Barn som mister gjenstand

[Gjest Anonym nå]

Et barn mister en gjenstand på vei mellom mor og far (skilte foreldre).

Dette er 100% barnet sin feil fordi det er litt surrete, har ikke mor eller far til å passe på seg i det øyeblikket hvor gjenstanden blir mistet.

Hvem bør/skal/må kjøpe ny?

Kommer det ann på gjenstanden (nødvendighet, pris etc)?

Alderen til barnet?

På hvilken vei barnet mistet gjenstanden (fra mor = mor betaler vise versa med barn på vei fra far)

Er barnet hos mor= mor dekker.

Hos far = far dekker.

Den som har kjøpt gjenstanden erstatter den.

Den som ikke kjøpte gjenstanden sist kjøper en nå.

Barnet tar selv konsekvensen og har ikke den gjenstanden lenger.

Foreldrene spleiser.

Hva mener så Kvinneguidens debattanter om dette?

Flisespikkeri: ja visst.

Men det er mye å krangle over, dessverre.

Anonym nå

[Gjest Anonymous]

Kan du si hva slags ting som ble mistet?

[Gjest Anonymous]

Det er ikke viktig for diskusjonen.

Men det kan være en jakke, en lue, en gameboy, en mobiltelefon, en sekk med klær, etc.

[Gjest Violetta]

Hva med å rett og slett spleise på nytt? Eller er ikke det gjennomførbart?

[Mrs. K]

Hvis det er mye å krangle over og tingen er nødvendig for barnet - sykkelhjelm f.eks. - må man noen ganger bare svelge kameler og spleise eller betale selv.

Det er ikke noe kjekt for barnet å være årsak til krangling mellom foreldrene.

Hilsen Trille

[Gjest Anonymous]

Den ene parten nekter. Mener det er den andres ansvar. Hver gang!

Og barnet bare "surrer videre" (er 11år).

[Mrs. K]

Da må barnet nesten bli hentet og brakt.

Gameboy kan barnet klare seg uten, kanskje også mobilen - klær må jo erstattes. En 11-åring kan spare til "luksusting" selv. (jeg hadde hverken erstattet gameboy, cd-spiller eller mobil).

[Gjest Anonymous]

Det er vanskelig å hente/bringe barnet hver gang begge veier.

Når "bør" et barn være modent nok til å klare å passe på egne medbrakte gjenstander?

Om en av foreldrene velger dyre merkeklær, den andre billigmerker som Cubus/H&M/Lindex etc. Hva er det rettferdig at den andre part er med på å dekke? (Eks jakke til 1000/300)

[Gjest Violetta]

Om en av foreldrene velger dyre merkeklær, den andre billigmerker som Cubus/H&M/Lindex etc. Hva er det rettferdig at den andre part er med på å dekke? (Eks jakke til 1000/300)

Jeg synes ikke det er rimelig at den av foreldrene som velger billige klær skal bli nødt til å dekke merkeklær dersom økonomien ikke tilsier det.

[Mrs. K]

Jeg vil si at den foreldre for hvem merket er viktigst kan kjøpe. En god jakke fra Cubus kan varme ungen like bra som en dyr merkevare.

Hvis det er vanskelig p.g.a. transport med fly, buss, tog finns det "hittegodskontor" man kan ringe til.

Modenhet er forkjellig fra barn til barn. Barnets ansvar for ting vokser vel med behovet for denne ting - det er ikke sikkert at barnet har samme behov for en merkevare som den ene forelder. Tapet av en game-boy kan kanskje svi mere og vekke ansvarsfølelse.

Hilsen Trille

[Gjest Anonymous]

For å si det slik: barnet har mistet alt fra gameboy, mobiltelefon, jakke, lue/hanske/votter, sekk med klær. Det er de færreste ganger vi får resultat av å ringe hittegods, men gjør det hver gang. Barnet er "håpløst" fortsatt selv om det har mistet ting det er glad i (mener ikke klær! )

[Gjest Violetta]

Da synes jeg faktisk ikke problemet ligger hos barnet. Det ser ut til at rutiner vedr å ta vare på ting bør gjennomgåes. Hva med å begrense håndbagasje og heller pakke ned mest mulig?

Om man er redd for å miste gameboy, pakk den ned. Samme med andre leker.

Klær: Lær barnet å ha opptelling før det forlater transportmiddel. (Hvordan reiser barnet?)

Begrense muligheter for å miste begrenser da også konflikten.

[Mrs. K]

Hvis barnet er under 12 år og reiser med fly skal/kan h*n vel følges af personale.

[Laina]

Hvorfor henge seg opp i hvordan barnet reiser? Et barn på 11 år er mye ute alene. På skolen, på vei til kiosken?, hos venner osv. Og de kan miste ting overalt. spørsmålet var hvem som bør erstatte det som blir mistet. Og det har jeg dessverre ikke noe godt svar på...

[Gjest Gjesta]

Dersom det var mitt barn, og elleveåringen mistet mobilen, gameboy, et spill eller noe annet i den sjangeren, skulle ungen jaggu fått klare seg uten.

Om det var husnøkler til mitt hus ville jeg erstattet dem, til fars hus måtte far fixet det selv.

Klær, jeg hadde ikke kjøpt nytt, hvis ungen på død og liv ville ha nytt fikk hun jobbe for det selv. Og sykkelhjelm, null sykling før hun hadde jobbet og spart penger til ny hjelm.

Far her i gården ville nok ikke kjøpt nytt av noe som helst, og jeg ville ikke ventet det heller, fordi jeg kjenner han.

Den eneste måten unger lærer på er ved å ikke automatisk erstatte det de mister, men la de jobbe for det selv.

[Thomasine]

Må si meg enig med Tex og flere. Visse ting må bare erstattes, mens andre ting kan barnet selv "tjene" opp til, f.eks Gameboy, mobil og andre "unødvendige" ting. Hvis dette skjer stadig vekk må vel rutiner sjekkes - her hjemme mistet/rotet bort lillegutt 2 jakker - da gikk vi på leterunde og fant begge nederst i en svær kasse med glemt tøy på skolen! ( Forresten vanvittig mye tøy som folk ikke savner!!! :o :o ) Som andre sier en eller annen gang må barn lære seg verdien av ting og at det ikke bare er å kjøpe nytt.

Er det dyre nødvendige ting mener jeg foreldre bør spleise, men skjønner at det ikke alltid er like lett... :-?

[:-) anna]

Dette er en situasjon jeg kjenner igjen. Stesønnen min var slik da han var mindre. Det viktige er jo at foreldrene greier å samarbeide om konsekvenser, og å lære barnet å ta bedre vare på ting. Med foreldre som ikke samarbeider ender man ofte opp med at barnet later som om ting er gjenglemt hos den andre for å slippe kjeft. Og n år man oppdager at ting faktisk er borte så er det for sent å lete.

Har ingen fasit desverre, men synes foreldrene bør samarbeide om felles regler. F.eks at om man mister en sykkel så blir den ikke erstatta men at man spleiser på ny til jul/bursdag/barnet må spare selv. Det er jo viktig at barnet merker det er dumt å miste ting. Foreldrene bør jo naturligvis også alltid sjekke om barnet har det han skal ha når an kommer frem .

Nødvendige klær blir erstatta, men da betaler man annenhver gang. (Som de fleste skilte foreldre gjør med andre store ting. Du kjøper vintersko jeg kjøper vinterjakke)

[Gjest tin tin]

Jeg syns barnet bør få lov til å lete etter klær og ting det har mistet. Foreldre bør hjelpe til, men barnet må få lov til å tenke tilbake på hvor ting er jennglemt.

Du snakker om dyre mærkeklær og "billig" klær fra cubus.

Det er ikke slik at barnet gjemmer unna de klærne det ikke liker, forde de ikke fallt i smak?

Vet at dette har vært et problem på den skolen som sønnen min går på.

Om man ikke finner de tingene som er borte, bør barnet få nye klær som ikke er dyre. Ta barnet med på fretex eller la barnet selv jobbe for det plagget kostet...

Det viktigste er værtfall at barnet til slutt SELV ØNSKER å bli bedre til å ta vare på ting...

Har selv vært en vims i alle år og det eneste som har funka på meg er å kjenne på kroppen at "dette er ikke gøy"... :oops:

Lykke til