Fullstendig panikk, dele på barnet mitt

[Smileforjoy]

Hvordan var det for dere da, du og barnefar gikk ifra hverandre. Hvordan var hele prosessen ? 

Føler at det snart er slutten for barnefar og meg, vi har prøvd og holde gnisten helt siden jeg ble gravid. Det skjedde 3 mnd etter vi traff hverandre førte gang. 

Nå føler jeg barnefar har gitt litt opp, og jeg klarer ikke tanken på å være intim. 

Samtidig som jeg vet at ingen av oss har det noe godt, så er vi et fint team for lille og jeg føler virkelig jeg skuffer lille ved at vi ikke skal dele alle øyeblikkene i livet sammen.

Jeg blir rett og slett kvalm og får fullstendig panikk av tanken på annenhver jul, ferie osv 🤮 jeg fikk ikke barn for å ha de 50 % 🙊 jeg er villig til å leve et «kjærlighets løst» liv så lenge vi har det bra ved å bare være foreldre, men jeg vet han ikke klarer det så mye lengre.

Endret 20. juli 2019 av Smileforjoy

[AnonymBruker]

Når du valgte å beholde et barn etter dere hadde kjent hverandre 3 mnd, så burde du også vist at det var en reell sjangse for at dere ikke ville holde sammen=50% omsorg?? Eller?

 

Anonymkode: d15a3...7e5

[Smileforjoy]

Wow, gikk du seriøst inn på denne bare for å være ekkel ?😂 

jeg vet ikke med deg, men for meg var det ikke i mine tanker å ta abort bare fordi at barnefar og jeg ikke var gift  

mine eller dine grunnleggende verdier er ikke noe jeg har tenkt til å diskutere her. Jeg ber bare om tips og råd fra andre som har opplev det samme. 

Og om du ikke har noen tips eller har klart og holde det unna slikt, good for you. Men ikke spre driten din rundt for å overkompenserer for noe annet

 

[snoren]

Prøvd parterapeut?

[Smileforjoy]

1 minutt siden, snoren skrev:

Prøvd parterapeut?

Ja det er nå neste steg, vi er heldighvis veldig gode venner og er klare for å jobbe med dette. 

Men angsten og den fullstendig panikken for å ikke være med barne mitt hver dag er helt uutholdelig  

[snoren]

2 minutter siden, Smileforjoy skrev:

Ja det er nå neste steg, vi er heldighvis veldig gode venner og er klare for å jobbe med dette. 

Men angsten og den fullstendig panikken for å ikke være med barne mitt hver dag er helt uutholdelig  

Da ville jeg ha diskutert denne angsten med fastlegen, kanskje han kan henvise deg til en psykolog hvis det plager deg veldig? Ville ikke tatt sorger på forskudd når dere er klare for å jobbe med dette. Husk at dette kan gå veldig bra.

[Smileforjoy]

4 minutter siden, snoren skrev:

Da ville jeg ha diskutert denne angsten med fastlegen, kanskje han kan henvise deg til en psykolog hvis det plager deg veldig? Ville ikke tatt sorger på forskudd når dere er klare for å jobbe med dette. Husk at dette kan gå veldig bra.

Ja jeg burde kanskje det, takk ! Ja det kan faktisk det 🤞🏻

[Ella Ellefantella]

Når dere er gode venner så kan dere jo feire jul og bursdager sammen? Det gjør vi og det går veldig bra! Nå har vi en tenåring og uansett om nye partnere skulle dukke opp så får de bare slenge seg på!

Men når barnet er så lite er det større sjangse for at dere begge får flere barn, og det kompliserer jo litt.

Likevel, det er en mykere overgang å avtale at disse dagene feires sammen, så får dere ta andre ting når det kommer!

[SoWhat?]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du valgte å beholde et barn etter dere hadde kjent hverandre 3 mnd, så burde du også vist at det var en reell sjangse for at dere ikke ville holde sammen=50% omsorg?? Eller?

 

Anonymkode: d15a3...7e5

Har du alltid kontroll og oversikt over fortid, nåtid og framtid?  Så gratulerer. Du er et enestående eksemplar. Slutt med den snusfornuftig ovenfra og ned-holdningen. 

[SoWhat?]

Har ikke vært i dine sko eller situasjon Ts, så har ikke så mye å komme med. Trist er det, men livet byr på utfordringer. Alt blir dessverre ikke som vi planlegger det eller håper på og drømmer om. Gjør det beste ut av situasjonen. Du kan bli positivt overasket også. Husk det  

[HalldirV2]

Ts, ting går seg til, det gjør de alltid. Men et kjærlighetsløst forhold er kanskje ikke det optimale, hverken for dere som foreldre eller barna. Lykke til

[Zienna]

Du skriver "barnet ditt"..  Men det er faktisk barnefars og ditt barn på deling.  Barnet har rett (også juridisk) på kontakt med dere begge.

[SoWhat?]

5 minutter siden, Zienna skrev:

Du skriver "barnet ditt"..  Men det er faktisk barnefars og ditt barn på deling.  Barnet har rett (også juridisk) på kontakt med dere begge.

Det handlet da ikke om det. Tvert i mot så skrev hun at de måtte "dele på barnet"

Leser du ikke ordentlig før du kommenterer? 

[AnonymBruker]

1 time siden, Smileforjoy skrev:

Hvordan var det for dere da, du og barnefar gikk ifra hverandre. Hvordan var hele prosessen ? 

Føler at det snart er slutten for barnefar og meg, vi har prøvd og holde gnisten helt siden jeg ble gravid. Det skjedde 3 mnd etter vi traff hverandre førte gang. 

Nå føler jeg barnefar har gitt litt opp, og jeg klarer ikke tanken på å være intim. 

Samtidig som jeg vet at ingen av oss har det noe godt, så er vi et fint team for lille og jeg føler virkelig jeg skuffer lille ved at vi ikke skal dele alle øyeblikkene i livet sammen.

Jeg blir rett og slett kvalm og får fullstendig panikk av tanken på annenhver jul, ferie osv 🤮 jeg fikk ikke barn for å ha de 50 % 🙊 jeg er villig til å leve et «kjærlighets løst» liv så lenge vi har det bra ved å bare være foreldre, men jeg vet han ikke klarer det så mye lengre.

Barn har rett på to forlre. Klarer ikke foreldrene å finne ut av ting under samme tak, så er konsekvensen at barnet får to hjem og 50 /50 dleing mellom to foreldre. 

Sånn er livet og det burde du tenkt på før du hoppet i seng med barnets far. Barnet er ikke ditt 100 %, du har ikke skapt barnet alene. 

Anonymkode: 88a36...247

[snoren]

Skjønner ts godt, greit nok at barnet har rettigheter og bla bla, men som forelder så er det utrolig sårt og gå flere dager uten noe kontakt med barnet sitt. Mammahjertet mitt hadde skreket og hadde ikke tatt det som noe "ferie" frem til ungen var ganske så stor. Hadde bekymret meg og stresset en hel uke.

[AnonymBruker]

Jeg var gravid og forstod at det aldri ble oss. Jeg visste også at det aldri ble 50/50. Jeg var tydelig og klar om at forholdet var over når småen var 2 mnd. Han fikk være med å velge om hvem som skulle være hovedforsørger. Jeg tok alt ansvar.

 

Nå når ungen er 4 krever far 50/50. Han har nå fått partner og skal skaffe søsken. Tror du ungen vil det? Nop. Nå støtter jeg ungen. Vi skal støtte barna, ikke andres behov. Ville han ikke ha ungen da så skal han ikke ha ungen nå.

Anonymkode: 72f26...802

[lloyd2]

Hei! Mange unødvendige kommentarer her. Jeg skjønner godt at tanken på å være borte fra barnet ditt er vondt. Det høres ut som om du og barnefar har grunnlaget for et godt vennskap og team for barnet deres. Jeg kjenner par som henger sammen i ukene, fars uke hindrer feks ikke mor i å være med på eventer med barnet. De spiser også middag sammen fordi det er bra for barnet å se at de fremdeles er venner og at de er en familie (selv om de er litt utypiske). Din lykke kommer først fordi barnet ditt ikke vil ha det bra med ulykkelige foreldre. Par med barn må til familiemekling og det er da mulig å få til en samtale med en nøytral profesjonell. 

[AnonymBruker]

Jeg ville holdt igjen litt, det er vanlig å miste gnisten i en sånn unntakstilstand som graviditet og spedbarnstiden er.. Prøv å push deg selv (innenfor rimelighetens grenser) med å være litt mer fysisk mot pappaen, ofte skal det ikke mye til for at ting løsner.. 

Anonymkode: edc6f...fa2

[AnonymBruker]

Hvis det skulle ende opp med brudd så er det mange mentale teknikker du kan bruke for å overleve samværstiden med far. Det kan du få hjelp med hos psykolog e.l. en behandler i f.eks kognitiv terapi. Selv om du forventer det verste så er det ikke sikkert det blir så forferdelig.

Anonymkode: cf3a8...569

[AnonymBruker]

Syns kanskje du bør kjenne din besøkstid etterhvert og kanskje tenke litt på denne mannen også. Her ble du gravid etter 3 mnd, han vek ikke: hvilket overvekten av norske menn ville gjort (selv om det såklart er diskutabelt om norske menn er noe å samle på på grunn av saker som det. Men uansett: det er nå realiteten kvinner her i landet forholder seg til). Viderer går ikke forholdet deres noe bra og du orker ikke engang ha sex med han. Allikevel vil du at dere skal holde sammen?? Dere har INGENTING sammen, bortsett fra det barnet..hvis han ikke vil mer: la han gå. Han har virkelig prøvd. Dere trenger å ha mer enn et barn sammen, både for deres egen del og for ungens del.

Anonymkode: c3d91...a64