Ski-doping i Norge og andre land.

[AnonymBruker]

Kan noen forklare hvordan norske utøvere klarer å slå dopede utenlandske utøvere? For eksempel Vinter-OL i 1994 med "30 kilomter fristil" så klarer både Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie å slå den dopede finske utøveren Mika Myllylä.

Eller fra Ski-VM 1997 med "10 kilomter klassisk" hvor Mika Myllylä fra Finland bare havnet på tredje plass. Til tross for hans doping ble han likevel slått av Bjørn Dæhlie. Eller ved "4 x 10 km stafett" men både Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä på det finske laget senere ble tatt for doping. Så hvordan klarte egentlig nordmenn som Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie og slå slike EPO-utøvere?

Både Norge, Sverige og Finland har jo temmelig aktivt ski-miljø. I tillegg til ganske lang vinter, så veldig gode treningsforhold. Likevel er det stort sett bare de NORSKE utøverne som klarer å slå seg frem...  

Anonymkode: 080d3...359

[AnonymBruker]

Det er tross alt bare oss nordmenn som faktisk er født med ski på bena, vet du 😉

Anonymkode: 0419b...508

[AnonymBruker]

Det er rimelig logisk og lett å svare på. De norske utøverne er de som har best forutsetninger for å gjøre det bra i sporten nettopp på grunn av stor satsing her i landet. Vi har langrenn som nasjonalsport, og dette kan ingen ta fra oss. Det florerer av sponsorer blant våre utøvere, og de tjener rått på sporten i motsetning til utøvere i andre land som må legge ut for eget utstyr og egne reiser for å delta på sportsarrangement. Treningstimene gjør det derfor verdt det for utøverne, mens i andre land må utøvere faktisk ha jobber utenom sporten for å kunne finansiere "hobbyen" sin. Nå snakker jeg nok om litt fjernere land, men Norge kommer best ut av det mtp økonomisk støtte fra sponsorer sammenlignet med andre nordiske land.

Dessuten vil litt EPO-doping ikke gjøre store underverker. En middelmådig utøver vil få bedre prestasjon men vil likevel ikke kunne slå den beste norske utøveren. En av de beste utøverne som bloddoper seg vil derimot kunne ta gull, men det er aldri noen garanti. Dagsform spiller også inn for doperne.

Anonymkode: 49009...4d7

[AnonymBruker]

Det er vel neppe sånn at norske utøvere ikke doper seg. Lebepomader, høydehus, astmamedisiner, kreativiteten er stor.

Anonymkode: 0419b...508

[AnonymBruker]

Akkurat i 1994 (mer presist 1992-1997) så var Norge flere hestehoder foran nærmeste konkurrent på glid. Steinslipede ski, fluorglider, andre mer eller mindre avanserte triks som har revolusjonert skisporten. Det betyr ikke at de ikke dopa seg, men at det var fullt mulig for en ren nordmann på raske ski å slå en finne på tregere ski. 

Anonymkode: 52379...759

[Hedersbrukeren]

På 27.7.2019 den 19.47, AnonymBruker skrev:

Kan noen forklare hvordan norske utøvere klarer å slå dopede utenlandske utøvere? For eksempel Vinter-OL i 1994 med "30 kilomter fristil" så klarer både Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie å slå den dopede finske utøveren Mika Myllylä.

Eller fra Ski-VM 1997 med "10 kilomter klassisk" hvor Mika Myllylä fra Finland bare havnet på tredje plass. Til tross for hans doping ble han likevel slått av Bjørn Dæhlie. Eller ved "4 x 10 km stafett" men både Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä på det finske laget senere ble tatt for doping. Så hvordan klarte egentlig nordmenn som Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie og slå slike EPO-utøvere?

Både Norge, Sverige og Finland har jo temmelig aktivt ski-miljø. I tillegg til ganske lang vinter, så veldig gode treningsforhold. Likevel er det stort sett bare de NORSKE utøverne som klarer å slå seg frem...  

Anonymkode: 080d3...359

Den finske nå avdøde Mika var ikke så god i 1994. Men både i 94 og 97 vant de norske mye pga. skiene, som personen over meg skriver, her konkretisert med et eksempel. De hadde så mye bedre glid enn konkurrentene at de gled fra i nedoverbakkene. Se på denne videoen fra stafetten i 1997, fra 9 minutter. Norge glir jo i fra inn mot stadion fra front! Jeg var for øvrig tilstede på stadion den gangen. Først senere begynte andre nasjoner å hente norske smørere som delte hemmeligheten med steinslipte ski. Dette er mye av grunnen til at Norge plutselig ble så gode fra 1991 og i all hovedsak til 1999, til tross for steindopede konkurrenter. Dæhlie og Alsgaard var neppe dopet

 

 

Endret 29. juli 2019 av Hedersbrukeren

[AnonymBruker]

Norge driver med doping de også, men de avviser at det er det. Det heter forstøverapperat og astmamedisin. Er det ikke merkelig at man må være syk med Astma for å kunne hevde seg. Ville det ikke vært bedre om en frisk utøver drev med skigåing? Nei, det er faktisk kun de syke som hevder seg i toppen. Man må ha "dopet" sitt for å vinne.

Anonymkode: 3e5e3...bb7

[AnonymBruker]

På ‎27‎.‎07‎.‎2019 den 19.47, AnonymBruker skrev:

Kan noen forklare hvordan norske utøvere klarer å slå dopede utenlandske utøvere? For eksempel Vinter-OL i 1994 med "30 kilomter fristil" så klarer både Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie å slå den dopede finske utøveren Mika Myllylä.

Eller fra Ski-VM 1997 med "10 kilomter klassisk" hvor Mika Myllylä fra Finland bare havnet på tredje plass. Til tross for hans doping ble han likevel slått av Bjørn Dæhlie. Eller ved "4 x 10 km stafett" men både Harri Kirvesniemi og Mika Myllylä på det finske laget senere ble tatt for doping. Så hvordan klarte egentlig nordmenn som Thomas Alsgaard og Bjørn Dæhlie og slå slike EPO-utøvere?

Både Norge, Sverige og Finland har jo temmelig aktivt ski-miljø. I tillegg til ganske lang vinter, så veldig gode treningsforhold. Likevel er det stort sett bare de NORSKE utøverne som klarer å slå seg frem...  

Anonymkode: 080d3...359

Norske idrettsutøvere praktiserer fortsatt doping minst like aktivt som Russland og tidligere DDR, men metodene er vanskeligere å avsløre. Det helt utrolig at de norske fortsatt får delta i internasjonale konkurranser. Norge burde vært utestengt fra all internasjonal idrett i minst 10 år, dersom rettferdighet hadde vært et mål.

Anonymkode: 8fb89...723

[Hedersbrukeren]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Norske idrettsutøvere praktiserer fortsatt doping minst like aktivt som Russland og tidligere DDR, men metodene er vanskeligere å avsløre. Det helt utrolig at de norske fortsatt får delta i internasjonale konkurranser. Norge burde vært utestengt fra all internasjonal idrett i minst 10 år, dersom rettferdighet hadde vært et mål.

Anonymkode: 8fb89...723

Alt du vet

[9897676]

Høydehusene var nok en oppfinnelse for å dekke over EPO. EPO kunne ikke testes på den tida. Det var en liten gjeng og blant de som var faste på landslaget må det ha vært en smal sak å dope med EPO.

Det er ikke sant at man ikke får stor effekt av EPO. På midten av 90-tallet hadde syklistene allerede dopet seg i 6 år med EPO. Bjarne Riis gikk på slutten av 90-tallet bare under kallenavnet mr 60% pga hematokriten. Hvis man ikke kan se for seg at norske utøvere dopa, så har man rimelig nasjonalistiske skylapper. Les dere opp på hva slags prestasjoner og tider det ble syklet på den gang man ikke kunne teste for epo vs etter Armstrong-æraen. Tror dere fortsatt det bare er SWIXen som forklarer norske prestasjoner?

[AnonymBruker]

11 minutter siden, 9897676 skrev:

Høydehusene var nok en oppfinnelse for å dekke over EPO. EPO kunne ikke testes på den tida. Det var en liten gjeng og blant de som var faste på landslaget må det ha vært en smal sak å dope med EPO.

Det er ikke sant at man ikke får stor effekt av EPO. På midten av 90-tallet hadde syklistene allerede dopet seg i 6 år med EPO. Bjarne Riis gikk på slutten av 90-tallet bare under kallenavnet mr 60% pga hematokriten. Hvis man ikke kan se for seg at norske utøvere dopa, så har man rimelig nasjonalistiske skylapper. Les dere opp på hva slags prestasjoner og tider det ble syklet på den gang man ikke kunne teste for epo vs etter Armstrong-æraen. Tror dere fortsatt det bare er SWIXen som forklarer norske prestasjoner?

Hvorfor bruke høydehus som et skalkeskjul når EPO likevel ikke kunne avsløres? Gir jo ikke mening det du skriver. Og hvorfor skal vi se på sykkeltider før og etter Armstrong når dette handler om langrenn? Hvilken relevans har tidene i sykkelsporten her? 

Anonymkode: 4091f...ec2

[9897676]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hvorfor bruke høydehus som et skalkeskjul når EPO likevel ikke kunne avsløres? Gir jo ikke mening det du skriver. Og hvorfor skal vi se på sykkeltider før og etter Armstrong når dette handler om langrenn? Hvilken relevans har tidene i sykkelsporten her? 

Anonymkode: 4091f...ec2

1. Hemoglobinverdiene. Man lot som om høydehusene fikk opp hemoglobinverdiene.

2. Går på effekten av EPO og høy dosering vs lavdosering. Til den brukeren som sa at EPO kun hadde minimal effekt.

[Hedersbrukeren]

14 timer siden, 9897676 skrev:

Høydehusene var nok en oppfinnelse for å dekke over EPO. EPO kunne ikke testes på den tida. Det var en liten gjeng og blant de som var faste på landslaget må det ha vært en smal sak å dope med EPO.

Det er ikke sant at man ikke får stor effekt av EPO. På midten av 90-tallet hadde syklistene allerede dopet seg i 6 år med EPO. Bjarne Riis gikk på slutten av 90-tallet bare under kallenavnet mr 60% pga hematokriten. Hvis man ikke kan se for seg at norske utøvere dopa, så har man rimelig nasjonalistiske skylapper. Les dere opp på hva slags prestasjoner og tider det ble syklet på den gang man ikke kunne teste for epo vs etter Armstrong-æraen. Tror dere fortsatt det bare er SWIXen som forklarer norske prestasjoner?

Det er nok enkelte norske «helter» som har dopet seg uten å bli tatt, men systematisk doping i det norske ski-miljøet er det ingenting som tyder på at det har vært, om vi ser bort fra en slags «dopingeffekt» av mye bedre ski, samt utnyttelse av regelverket mtp. astmamedisin