Føler meg mindre og mindre

[AnonymBruker]

Alle tidligere venner har jeg naturlig nok glidd fra siden de bor langt borte. Noen har jeg holdt kontakt med. Jeg er kvinne, og mine beste venner er menn. De har dame. Venninnene mine; ene har fått familie i hjembygda mi, og jeg mistrives sterkt der så vi ser ikke hverandre noe særlig og i tillegg har vi veldig forskjellige interesser. Hun liker fjelltur, jeg liker andre ting. Den andre venninna mi studerer i Bergen og har eget nettverk der hun er fra. Har ikke sett henne på 6 år. Bare kommuniserer på snap. 

Bestekompisen min er ferdig med utdannelse om 2 år og har dame som er ferdig om 1 år. De har planene klare. 

Jeg har ikke høyere utdannelse, har ingen interesse.  Jeg klaffer heller ikke med mennesker lett. Har Asperger. Trodde jeg kunne vokse av meg denne usynlige Usynlige veggen før, men det viser seg at det er en diagnose jeg er født med. 

Har aldri hatt kjæreste heller. 

Føler alle rundt meg har planer, og jeg står igjen og er på tenåringsnivå. Vet ikke hva jeg vil. Er så redd for å bli sånn enstøing. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke får kjemi med folk. I stedet er jeg anstrengt! Jeg føler meg mindre enn andre. Bestekompisen, som jeg er hos nå, har også en del kompiser og de er nettopp utdannet advokat eller startet firmaer. En siste har steinrike foreldre og han reiser bare rundt. 

Jeg kan liksom ikke hjem til familien heller, for de har en helt annen kultur enn hva jeg trives med. De bor alle ute i gokk, ingen by i nærheten og mange måter i gamle dager. De sitter i sin trygge verden, umoderne som bare det. Deres sladder handler om hva noen på bygda har gjort, hvem som giftet seg på den gården, og alt kjedelig bygdegreie. 

Anonymkode: e58da...c5d