Hvorfor akkurat meg?

[Gjest Tristessa]

De fleste som kjenner meg, vil beskrive meg som en glad og energisk jente. De ser meg ofte smilende, leende, ertende og flørtende. De ser de meg oppspilt, provosert, revet med av det jeg holder på med og lite selvhøytidelig.

Men det finnes og en side som de færreste ser. En side av meg selv som er grusom å ha med å gjøre, en side av meg selv som er det stikk motsatte av det jeg pleier å være. En side av meg som er gjennområtten, bedervet av vår nye folkesykdom- depresjon. Det jeg er minst stolt av, som kun et fåtall mennesker vet om. Noen få venner og kjæresten min vet at jeg kan ligge å gråte i flere timer fordi noen ba meg om å ta meg sammen. Bare noen få vet at jeg har gått til psykolog for å få orden på livet mitt. Foreldrene mine vet ingenting. Hvorfor?

Jeg, som har gode venner, verdens snilleste kjæreste, gode karakterer og snille foreldre. Hvorfor? Hvorfor skulle jeg bli rammet av bunnløst tungsinn? Hvorfor ligger jeg sammenkrøllet under dynen og ønsker meg langt vekk opp til flere ganger i uken? Hvorfor må det et par glass vin til før jeg kan slutte å henge meg opp i detaljer som vanlige folk gir blaffen i?

Jeg håper inderlig jeg kan bli kvitt alt. At jeg skal få slippe. At jeg en dag kan si det til foreldrene mine, uten at de skal lure på hva de har gjort galt. At jeg en dag kan våkne med et smil om munnen fordi jeg er frisk. Jeg vet der er vanskelig, men jeg skal arbeide meg ut av dette. En dag skal jeg kunne løfte hodet høyt, se meg selv i speilet og si at jeg er frisk, jeg har ikke et mørkt snikende ullteppe som ødelegger oppe i hodet mitt. En dag, en dag, en dag....

[Kid-a]

Hvorfor? Det er det bare du som kan finne ut av, for svaret finnes inni deg selv?! Eller tar jeg feil nå?

Den som leter finner... det tar tid, og det er fryktelig smertefullt. Men du kommer deg ut av det, akkurat som at jeg også skal komme ut av det en gang!

Og du... prøv å fortelle alt til foreldrene dine. Det hjelper, da slipper du å passe på hele tiden, da kan du være deg selv. Vanskelig, ja, men så mye bedre etterpå. Gjør det, vennen?!

Ønsker deg en masse lykke til!!!!

[Gjest Tristessa]

Har lenge vurdert å si det til dem ja, og har kommet frem til et alternativ sammen med kjæresten. Vi gir det litt tid til, sånn cirka inn i november, hvor det pleier å blusse opp på nytt, og så ser vi hvor ille bet blir da.

Synes det går greit nå, er inne i en god periode, men vil ikke gå igjennom en grusom periode til. Så jeg sier det til dem når det blir for ille, det lover jeg! Håper bare de vil forstå, de er liksom ikke helt typen til å forstå dette med depresjon...

[Kid-a]

Ja, snakk med dem hvis det blir for ille... er det ikke ofte slik at de forstår mer enn du tror? Jeg tror det, nemlig. Prøv, du har ingenting å tape?!

*klemmer deg forsiktig*

[Gjest Tristessa]

Om jeg har noe å tape? Vet ikke helt... Har så mye frihet til å gjøre slik jeg vil nå, og er redd de skal låse meg inne, nekte meg å gå på fest og tro at jeg er frisk fordi jeg smiler en dag. Det er det jeg frykter mest. Jeg er ikke redd for at de skal tro jeg er gal, jeg håper bare de ikke lurer på hva de har gjort galt, eller tror at jeg har ødelagt en masse for meg selv.

Og så er jeg redd for at de ikke vil ta meg seriøst når jeg legger det frem for dem...

Tusen takk for tipsene! *klemmer tilbake*

[waco]

Jeg tror dere begge kommer dere ut av det.... for dere høres ut som som to oppavgående jenter... og de klarer seg alltid...

Nå er det bara en vei å gå....Det går braa....! (silmandar)

Waco

[Kid-a]

Ja, vi er det... ikke sant Lily?? Klart vi kommer oss ut av det (det bare tar sin tid)!!!

Takker og bukker til deg waco, godt at noen fortsatt har tro på oss...

[Bettie]

Et forsiktig lite råd......

Det er lettere å fortelle om det i en god periode, både for den som forteller og for den som mottar. (men det er DITT behov som teller mest).

I tunge perioder har man ofte nok med seg selv, med å komme gjennom hverdagen, og da kan det være FOR tungt å si noe som helst.

Men hvis foreldrene dine får greie på hvordan du har hatt det og har det i en god periode, vil de kunne støtte deg hvis det blir tungt igjen. Selv om du ikke har sagt noe, skal du ikke se bort fra at de aner at "noe er galt". Mange foreldre er nemlig utstyrk med skikkelige antenner når det gjelder barnas ve og vel.

For å generalisere noe - og jeg sier ikke at dette er tilfelle for deg - dette er helt generelt:

Depresjon er ganske utbredt særlig blant flinke, oppegående og snille jenter. Det er så mange krav som skal møtes....... En smule egoisme er derfor ikke så dumt.

Flott at du har noen rundt deg som forstår og støtter deg......

Lykke til

[Gjest Tristessa]

Takk alle sammen! Fint at noen enda har tro på meg!

Jo, Bettie, det er så sant som det er sagt. Foreldrene mine vet at jeg har gått igjennom en del tunge perioder, de har da faktisk sett meg gråte uten at det er noen spesielt god grunn for det. Om jeg er flink jente vet jeg ikke... Synes jeg er egoistisk nok som det er, og merker at jo mer tid jeg får for meg selv til å gjøre det jeg vil, desto bedre får jeg det. Har fortsatt press på meg til å gjøre det bra, komme med intelligente innspill og være oppdatert på det som skjer rundt meg. Foreldrene mine er meget høyt utdannede, begge to, og det har satt sine spor.

Har vært en del mobbet opp gjennom årene, noe som har satt sitt spor. Slet med mat i et par år, noe som ble bedre for to år siden, da jeg ble sammen med min nåværende kjæreste. Men jeg har tro på at motgang bygger karakter, lurer bare på hvilken karakter jeg får...

Tusen takk alle sammen! *klemmer*

[Bettie]

Ser du har fått en del dyrekjøpt erfaring ..... erfaringer man gjerne skulle vært foruten.

Men fortiden kan man ikke gjøre noe med, og slik jeg leser det, er du i god gang med å bygge framtiden din.

Og fremtiden bygges en dag av gangen........

[waco]

Ser du har fått en del dyrekjøpt erfaring ..... erfaringer man gjerne skulle vært foruten.

Har du noen erfaringer du ville vært foruten Bettie....?

[Bettie]

Helt ærlig - ja.

Her noen erfaringer jeg gjerne skulle vært foruten.... men man har ikke alltid valg.

[Kid-a]

Har du noen erfaringer du ville vært foruten Bettie....?

Alle har vel det??!

[Frk Snus]

Lily! Du sier at du har gått til psykolog - gjør du ikke det lenger? Hvorfor ikke? Jeg har selv hatt det på samme måte i perioder, har omtrent samme livssituasjon som "snill pike" som deg, og har gått til psykolog ganske jevnlig hele veien. Tror det er mye av grunnen til at jeg har opplevd ting litt svakere enn deg. Så jeg anbefaler på det sterkeste å finne en nøytral person du kan snakke med!

Når det gjelder å snakke med foreldrene, så foreslår jeg at du gjør det i en god periode. Det er lettere for dem å skjønne det da, hvis du får det verre igjen, og dersom de reagerer på en uventet måte er det også lettere for degselv å takle det!

Foreldrene mine vet ingenting. Kanskje mest fordi mamma er deprimert og innlagt selv. Men jeg skulle virkelig ønske jeg turte å fortelle dem hvordan jeg har det. Takker mannen i toppetasjen for at jeg har en nydelig kjæreste som jeg får enorm støtte fra, og det tipper jeg du gjør også!

Kos og klem fra meg, håper du holder oss oppdatert!

[Gjest Tristessa]

Hei Frk. Snus!

Har gått til psykolog ja, men tok meg en pause i sommer for å se hvordan jeg taklet det. Nå har jeg en masse nye fag på skolen, og vil helst unngå for stort fravær (vil ikke ofre karakterene). Men jeg har en fritime midt på dagen, en gang i uken, som jeg skal sette av til å gå til psykolog - og kun det. Skal først og fremst komme i gang der, og så merker jeg om jeg etterhvert vil få tilbake kontrollen eller ikke.

Jeg vet å si i fra hvis det blir for galt, og kjæresten min er hele tiden obs på tegn fra meg som kan oppfattes på en dårlig måte. Er glad for at jeg har ham ja! Lover å holde dere oppdaterte alle sammen, tusen takk for gode råd.

Masse klemmer,

[bompi]

Føler med deg... Har selv vært igjennom en slik depresjons-periode, som også kommer litt tilbake nå og da... skal ikke så mye til før jeg tipper over for å si det sånn. Jeg var nesten tvunget til å fortelle om det til mine foreldre, siden de var de nærmeste jeg hadde den gangen jeg ble "syk" (for ca. et år siden, da jeg innså jeg var syk i alle fall), og det føltes utrolig godt å vite at noen "visste om det", og derfor også tok litt hensyn til det... Men, samtidig ble det litt masete for min del, for jeg følte at mine foreldre hele tiden gikk rundt og lurte på meg og bekymret meg. Kanksje du også føler det litt sånn? Mange vil nemlig ikke bekymre foreldrene sine har jeg merket...

Det som hjalp meg var psykologtimer og egenarbeid. Psykologen hjalp meg å finne ut hva som var grunnen til at jeg hadde problemer, mens jeg selv prøvde å hanskes med disse grunnene. Jeg føler jeg har lært masse av det, selv om jeg av og til også nå føler meg deprimert... For oss som sliter med slike ting tror jeg noe av det viktigste er å ha folk rundt oss som vi vet at vi kan stole 100% på, og som vi vet alltid vil være der, og som man kan snakke med. En annen viktig ting er å bruke dagene til noe som man trives med, enten det er jobb, hobby, tilbringe tid med folk man liker å være sammen med osv..

En annen viktig ting er angst... som ofte følger med depresjoner.. det jeg har lært om det, er at det er viktig å fremprovosere de situasjoner som gir angst.. [for å bli kvitt flyskrekk så må du nesten ut å fly liksom]

Ønsker deg lykke til Lily, og til alle dere andre som også sliter med slike problemer! Det har blitt en ny folkesykdom, mye p.g.a alle krav som stilles i samfunnet.. krav som man ikke alltid føler man kan leve opp til...

[Gjest gjest1]

Vil bare gi den en klem Lily, og si at jeg skjønner deg altfor, altfor godt!

*Klemmer Lily masse*

[Gjest Anonymous]

merker at jo mer tid jeg får for meg selv til å gjøre det jeg vil, desto bedre får jeg det.

Tror noe av svaret på dine problemer ligger her. Hva med å leve livet for deg selv, og ikke for alle andre? Gjør det du har lyst til, ikke det andre forventer at du skal gjøre.

[Gjest Gjest]

Min kone har hatt de samme problemene i 6 mnd, men har nå vært frisk i ca 6 mnd. Jeg skal ikke gi råd, da man kan være i forskjellige situasjoner og forskjellige årsaker har utløst depresjonen, men jeg vil fortelle hvordan vi løste flokene.

Helt fra min kone var barn har hun vært oppoffrende og ansvarsbevist. Hun har alldri sagt nei, men har også hatt en voldsom kapasitet til å mestre en travel hverdag. En dag sa det bare pang og hele hennes trygge tilværelse raste sammen. En stressende jobbsituasjon, flytting, mere lån og ikke kunne komunisere sine problemer var sannsynligvis utløsende årsaker til en tung depresjon.

Vi valgte fellesskap å gå ut med problemet blant venner og familie, slik at hun kunne være seg selv. Hun fikk kun positive reaksjoner.

Psykolog var et alternativ, men hun ville prøve å løse flokene på egen hånd. Vi snakket mye - akkurat når det passet henne (feks vekket hun meg kl 3 om natta og vi snakket i 2 timer, eller hun ringte meg på jobben. Min arbeidsgiver var klar over problemet). Hun har alltid vært litt innesluttet - ville ikke bry andre med sine problemer, men nå fikk hun åpnet seg og fortalt om alt som hadde bygget seg opp gjennom årene.

Hun hadde også lange samtaler med foreldre, søster og venninner.

I de tyngste periodene var hun helt besatt av detaljer og at alt skulle være perfekt. Hun skulle ordne alt på en gang og det går selvfølgelig ikke. Det endte hver gang i tårer og fortvilelse over at hun ikke strakk til. Vi satte derfor opp en liste over gjøremål (stort og smått) og rangerte de utifra viktighet og hva som hastet mest. Dette gjorde at hun fikk strukturert hverdagen uten at alt bare ble en stor smørje av gjøremål.

Vi gjobbet også med selvtilliten hennes. Hun måtte få prøve seg på en del utfordringer som hun kunne mestre.

Hun er som sagt frisk nå og sterkere, mer selvsikker og sprudlende enn noen gang.

[Gjest Tristessa]

Ser at det er en del som referer til det å være snill pike. Bør kanskje si at jeg aldri har vært opptatt av å være noen snill pike, som er oppofrende overfor andre og tar på seg en masse ansvar. Gode karakterer har jeg, ja, men det er fordi jeg er smart og har ambisjoner. Høres kanskje selvopptatt ut nå, men har alltid fått høre at jeg er intelligent og har lett for å lære.

Jeg lever mitt eget liv, med mine egne venner. Noen nære, noen ikke fullt så nære. En del av dem vet at jeg sliter, andre merker bare at jeg kanskje er litt annerledes. Evnen til å ha det gøy har jeg fortsatt, men det er disse nedturene som ødelegger så mye. Det skal så lite til for å vippe meg av pinnen. En liten kommentar, et blikk, en tanke eller en person jeg helst ikke vil se. Så tøff, men enda så sårbar. Jeg kjenner meg nesten ikke igjen lenger. Personligheten min er blitt en annens, det finnes en side ved meg som kun vil meg selv vondt.

Hvorfor? Var det mobbingen som pågikk i ni år? Var det det faktum at jeg kommer fra en annerledes familie? Er det fordi jeg har rotet meg borti så mye rart? Eller er jeg rett og slett helt gal?