Til dere som misliker barn.

[AnonymBruker]

Barn vil jeg helst ikke omgås, mens med hunder har jeg det mer som en del andre skriver de har det med barn. Liker dem, men vil ikke ha egne i hus. Er generelt lite gira på å plukke opp andres avføring, enten de er hunder eller barn.

Anonymkode: d5fd7...99d

[AnonymBruker]

Hadde en fantastisk barndom, men irriterte sikkert mange jeg også. Synes sånne «hva er det», «hvorfor det» spørmål er irriterende, de er høylytte og griner. Sparker i stolryggen på fly, blir sure for de minste ting. Og ja jeg var ikke bedre. Er ikke spesielt omsorgsfull av meg generelt da. 

Anonymkode: 81e2f...3d5

[Skogkatten]

Jeg er en av dem som ikke misliker barn, men som er fullstendig uinteressert i dem. Det har ingenting med min barndom å gjøre, men handler nok mer om min personlighet. Jeg er var for høye lyder og mye bråk, jeg er ekstremt utålmodig, jeg trenger mye alenetid og jeg er ikke noe dulle-menneske. I utgangspunktet er jeg heller ikke interessert i enkeltmennesker, altså folk jeg ikke kjenner, jeg er interessert i menneskeheten og hva den har skapt og gjort, derfor ble jeg også historiker og ikke sykepleier.

Jeg skal ikke ha et større ansvar enn en katt, jeg elsker katter (og dem duller jeg gjerne med også), man kan sette bort katten på pensjonat når man reiser bort og den klarer seg alene hele dagen mens jeg er på jobb. Ikke må jeg dra tidlig for å hente i barnehage heller. Så katt kan man ha uten at det går merkbart utover min frihet.

[AnonymBruker]

Jeg misliker barn og holder meg langt unna dem. De er bråkete, skitne, snørrete, har altfor mye energi, krever all oppmerksomhet, har kort lunte, hyler og skriker, og alt dreier seg om dem. 

Jeg kan virkelig ikke skjønne at noen vil ha barn, for meg er det helt utenkelig. 

Hunder derimot  

Anonymkode: b42e6...30b

[Mirabella76]

13 timer siden, Marisana skrev:

Jeg er helt motsatt av andre her, ser jeg. Jeg liker ikke hunder, men elsker barn 😅 jeg synes hunder er slitsomme, krevende og jeg synes man blir så låst med hund. Synes faktisk det å ha hund er mer krevende enn å ha barn, så noen hund kommer aldri inn i mitt hus - til min samboers store fortvilelse. 

Er egentlig ikke noe dyremenneske generelt, vil ikke ha dyr i hus i det hele tatt. 

Akkurat som meg, så då er me iallfall to! 😄

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært ekstremt glad i både barn og dyr. Barn flokket seg rundt meg hver gang jeg var i nærheten. Nå har jeg fått egne barn, og nå har den interessen for å være med og rundt barn og dyr blitt nærmest ikke-eksisterende. Jeg elsker mine egne barn, men alle andre barn synes jeg egentlig er litt ekle og slitsomme. De er søte de og innimellom, men nei. Det kan nok kanskje komme av følelsen av å være såpass utslitt av mitt eget liv med barn. Har rett og slett ikke den samme energien og gleder som jeg hadde før av å leke, dulle og være den morsomme voksne. 

Anonymkode: d5f6a...14c

[AnonymBruker]

Ja jeg hadde en god barndom.

Unger er så uforutsigbare! Det der eksempelet med ungen som springer ut i veien etter en ball, det har skjedd, skremte live av meg i bilen! 

Unger er frekke. De med vilje kan være utrolig frekke. Husker enda meg i 10 klasse, og noen førsteklassinger kastet stein på meg. 

De er bråkete, plagsomme og mye annet også.

Vil jeg ha barn? Ja, en gang. Kommer jeg til å endre meninger om barn? Nei, alle andres barn kommer enda til å være like gale som før, men mine egne vil være noe helt annet  

Anonymkode: 78e75...ed0

[AnonymBruker]

Hadde en kjempefin barndom. Har barn selv, liker mine egne barn som nå er voksne. Likegyldig og uinterressert i andre sine barn. Synes de maser, er slitsomme, krevende.....og lista fortsetter. 

Anonymkode: 7aff0...458

[Anonymburker]

Fra mitt ståsted kan jeg ikke skjønne at noen misliker barn generelt. Barn er da like forskjellige som voksne.

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke barn fordi:

- de tar mye plass. Det går ikke an å ha en ordentlig samtale mellom voksne når barn alltid skal ha oppmerksomheten.
- de er høylytte. Jeg er generelt sett ikke glad i bråk og orker ikke støynivået til barn.
- de er "på" hele tiden. De har enorme mengder energi og jeg blir sliten etter ti minutter rundt et barn.
- de er ofte ekle. De snørrer, tar på snørr, tar på sand og jord mens de holder snop i svette, skitne hender som de tilbyr .Og foreldrene er så stolte fordi de er "snille".
- de har ikke filter. De kan si og spørre om ting som er ubehagelig fordi de ikke har lært sosiale normer enda. Det gjør at det er mentalt ubehagelig å være nær dem i tillegg til å bli fysisk sliten.
- de prater masse om uinteressante ting. "Mamma, mamma mamma mamma mamma!" Se - en flue." Hjernen min hadde skrumpet inn til en ert skulle jeg brukt store deler av dagen min på slikt.

Jeg forstår selvsagt at alt jeg nevner ovenfor er slik barn er og skal være. De utvikler seg og lærer. Men det er ingenting med den utviklingen og læringen jeg ønsker å være en del av eller som interesserer meg.

Anonymkode: 63c53...14f

[AnonymBruker]

Meg AB som skrev det over. Jeg glemte å si at jeg har en helt vanlig barndom med foreldre som var svært glad i meg og mine søsken, og som gjorde mye bra og mye feil. Som de fleste foreldre.

Anonymkode: 63c53...14f

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke barn fordi:

- de tar mye plass. Det går ikke an å ha en ordentlig samtale mellom voksne når barn alltid skal ha oppmerksomheten.
- de er høylytte. Jeg er generelt sett ikke glad i bråk og orker ikke støynivået til barn.
- de er "på" hele tiden. De har enorme mengder energi og jeg blir sliten etter ti minutter rundt et barn.
- de er ofte ekle. De snørrer, tar på snørr, tar på sand og jord mens de holder snop i svette, skitne hender som de tilbyr .Og foreldrene er så stolte fordi de er "snille".
- de har ikke filter. De kan si og spørre om ting som er ubehagelig fordi de ikke har lært sosiale normer enda. Det gjør at det er mentalt ubehagelig å være nær dem i tillegg til å bli fysisk sliten.
- de prater masse om uinteressante ting. "Mamma, mamma mamma mamma mamma!" Se - en flue." Hjernen min hadde skrumpet inn til en ert skulle jeg brukt store deler av dagen min på slikt.

Jeg forstår selvsagt at alt jeg nevner ovenfor er slik barn er og skal være. De utvikler seg og lærer. Men det er ingenting med den utviklingen og læringen jeg ønsker å være en del av eller som interesserer meg.

Anonymkode: 63c53...14f

Helt enig med deg. Jeg nærmer meg 40 og jeg virkelig MISLIKER (vet ikke om det er lov  bruke h-ordet så jeg droppa det) barn. Er greit nok når de er stille, og jeg har noen venninner med litt større barn som oppfører seg. Men for det første skjønner jeg ikke hva man skal med barn, altså hva skal man bruke de til? De er jo helt useless i mange år, til de klarer seg selv. 

All lyden og bråket, skriking og sutring gjør at jeg får helt avsmak. Totalt uselvstendige, og krever masse oppmerksomhet. 

Hadde en fin barndom for øvrig, men likte ikke barn noe særlig da jeg var barn selv heller.  

Anonymkode: fe82c...fb9

[AnonymBruker]

På 25.7.2019 den 19.04, Skogkatten skrev:

Jeg er en av dem som ikke misliker barn, men som er fullstendig uinteressert i dem. Det har ingenting med min barndom å gjøre, men handler nok mer om min personlighet. Jeg er var for høye lyder og mye bråk, jeg er ekstremt utålmodig, jeg trenger mye alenetid og jeg er ikke noe dulle-menneske.

Dette kunne jeg skrevet. Legger til det som er skrevet om at unger er ekstremt «på» i mye av barndommen, krever mye omsorg og oppmerksomhet, og lager mye lyd, uro og rot. 

Ja, jeg har barn, og nei, jeg burde ikke vært mor. Men jeg ble det (fordi jeg trodde det var slik det skulle være), og barna mine er faktisk ikke helt føkka. De er til og med glade i meg, og jeg elsker dem - de er fine mennesker.  

Om jeg kunne donert bort fertiliteten min til noen som hadde mer behov for barn så hadde jeg gjort det, men nå er det for sent.

 

Anonymkode: 360a8...307

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kunne jeg skrevet. Legger til det som er skrevet om at unger er ekstremt «på» i mye av barndommen, krever mye omsorg og oppmerksomhet, og lager mye lyd, uro og rot. 

Ja, jeg har barn, og nei, jeg burde ikke vært mor. Men jeg ble det (fordi jeg trodde det var slik det skulle være), og barna mine er faktisk ikke helt føkka. De er til og med glade i meg, og jeg elsker dem - de er fine mennesker.  

Om jeg kunne donert bort fertiliteten min til noen som hadde mer behov for barn så hadde jeg gjort det, men nå er det for sent.

 

Anonymkode: 360a8...307

Oj, det kan ikke ha vært lett Hvor gamle er barna dine? 

Jeg syns det er flott at de som har tålmodighet får barn. Jeg er verdens mest utålmodige person, og blir også ekstremt sliten av høye lyder og mye folk rundt meg. Har man barn så må man jo involvere barnas venner, invitere til barnebursdag osv. Aksepterer at folk liker barn, det er så klart flott att mange gjør det. Men vi som ikke er så interessert, burde bli hørt vi og. 

Folk blir jo så sure når man sier nei takk til å holde babyene deres.. Jeg syns ikke de er søte, sorry. 

 

Anonymkode: fe82c...fb9

[Skogkatten]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kunne jeg skrevet. Legger til det som er skrevet om at unger er ekstremt «på» i mye av barndommen, krever mye omsorg og oppmerksomhet, og lager mye lyd, uro og rot. 

Ja, jeg har barn, og nei, jeg burde ikke vært mor. Men jeg ble det (fordi jeg trodde det var slik det skulle være), og barna mine er faktisk ikke helt føkka. De er til og med glade i meg, og jeg elsker dem - de er fine mennesker.  

Om jeg kunne donert bort fertiliteten min til noen som hadde mer behov for barn så hadde jeg gjort det, men nå er det for sent.

 

Anonymkode: 360a8...307

Og ikke minst er de uforutsigbare.

Jeg har ikke barn og skal ikke ha barn. Flere ganger i livet har jeg opplevd både press og sosial forventning om at jeg skal jo selvsagt få barn jeg og, for det er jo sånn det skal være. Det har tidvis vært vanskelig å forsvare valget mitt, og det har vært sårende å bli stemplet som egoist fordi jeg har valgt en annen vei i livet. 

Jeg synes innlegget ditt er modig, men jeg har ikke noe problem med å tro på at barna dine har blitt velfungerende mennesker, vi er kanskje ikke verdens mest tålmodige og omsorgsfulle, men vi er jo ikke dårlige mennesker heller.

[AnonymBruker]

On 7/25/2019 at 9:26 AM, Marisana said:

Jeg er helt motsatt av andre her, ser jeg. Jeg liker ikke hunder, men elsker barn 😅 jeg synes hunder er slitsomme, krevende og jeg synes man blir så låst med hund. Synes faktisk det å ha hund er mer krevende enn å ha barn, så noen hund kommer aldri inn i mitt hus - til min samboers store fortvilelse. 

Er egentlig ikke noe dyremenneske generelt, vil ikke ha dyr i hus i det hele tatt. 

Ikke jeg heller, men så er jeg vel et dårlig menneske. 

Anonymkode: a3045...35e