Sliten av å være mamma..

[AnonymBruker]

Har to flotte barn på 5 og 10. Hun minste er veldig klengete og vil ha oppmerksomhet hele tiden. Får ikke gå på do alene og hun gidder sjelden leke alene. Er utslitt etter en uke utenlandsferie med ungene. Var mye sutring og klaging. Har dratt på aktiviteter hver dag med de og kombinert med bading på strand. Er alene på deltid med de og de har ikke samme far. Hun minste har en flink far som stiller mye opp og hun andre har en far som ikke bryr seg mer enn han må. Nå har bf til yngste også begynt å bli "vanskelig" og gjør livet mitt surt der han kan. Er så lei meg for at jeg satt meg selv i denne situasjonen.. Har vært samboer med begge disse fedrene over flere år. Vil flytte langt bort herfra, ca 30 mil nærmere foreldrene mine på sikt. Men da må jeg belage meg på å la den minste bo hos far på fulltid.. Skal jeg bo i denne drittbyen til de begge er voksne? Ville dere tvunget dere selv til det? 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[Gjest WhisperingWind]

Ingen kan ta den avgjørelsen for deg.

Jeg ville aldri kunne forlatt mitt eget barn, men fedre gjør det støtt og stadig. Det er liksom noe verre med at en mor tar et sånt valg, men ikke alle er skapt med et sterkt mammagen, på lik linje med menn uten pappagenet.

Mulig du er en av de som kan leve uten ditt eget barn?

Om far er god omsorgsperson så vil barnet ha det like bra hos far som hos deg, selv om det beste for barnet selvsagt er å ha både mamma og pappa inni bildet, om det så er 50/50. Forlater du barnet er det mulig at barnet aldri vil tilgi deg og at det vil ødelegge relasjonen til barnet ditt.

Er du forberedt på det?

[ikkevoksen]

Vurderer du faktisk å flytte fra barnet ditt på 5 år bare fordi du er "sliten"? Vanskelig å ikke dømme deg, kjenner jeg. 

Uansett, det du burde gjøre her er å være ærlig med de rundt deg om hvordan du har det og spørre om avlastning. Spør fastlegen om råd, kanskje henvisning til psykolog er det lureste.

[AnonymBruker]

Du skriver at du er alene på deltid med begge barna. Du har vel friperioder uten barna da du kan ta deg inn igjen? Eller har du ansvaret for barna på ulike uker, og dermed konstant et barn hjemme? 

Anonymkode: 49cd8...944

[AnonymBruker]

Ser ut til å være en trend og oppleve at sommerferie med barna er et energitappende helvete. Anbefaler at du avventer med å ta beslutninger før du har tilhelet etter ferien.

Anonymkode: 32ab1...15f

[Gjest Ishm]

Bli husmor

[Nerine_]

Det første jeg tenker er at du må kreve litt mer selvstendighet av femåringen. Selvfølgelig skal du kunne gå på do alene! Og hun må lære seg at hun ikke kan få fult fokus 24/7.

Jeg hadde aldri flyttet vekk fra barna mine, aldri. 

[AnonymBruker]

Du må nok sette grenser for 5 åringen litt mer. Har selv fire barn hvor de tre yngste er 4, 2,5 år og 5 mnd. Er ikke alenemor Nå mer(var alene med eldste som nå er 15 år). Men mannen reiser mye i jobben. Uansett du må gå på do uten yngste og hun må bare vente. Sett hun i jobb, hjelpe til med å lage middag, rydde sitt eget rom, brette klærne sine i skuffen osv. Hun er stor jente nå og sutring hører hjemme hos babyer. 

Anonymkode: 75a57...480

[GammelKaktus]

Jeg personlig ville gjort alt som sto i min makt for å få ha barna så mye som mulig, hvis det innebærer å bo i by jeg mistrives i så hadde jeg gjort det. For meg så ville alternativet vært verre.

[bettsa]

Ville aldri ha flyttet fra barna mine. Da holder jeg heller ut i drittbyen.  

[AnonymBruker]

På 31.7.2019 den 20.33, WhisperingWind skrev:

Ingen kan ta den avgjørelsen for deg.

Jeg ville aldri kunne forlatt mitt eget barn, men fedre gjør det støtt og stadig. Det er liksom noe verre med at en mor tar et sånt valg, men ikke alle er skapt med et sterkt mammagen, på lik linje med menn uten pappagenet.

Mulig du er en av de som kan leve uten ditt eget barn?

Om far er god omsorgsperson så vil barnet ha det like bra hos far som hos deg, selv om det beste for barnet selvsagt er å ha både mamma og pappa inni bildet, om det så er 50/50. Forlater du barnet er det mulig at barnet aldri vil tilgi deg og at det vil ødelegge relasjonen til barnet ditt.

Er du forberedt på det?

Nei..

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[AnonymBruker]

På 31.7.2019 den 20.38, AnonymBruker skrev:

Du skriver at du er alene på deltid med begge barna. Du har vel friperioder uten barna da du kan ta deg inn igjen? Eller har du ansvaret for barna på ulike uker, og dermed konstant et barn hjemme? 

Anonymkode: 49cd8...944

Det eldste barnet er mest hos meg, så du kan jo si det ja.. I tillegg jobber jeg fulltid og studerer. For å øke lønna min. Får aldri råd å kjøpe leilighet alene i denne byen så vi leier. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[AnonymBruker]

På 31.7.2019 den 20.33, ikkevoksen skrev:

Vurderer du faktisk å flytte fra barnet ditt på 5 år bare fordi du er "sliten"? Vanskelig å ikke dømme deg, kjenner jeg. 

Uansett, det du burde gjøre her er å være ærlig med de rundt deg om hvordan du har det og spørre om avlastning. Spør fastlegen om råd, kanskje henvisning til psykolog er det lureste.

Sliten, manglende nettverk ifm av familie som kan stille opp for meg og barna (ergo flytting..) og vanskelige fedre. Derfor. Eldste barnet står registrert 60% på meg, så hun kan jeg jo glatt ta med meg. Hennes far vurderer visstnok å flytte utenlands så. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sliten, manglende nettverk ifm av familie som kan stille opp for meg og barna (ergo flytting..) og vanskelige fedre. Derfor. Eldste barnet står registrert 60% på meg, så hun kan jeg jo glatt ta med meg. Hennes far vurderer visstnok å flytte utenlands så. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

Hva med hun yngste?

Anonymkode: d698d...d07

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva med hun yngste?

Anonymkode: d698d...d07

Det minste barnet kranglet far om at han ville ha 50-50 da vi gikk fra hverandre. Han nektet noe annet og truet med at jeg burde ha helgesamvær.. Så hun har delt bosted. Far gir nok ikke henne fra seg nei. Selvom jeg vet hun ville fått et fint og trygt liv litt mere landlig og nært besteforeldrene. Jeg har selvsagt ikke tatt beslutning om å flytte enda. Men, skal vi få råd til et hus engang må vi uansett flytte. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det minste barnet kranglet far om at han ville ha 50-50 da vi gikk fra hverandre. Han nektet noe annet og truet med at jeg burde ha helgesamvær.. Så hun har delt bosted. Far gir nok ikke henne fra seg nei. Selvom jeg vet hun ville fått et fint og trygt liv litt mere landlig og nært besteforeldrene. Jeg har selvsagt ikke tatt beslutning om å flytte enda. Men, skal vi få råd til et hus engang må vi uansett flytte. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

Er du villig til å «miste» henne for å få kjøpt deg et hus? Virkelig?

Anonymkode: d698d...d07

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du villig til å «miste» henne for å få kjøpt deg et hus? Virkelig?

Anonymkode: d698d...d07

Nei, men er villig til å krangle litt med faren der. For å få henne mest. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

[Hactar]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det minste barnet kranglet far om at han ville ha 50-50 da vi gikk fra hverandre. Han nektet noe annet og truet med at jeg burde ha helgesamvær.. Så hun har delt bosted. Far gir nok ikke henne fra seg nei. Selvom jeg vet hun ville fått et fint og trygt liv litt mere landlig og nært besteforeldrene. Jeg har selvsagt ikke tatt beslutning om å flytte enda. Men, skal vi få råd til et hus engang må vi uansett flytte. 

Anonymkode: 0b4c3...c7d

Det synes jeg var en litt merkelig fremstilling av saken. Hvorfor skulle ikke far ønske seg mest omsorg, og som kompromiss 50 %? Det var jo akkurat det samme du ønsket deg, uten at du ser ditt eget ønske som krangling og trusler? 

Jeg har forståelse for at du opplever samarbeidet som vanskelig, men jeg tror du hjelper deg selv om du ikke bebreider far for å ville være far.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart du blir sliten når du både jobber og studerer, i tillegg til å ha relativt små barn. Flott at du vil utdanne deg, men da må du nesten leve med konsekvensene- som er at du en periode har for mye å gjøre. 

Jeg mener du gjør deg selv en tjeneste om du erkjenner at du er der du er i dag, i steden for å bruke energi du ikke har på å drømme om en tilværelse langt borte der du tror alt vil være bedre. Å planlegge å ta barna langt bort fra fedrene sine, eller forlate dem, er i mine øyne helt uansvarlig. Bruk heller energien din på å gjøre tilværelsen din best mulig der du er nå. Kanskje du aldri får kjøpt et hus der du bor, men du kan likevel ha et godt liv. Ikke bruk energi på å tenke på hvor urettferdig verden er, hvor sytete barna er, hvor slemme fedrene er og hvor dårlige valg du synes du har gjort. Det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det!

Anonymkode: c8975...7d3

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en lignende situasjon med mitt barn og faren. Han ville ha barnet 100%, selv om han aldri hadde bodd sammen med oss, eller hatt han i det hele tatt. Far var i utlandet i alle de år og jaktet penger, jobb og status. Jeg bodde i Norge i hans hjemby uten nettverk, jobber og studerte og var alene med barnet vårt. 

Han er pengesterk, truet med det ene og andre, dro meg for retten 2 ganger. Trakk saken begge ganger, kom ikke her og bøll med meg. Når man treffer barnet på sine egne premisser år etter år, vil ha samvær på papiret fordi det ser bra ut. Nei, dette ble for mye og jeg flyttet til mitt hjemsted før barnet var for stort, og bor nå nær besteforeldre og familie, kunne bytte ut den lille blokkleiligheten med hus med hage, trygt nabolag, gangavstand til skole, båt, fisking, sykling. Og nå må far fint innfinne seg med å reise til oss for å treffe barnet - på BARNET sine premiss. Han har begynt å synes det er dyrt og plagsomt. Men hey, kan du kjøpe designersokker til 1500kr så kan du komme og treffe barnet ditt. 

Anonymkode: 18b32...c19