17 år og spiseforstyrrelse

[Gjest GJEST NÅ]

Så var det vår tur. Min flinke jente på 16 år ser ut til å ha utviklet spiseforstyrrelse. Kort fortalt: gått fort ned i vekt, men fortsatt sannsynligvis akseptabel, søvnproblem og ca 8 -10 treningstimer pr uke. Vi har grått og snakket hele helgen, og hun innrømmer for første gang at hun ikke har kontroll på hva hun driver med. Hun har"møtt veggen" denne helgen og er deprimert. Jeg har bestilt legetime og vil følge henne tett opp. Mitt spørsmål til dere med erfaring fra slik - hvordan kan jeg på best mulig måte hjelpe jenta mi.

[Fakse]

Jeg synes det virker som om du gjør mye riktig allerede. Hør på henne når hun snakker, aksepter det hun sier og forstå at det er sånn hun føler det er, selv om det kanskje ikke er det du forventer å høre fra en "flink" pike. Still opp og snakk med henne eller bare vær der når hun trenger det. Vis at du ser henne, og at du bryr deg. Og ikke minst, vær et godt forbilde. Spis og tren sundt til daglig, vis at det er lov til å skeie litt ut uten dårlig samvittighet. Lag gjerne kos av mat som ikke er veldig usunn, f.eks frukt.

[Solskinnsbolla]

dette er utrolig trist :cry: men du er en flink mamma...som erfaren med problemer på dette området vil jeg gi deg noen tips.

ikke mas på at hun skal spise, må spise og få panikk!

ikke tro at hun beholder all maten hun spiser, man er da flink til å ikke skuffe de som man er mest glad i.

det er også vanlig at de som har spiseforstyrrelser kutter seg opp. slapp av- det betyr ikke nødvendigvis at hun ønkser å ta livet sitt.

- hun hater kroppen sin og går nok rundt med en god del panikk og frykt. det er vanlig at folk med spiseforstyrrelser både opplever depresjoner og angst. - det er utrolig slitsomt å hele tiden passe på kroppen sin og måtte ha KONTROLL, derfor hjelper det ikke at foreldrene maser.

folk med spiseforstyrrelser er flinke til å ljuge for seg selv og "spille" ovenfor andre- ikke med onde intensjoner selvfølgelig.

først og fremst trenger hun å lære seg å uttrykke følelsene og tankene sine på en normal måte, så hun slipper å uttrykke seg destruktivt. du må hjelpe henne til å lære "sjelens språk" hun må få oppgaver og utfordringer som hun kan takle og som kan få tankene hennes over på andre ting.

Ellers så vil jeg bare si at det kan hende dere finner en bra lege og en bra psykolog, men bli ikke overrasket om dere ikke får den hjelpen hun trenger. det er lite kunnskaper på dette området i Norge.

Ring til sentre for folk med spiseforstyrrelser, de har mest kunskaper og kan sende dere videre til de beste...

...ellers så vil jeg anbefale dramaterapi... i drama bruker man kroppen sin og i tillegg til den terapeutiske funksjonen, vil bruken av kroppen på denne måten gi økt kroppsbevissthet og glede over kroppen sin. det er mangelvare i dette samfunnet!! dette kan føre til misbruk av kroppen sin, man ser på kroppen som en fiende, ikke kropp og sjel som noe som skal samarbeide

Ps:det kan være en ide å nevne dette for læreren også, så har man en støttespiller der og...

Vel, dette er mine tanker og erfaringer, det er forskjellig fra person til person!!

lykke til. kommer jeg på noe mer, så skal jeg skrive det ned.