Å være alene om troen

[Anglofil]

I dag var det bursdagsselskap i familien, og det har blitt diskutert mye, også om religion, spesielt kristendommen.

Det året jeg skulle konfirmeres, bestemte jeg meg for at jeg skulle konfirmeres kristelig. Jeg fant ut at det var best fordi jeg var kristen, og fremdeles er det. Jeg er vokst opp med en mor som ikke er kristen og en far som er det, så valget var helt fritt. Jeg tror på Gud og Jesus, og man kan diskutere hvorvidt man velger å tro på det eller ikke, jeg aksepterer at folk ikke er kristne, eller har noen tro i det hele tatt. Men for meg har det faktisk vært vanskelig og jeg diskuterer svært sjelden religion eller min tro, med mindre den blir tatt. Av den grunn at det er følelsesladet og fordi jeg føler at svært mange setter seg i mot min tro. Og jeg synes det er flott folk står opp og er uenig med hva jeg tror på, siden det har man i den hele og fulle rett.

Problemet er at jeg føler svært liten forståelse for hva jeg tror på, om hvordan jeg tro og troen min i seg selv. I mange tilfeller føler jeg at det jeg ser på som "min tro", hva jeg legger i begrepet som kristen ikke er godt nok eller at det er feil. Jeg føler mange ganger at jeg detter mellom to stoler.

I min familie er det en del humanetikere, noen har konfirmert seg borgelig, og blir på en side kritisert fordi jeg ikke er kristen på den måten de ser hvordan det å være kristen skal være. Jeg tror bibelen er en rettsnor, ikke noe helt konkret, og jeg mener at Gud er åpen og tilgivende, ikke dømmende. Derfor er jeg helt for abort eller homofilt ekteskap/adopsjon og lignende. For meg er Krf's kristendom uriktig for meg, og mener den er fordømmende, men jeg kan forstå hvorfor de mener det. Og jeg blir kritisert, da av de samme humanetikere, for at jeg ikke lever min tro riktig, fordi jeg lever jo ikke etter en slik kristendom Krf gjør. For meg er tro en personlig ting, men jeg er kristen fordi jeg tror på Gud og Jesus. Men hvordan jeg velger å tro på dem på føler jeg er opp til meg. Men jeg møter stor motstand av både humanetikere i familien og hos andre kristne.

På den andre siden går de samme humanetikerne og kristiserer meg for å tro på en Gud som gjør så mye vondt, og alt det vonde kristendommen har ført med seg opp gjennom tidene.

Jeg forsvarer ikke korstogene eller misjonsarbeid, jeg mener at mennesket selv skal komme til den kristne tro fordi den velger det selv. Ikke bli dyttet på tro - som jeg er helt i mot.

Og ja, jeg tror på en Gud fordi jeg tror det er noe mer, en kraft som førte til the Big Bang, eller lignende. Men jeg tror også at mennenskene er utstyrt med fri vilje, og derfor skjer det mye fælt. Men jeg kan ikke forsvare alt det vonde mennesker gjør, da jeg f. eks ikke tror på krig.

Mange humanetikere, som muslimer, som kristne, som jøder, osv er gode og flotte mennesker som jeg respekterer fullt ut. Jeg sier helt klart at jeg er kristen, hvis folk spør, men jeg tør aldri ta opp temaet selv i min egen familie. Jeg skulle gjerne ønske at det var mer toleranse, men jeg skjønner også hvorfor mange er bitre og ønsker å finne noen å legge skylden på. Selv jeg har mine tvil, men å ha en tro er et håp for meg og for meg var noe å støtte seg til etter mange år med å ha bli mobbet. Noen kanskje sier det er feigt å flykte til en tro, men for meg har den også holdt meg oppe, og gjort meg til den relativt sterke personen jeg er i dag.

Jeg ønsker ikke å dømme noen i dette innlegget, jeg skriver hvordan jeg føler det er i min familie og med familiens venner på enkelte punkt, men sier ikke at alle er sånn.

Mvh Yvonne

[Furstina]

Även om jag är i det närmaste ateist (är nog det men har svårt att kalla mig det) tror jag att jag förstår dig.

Tyvärr är det många, både kristna, aktivt troende, muslimer, icke troende, ateister med flera som tror att DE har hittat lösningen och svaret på allt.

I sin egen övertygelse om att DE vet vad som är "rätt" att tro på och "rätt" att göra i enlighet med tron missar många (inte alla) att andra kan tro på annorlunda sätt. Att de hittat SIN tro eller att de fortfarande letar, tvekar, tvivlar eller faktiskt taget inte bryr sig.

För mig är respekten gentemot andras tro viktig. Otroligt viktig. Så viktig att jag inte vill gifta mig i kyrkan, döpa mina barn etc - eftersom jag faktiskt inte tror och respekterar de som gör det på olika sätt så pass att jag inte bara ska "ta en sed" för att den är vacker.

Vad kan jag säga till dig då?

Lycka till i din tro. Besvara dem med ett leende och svara att du har hittat din tro. och att den inte följer en färdig oppskrift.

[Anglofil]

Takk for svar og forståelse. Dette var ment som en luftig av mine tanker, fordi jeg mener at ingen vei er den absolutte, og jeg har en enorm respekt for deg som er ateist, som står for det. Ingen er like, og derfor tror jeg heller ingen tro er lik, men at ens tro kan ha likhetstrekk med en av de store religionene/trosretningene. Derfor kaller jeg meg kristen, det er ikke dermed sagt at min vei er svaret.

Mvh Yvonne

[ashera]

Fint innlegg! ofte er det slik at de som har tatt et standpunkt mot kristendommen, har gjort det på grunnlag av egne negative erfaringer eller et fiendebilde. De negative erfaringene skal man virkelig ta på alvor, mens de konstruerte fiendebildene har godt av å bli rystet litt. Det er slitsomt med folk som bygger sin identitet på avstandstagen til noe istedet fo å være konstruktive. Nå kan jo akkurat det siste gjelde kristne også, det er ikke det...

Uansett: Stå på! Du er en fin representant for den kristne troen.

[Gjest Anonymous]

I dag var det bursdagsselskap i familien, og det har blitt diskutert mye, også om religion, spesielt kristendommen.

Det året jeg skulle konfirmeres, bestemte jeg meg for at jeg skulle konfirmeres kristelig. Jeg fant ut at det var best fordi jeg var kristen, og fremdeles er det. Jeg er vokst opp med en mor som ikke er kristen og en far som er det, så valget var helt fritt. Jeg tror på Gud og Jesus, og man kan diskutere hvorvidt man velger å tro på det eller ikke, jeg aksepterer at folk ikke er kristne, eller har noen tro i det hele tatt. Men for meg har det faktisk vært vanskelig og jeg diskuterer svært sjelden religion eller min tro, med mindre den blir tatt. Av den grunn at det er følelsesladet og fordi jeg føler at svært mange setter seg i mot min tro. Og jeg synes det er flott folk står opp og er uenig med hva jeg tror på, siden det har man i den hele og fulle rett.

Problemet er at jeg føler svært liten forståelse for hva jeg tror på, om hvordan jeg tro og troen min i seg selv. I mange tilfeller føler jeg at det jeg ser på som "min tro", hva jeg legger i begrepet som kristen ikke er godt nok eller at det er feil. Jeg føler mange ganger at jeg detter mellom to stoler.

I min familie er det en del humanetikere, noen har konfirmert seg borgelig, og blir på en side kritisert fordi jeg ikke er kristen på den måten de ser hvordan det å være kristen skal være. Jeg tror bibelen er en rettsnor, ikke noe helt konkret, og jeg mener at Gud er åpen og tilgivende, ikke dømmende. Derfor er jeg helt for abort eller homofilt ekteskap/adopsjon og lignende. For meg er Krf's kristendom uriktig for meg, og mener den er fordømmende, men jeg kan forstå hvorfor de mener det. Og jeg blir kritisert, da av de samme humanetikere, for at jeg ikke lever min tro riktig, fordi jeg lever jo ikke etter en slik kristendom Krf gjør. For meg er tro en personlig ting, men jeg er kristen fordi jeg tror på Gud og Jesus. Men hvordan jeg velger å tro på dem på føler jeg er opp til meg. Men jeg møter stor motstand av både humanetikere i familien og hos andre kristne.

På den andre siden går de samme humanetikerne og kristiserer meg for å tro på en Gud som gjør så mye vondt, og alt det vonde kristendommen har ført med seg opp gjennom tidene.

Jeg forsvarer ikke korstogene eller misjonsarbeid, jeg mener at mennesket selv skal komme til den kristne tro fordi den velger det selv. Ikke bli dyttet på tro - som jeg er helt i mot.

Og ja, jeg tror på en Gud fordi jeg tror det er noe mer, en kraft som førte til the Big Bang, eller lignende. Men jeg tror også at mennenskene er utstyrt med fri vilje, og derfor skjer det mye fælt. Men jeg kan ikke forsvare alt det vonde mennesker gjør, da jeg f. eks ikke tror på krig.

Mange humanetikere, som muslimer, som kristne, som jøder, osv er gode og flotte mennesker som jeg respekterer fullt ut. Jeg sier helt klart at jeg er kristen, hvis folk spør, men jeg tør aldri ta opp temaet selv i min egen familie. Jeg skulle gjerne ønske at det var mer toleranse, men jeg skjønner også hvorfor mange er bitre og ønsker å finne noen å legge skylden på. Selv jeg har mine tvil, men å ha en tro er et håp for meg og for meg var noe å støtte seg til etter mange år med å ha bli mobbet. Noen kanskje sier det er feigt å flykte til en tro, men for meg har den også holdt meg oppe, og gjort meg til den relativt sterke personen jeg er i dag.

Jeg ønsker ikke å dømme noen i dette innlegget, jeg skriver hvordan jeg føler det er i min familie og med familiens venner på enkelte punkt, men sier ikke at alle er sånn.

Mvh Yvonne

Hvem er de som kan si at du ikke lever rett? Hva er det egentlig folk innbiller seg. At det kan bli vanskelig å ha noen å dele troen med er ikke rart når det er så mangen humanetikere i familien. Jeg syntes at du burde engasjere deg i menighet/ eller kirken vist det skulle være aktuelt. Også gjennom kristne arrangementer får man venner, noe som kanskje hadde vært godt i ditt tilfelle. Å ha kristen omkrets er en nødvendighet for å vokse som kristen på flere områder.

Og når man lurer på hvorfor Gud kan tillate så mye vondt? så er det fordi vi er skapt med fri vilje, og vi mennesker må ta konsekvensen av de valgene vi gjør. Verden er ikke slik Gud skapte den vist du skjønner hva jeg mener. Og Gud er ikke her for å skape fred, men sverd står det i bibelen. Og bibelen og "lover" som står der er der for at det skal bli lettere for oss mennesker å leve på denne jorden.

Jeg har gått med Gud i noen år, og angrer ikke en dag. Fordi jeg vet at Gud legge ALLTID til rette, samt at han fyller det hjertet mitt trenger.

Han er en personlig og god Gud. Om noen sier at det er feigt å flykte til tro, så vet de ikke hva de snakker om, men man kan ikke forvente noe annet heller siden de som sier det ikke er kristen selv, og har så absolutt ingen erfaringe med det å leve som kristen.

Jeg opplever i dag, at toleransen er høy for veldig mangen når det gjelder, egoisme, løgn, baktalelse, gruppesex, trekant osv. Men å tro på en god Gud, det tar mange som er ren trussel. De vet ikke hva de snakker om.

Å leve som en kristen blir feil å si, fordi man har ingen fasit svar på hvordan man MÅ leve. Det er veldig individuelt og jeg står for at folk må få leve slik man føler fred for, så får det bli opptil hver enkelt om HVORDAN man velger å leve.

Jeg er kristen men lever ikke helt etter bibelen. Fordi vi mennesker klarer umulig å leve fult ut etter bibelen. Vi er ikke perfekte noen av oss. Men det viktigste er at man respekterer hverandre for det vi velger å tro på.

[Anglofil]

Takk for svar begge to.

Det skal sies at jeg ikke tror at man blir mer kristen av å gå i en menighet eller i kirken, men går i kirka på julaften, fordi jeg synes det er koselig.

Men grunnen til at jeg ikke er medlem av noen menighet, er at jeg ikke har funnet noen som jeg føler mener det samme for meg eller respektere mine meninger. Husker jeg hadde en prest da jeg konfirmerte meg, som alle synes var kul, men f. eks homofile, det var galt det! Så da ble det til at jeg ikke gikk i denne kirken etter konfirmasjonen. Men også det at jeg rett og slett ikke har tid til å engasjere meg i en menighet, men jeg jobber svært ofte med kirkelige/tros-spørsmål, siden jeg er engasjert i et politisk ungdomsparti. Også her er det ikke så vanlig å være troende, men her er ihvertfall mitt trosgrunnlag blitt akseptert, og vi kan diskutere det i siviliserte former, fordi jeg får nådd fram med budskapet, og de respekterer det. Det er herlig, i forhold til enkelte familiemedlemmer. Og de samme snakker om toleranse og likeverd..

Mvh Yvonne

[Gjest Bellatrix]

hei yvonne. veldig bra det du skriver. kjenner meg mye igjen. som kristen må man ofte forklare og bevise, mens andre ting er helt ok. vi kristne skal ha respekt fir ikke-kristne, men de må også respektere oss.

i kristne miljøer føler jeg ofte at jeg er er sjusk som ikke går på nok bønnemøter eller at jeg er tidenes synder fordi jeg bodde med mannen min før vi gifta oss. i ikke-kristne miljøer føler jeg at jeg blir sett på som prektig og sær fordi jeg av og til går i kirka, har kristne venner og ikke drikker meg full. det er ikke alltid så lett å passe inn, men enhver må velge sin livsstil og være den de er.

[Anglofil]

Takk fighter!

Det er akkurat slik jeg føler det. Også føler jeg nesten en desperat trang til å prate med noen, men finner det ikke. Man søker forståelsen og får den ikke. Det er en slik utrolig vanskelig følelse. Ikke det at jeg må være lik alle andre, men det er en forståelse man søker. Man er ikke "nok" av noe. Man kan liksom ikke være midt i mellom.

Mvh Yvonne

[Gjest Bellatrix]

du skulle kommet opp hit og snakket med meg og et par venninner. godt å ha andre som deler samme mellom-to-stoler-følelsen.

[Anglofil]

Ja, sant det, har i grunn endelig funnet det nå, men ikke med mennesker som har samme følelsen som vi har.

Mvh Yvonne

[Gjest Bellatrix]

godt du har kg i hvert fall. vi er flere med de samme tankene.

[Anglofil]

Ja, her selvfølgelig Hvordan kunne jeg glemme det? Må gi deg en klem jeg og alle dere som kanskje skjønner eller prøver å skjønne. Blir bare så glad.

Mvh Yvonne

[flowerpower]

Skjønner på en måte hvordan du har det, jeg er buddhist mens ingen jeg kjenner er det De jeg kjenner er enten lunkne Statskirkemedlemmer eller nyfrelste i karismatisk menighet :o

Hadde jeg bodd i Oslo hadde jeg hatt et samfunn hvor jeg hadde funnet likesinnede,men her er det ingen.

[Gjest Lea]

For meg er tro noe som finnes inni mennesker. Hva andre synes og tror er ikke viktig.

Personlig er jeg "ikke-kristen" eller ateist eller noe sånt. Jeg kan ikke svare om noen spør meg hvilken "tro" jeg har. For jeg har rett og slett ingen og har heller aldri hatt noe behov for å finne ut av hva jeg tror på.

Om du (eller noen andre) er kristen eller muslim er likegyldig for meg. Det som kan gjøre det vanskelig er om noen prøver å prakke troen sin på meg. Det er først DA jeg får problemer med denne personen.

Du bestemmer selv hva du velger å tro på. Og jeg synes at du skal gi blaffen i hva andre sier eller gjør mht. DIN tro. Det er du som bestemmer hva som er riktig og galt når det gjelder dette.

Den dagen du føler at det er riktig å gå i kirken hver søndag, så gjør du det, men ikke fordi andre mener at det er riktig.

Selv om jeg er oppvokst i et "ikke-kristent" hjem, så fikk jeg gjennomgå da jeg ikke ville konfirmeres. Foreldrene mine lot meg bestemme selv, men både slekt og venner ga presset i alle retninger. Jeg tror at jeg var den eneste i mitt kull på skolen som ikke ble konfirmert. Et par stykker valgte borgelig konfirmasjon, men resten ble konfirmert i kirken. Noen konfirmerte seg fordi de var kristne, men de fleste gjorde det fordi familien presset dem eller pga gaver og fest.

Jeg mente allerede da at det var galt å presse noen eller å konfirmere seg pga gavene.

Men jeg skulle også gjerne hatt noen å prate med da jeg tok dette valget. Det var ingen som hadde 100% forståelse for valget jeg tok, utenom foreldrene mine kanskje? Men hvem vil vel ha slike samtaler med foreldrene sine i 15-årsalderen?

Jeg kom liksom utenfor over alt.

Jeg tror at man havner litt utenfor uansett hva man tror (eller ikke tror) på, hvis man ikke følger normene. Er man kristen, så er det liksom ting man bør gjøre for å vise at man er en god kristen. Det blir bare så feil synes jeg.

[Grooo]

i kristne miljøer føler jeg ofte at jeg er er sjusk som ikke går på nok bønnemøter eller at jeg er tidenes synder fordi jeg bodde med mannen min før vi gifta oss. i ikke-kristne miljøer føler jeg at jeg blir sett på som prektig og sær fordi jeg av og til går i kirka' date=' har kristne venner og ikke drikker meg full. det er ikke alltid så lett å passe inn, men enhver må velge sin livsstil og være den de er.[/quote']

Kunne vært jeg som skrev det der, kjenner meg veldig godt igjen i alt du sier! Til tider er det veldig vanskelig, men samtidig har jeg også endelig funnet skikkelig ut av ting for min egen del og føler at slik jeg lever, tenker og tror er slik jeg vil leve, tenke og tro. Så får de rundt meg mene hva de vil om meg, lett er det ikke, - men vi må leve med det.

[Anglofil]

Jeg blir veldig glad når jeg får høre at jeg ikke er den eneste. Jeg bryr meg ikke hva andre mener, jeg blir bare fryktelig lei av all denne intoleransen. Greit at mennesker har ulike meninger, men når disse ikke respekteres, da blir jeg rimelig oppgitt. Å kalle meg synder av kristne er like ille for meg som å bli kalt fanatist av humanetikere i familien, siden jeg mener at man blir stemplet uten å bli vudert. Jeg mener at jeg skal dømmes på grunnlag av den jeg er, ikke pga at jeg tror eller tror på en annen måte.

Mvh Yvonne

[Gjest Kari N]

Hm. Føler litt det samme som deg Yvonne jeg også.

Jeg drikker alkohol og er samboer og går sjelden i noens trossamfunn og er åpen for mye mytisk.

I kristne miljøer (les: de ulike menighetene/kirkesamfunnene) kan jeg føle meg som en ikke-kristen fordi jeg er går lite på møter, er samboer, drikker og har homofile venner. Om det faktisk er slik, så er det nok ikke menigheten for meg. Men av og til så kan man få følelsen at folk tenker slik selv om de egentlig ikke gjør det. Selv om de ikke drikker eller ikke har sex før ekteskapet eller ikke synes at det er greit med homofile prester, så betyr det ikke at de er dømmende. De velger å leve slik som de tolker kristendommen. Man må også respektere at folk lever som kristne på en annen måte enn seg selv. Det er veldig vanskelig å finne andre kristne som tolker kristendommen og vil leve som en kristen akkurat som meg selv. Derfor må jeg godta at andre ikke mener akkurat som meg. Hvis ikke er det veldig vanskelig å finne en menighet/kirke å kunne være i. Så lenge de har respekt for deg og din tro, så må det være fint selv om man ikke er enig. Det kan være veldig ensomt å være alene kristen. Fellesskap tror jeg er viktig for alle typer troende, samme hvilken religion.

Ikke-religiøse har jeg mer eller mindre gitt opp. Det er de som er aller mest dømmende. Før de vet hvem jeg er så er jeg prektig, dømmende og har lite nestekjærlighet. Eller så er jeg ikke kristen, fordi jeg ikke er kristen nok. En gang fikk jeg en øl i fjeset fordi jeg var frekk nok til å nyte en øl sammen med gode venner på en kaffebar (samtidig som jeg "er" kristen). Jeg har hørt at vi kristne (jomfruer ) stjeler de ikke-kristne mennene.

For min del så er mine beste venner søskenene mine og venner fra barndommen av. De kjenner meg og tar meg slik jeg er, og mange av dem har i tillegg samme problemstilling som meg. Nye venner jeg har, er som regel ikke kristne (men en god del religiøse). Felles for dem alle er at de respekterer andre med annet livssyn enn dem selv.

Uff, dette ble litt rotete.

Poenget mitt er:

Ikke ta deg nær av de som dømmer deg. Lev etter ditt eget hjerte og vær tro mot det.

Du finner venner etter hvert, både kristne, agnostikere, muslimer, buddister, hinduister som kan godta deg akkurat slik du er. Man må bare lete litt og vrake noen på veien.

[Anglofil]

Takk for svar.

Jeg har mine bestevenner og hun ene har vel det litt slikt som meg, men pga personlige problemer vil jeg ikke belaste henne med mine egne.

Det de fleste legger merker til er at jeg ikke drikker alkohol. Når jeg sier at jeg ikke liker det og ikke ser vitsen i å drikke noe jeg ikke liker, så ser de dumt på meg og sier "er du kristen?". Men det har absolutt ingenting med det å gjøre. Da sier jeg, "jeg liker det ikke". Da ser de gjerne dumt på meg. Slikt går jo ikke ann! Men jeg er ikke kristen nok, fordi jeg har sagt at jeg i fremtiden tar meg et glass vin i fremtiden når jeg blir eldre. Og jeg har foreldre som drikker, men som er måteholdne.

Grunnen til at det kanskje sårer meg, er ikke at de er uenig i utgangspunktet, men at nær familie og nære venner av familien ikke klarer å akseptere den jeg er. En spurte om jeg var lesbe, bare fordi jeg forsvarte homofiles rettigheter. Da jeg sa nei, spurte samme person; "sikker på det?". Jeg er så lei intoleransen! Huff, beklager denne klagingen, kanskje ikke det er så rart det blir kriger i verden, men for meg er dette svært viktig. Og det nytter ikke å ta opp problemet med dem heller, det er jo jeg som er problemet!

Mvh Yvonne

[Belle]

Jeg har alltid sett på meg selv som en kristen,jeg tror også Gud og Jesus.

Da jeg var yngre var jeg mye sammen med pinsevenner og andre kristne. Jeg gikk på bønnemøter,gudstjenester og var med på stevner.

jeg ble aldri frelst til mange av mine venners store fortvilelse.

Jeg kunne ikke kjenne på noen steder at vårherre hadde tatt "bol" i meg. Men jeg er kristen.

Det var til og med slik at jeg holdt på å gifte meg med en pinsevenn. jeg trodde jeg levde det gode livet. Med meg som kristen,kristne og ikke kristne venner. Jeg ble akseptert for min tro av mine ikke kristne samtidig som jeg ble høyt respektert av mine kristne venner.

Så kommer det.....Alt av planer for livet med mann,barn og leve i den kriste tro med dem ble ikke slik! ( Et perfekt liv mener/mente mange)

Jeg følte også at Gud var på min side..Føler ikke det lengre nå..

Fordi jeg brøt ut med kjæresten,pinsemenigheten,venner og min kjærestes familie..Jeg klarte ikke å leve lenger,leve slik som jeg kanskje ville eller andre ville. Jeg var/er lesbisk.

Alle fra menigheten skulle frelse meg fra syndene mine,frelse meg helt,drive ut det vonde i meg osv. Fikk høre av noen at satan styrte meg.

Dette klarte dem altså ikke.

Jeg opplevde å miste mange av mine venner i menigheten,de sa at jeg hadde blod på hendene det måtte vaskes bort før jeg kunne bli en av dem igjen .

Det var ikke akseptabelt at jeg hadde en annen legning,selv om jeg hadde/har min kristne tro!

I dag 6 år etter er jeg kanskje litt bitter.

Er det Gud som ville det slik at alle skulle vende meg ryggen eller er det mine såkalte venner som ville det? Jeg velger å tro det siste!

Så jeg kan av og til føle meg alene i troen, troen at man faktisk tro på gud og Jesus selv om man lever i en aldri så liten synd. Selvfølgelig mener ikke jeg at jeg gjør det ELLER når jeg tenker meg litt om så føler jeg det noen ganger!!

Dette var vel kanskje langt utenom det som ble diskutert her i dette emnet. Men jeg bare måtte. Har vell egentlig aldri snakket/skrevet så mye om dette her inne.

Klem fra meg..

[Anglofil]

Jeg må bare si at jeg synes du er modig. Fordi det beviser hvilken sterk person du faktisk er, som tør å stå fram på denne måten. Jeg må si at det er beundringsverdig.

Selv er jeg rystet over slike sekter, og i den forstand at de kan innprente slik i et menneske, og ikke tillate det til å gå utover dets normer eller bestemmelser. Jeg mener dette er galt, så derfor skal det sies jeg ikke er noen tilhenger av slike småsamfunn, hvor man setter en strek for hva som er normalt og ikke. Jeg mener at det faktisk en selv som skal bestemme dette, og hvis Gud faktisk er tolerant og forståelsesfull, så skal han også akseptere dette.

Fra meg, og håper at du hever deg over dette, fordi ingen mennesker skal bestemme hva Gud bestemmer, det må din egen samvittighet avgjøre.

Mvh Yvonne