Usunn familie og klassereisen deretter ..

[AnonymBruker]

NB! Dette er et litt lengre innlegg.

Hei! 

Jeg har vært vokst opp i en familie med store dysfunksjonelle symptomer. Oppveksten besto av mye konflikter og jeg ble ofte utpekt som det sorte får. Jeg tror dette kom av min empatiske og ærlige natur. Jeg var et sterkt barn, men likevel svært sårbar og et lett bytte å utnytte. Jeg vokste opp i en arbeiderklasse-familie,  hvor det generelt var mye bitterhet og generaliseringer mot den øvrige del av samfunnet, men også mot enkelte "stereotyper" Det var mye uvitenhet, klaging, slit og sysselsettingen som ble foretatt var forståelig nok belastende. Ingen i min familie har en høyere utdanning. Miljøet og omgivelsene rundt meg reflekterte dette. Det var en tung og fordervet energi. Jeg drømte meg ofte bort og kjente intuitivt at jeg ønsket et annet liv.

Opp gjennom oppveksten var jeg igjen en tiltrekning for mennesker med en predatorisk atferd. I søken etter tilhørighet fant jeg meg blant mennesker som ikke ønsket meg vel. Baksnakking, giftig kommunikasjon og ekskludering var normen. Både blant venner og familier. Jeg vokste videre opp og ble mer moden. Jeg innså at jeg hadde et valg og at jeg ikke lenger kunne begrense meg til et offer. Jeg kuttet ut kontakten med venner og står til den dag uten noe særlig nettverk på dette området. På grunn av min nåværende situasjon bor jeg med mor. Jeg er under utdanning og venter på å få gjort meg ferdig ut dette året. Mor sliter og jeg må daglig beskytte meg selv fra å ikke bli sugd inn i hennes klør av negativitet og giftighet. Dette gjør meg også nedstemt og jeg vet ikke hvordan jeg skal finne balansen av hygge og avstand. Dessuten har jeg bokstavelig talt ingen å omgåes med og dagene mine består i av å holde meg opptatt med noe form for arbeid, slik at ensomheten ikke tar over. Får likevel ofte en klump i halsen over at jeg ikke engang har en nær venninne, men jeg tror også at dette vil jevne seg ut igjen når jeg får kommet i gang med utdannelsen. Det vil skape flere muligheter håper jeg.

På grunn av å ha havnet i et dårlig miljø, depresjon og hva som føltes ut som en evig dans i sosialtjenesten og i det psykiske helsevesenet, har jeg likevel klare mål og drømmer om både utdannelse og livskvalitet. Det har virket fjernt for enkelte som har møtt meg når jeg har hatt det som verst. Opplevelsene i sosialtjenesten har også traumatisert meg. Noen ganger også gjort meg bitter. Jeg har opplevd å bli behandlet på en "belærende" og med en oven-ifra-ned-holdning eller blitt sykeliggjort. Enten fra ansatte, men også deltakere jeg har omgåes med i forbindelse på denne arenaen. Sistnevnte har jeg opplevd passiv-aggressiv tilnærming fra. Jeg mistenker ofte at det handler om en følt trussel. Dette minner meg om et historisk fenomen, hvor imperialistene førte en hersk-og-splitt-teknikk, eller hvor man skapte konflikter innad i gruppen, ved å henlede til mentalitet om konkurranse mellom individene. Ingen skulle skille seg ut, og den som gjorde det skulle sannelig bli satt på plass. I teorien om narsissisme er det noe som heter "flying monkeys". I frykt for å ikke avlede fra poenget mitt, så ser jeg hvert fall en tendens til å dra hverandre ned i slike type miljøer, og med god kombinasjon av janteloven som også virkelig utmerker seg med sine tendenser her til lands.

Jeg har opplevd en behandler som har prøvd å "gashlighte" meg i en konkret situasjon. Når jeg ser jeg tilbake mistenker jeg at det var hennes måte å fraskrive seg et ansvar hun ikke turte å konfrontere, men der og da forsto jeg ingenting og jeg følte at jeg virkelig måtte være forstyrret. Jeg har vært naiv og godtroende og det har jeg fått kjenne på. Sjokket rundt at en autoritær figur med tilegnet kunnskap om psykologi kunne utnytte informasjon mot meg på denne måten var krenkende. Til tider har  disse observasjonene nærmest ført meg til randen av galskap. Det mest frustrerende med dette var å ikke ha et språk for denne typen atferd jeg ble møtt med. Noe jeg har nå.

Vonde erfaringer og opplevelser har lært meg å søke kunnskap for å intellektualisere og finne noe form for aksept.  Å se hvor slemme og ekle mennesker kan være og handle gjør meg ofte både kvalm og deprimerende. På det verste suicidal. Verden kan være så dyster og kald. Jeg er redd for å ende opp kynisk og kald som eneste strategi for å "overleve". Jeg har blitt så var på mennesker. Jeg ser hvor vanlig det har blitt å misbruke hverandre psykisk. Enten gjennom en giftig atferd eller gjennom skjulte hersketeknikker. Jeg prøver å lære meg å være mer robust i møte med dette, men det krever virkelig styrke. Jeg er i utgangspunktet en oppegående og glad person og jeg vil virkelig komme meg bort fra disse menneskene og dette miljøet. Jeg tar meg selv i å ha en forakt for uvitenhet og i verst tilfelle arbeiderklassen, men jeg klarer å rasjonalisere at atferden jeg beskriver også finnes i andre samfunnsklasser. Det er bare det at den er så mer synlig for meg med denne gruppen mennesker. De og det reflekterer ikke hvem jeg er eller ønsker å være, men det gjør meg også usikker og ensom når dette er "standaren" jeg befinner meg i.

Jeg ønsker å kutte kontakt med familien. Befinner meg ofte langt nede og deprimert av deres sårende handlinger og ord. Det er mye sjalusi og usikkerhet. Jeg går ofte på tå rundt dem. Oppfatter en opplevelse om at jeg "ikke må tro jeg er noe" når jeg belyser eller tar opp informasjon jeg vil dele. Informasjon som kan inspirere, men jeg blir møtt med apatiske og dømmende blikk. Dette orker jeg rett og slett ikke lenger. Livet er for kort og jeg vil leve, ta mine sjanser og se hvilken muligheter denne verden kan gi meg, men jeg er redd for å ikke finne tilhørighet. For at ensomheten skal rive meg i stykker. For at jeg ikke kan finne et annet genuint menneske. 

Hvordan kutter du helt ut kontakt med venner og familie - spesielt når du risikerer å stå helt alene? Hvordan lar du være å knekke sammen av tanken på å føle deg så alene og ensom og hvordan kan du skape og reinvestere en "ny deg" ?

 

Setter pris på genuine og seriøse svar. Dette er ikke alltid lett å sette ord på eller dele ..

Anonymkode: 51332...bd9

[AnonymBruker]

Selv om jeg ikke deler din opplevelse konkret, så har jeg en mor som vokste opp i et arbeiderklassehjem med flere utfordringer enn meg. Det at jeg ikke deler denne opplevelsen er sådan et bevis på at det går an å velge et annet liv - jeg har fått en ressurssterk oppvekst, selv om hun ikke hadde det.

Hun var den eneste av sine fem søsken som tok høyere utdannelse. Begge hennes foreldre døde relativt tidlig (av sykdommer som var typisk for både deres generasjon og miljø), så hun hadde ikke særlig til støttesystem. Hun tok høyere utdannelse, sparte penger til første bolig, fant en god og oppegående mann som ble vår far.  Som dessverre også døde tidlig. Livet kan være brutalt utrettferdig selv om du gjør alt "riktig", det er bare å innfinne seg med.

Min mor snakker sjelden negativt om sine foreldre eller familie, eller miljøet rundt henne. Hun har selvsagt vonde historier om hennes bestevenninne som hadde en far som var alkoholiker og hvordan det var å leve med, men utover det er hun ganske nøktern. Det at tiden har gått gjør at man gjerne kan se på det med andre øyne. Hun tenker heller at hennes foreldre - lik alle andre - var et produkt av sine omstendigheter. Deres foreldre igjen, og oppvekst, har jo formet dem, og de har også opplevd ting de ikke kan noe for, på lik linje med alle andre.

Det var litt drittslenging fra søsken da hun tok utdannelse, fant en mann og flyttet til "feil side av byen". Det klarte hun greit å leve med - hun så gjennom fingrene på slikt. Samtidig er hun en veldig veljustert person, som er flink til å tilpasse seg sosialt. Kanskje er det hennes bakgrunn som har gjort henne slik. Hun er veldig bevisst hvordan hun ordlegger seg for å ikke å fremstå bedrevitende eller overlegen, og hun holder igjen når hun snakker med noen som er dårligere stilt enn henne selv. Hun lytter mer enn hun prater, har mye empati, og kan relatere seg til andres situasjoner lett. Så kan man mase om janteloven, men realiteten er at dette er gode egenskaper, og de som har dem, klarer seg bra, og har det bra. 

Moren min er nå 60 og har nærere vennskap til sine søsken enn tidligere. De trengte alle bare å bli ordentlig voksne. Så har de barn og barnebarn og klarer etterhvert å finne fellesnevnere likevel, for noen menneskelige opplevelser går på tvers av sosiokulturell bakgrunn.

Ut ifra ditt innlegg er mitt første inntrykk at du trenger noe tid, og kanskje akseptere at det tar tiden det tar. I tillegg trenger du mer sosial stimulans, fra helt nye mennesker. Hvis du føler at sinnet består har du kanskje også godt av å prate med noen om det.

Anonymkode: 4d602...6c5

[AnonymBruker]

Det høres ut som du vil passe godt inn i høyere utdanning, refleksjonsevnen din er god. Kjenner meg igjen i det du skriver om skuffelsen over å måtte omgås og hanskes med vanskelige personer, jeg får ofte total oppheng i det og det definerer hverdagen min, noe det har gjort siden sen barndom  da jeg oppdaget at ikke alle var snille og harmoniske mennesker. 

Å studere er en god måte å kunne flytte fra familien på, og i tillegg får du et nytt miljø og møter andre folk med samme interesser og tanker som deg. 

Anonymkode: d6ad1...c5b

[Gjest Lama_Drama]

Jeg savner litt refleksjoner rundt din egen rolle. Du tolker ofte andres adferd i verste mening, men stempler deg seg som naiv og for snill uten nærmere refleksjon. Kan din tolking være noe ensidig? Det er svært sjeldent et menneske kun møter mennesker som vil en vondt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Lama_Drama skrev:

Jeg savner litt refleksjoner rundt din egen rolle. Du tolker ofte andres adferd i verste mening, men stempler deg seg som naiv og for snill uten nærmere refleksjon. Kan din tolking være noe ensidig? Det er svært sjeldent et menneske kun møter mennesker som vil en vondt. 

Joda. De fleste mennesker vil trykke andre ned, for å ha det lettere selv. Har eksempler på det fra venninner som er sett på som bare gode, omsorgsfulle og snille, men som mer enn gjerne bruker hersketeknikk for å få en lettere hverdag.

Egoistiske mennesker rundt oss, overalt.

Anonymkode: f155c...138

[AnonymBruker]

1 time siden, Lama_Drama skrev:

Jeg savner litt refleksjoner rundt din egen rolle. Du tolker ofte andres adferd i verste mening, men stempler deg seg som naiv og for snill uten nærmere refleksjon. Kan din tolking være noe ensidig? Det er svært sjeldent et menneske kun møter mennesker som vil en vondt. 

Jeg kan godt reflektere over min egen rolle og hvor jeg kjenner at jeg kommer kort til, men det var ikke dette vinklingen handlet om. Kan godt forstå at du tolker det dit hen at jeg setter meg i en posisjon hvor "fordelene" av denne historien faller meg, men så må det også nevnes at dette er min historie og mine personlige opplevelser og følelser.

Derfor kan det virke subjektivt, noe som er nødvendig for å fortelle denne delen av historien. Du skriver at jeg tolker andres atferd i verste mening. Det er ikke sant. Jeg nevner konkrete situasjoner og opplevelser jeg har hatt og jeg skriver hvorfor jeg opplevde meg selv som naiv og godtroende. Det er uheldig at du har oppfattet det slik, som i at jeg KUN møter mennesker som ikke vil meg godt, når jeg skriver en tekst som kan virke komprimert fordi den er basert på kontekst og sammenheng rundt flere ting. 

Anonymkode: 51332...bd9

[AnonymBruker]

Jeg tror du er HELT på bærtur når det gjelder hvordan andre mennesker ser deg og jeg tror du er like på bærtur når det gjelder å tolke mennesker. 

Det er ikke lenge siden det var FÅ som hadde høyere utdannelse. I dag er det helt vanlig at folk har minst en master-grad. Å gå rundt å tro at familien din er misunnelig på deg på deg for det, og drive å se ned på dem fordi de er "arbeider-klasse"?? Jorden kaller..

Tror du hadde godt av en gårdferie i sommer.

Anonymkode: e16fc...17a

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror du er HELT på bærtur når det gjelder hvordan andre mennesker ser deg og jeg tror du er like på bærtur når det gjelder å tolke mennesker. 

Det er ikke lenge siden det var FÅ som hadde høyere utdannelse. I dag er det helt vanlig at folk har minst en master-grad. Å gå rundt å tro at familien din er misunnelig på deg på deg for det, og drive å se ned på dem fordi de er "arbeider-klasse"?? Jorden kaller..

Tror du hadde godt av en gårdferie i sommer.

Anonymkode: e16fc...17a

Hvorfor hadde hun hatt godt av gårdsferie? 

Hele jævla familien min er arbeiderklasse. Jeg liker meg i byen. Familien min er skikkelig arbeiderklasse på bygda. Kaller folk fra Bærum «sånne Bærums løyser» og jeg blir så jævla flau!! De ser ikke på seg selv som fattig og mener de lever greit. Det er bra de trives, men de vet da faen ikke hva økonomisk investering er og virker som generasjonen før meg trodde vi skulle ta en kort utdannelse og flytte tilbake og skaffe familie i nabolaget slik resten av slekta mi har gjort. Mamma har liksom aldri råd til å reise til utlandet eller tilbringe helger i Oslo. Bor så langt unna at det koster å bare reise fra barndomshjemmet mitt. Synes det er passe stusselig å la barna sine vokse opp på slike steder, men den gode trygge bygda er for uimotståelig for de som var barn der selv. Lei av at «holdt på å kjøre på en elg» er eneste faren..

Anonymkode: c4996...c6e

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor hadde hun hatt godt av gårdsferie? 

Hele jævla familien min er arbeiderklasse. Jeg liker meg i byen. Familien min er skikkelig arbeiderklasse på bygda. Kaller folk fra Bærum «sånne Bærums løyser» og jeg blir så jævla flau!! De ser ikke på seg selv som fattig og mener de lever greit. Det er bra de trives, men de vet da faen ikke hva økonomisk investering er og virker som generasjonen før meg trodde vi skulle ta en kort utdannelse og flytte tilbake og skaffe familie i nabolaget slik resten av slekta mi har gjort. Mamma har liksom aldri råd til å reise til utlandet eller tilbringe helger i Oslo. Bor så langt unna at det koster å bare reise fra barndomshjemmet mitt. Synes det er passe stusselig å la barna sine vokse opp på slike steder, men den gode trygge bygda er for uimotståelig for de som var barn der selv. Lei av at «holdt på å kjøre på en elg» er eneste faren..

Anonymkode: c4996...c6e

«Bærums klyser»*

Anonymkode: c4996...c6e

[AnonymBruker]

Og nå leste jeg hele innlegget ditt. Jeg er enig i det meste og deler mye av dine erfaringer. Men jeg skjønte ikke helt delen der du mener du bare tiltrekker deg folk som ikke vil deg vel? Det er umulig å bare tiltrekke seg folk som ikke vil deg vel. Det er ikke så svart-hvitt. 

Nå har ikke jeg en sjalu familie, men en familie som er alt for forskjellig. Jeg er den eneste som bosatt meg i Oslo. Ingen i familien min har nettverk eller noen ting der. Hater at mamma valgte den jævla bygda si. 

Anonymkode: c4996...c6e

[AnonymBruker]

Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Slutt å være offer. Kutt ned på lesingen av hobbypsykologi og lev mer. Slutt å kutte ut mennesker. Du blir ensom. Slutt å overanalysere alt og bli mer realistisk og praktisk og pragmatisk. Det kalles å bli voksen og du vil få mer ro i sjelen. Dette var bare noen råd. Ting er ofte ikke så kompliserte som det hjernekrymperne skal ha det til. Skaff deg et par venninner og hold på familien din. Livet vil lære deg at blod er tykkere enn vann. Det blir for tungt å stå helt alene. 

Anonymkode: 6962d...4ed

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Slutt å være offer. Kutt ned på lesingen av hobbypsykologi og lev mer. Slutt å kutte ut mennesker. Du blir ensom. Slutt å overanalysere alt og bli mer realistisk og praktisk og pragmatisk. Det kalles å bli voksen og du vil få mer ro i sjelen. Dette var bare noen råd. Ting er ofte ikke så kompliserte som det hjernekrymperne skal ha det til. Skaff deg et par venninner og hold på familien din. Livet vil lære deg at blod er tykkere enn vann. Det blir for tungt å stå helt alene. 

Anonymkode: 6962d...4ed

Ja det er AALTTID det kjedelige som stemmer. Og jeg heller trives ikke med familien. Ikke fordi de oppfører seg feil, jeg bare klaffer ikke ned deres levemåte. Vil ikke ha familie fra området mitt  

Anonymkode: c4996...c6e

[AnonymBruker]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Det er ikke mer synd på deg enn på andre. Slutt å være offer. Kutt ned på lesingen av hobbypsykologi og lev mer. Slutt å kutte ut mennesker. Du blir ensom. Slutt å overanalysere alt og bli mer realistisk og praktisk og pragmatisk. Det kalles å bli voksen og du vil få mer ro i sjelen. Dette var bare noen råd. Ting er ofte ikke så kompliserte som det hjernekrymperne skal ha det til. Skaff deg et par venninner og hold på familien din. Livet vil lære deg at blod er tykkere enn vann. Det blir for tungt å stå helt alene. 

Anonymkode: 6962d...4ed

Slutt å late som svårigheter er likt fordelt blant alle mennesker. Selvfølgelig kan ts komme med et hjertesukk om noe som hun syns er vanskelig i livet. Veien til å bli voksen er bl.a. ved å gjøre opp status over fortid, fremtid, familiedynamikk-og historie og å "finne seg selv". Det betyr ikke at man gjør seg selv til offer.

Anonymkode: e2323...3ed