Til dere som misliker barn.

[SoWhat?]

Hadde dere en dårlig barndom? Jeg skjønner ikke helt ellers. Jeg elsker unger. De er så...ekte 🙂 noe av det største jeg opplever er at et barn kommer og gir meg en klem. Det er helt nydelig om de er snørrete, bråkete eller hva som helst! 

Så, hadde dere en god barndom selv? 

[Zoey]

Jeg hadde en flott barndom og har godt forhold til alle mine søsken. 

Men synes barn var slitsomme før jeg fikk egne. Søte og kunne være morsomme av og til og i små doser, men det ble travelt og intenst og falt meg ikke naturlig å møte barn på deres nivå. Jeg var blant de yngste blant søsken og søskenbarn og det gikk lang tid før jeg ble tante, så jeg hadde rett og slett ikke trening og det ble litt som en annen rase i blant. 

Tror ikke unger var så glad i meg heller. 😅 Jeg var nok kjedelig og virket overlegen. 

Men, jeg visste på en måte at jeg ville ha egne engang. Jeg ble ikke en ung førstegangsmor og først når jeg fikk egne ble det naturlig å omgås med barn og jeg tenker nå litt som deg. De er ekte, sjarmerende, plagsomme til tider, sier mye rart og det er veldig fint å se verden på ny, og oppdage alt på ny sammen med barna, både egne og deres venner og mine tantebarn. 

Jeg har dermed ofte konkludert med at de som misliker barn kanskje er som meg: uvant med dem, og svært lite interessert i dem. 

[gobbledigook]

Nei, min barndom var kjempefin, den. 
Jeg forstår ikke mennesker som elsker babyer og små unger sååå søte og koselige, så følelsene er gjensidige.

Skal sies at "misliker" er et ganske sterkt uttrykk, jeg er mer likegyldig til barn. Har ikke noe med dem å gjøre, annet enn tantebarn som er helt OK.

Endret 24. juli 2019 av gobbledigook

[AnonymBruker]

Jeg er uten barn, men vandt med barn da mine søsken har flere.

Forstår gleden i barnet, men herregud så slitsomt. Så mye TID det tar! Og energi! Et livsprosjekt, som varer minst 20år før de flytter ut som regel. Sorry, det hadde jeg ikke orket. Du gir avkall på ditt eget liv å blir veldig låst. Samtidig tar du et valg for et stakkars menneske som skal leve. Uten at det mennesket kunne bestemme selv.

Man blir også lei av å høre på det som tror at alle vil ha barn; "når skal dere ha barn da" "er på tide nå da" "kan ikke få barn etter fyllte 40år" "du MÅ få barn!" " du aner ikke hva du går glipp av".

Sorry, hjernedøde kommentarer. Ingen får solgt inn til meg med at å få barn er lykken i livet.

Anonymkode: 05da6...4f4

[AnonymBruker]

36 minutter siden, gobbledigook skrev:

Nei, min barndom var kjempefin, den. 
Jeg forstår ikke mennesker som elsker babyer og små unger sååå søte og koselige, så følelsene er gjensidige.

Skal sies at "misliker" er et ganske sterkt uttrykk, jeg er mer likegyldig til barn. Har ikke noe med dem å gjøre, annet enn tantebarn som er helt OK.

Mye av det samme jeg hadde tenkt å skrive, men jeg er nok et lite hakk nærmere  "misliker" enn "likegyldig" på skalaen.

Anonymkode: b0e70...90f

[Rucula]

Jeg mislikte barn før jeg fikk min egen nå liker jeg barn veldig godt.

Det jeg mislikte var all oppmerksomheten de tok og alle hensyn som måtte taes hele tiden.

Men først og fremst teite, egoistiske foreldre som tror at avkommet er jordens universet .. Men sånne misliker jeg foresten enda 🤣

[Rucula]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er uten barn, men vandt med barn da mine søsken har flere.

Forstår gleden i barnet, men herregud så slitsomt. Så mye TID det tar! Og energi! Et livsprosjekt, som varer minst 20år før de flytter ut som regel. Sorry, det hadde jeg ikke orket. Du gir avkall på ditt eget liv å blir veldig låst. Samtidig tar du et valg for et stakkars menneske som skal leve. Uten at det mennesket kunne bestemme selv.

Man blir også lei av å høre på det som tror at alle vil ha barn; "når skal dere ha barn da" "er på tide nå da" "kan ikke få barn etter fyllte 40år" "du MÅ få barn!" " du aner ikke hva du går glipp av".

Sorry, hjernedøde kommentarer. Ingen får solgt inn til meg med at å få barn er lykken i livet.

Anonymkode: 05da6...4f4

Barn er definitivt ikke lykken i livet og absolutt ikke for alle. 

 

[AnonymBruker]

Jeg misliker noen barn og liker andre. Det kommer an på hvordan ungen er. De har liksom en personlighet og noen av dem har en  helt ufyselig personlighet..

Anonymkode: 3fc1c...d34

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Rucula skrev:

Jeg mislikte barn før jeg fikk min egen nå liker jeg barn veldig godt.

Det jeg mislikte var all oppmerksomheten de tok og alle hensyn som måtte taes hele tiden.

Men først og fremst teite, egoistiske foreldre som tror at avkommet er jordens universet .. Men sånne misliker jeg foresten enda 🤣

Haha akkurat det. Slitsomt å være sammen med folk hvor alt og absolutt alt dreier seg om egne barn i minste detalj. Men det handler jo egentlig ikke om barna men om folkeskikk.

Anonymkode: 66dbd...593

[AmandaVI]

Jo, oppveksten min var temmelig tøff, følgende hadde jeg alltid vanskelig for å relatere til jevnaldrende og i voksenlivet, barn. Det handler ikke om å like eller ikke, ikke for meg i hvertfall. 

[AnonymBruker]

Jeg misliker barn. Har ikke barn selv. Hadde en kjempefin barndom og vet ikke hvorfor jeg misliker dem. Noen jeg blir godt kjent med kan være veldig søte, men de tar mye plass og foreldre har ofte ikke kontroll på dem. Jeg blir også provosert av mødre med vogn som tror alle skal ta hensyn til dem, og som tror jeg synes det er kjekt når barna deres går i veien eller stirrer på meg. Barn liker meg veldig godt da, og jeg er aldri slem eller viser at jeg misliker noen, men jeg vil helst ikke ha en damn shit med dem å gjøre. 

Anonymkode: 05e53...b3d

[AnonymBruker]

Hadde en fin barndom, men likte ikke andre barn den gangen heller. 😄 Foretrakk dyr. Og voksne, men ikke den typen som snakket til meg som et barn.

Anonymkode: d5fd7...99d

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Rucula said:

Barn er definitivt ikke lykken i livet og absolutt ikke for alle. 

 

For mange er de virkelig lykken i livet, og det betyr ikke at livet var tomt fra før. De gir det en helt ny dimensjon for å si det banalt, men jeg er 100% enig i at barn ikke er for alle. 

Anonymkode: 41a4c...f17

[AnonymBruker]

Jeg misliker ikke barn sånn rent generelt. Men jeg misliker sterkt mange av foreldrene/besteforeldrene. 

Jeg misliker når barna ikke kan/vil oppføre seg utenfor hjemmet sitt. Jeg misliker når foreldre lar barna hyle/sutre/herje ute blant andre (fordi de skal "lære" barna noe, eller fordi de selv er så vant med ulydene). 

 

Anonymkode: 3bf57...af0

[AnonymBruker]

Det er ikke barn i seg selv jeg misliker. Jeg misliker alle som er høylydte, raser rundt, hoier, skriker og går i veien uten å se seg for. Det er bare oftere barn som er sånn på butikker og cafeer enn voksne. Men hater det like mye når voksne gjør det. Er som å være edru på fyllefest. 

Hadde en fin barndom. 

Anonymkode: 051e6...215

[AnonymBruker]

Jeg likte ikke barn da jeg var barn. Var helt sikker på at jeg aldri skulle ha barn. Møtte Mannen, med stor M. Tenkte jeg hadde tatt feil, at barn ville være bra for meg og. Så feil kan man ta, gitt

Jeg hadde sikkert en helt ok barndom. Ikke lykkelig, men ble ikke slått mer enn to ganger, ikke voldtatt, så det var sikkert grei skuring sånn sett

Det jeg misliker mest er lydnivået, da jeg er følsom på lyd og alle kroppsvæskene. Noen barn er ok, og jeg snakker til dem med voksenstemmen min

Anonymkode: 2b279...b2f

[SoWhat?]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er uten barn, men vandt med barn da mine søsken har flere.

Forstår gleden i barnet, men herregud så slitsomt. Så mye TID det tar! Og energi! Et livsprosjekt, som varer minst 20år før de flytter ut som regel. Sorry, det hadde jeg ikke orket. Du gir avkall på ditt eget liv å blir veldig låst. Samtidig tar du et valg for et stakkars menneske som skal leve. Uten at det mennesket kunne bestemme selv.

Man blir også lei av å høre på det som tror at alle vil ha barn; "når skal dere ha barn da" "er på tide nå da" "kan ikke få barn etter fyllte 40år" "du MÅ få barn!" " du aner ikke hva du går glipp av".

Sorry, hjernedøde kommentarer. Ingen får solgt inn til meg med at å få barn er lykken i livet.

Anonymkode: 05da6...4f4

🙂 jeg syns den ekte lykken er barn. Men jeg leser svaret ditt . Vi er så ulike. Men Det er helt ok. 

[SoWhat?]

7 timer siden, AmandaVI skrev:

Jo, oppveksten min var temmelig tøff, følgende hadde jeg alltid vanskelig for å relatere til jevnaldrende og i voksenlivet, barn. Det handler ikke om å like eller ikke, ikke for meg i hvertfall. 

❤️

[SoWhat?]

7 timer siden, Rucula skrev:

Jeg mislikte barn før jeg fikk min egen nå liker jeg barn veldig godt.

Det jeg mislikte var all oppmerksomheten de tok og alle hensyn som måtte taes hele tiden.

Men først og fremst teite, egoistiske foreldre som tror at avkommet er jordens universet .. Men sånne misliker jeg foresten enda 🤣

Hm.Der er å pådra. Det er viktig   Har alltid elsker bsrn. Men noen foreldre derimot:-/ 

[SoWhat?]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg likte ikke barn da jeg var barn. Var helt sikker på at jeg aldri skulle ha barn. Møtte Mannen, med stor M. Tenkte jeg hadde tatt feil, at barn ville være bra for meg og. Så feil kan man ta, gitt

Jeg hadde sikkert en helt ok barndom. Ikke lykkelig, men ble ikke slått mer enn to ganger, ikke voldtatt, så det var sikkert grei skuring sånn sett

Det jeg misliker mest er lydnivået, da jeg er følsom på lyd og alle kroppsvæskene. Noen barn er ok, og jeg snakker til dem med voksenstemmen min

Anonymkode: 2b279...b2f

Du hadde ikke en god barndom .  ❤️