Gjør alt alene:(

[AnonymBruker]

Jeg gjør alt alene. Kafé, reise....gå turer. 

Synes det er så flaut. Men ingen har noen gang tid til meg. Alle «nye» prioriterer familien sin, gamle vennene sine. Jeg ble mobbet så jeg har ingen «gamle» å gå tilbake til. Jeg liker heller ikke driftsstedet jeg er fra. Er fra Gudbrandsadal:( 

jeg blir diagnostisert for Asperger. Og jeg føler meg dømt til denne mentale isolasjonen! Jeg vil ha venner og etter hvert stifte familie, men jeg finner ingen mening i å bruke tid med masse random mennesker og jeg vet ikke hvem jeg skal stifte noen fam med da jeg ikke finner noen mann jeg liker

Anonymkode: d67a4...54d

[Sunstone]

Kan du flytte da? Kanskje det gjør det lettere og skape et nytt liv. 

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Sunstone skrev:

Kan du flytte da? Kanskje det gjør det lettere og skape et nytt liv. 

Flytte hvor, fra hvor? 

Anonymkode: d67a4...54d

[smalls]

Men er det ikke en slags asperger forening eller noe sånt der du er fra? At du kan møte folk i samme situasjon som deg og som har aspergers? At dere kan finne på ting sammen. At det blir satt opp aktiviteter. Eller noe frivillig arbeid?

Det er vanskelig å få seg venner, men man må gjøre en innsats selv 

[AnonymBruker]

Jeg er mye i samme situasjon. Og har levd med det så lenge, at jeg bryr meg nesten ikke.

Jeg ble også diagnostisert som shizoid i tillegg til Asperger. Lever helst i min egen fantasiverden.
(er en han jeg da )

For meg er det ikke et problem å være på egenhånd, men problemet er også for meg at blir flau av å vise det.
Var det ikke for det, ville jeg trivs godt nok.
Vegrer meg som regel til å reise eller gå noe sted der er andre. Hvis jeg  går på kafeer eller kino, blir det så langt borte at jeg er rimelig sikker at ingen kjenner meg.
Vondt å være nervøs på reiser for at kjente ser meg. Om noen i familie eller veldig kjente oppdaget meg på reiser, ville jeg omtrent ramlet sammen. Ville opplevd det som et alvorlig teppefall, at jeg ble avslørt. Sier jo aldri til dem at jeg reiser. Sier at jeg ikke gjør det.
Vegrer meg for å oppsøke foreninger og sånt også, hvertfall nærme. Registrerte meg på siden Wrong planet, men har ikke vært særlig aktiv enda.
Største problemet syns jeg e r jul, for da oppleves press til å være sammen med andre deler av famile, som jeg ikke er komfertabel sammen med. Samme med komfirmasjoner, bryllyper og sånt. Huff.

Anonymkode: d5ec0...93d

[AnonymBruker]

34 minutter siden, smalls skrev:

Men er det ikke en slags asperger forening eller noe sånt der du er fra? At du kan møte folk i samme situasjon som deg og som har aspergers? At dere kan finne på ting sammen. At det blir satt opp aktiviteter. Eller noe frivillig arbeid?

Det er vanskelig å få seg venner, men man må gjøre en innsats selv 

Nei! Og satt opp aktiviteter ha  vi klarer jo ikke finne på noe selv så vi må ha hjelp med å treffe andre og hjelp til å finne på ting. Møkkahjerne.

Anonymkode: d67a4...54d

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er mye i samme situasjon. Og har levd med det så lenge, at jeg bryr meg nesten ikke.

Jeg ble også diagnostisert som shizoid i tillegg til Asperger. Lever helst i min egen fantasiverden.
(er en han jeg da )

For meg er det ikke et problem å være på egenhånd, men problemet er også for meg at blir flau av å vise det.
Var det ikke for det, ville jeg trivs godt nok.
Vegrer meg som regel til å reise eller gå noe sted der er andre. Hvis jeg  går på kafeer eller kino, blir det så langt borte at jeg er rimelig sikker at ingen kjenner meg.
Vondt å være nervøs på reiser for at kjente ser meg. Om noen i familie eller veldig kjente oppdaget meg på reiser, ville jeg omtrent ramlet sammen. Ville opplevd det som et alvorlig teppefall, at jeg ble avslørt. Sier jo aldri til dem at jeg reiser. Sier at jeg ikke gjør det.
Vegrer meg for å oppsøke foreninger og sånt også, hvertfall nærme. Registrerte meg på siden Wrong planet, men har ikke vært særlig aktiv enda.
Største problemet syns jeg e r jul, for da oppleves press til å være sammen med andre deler av famile, som jeg ikke er komfertabel sammen med. Samme med komfirmasjoner, bryllyper og sånt. Huff.

Anonymkode: d5ec0...93d

Det er jo deprimerende at vi er så kjedelige. Og hvorfor går du i egen verden? Har du utdannelse? Vedder på at du har en «vanlig jobb» eller går på nav. Ikke frekt ment, men vi klarer då lite. Vet jo ikke med deg. Men det er så kævla irritetende, at den helvetes Asperger må stå i veien for mye.

Anonymkode: d67a4...54d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er jo deprimerende at vi er så kjedelige. Og hvorfor går du i egen verden? Har du utdannelse? Vedder på at du har en «vanlig jobb» eller går på nav. Ikke frekt ment, men vi klarer då lite. Vet jo ikke med deg. Men det er så kævla irritetende, at den helvetes Asperger må stå i veien for mye.

Anonymkode: d67a4...54d

Jeg tror det heller er din egen innstilling som er i veien for deg, enn det at du har Aspergers.

Nå har du startet en haug med tråder om dette, og det er bare syt og klag og at den "jævla aspergersen" liksom skal ha skylda for alt.

Du er faktisk et menneske bak autismediagnosen også, og du må forstå at du hverken kan skylde på diagnosen for alt, eller bare lene deg på den som unnskyldning for alt.

Du virker som du ser deg veldig blind på diagnosen, "alt" er diagnosen for deg, og jeg tror du kunne hatt godt av å prøve å glemme den litt, og ikke henge alt på den.

Bli kjent med deg selv som menneske, uavhengig av om dine personlighetsstrekk og utfordringer er typisk autisme, trekkene har du jo uansett, samme hva de kommer av.

Anonymkode: 20fc4...0d5

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tror det heller er din egen innstilling som er i veien for deg, enn det at du har Aspergers.

Nå har du startet en haug med tråder om dette, og det er bare syt og klag og at den "jævla aspergersen" liksom skal ha skylda for alt.

Du er faktisk et menneske bak autismediagnosen også, og du må forstå at du hverken kan skylde på diagnosen for alt, eller bare lene deg på den som unnskyldning for alt.

Du virker som du ser deg veldig blind på diagnosen, "alt" er diagnosen for deg, og jeg tror du kunne hatt godt av å prøve å glemme den litt, og ikke henge alt på den.

Bli kjent med deg selv som menneske, uavhengig av om dine personlighetsstrekk og utfordringer er typisk autisme, trekkene har du jo uansett, samme hva de kommer av.

Anonymkode: 20fc4...0d5

Det stemmer at det er mennesker bak denne jævla diagnosen,

noen bryr seg ikke om denne jævla diagnosen, lever livet lykkelig «alene»/som en raring. Du vet, den særingen i klassen / på jobb som ikke får til det sosiale, men er lykkelig med sitt.

Problemet er de / oss, som ønsker å få til det sosiale, men ikke får det til - og vi merker så utrolig godt selv at vi ikke får det til. Vi merker at vi faller ut av det sosiale samspillet så til de grader, og vi skammer oss over det.

Anonymkode: 438a4...7ce

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo deprimerende at vi er så kjedelige. Og hvorfor går du i egen verden? Har du utdannelse? Vedder på at du har en «vanlig jobb» eller går på nav. Ikke frekt ment, men vi klarer då lite. Vet jo ikke med deg. Men det er så kævla irritetende, at den helvetes Asperger må stå i veien for mye.

Er uføretrygdet pga dette primært for flere år siden. Arbeidslivet for meg var som h****, det ødela omtrent livet for meg, siden jeg fungrte så dårlig sosialt. Hver eneste dag var en prøvelse å komme gjennom, samme hvor jeg jobbet. 

 

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og hvorfor går du i egen verden?

Det er ikke uvanlig for personer med schizoid pf. De har ofte et rikt indre liv som meg, det er det som holder meg oppe.

Anonymkode: d5ec0...93d

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Problemet er de / oss, som ønsker å få til det sosiale, men ikke får det til - og vi merker så utrolig godt selv at vi ikke får det til. Vi merker at vi faller ut av det sosiale samspillet så til de grader, og vi skammer oss over det.

Vel, fra en med Aspergers som (tilsynelatende) "får det til", så er ikke det så mye bedre.

Hvis man ser på det som en slags progresjon, at dere som står fast på punktet hvor dere ikke får det til det sosiale, ikke har kommet dit hvor dere oppdager ulempene som kommer senere på veien, når man "får det til".

Jeg ble ikke diagnostisert før jeg var godt voksen, og hadde en trøblete tid som barn og ungdom med mange ubehagelige sosiale episoder, og enda flere episoder som kanskje ikke var direkte ubehagelige, men bare merkelige og rare, ikke helt smidig, og jeg merket jo selvfølgelig dette godt selv.

Dette kjente jeg veldig på, jeg merket jo at dette ikke var noe ålreit, og jeg brukte masse, masse, energi på å studere andre mennesker, jeg var veldig motivert til å skille meg mindre ut og å bli så flink som mulig til å snakke med og være sammen med andre mennesker uten at de skulle legge merke til at det ikke falt naturlig for meg, og jeg ville selvfølgelig prøve å unngå at situasjoner ble rare og ubehagelige.

Jeg studerte kroppspråk, talemåter, tonefall, ansiktsuttrykk, hva av dette som skulle komme i hvilken rekkefølge og når man skulle kombinere et visst tonefall i talen med et visst ansiktsuttrykk, og så videre.

Jeg studerte skikker, normer, kultur, sosiale regler og har alltid vært interessert i å lære meg mest mulig av dette sånn at jeg har mest mulig informasjon tilgjengelig å bruke når jeg skal finne ut hvordan jeg skal forholde meg til og oppføre meg i en gitt situasjon.

Jeg øvde meg når jeg var alene. Masse. Jeg gjør det ennå. Øver meg på ting jeg skal si, prøver å forutse hva som kan bli snakket om og planlegger og øver meg på responser slik at jeg på en måte har en plan, og kan ta frem noe jeg har tenkt på og øvd meg på å si, om det dukker opp i samtalen.

Jeg har plukket fra hverandre de fleste sosiale situasjoner og analysert de, helt ned på detaljnivå.

Jeg kunne for eksempel skrevet en lang avhandling om sosiale spilleregler i kassen og kassekøen på matbutikken, en forholdsvis enkel interaksjon som de fleste gjør veldig ofte og ikke tenker over, men som faktisk egentlig er en enormt kompleks sosial interaksjon.

Alt fra når man skal begynne å legge varene på båndet, hvor nærme man skal legge de i forhold til varene til personen foran deg, hvis det ER en person foran deg, og om det er kø bak deg, eller ingen bak deg, og hvor man skal feste blikket når den foran skal deg skal betale (hint: man skal se i en annen retning når de skal taste koden sin)

Så skal man være oppmerksom på når personen i kassen begynner med dine varer, for da ser de ofte opp og sier "hei", og da skal man se på de tilbake, ha et hyggelig ansiktsuttrykk, kanskje smile litt, og si "hei" tilbake.

Så er det spørsmål om pose (ja), kvittering (nei), og pakking, osv. osv, men jeg tror dere skjønner greia nå, jeg skal ikke utbrodere det videre.....

Poenget mitt er at dette gjør de fleste uten å ofre det en tanke, og de får det til riktig helt av seg selv.

For at jeg skal få det til riktig så må jeg hele tiden ha alle disse reglene i bakhodet, være forberedt på at det kan oppstå avvik, hvilke avvik som har størst sannsynlighet for å oppstå, og ha en viss plan for hvordan jeg skal forholde meg til de om de dukker opp, kanskje en annen kunde prøver å småprate i køen eller noe, da er det greit å være forberedt på det og ha noen standardsvar klare slik at jeg er forberedt.

Nå er jo akkurat kassekøen i matbutikken en interaksjon som veldig ofte foregår helt likt hver gang og dermed ikke byr på de største utfordringene nå lenger, men selv om jeg har gjort dette i over 20 år og til en viss grad kan gjøre det på autopilot nå så kan jeg allikevel ikke slappe av, for plutselig skjer det noe som ikke var forventet, og da sliter jeg, hvis jeg må improvisere og ta stilling til en situasjon jeg ikke var forberedt på.

Nå er jo akkurat kassa i matbutikken et forholdsvis enkelt eksempel, men den samme "metoden" gjelder jo for mer innviklede sosiale interaksjoner, det gjelder å lære seg så mange av reglene som mulig, skaffe seg mest mulig informasjon, øve seg, øve seg, øve seg, og da kan man tilsynelatende få det til, i den grad at man klarer å spille skuespillet så godt at ingen legger merke til at det ikke er naturlig for deg.

MEN, det koster jo naturligvis noe enormt med energi!

På utsiden ser det normalt ut og ingen legger merke til noe, men alt det tankearbeidet som foregår på innsiden og alle reglene og alt mulig man hele tiden må være aktivt bevisst og huske på og tenke på og vurdere gjør at vi blir tomme for energi mye, mye fortere enn nevrotypikere.

Dagsform og andre ting har også enormt mye å si for hvor lenge, og hvor godt, vi klarer dette skuespillet.

Så det at man har lært seg å spille skuespill, og kanskje også blitt veldig, veldig flink til det, betyr ikke at det er noe lettere å være sosial, og paradokset er at det ofte er vi som er "flinkest" som blir fortest utbrent!

Nå var ikke hensikten min å lage noen konkurranse om hvem som liksom har det verst, av de som får det til, og de som ikke får det til, men å belyse det at begge deler har både sine fordeler og ulemper, og at på baksiden av masken sliter vi alle med de samme grunnleggende utfordringene.

På en måte så skulle jeg noen ganger ønske at jeg var litt mindre flink og at det var litt tydeligere at jeg slet, så hadde jeg kanskje blitt oppdaget og fått hjelp tidligere, på den annen side så er det jo nyttig å kunne fake normale sosiale interaksjoner i kortere perioder for å unngå de største ubehagelighetene i hverdagen.

Det at jeg må bruke minst dobbelt så lang tid hjemme i fred for meg selv og lade opp etterpå er det det koster meg, og at jeg må være bevisst eget energinivå og dagsform hele tiden og sette grenser for meg selv og hva jeg kan gjøre, hvor lenge og når.

En av de tingene jeg har mått innse at ikke funker for meg er å ha ordentlige vennskap og en sosial krets, alt dette har falt fra for mange år siden, rett og slett fordi det er for slitsomt og krever for mye. Jeg jobber også (foreløpig), så den energien jeg har hatt har jeg passet på å prioritere til å fungere i jobb, og da har det ikke vært noe til overs til noe annet. Det har ikke alltid vært nok til å fungere i jobb heller, men det er en annen sak...

Jeg kan føle meg superensom og selvfølgelig ønske at jeg hadde venner og et sosialt liv, men det krever jo at man har noe å gi tilbake i vennskapet også, og jeg har så ustabil og uforutsigbar energi at det kan jeg ikke alltid.

Vennskap og venner er jo ikke som en slags gjenstand man har på en hylle, som man kan plukke opp eller sette fra seg etter eget forgodtbefinnende, hadde det bare vært slik så hadde det kanskje funket, he he...

Så jeg har funnet ut at det enkleste og minst stressende er å lære seg å være fornøyd i eget selskap, kose seg med interesser og hobbyer, leve litt i sin egen verden og være fornøyd med det.

Det funker sånn ok for meg nå, i hvert fall

Anonymkode: 20fc4...0d5

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel, fra en med Aspergers som (tilsynelatende) "får det til", så er ikke det så mye bedre.

Hvis man ser på det som en slags progresjon, at dere som står fast på punktet hvor dere ikke får det til det sosiale, ikke har kommet dit hvor dere oppdager ulempene som kommer senere på veien, når man "får det til".

Jeg ble ikke diagnostisert før jeg var godt voksen, og hadde en trøblete tid som barn og ungdom med mange ubehagelige sosiale episoder, og enda flere episoder som kanskje ikke var direkte ubehagelige, men bare merkelige og rare, ikke helt smidig, og jeg merket jo selvfølgelig dette godt selv.

Dette kjente jeg veldig på, jeg merket jo at dette ikke var noe ålreit, og jeg brukte masse, masse, energi på å studere andre mennesker, jeg var veldig motivert til å skille meg mindre ut og å bli så flink som mulig til å snakke med og være sammen med andre mennesker uten at de skulle legge merke til at det ikke falt naturlig for meg, og jeg ville selvfølgelig prøve å unngå at situasjoner ble rare og ubehagelige.

Jeg studerte kroppspråk, talemåter, tonefall, ansiktsuttrykk, hva av dette som skulle komme i hvilken rekkefølge og når man skulle kombinere et visst tonefall i talen med et visst ansiktsuttrykk, og så videre.

Jeg studerte skikker, normer, kultur, sosiale regler og har alltid vært interessert i å lære meg mest mulig av dette sånn at jeg har mest mulig informasjon tilgjengelig å bruke når jeg skal finne ut hvordan jeg skal forholde meg til og oppføre meg i en gitt situasjon.

Jeg øvde meg når jeg var alene. Masse. Jeg gjør det ennå. Øver meg på ting jeg skal si, prøver å forutse hva som kan bli snakket om og planlegger og øver meg på responser slik at jeg på en måte har en plan, og kan ta frem noe jeg har tenkt på og øvd meg på å si, om det dukker opp i samtalen.

Jeg har plukket fra hverandre de fleste sosiale situasjoner og analysert de, helt ned på detaljnivå.

Jeg kunne for eksempel skrevet en lang avhandling om sosiale spilleregler i kassen og kassekøen på matbutikken, en forholdsvis enkel interaksjon som de fleste gjør veldig ofte og ikke tenker over, men som faktisk egentlig er en enormt kompleks sosial interaksjon.

Alt fra når man skal begynne å legge varene på båndet, hvor nærme man skal legge de i forhold til varene til personen foran deg, hvis det ER en person foran deg, og om det er kø bak deg, eller ingen bak deg, og hvor man skal feste blikket når den foran skal deg skal betale (hint: man skal se i en annen retning når de skal taste koden sin)

Så skal man være oppmerksom på når personen i kassen begynner med dine varer, for da ser de ofte opp og sier "hei", og da skal man se på de tilbake, ha et hyggelig ansiktsuttrykk, kanskje smile litt, og si "hei" tilbake.

Så er det spørsmål om pose (ja), kvittering (nei), og pakking, osv. osv, men jeg tror dere skjønner greia nå, jeg skal ikke utbrodere det videre.....

Poenget mitt er at dette gjør de fleste uten å ofre det en tanke, og de får det til riktig helt av seg selv.

For at jeg skal få det til riktig så må jeg hele tiden ha alle disse reglene i bakhodet, være forberedt på at det kan oppstå avvik, hvilke avvik som har størst sannsynlighet for å oppstå, og ha en viss plan for hvordan jeg skal forholde meg til de om de dukker opp, kanskje en annen kunde prøver å småprate i køen eller noe, da er det greit å være forberedt på det og ha noen standardsvar klare slik at jeg er forberedt.

Nå er jo akkurat kassekøen i matbutikken en interaksjon som veldig ofte foregår helt likt hver gang og dermed ikke byr på de største utfordringene nå lenger, men selv om jeg har gjort dette i over 20 år og til en viss grad kan gjøre det på autopilot nå så kan jeg allikevel ikke slappe av, for plutselig skjer det noe som ikke var forventet, og da sliter jeg, hvis jeg må improvisere og ta stilling til en situasjon jeg ikke var forberedt på.

Nå er jo akkurat kassa i matbutikken et forholdsvis enkelt eksempel, men den samme "metoden" gjelder jo for mer innviklede sosiale interaksjoner, det gjelder å lære seg så mange av reglene som mulig, skaffe seg mest mulig informasjon, øve seg, øve seg, øve seg, og da kan man tilsynelatende få det til, i den grad at man klarer å spille skuespillet så godt at ingen legger merke til at det ikke er naturlig for deg.

MEN, det koster jo naturligvis noe enormt med energi!

På utsiden ser det normalt ut og ingen legger merke til noe, men alt det tankearbeidet som foregår på innsiden og alle reglene og alt mulig man hele tiden må være aktivt bevisst og huske på og tenke på og vurdere gjør at vi blir tomme for energi mye, mye fortere enn nevrotypikere.

Dagsform og andre ting har også enormt mye å si for hvor lenge, og hvor godt, vi klarer dette skuespillet.

Så det at man har lært seg å spille skuespill, og kanskje også blitt veldig, veldig flink til det, betyr ikke at det er noe lettere å være sosial, og paradokset er at det ofte er vi som er "flinkest" som blir fortest utbrent!

Nå var ikke hensikten min å lage noen konkurranse om hvem som liksom har det verst, av de som får det til, og de som ikke får det til, men å belyse det at begge deler har både sine fordeler og ulemper, og at på baksiden av masken sliter vi alle med de samme grunnleggende utfordringene.

På en måte så skulle jeg noen ganger ønske at jeg var litt mindre flink og at det var litt tydeligere at jeg slet, så hadde jeg kanskje blitt oppdaget og fått hjelp tidligere, på den annen side så er det jo nyttig å kunne fake normale sosiale interaksjoner i kortere perioder for å unngå de største ubehagelighetene i hverdagen.

Det at jeg må bruke minst dobbelt så lang tid hjemme i fred for meg selv og lade opp etterpå er det det koster meg, og at jeg må være bevisst eget energinivå og dagsform hele tiden og sette grenser for meg selv og hva jeg kan gjøre, hvor lenge og når.

En av de tingene jeg har mått innse at ikke funker for meg er å ha ordentlige vennskap og en sosial krets, alt dette har falt fra for mange år siden, rett og slett fordi det er for slitsomt og krever for mye. Jeg jobber også (foreløpig), så den energien jeg har hatt har jeg passet på å prioritere til å fungere i jobb, og da har det ikke vært noe til overs til noe annet. Det har ikke alltid vært nok til å fungere i jobb heller, men det er en annen sak...

Jeg kan føle meg superensom og selvfølgelig ønske at jeg hadde venner og et sosialt liv, men det krever jo at man har noe å gi tilbake i vennskapet også, og jeg har så ustabil og uforutsigbar energi at det kan jeg ikke alltid.

Vennskap og venner er jo ikke som en slags gjenstand man har på en hylle, som man kan plukke opp eller sette fra seg etter eget forgodtbefinnende, hadde det bare vært slik så hadde det kanskje funket, he he...

Så jeg har funnet ut at det enkleste og minst stressende er å lære seg å være fornøyd i eget selskap, kose seg med interesser og hobbyer, leve litt i sin egen verden og være fornøyd med det.

Det funker sånn ok for meg nå, i hvert fall

Anonymkode: 20fc4...0d5

Takk for svar. Det er det jeg er redd for, at jeg kanskje bare må finne meg i å bli utbrendt. Hvis jeg vi, være nornal da og

Anonymkode: d67a4...54d

[Sunstone]

På 26.7.2019 den 3.01, AnonymBruker skrev:

Flytte hvor, fra hvor? 

Anonymkode: d67a4...54d

Hvor som helst? Fra der du bor nå blir vel det letteste.