Hvor mye skal en tåle av familien?

[Majken]

Har skrevet før om problemene i mellom meg og mamma. Nå har visst hele tjokka slekta fått på hjernen at jeg er djevelens utsendte...

Eldste søstra til mamma ringte meg i morres fra gamlelandet. Der hadde visst slektens "overhoder" dvs mammas søsken og mormor samlet seg. Mamma hadde visstnok grini til mor si at "Majken" er ditt og "Majken" datt. I 20 år har hun ofret aaaaalt for at jeg og brorsan skulle ha det bra (jommen sa jeg smør!!), men jeg hadde vært skikkelig troll av en unge. Umulig å ha med å gjøre visstnok. Slått henne hadde jeg og ...... i alle år.

Fikk streng beskjed av tanta mi at jeg måtte ta meg sammen, nå er jeg voksen og kan ikke oppføre meg på den måten. Så fikk jeg masse svadapreik om at familie teller mest og ditt og datt. Prøvde å forklare litt om hvordan ting og tang har vært i alle år, at hun alltid har fått meg til å føle meg uønsket.

EGOISTISK VAR JEG! OG LØGNER! LAGDE DRAMA AV INGENTING!!!!!! :evil:

Her bruker jeg minst en fjerdedel av studielånet mitt på psykologtimer for finne ut hva i all verden jeg har gjort galt, og de kaller det ingenting! De hørte hennes versjon av historien først, og da er det den som teller for dem. De stenger ørene helt for hva andre har å si.

Så jeg spør jeg, hvor mye skal en tåle fra familien, om de mener aldri så vel?

Kan ikke akkurat si at jeg gleder meg så veldig til å dra hjem til jul.......

[Kristian (71)]

Majken...... etter hva jeg har lest at du har skrevet tidligere om ditt forhold til din mor, ja så har du en god grunn til å tenke på deg selv.

Klart det er viktig å ha et godt forhold til familien sin, og de aller fleste av oss er heldig nok til å ha en familie som fungerer, som er dere mest til glede, men som også stiller opp og støtter hverandre når det trengs.

Du kan nok aldri forvente at det skal bli slik, etter den historien du har med din mor, det handler nok desverre om i din situasjon om å gjøre det så godt som mulig. Og med det du nå skriver blir nok det vanskelig om ikke umulig

En ting er at det kanskje aldri blir bra mellom din mor og deg igjen, men overfor resten av familien bør du ikke la dette hun nå sier stå uimotsagt. Du kan ikke la de legge all skyld over på deg, og gjør de det har du det kanskje best på egenhånd?

Jeg vet ikke om det er noen god ide, men hva med å skrive et brev til de andre i familien, bestemor, tante, søsken...... som forklarer hvordan du har opplevd situasjonen. Bruk gjerne det innlegget du har skrevet her tidligere.

Forhåpentligvis vil de da få et litt annet syn på situsjonen, støtte deg eller i det minste forstå at det er to sider av denne saken. Kanskje de til og med vil forsøke å snakke med din mor, forsøke å finne løsninger sammen med henne og deg som gjør at dere i hvertfall kan omgås og ha det hyggelig sammen en gang i blandt...... ikke minst i julen som du gruer deg til.

Jeg har ingen erfaring selv med slike familieproblemer og vet ikke om det er riktig det jeg foreslår, om det hjelper. Kanskje vil aldri forholdet mellom din mor og deg bli bedre, men dersom du kan forståelse fra i det minste noen av de andre familiemedlemmene så vil vel det være verd forsøket?

Uansett, du kan ikke hele tiden gå på akkord med deg selv, være den som alltid tar skylden og svelger stoltheten. Da er det et familieforhold som ikke gir deg noe som helst tilbake.

[Gjest ( tora)]

Hei Majken!

Du er voksen nå! Du trenger ikke høre på de kravene lenger.

Ikke ta det så alvårligt lenger. Det er noen mødre som tror de kan herske med barna sine så lenge de lever. Hun burde respektere deg for det du er,

og sette pris på dine positive sider.

Jeg er mor til 2 over 20. Og ja,vi har hatt våres faiter.

I dag er jeg der for dem når de trenger meg.

Det burde din mor også, og ikke sitte der å sutre.

Du står på ingen måte i gjeld til henne.

Du sliter deg ut om du prøver å gjøre henne til lags.

Jeg hvet ikke om jeg forsto deg riktigt, men jeg blir så sint når mødre lager problemer.

[diddi]

Hei Majken!

Jeg søkte meg tilbake til ditt tidligere innlegg, og leste det.

Nå sitter du på andre siden av jorden, og selv der forfølger familieproblemene deg.

Mitt råd er å kutte kontakten helt for en periode. (kanskje alltid). Du trenger å fokusere på fremtiden, og DITT liv. Din mor får komme seg ovenpå med hjelp av sin mor og søstre. Du har nok med deg selv.

Ikke dvel med det gamle lengre. Se fremover. Hvordan vil du at resten av livet ditt skal bli???

Og hva kan du gjøre med det?

Du kan ikke endre din mor. Det må hun gjøre selv. Men du kan endre ditt liv, slik at du har det godt inni deg. Hus på vennene dine som like deg godt. Som du selv sa så må det jo være noe ok med deg og!! Og det er det. Hvis ikke hadde ingen orket å være venn med deg!

Din mor er bare et menneske. Men hun bryter deg ned. Hun får sitte og sture. Jo mindre kontakt du har, jo mindre har hun å "ta" deg på.

Nyt ditt opphold "down under". Og få mest mulig ut av det.

Klem fra Diddi.

[Gjest Gjest]

Kjäre Majken

Når jeg leser innlegget ditt, får jeg nesten litt vondt i magen. Grunnen til det er at mannen min har akkurat samme forhold til sin far. Faren hans godtok ikke at mannen min tok höyere utdannelse og at vi giftet oss som unge, og han gjorde derfor livet til et helvete for mannen min. Situasjonen du beskriver om at alle dine närmeste blir dratt inn i konflikten er identisk med det min mann og jeg opplever og det er innmari urettferdig.

Vi valgte rett og slett å bryte kontakten, og siden har vi hatt det bra, faktisk. Kristian (71) oppfordrer til å löse denne konflikten, og dette er nok godt ment, det tviler jeg ikke på. Men som han selv nevner er han ikke vandt til denne type problemfamilier, der det ikke nödvendigvis konflikter oppstår på grunn av noe som har skjedd, men for å finne på noe å krangle om. Ikke noe kritikk rettet mot deg, Kristian, jeg hadde sikkert kommet frem til samme råd dersom jeg ikke hadde kjennskap til min svigerfamilie.

Selvfölgelig skal man ordne opp i problemer som oppstår i familien, men i dette tilfellet, virker det som om din mor krangler bare for krangelens skyld, og ikke for lösningen. Slik skal du ikke godta, jenta mi! Du er verdifull og som menneske har du krav på respekt.

Jeg vet det virker drastisk å ta det skrittet vi gjorde, og jeg vil ikke råde deg til noe som helst. Det må du selv finne ut av. Vi gjorde det som passet best for oss, og de barna vi en gang önsker oss. Du må tenke nöye gjennom hva som er best for deg selv.

En "normal" mor vil löse en konflikt, ikke starte den av intet. Jeg har hatt diskusjoner med mine foreldre uten at dette har gått noe ut over vårt forhold eller at de har blandet inn andre. Det din mor gjör er "skikkelig fjortisoppförsel"!

Lykke til!

Klem