Alenemor og student?

[AnonymBruker]

Nå har det blitt slik at jeg og mannen velger å gå fra hverandre. Vi har barn på 1 og 3 år. Jeg har skal i utgangspunktet begynne å studere fulltid til høsten, og gleder meg veldig til dette. Men er det realistisk å klare det med 2 små? Noen med erfaring her? Avgjørelsen om å gå fra hverandre kom litt brått på, men jeg håper likevel jeg skal klare å gjennomføre studiet selvom det kommer til å bli tøft.

Anonymkode: 10c7d...732

[AnonymBruker]

Hva skal du studere da? Det er så forskjellig fra studium til studium, men hvis du har praksis i studiet får du i alle fall særplass ved studiestedet på grunn av små barn. 

Anonymkode: 01293...d5a

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har det blitt slik at jeg og mannen velger å gå fra hverandre. Vi har barn på 1 og 3 år. Jeg har skal i utgangspunktet begynne å studere fulltid til høsten, og gleder meg veldig til dette. Men er det realistisk å klare det med 2 små? Noen med erfaring her? Avgjørelsen om å gå fra hverandre kom litt brått på, men jeg håper likevel jeg skal klare å gjennomføre studiet selvom det kommer til å bli tøft.

Anonymkode: 10c7d...732

Tja..Det hadde nok gått, om mannen tar sin del. Jeg studerte bachelor og var for det meste ansvarlig for henting av mitt barn i bhg og sfo. Men hvordan løser dere det med bolig?

Anonymkode: 8a925...803

[Gjest WhisperingWind]

Er det et vennskapelig brudd så vil jeg tro at han er villig til å hjelpe til slik at du kan få fullført skole?

[AnonymBruker]

Burde kanskje fokusere på å kommunisere i forholdet, slik at dere slipper brudd i utgangspunktet?

Anonymkode: f96a1...e28

[Gjest WhisperingWind]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Burde kanskje fokusere på å kommunisere i forholdet, slik at dere slipper brudd i utgangspunktet?

Anonymkode: f96a1...e28

🙄

[AnonymBruker]

Det er fult mulig, men kan bli tøft. Jeg er alene med tre på fulltid, studerte fulltid i ett år på masternivå (tok videreutdanning) og jobbet 60 % i en lederstilling. Minste var hos dagmamma, de to andre bhg og skole. Jeg klarte ikke å si nei når jeg endelig kom inn på andre forsøk, selv om det var full rulle hjemme med fvk, samvær, rettsak og advokater. Var også praksis, men kun fire uker det ene semesteret. Men igjen to store semesteroppgaver. Det kom sykedager hos barn og det er 80 % oppmøte. Det var "ferie" samtidig med barneskolen, da fikk alle hjemmeoppgaver. Eldste var av og til med på min skole når eldste sin skole var stengt. Men nå har eldste vært aktivt med under bachelor utdanning, så vet hvordan man skal oppføre seg der. 

Det handler om prioritering og ståpå vilje. Skal inn på skole igjen i høst, men da er det deltids over to år. Lykke til med valget, det er kun du som vet hva som er riktig for DIN situasjon. 

Anonymkode: 90a55...321

[AnonymBruker]

Alt går hvis man virkelig går inn for det. Om det vil være rett timing mtp sepersjon både for deg og dine barn må du vurdere, du er tøff som fortsatt ønsker å ta studiene mtp hvordan situasjonen er. 

Anonymkode: a4845...740

[AnonymBruker]

Jeg ble alene med 2 (1,5 og 7 år) små Når jeg hadde 1 år igjen med studie. Mitt største problem var at jeg måtte daglig til studiestedet som lå 1,5 time unna. Dro hjemmefra før kl 6 om morgenen og ikke tilbake før nærmere kl.18. Det var et tøft år, og hadde ikke klart det uten hjelp av familie (min mor kom å tok barna om morgenen og leverte de på skole/barnehage, hentet de og hadde de til jeg kom hjem igjen). Jobbet i helgene når jeg ikke hadde barna.

Tenker at det meste er mulig bare man legger hverdagen til rette for det, og man er motivert nok. Det verste for meg var den dårlige samvittigheten for at jeg var mye fraværende for barna, men det var noe som måtte til skulle jeg som alenemor klare å gi barna en økonomisk stabil oppvekst.

Anonymkode: 7ce53...c79

[AnonymBruker]

Jeg er alene med sønnen min på fire og studerer medisin. Faren hans har samvær mindre enn én gang i måneden, men jeg får hjelp av familie og venner (dog ikke veldig mye). Jobber ca 40%, men det er akkurat på smertegrensen. Ligger på B i snitt, så klarer meg greit, men jeg har lite fritid og nesten aldri alenetid. Elsker det likevel!

Anonymkode: fa071...27f

[AnonymBruker]

Takk for mange fine svar!

Forholdet er ikke mulig å redde, vi har prøvd i form av terapi. Men det dukker hele tiden opp situasjoner som ikke er mulig for meg å takle lenger, og jeg kan ikke se at det er bra for barna at vi holder sammen. Hadde det vært håp, ville jeg prøvd enda hardere. Jeg er heldig og har både bhg og skole i gåavstand. Slik som det er nå blir jeg værende i boligen og han flytter ut. 

Anonymkode: 10c7d...732

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for mange fine svar!

Forholdet er ikke mulig å redde, vi har prøvd i form av terapi. Men det dukker hele tiden opp situasjoner som ikke er mulig for meg å takle lenger, og jeg kan ikke se at det er bra for barna at vi holder sammen. Hadde det vært håp, ville jeg prøvd enda hardere. Jeg er heldig og har både bhg og skole i gåavstand. Slik som det er nå blir jeg værende i boligen og han flytter ut. 

Anonymkode: 10c7d...732

Hvis dere har delt så blir du jo ikke alenemor.

Anonymkode: 683f7...b72

[Surriball]

Jeg har ikke studert med barn, men jobber fulltid og er alenemor. Jeg tenker at hvis du behandler studiene som en fulltidsjobb, så går det nok fint. Det kommer nok også litt an på hvilket studie det er snakk om, for noen fag er tyngre enn andre. Men så lenge økonomien går rundt, så er det vel omtrent som å være arbeidstaker. Vær disiplinert på dagtid når ungene er i barnehagen, og vær kynisk på hvilke forelesninger du går på og om du trenger å lese hele pensum like nøye...