet jeg.. Jeg blir bare lei meg. 

Anonymkode: e1ed2...e38

[Egenskap]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat slik har vi det også!! Men her varer det ikke en uke en gang.. Han er så flink til å snakke, jeg tror på han hver gang. Men å gjøre det han sier, nei det klarer han tydeligvis ikke.. 

Her lovet han på død og liv at han skulle endre seg og alt skulle bli så bra! Det var han som maste seg til unge.. Han har ikke gjort noe husarbeid om jeg ikke står å peker på det som må bli gjort. 

Jeg er ikke en person som liker dårlig stemning (hvem gjør egentlig det), så jeg orker ikke bli sur og lage krangler. Men det er kanskje det som må til? Ikke vet jeg.. Jeg blir bare lei meg. 

Anonymkode: e1ed2...e38

Og ventilen slipper du kun ut igjennom kg? man vil rett og slett ikke se noe av alt det beskriver her når man ser deg? kvinner er fantastisk isåfall som klarer å holde alt for seg selv, og allikevel være lykkelig utad. 

 

 

[AnonymBruker]

Frem med pisken damer!! 👹

Anonymkode: 88df9...c76

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Egenskap skrev:

Og ventilen slipper du kun ut igjennom kg? man vil rett og slett ikke se noe av alt det beskriver her når man ser deg? kvinner er fantastisk isåfall som klarer å holde alt for seg selv, og allikevel være lykkelig utad. 

 

 

Nei, jeg skriver sjelden på kg og har aldri opprettet egen tråd. Kanskje jeg skulle gjort det for å få litt tips om å lære meg å ta kampene med mannen uten å bli så lei meg  men ja, jeg virker veldig lykkelig utad. 

Anonymkode: e1ed2...e38

[Gjest Solkremen]

Akk så deilig det ville vært å være i et lesbisk forhold  

[AnonymBruker]

Hvorfor må dere damer ha perfekt hus hele tiden ?  Det er et hjem, ikke et utstillinglokale .  Litt vann i kjelene, så står de fint til neste dag. Herregud, slapp nå av litt å ikke stress sånn med bagateller.

Anonymkode: 04c45...4c7