Hjelp! Hvordan snu negative tanker?

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år med ett barn fra et tidligere ekteskap (50%). Trivdes som singel og med mye tid for meg selv (alltid hatt stort behov for dette) og så for meg framtiden med reising, nyte livet uten stress, ikke flere barn.

Så møtte jeg mannen i mitt liv, som er 12 år yngre enn meg. Pga det og andre faktorer tok det 2,5 år fra vi forelsket oss til vi faktisk ble et par. Jeg elsker han høyt og kan ikke tenke meg et liv uten han. Spørsmål om barn dukket selvfølgelig opp og etter noen runder med meg selv ville jeg få et barn med han. Lillegutt blir 1 år neste måned. Problemet er at jeg sliter med å håndtere at livet har blitt snudd opp ned så voldsomt. Ingen tid for meg selv, lite tid til å dyrke kjærligheten, A4-livet, forventninger fra alle kanter men mest meg selv. Jeg er ikke meg selv, er ofte ulykkelig selv om jeg er sammen med drømmenmannen osv. Trenger egentlig mye mer egentid men har konstant dårlig samvittighet overfor mannen min som da må gjøre enda mer og derfor biter jeg tenna sammen og står på. Men føler at jeg ikke får puste og mister meg selv, 

Jeg var klar over at alt forandres og vet at det var mitt valg, men likevel går dette utover livskvaliten min og forholdet. Det går i perioder men altfor ofte så er jeg langt nede og da sur og sint overfor de rundt meg. Ja, jeg angrer på en måte og tenker hele tiden på hvordan livet egentlig kunne vært. Og så føler jeg at jeg ikke har rett til å tenke sånn fordi jeg tross alt har bare meg selv å takke.

Spørsmålet er hvordan jeg kan snu dette?? Komme bort fra de negative tankene? Jeg er jo bevisst på det. I perioder klarer jeg å ta meg sammen men så "eksploderer" jeg og alt blir svart. Jeg elsker mannen min, jeg elsker barna mine, hvordan skal jeg klare å være fornøyd med det og akseptere at livet og framtiden nå blir annerledes enn tenkt? Ikke ser det som "dårligere" bare annerledes. 

Anonymkode: 67e1c...173

[AnonymBruker]

Uff, kjenner meg mye igjen.. 

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 36. Jeg ble diagnostisert med fødselsdepresjon. Jeg også føler ofte mye sinne, frustrasjon og fortvilelse over det nye livet mitt. Jeg føler jeg blir kvalt. Jeg er superintrovert, og det å alltid måtte være på, og aldri få være alene, er skikkelig dritt.

Jeg savner ikke reising, uteliv, shopping, eller noe sånt, det er ikke viktig for meg.

Men jeg føler jeg går helt i kjelleren av å aldri få fred og ro til å lese en bok, eller bare drikke en kopp med kaffe i stillhet.

Anonymkode: f7810...14c

[AnonymBruker]

Det er mulig å få både pose og sekk, men tror du må være åpen om det. God kommunikasjon til partner om at han må ha mer alenetid med barnet mens du reiser og finner på ting. Du kan vurdere Aupair, om økonomien tillater det. Da får du en del mer frihet til å være med deg selv.

Sett deg mål for hvordan du vil ha i hverdagen og jobb for å få det gjennom. De periodene dere skal være sammen bør da også bære mer preg av kvalitetstid.

Anonymkode: e22f7...ef5

[snoren]

Det høres ut som at du trenger en ferie! I og med at din mann er hele 12 år yngre enn deg har du sikkert litt yngre svigerforeldre som kan være sporty nok til å passe en uke. Reis til et vakkert sted i verden bare dere to og dyrk kjærligheten.