Barn med fobi

[Laina]

Datteren min er 5 år og er hysterisk redd for edderkopper, maur og andre insekter. Nå er det vår, og jeg har nettopp hatt en hysterisk unge ute, som nekter å gå ut igjen, fordi det tilfeldigvis var en edderkopp som satt 1 1/2 meter fra henne. Jeg merker at det koker i meg, og vet at det ikke gjør saken bedre. Men jeg orker rett og slett ikke dette hysteriet lenger. Det hemmer henne så utrolig mye, da hun kan bli redd for å gå ut i flere dager etterpå. Har hun sett en edderkopp på badet, tisser hun heller på seg enn å gå på do alene. Hun bor hos sin far, og er her annenhver helg +++

Jeg har prøvd mye i løpet av de siste årene. Jeg viser hene at edderkopper ikke er farlig. Jeg har ingen fobi, så jeg tar gladelig edderkopper i hendene, og lar de trave rundt for at hun skal se at det ikke er farlig. vi har trent med døde fluer (Ja, hun er redd for fluer også), men hun blir aldri bedre. Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg begynte å vurdere terapi allerede for 2 år siden. Dette er ikke småtterier. Har aldri sett et barn som er så hysterisk. Men hun bor ikke hos meg, og da er det vanskelig å få gjort noe særlig med det.

Har inntrykk av at faren ikke tar dette særlig alvorlig. Hun er bare sånn, liksom. Dersom det ikke hadde hemmet henne nevneverdig, syns jeg også man bare kunne latt det være, men hun begynner snart på skolen. Jeg ser med gru for meg hvordan det kan bli i forskjellige aktiviteter om hun stopper opp og hyler hysterisk. Hun blokker ut alt, og det er umulig å snakke fornuft med henne.

Jeg er så lei. Og jeg syns så synd på henne. Men hva i all verden skal jeg gjøre???

[Gjest Violetta]

Jeg synes du må ta tak i dette så snart som mulig, det har allerede gått alt for langt om hun ikke vil være ute eller gå på do fordi hun er så redd! Hva med å snakke med fastlege om dette? Det kan du vel gjøre selv om hun bor hos faren. Du har vel foreldreansvar du også?

[Laina]

Jeg har snakket med x-psykologen min om det, men fikk ikke noe ordentlig svar på det, liksom. (Ikke rart at jeg sluttet hos ham, kanskje?) Men fastlegen er jo et godt tips. Det skal jeg jammen gjøre!

[Gjest Gulltopp]

Datteren din høres ut som meg, og jeg har hatt slangefobi hele livet. Du må bare søke profesjonell hjelp til henne, for slike fobier er neppe noe man bare vokser av seg.

[Cata]

Ja. Søk hjelp hos psykolog eller fastlege. For fobier som sitter såpass godt fast som det du beskriver vil ikke forsvinne av seg selv.

Har selv insektfobi og store problemer med å bevege meg i skog og mark på sommeren. Har selv valgt å ikke ta jobben med å kvitte meg med fobien siden jeg bor i en by og ikke er noe stort friluftsmenneske i alle tilfeller. Riktignok har jeg etter mange år med bolig i sokkelleilighet greid å fjerne mesteparten av edderkoppfobien . Men jeg vet jeg var en "pest og en plage" for mine foreldre i yngre år. De ville gjøre som alle andre - ta ungen med på tur, og jeg fikk hysterianfall i bøtter og spann. Håpløst.

Så søk hjelp mens din datter enda er såpass liten, for dette kommer til å bli hemmende for alvor når det blir snakk om skoleturer osv. Men ikke "press" henne uten at du har fått noen råd med på veien, for det finnes ikke noe som er så frustrerende som at andre mennesker kommer og forteller at: "Jamen det er ikke farlig", når man selv er på grensen av det man kan tåle. Derimot kan du kanskje prøve å snakke med henne når dere er innendørs (og langt unna selv den minste lille flue) om hva det er ved insekter som gjør henne så redd. Kanskje kan det være til hjelp for legen når h*n skal prøve å komme fram til et behandlingsopplegg.

Synes forøvrig det høres rimelig ut å prøve å få hjelp via fastlege.

[Gjest Anonymous]

Men ikke "press" henne uten at du har fått noen råd med på veien' date=' for det finnes ikke noe som er så frustrerende som at andre mennesker kommer og forteller at: "Jamen det [i']er ikke farlig", når man selv er på grensen av det man kan tåle. Derimot kan du kanskje prøve å snakke med henne når dere er innendørs (og langt unna selv den minste lille flue) om hva det er ved insekter som gjør henne så redd. Kanskje kan det være til hjelp for legen når h*n skal prøve å komme fram til et behandlingsopplegg.

Synes forøvrig det høres rimelig ut å prøve å få hjelp via fastlege.

Må bare si meg veldig enig i dette. Det verste man kan gjøre tror jeg er å presse noen som er redd. For å bli kvitt en fobi som er så sterk som din datters må man nok nærme seg det man er redd for på en måte som gir en følelse av mestring og kontroll over situasjonen. Så et program på TV om en dame som fikk behandling for fobi. (Husker ikke om det var mus eller hunder hun var redd for). Med god hjelp ble hun faktisk bra igjen i løpet av noen få timer.

[Gjest Gjesta]

Ikke avfei hennes angst med noe du kan irritere deg over. Har du noen fobier selv? Hvis ikke vet du ikke hva det vil si. Det er forferdelig og grusomt. Ta tak i det, og forsøk å hjelpe henne ut av det. Det absolutt verste er når noen prøver å innbilde deg at det du er redd for ikke er farlig.....

Jeg har fullstendig vepsefobi. En gang måtte samboeren min ta bussen i førti minutter hjem fra jobb midt i arbeidstiden for å ta ut en veps fra stua mens jeg satt hysterisk på badet. Så måtte han ta bussen ned igjen på jobb. Det sier litt om hvor ille det kan være.........

Gudskjelov har jeg det bedre nå.

[Laina]

Ikke avfei hennes angst med noe du kan irritere deg over. Har du noen fobier selv? Hvis ikke vet du ikke hva det vil si. Det er forferdelig og grusomt. Ta tak i det, og forsøk å hjelpe henne ut av det. Det absolutt verste er når noen prøver å innbilde deg at det du er redd for ikke er farlig.....

Jeg har fullstendig vepsefobi. En gang måtte samboeren min ta bussen i førti minutter hjem fra jobb midt i arbeidstiden for å ta ut en veps fra stua mens jeg satt hysterisk på badet. Så måtte han ta bussen ned igjen på jobb. Det sier litt om hvor ille det kan være.........

Gudskjelov har jeg det bedre nå.

Dette er jeg fullstendig klar over. Og, ja. Jeg har tannlegeskrekk. så ille at før jeg begynte hos min nåværende tannlege, ble jeg helt skjelven av å se et skilt med tannlege på. Min fobi var nok like sterk som hennes...

Jeg vet at man ikke kan tenke rasjonelt når det kommer til fobier! Det er nettopp derfor jeg trenger hjelp til å hanskes med dette. Fordi jeg merker at hjernen koker, fordi jeg blir irritert, og jeg VET at det ikke gagner henne på noe vis. Har fått mange tips om hvordan venne henne til forskjellige ting, og har jobbet med dette i 3 år. Jeg ser nå min begrensning, da hun nå er 5. Det virker som faren hennes ikke ser dette som noe problem, men det gjør jeg.

Har tenkt at jeg kanskje er hysterisk, siden jeg har tenkt på terapi, når hun er så ung, men svarene her inne har egentlig bare hjulpet meg til å innse at det nok er det riktige. Da er det bare å bearbeide pappa'n hennes... Vanskelig for meg å følge opp evt terapi når hun ikke bor fast hos meg, men jeg kan ihvertfall presse på for å få det i gang.

[Gjest Violetta]

Jeg tror det vil hjelpe deg om du får en erklæring og en henvisning fra fastlegen hennes om at hun trenger terapi.

Lykke til!