Pappa er borte

[AnonymBruker]

For noen måneder siden døde pappa brått. En tilsynelatende uskyldig sykdom fikk herje fritt i en allerede sliten kropp. Etter noen få netter på intensivavdelingen (et fantastisk sted, som jeg håper å aldri måtte komme i kontakt med igjen) orket ikke kroppen hans mer. Hjertet hadde ikke fler slag igjen. Det var slutt. 

Vi fikk se ham bare minutter etter at han gikk bort. Den fine pappaen min lå der, så veldig sårbar. Aldri før har jeg ønsket sterkere at noen skulke ta feil. Aldri før har jeg savnet lyden av maskinene som holdt han i live, alle ledningene og respiratoren. Aldri før har jeg innsett alle tingene vi tar for gitt, men som er så merkbart at er borte. Brystkassen som hever og senker seg. Bevegelsen bak øyelokkene. 

At vi måtte gå. Bare forlate ham på sykehuset. Jeg visste at det var aller siste gang vi kom til å se ham. 

Den turen hjem fra sykehuset er den lengste jeg har vært borti. Den tar 30 minutter. Det kjentes ut som en ukes reise. 

Og så måtte vi planlegge begravelse. Rett inn i praktisk-modus. Begravelsen ble vakker. Verdig. Kirken var full. Jeg syns det er rart å tenke på at i den kisten lå pappaen min. Det var ikke hans tur. Ikke vår tur. Men likevel måtte vi arrangere begravelse for pappa, som lå der i kisten. 

Jeg savner at han ringer når han kjeder seg og bare vil skravle. Våre faste, ukentlige møtepunkter med familie og venner. Middager hos mamma og pappa. Ferie. Spontane turer hit og dit. 

Å bare være sammen. 

Jeg er så uendelig lei meg for at vårt forhold måtte ende nå. At vi ikke fikk mer av livet sammen. At han aldri rakk å bli bestefar. At han og mamma ikke fikk bli pensjonister sammen. 

Jeg ser for meg mamma, den lille, gode mammaen min, som ser så liten og alene ut i døra hver gang jeg går derfra. Jeg vil ikke gå, men vet at jeg må. 

Vi har fått et gravsted. Vi har ingen stein enda, men det kommer. Jeg er på gravstedet hver dag, og mamma og jeg sørger for at det er fint der. Jeg gruer meg til både mamma og jeg er borte samtidig, for da vil sannsynligvis blomstene visne.

Jeg gruer meg til det neste året. Jeg gruer meg til å oppleve hver dag som den første uten pappa. Denne sommeren er tung. Det har gått fint noen uker nå, men nå kommer alle bildene på nytt. Alle bildene fra de siste gangene vi så hverandre, den siste telefonsamtalen, den siste samtalen og den siste gangen vi så pappa, men han ikke var der til å se tilbake på oss. 

Jeg liker ikke å synes synd på meg selv. Jeg vet at jeg på et tidspunkt må lære å takle å ha sorgen med, som en turkamerat man helst skulle sett at ble igjen på hytta. Men jeg hater at tiden som kommer er av den vonde sorten. 

Anonymkode: 25fca...a8f

[AnonymBruker]

Nå har jeg grått i 10 minutter. Ufattelig tungt å lese. Takk for at du minte meg på hva som er viktig her i livet. Skulle ønske jeg kunne skrive noen ord som kunne få deg til å føle deg litt lettere. Men jeg tror du må bare ha det litt vondt før smerten visner litt for litt for hver dag som går. Du er sterk ❤️ 

Anonymkode: 80390...a90

[Sille4]

Flott skrevet ❤️ Kjenner igjen mange følelser og tanker. Mistet selv pappa brått og uventet i fjor. Tøft er det. Sender deg en stor klem ❤️ Ta vare på alle de fine minnene!

[AnonymBruker]

Det er nok mye som kommer til å være uvant fremover. 

Dekke på et bord til hele familien, uten å skulle regne med tallerken til han, for eksempel.

Kroppen hans var sliten. Da orker man ikke å kjempe. Man skal ha mye pågangsmot inni seg for å orke det.

Nå må du verdsette tiden med din mor ekstra godt. Ta ekstra vare på henne, og fortelle henne at du er glad i henne. Det virker som om at dere hadde et veldig fint samhold i familien deres. 

Jeg synes du er heldig som kan være på gravstedet hans hver dag. Jeg har et par avdøde slektninger som jeg gjerne skulle ha besøkt gravstedet til, men det fungerer ikke på grunn av geografisk avstand og økonomi.

Din mor og far ble ikke pensjonister sammen, men slik jeg forstår det var de fremdeles kjærester da han gikk bort. Mange av oss andre får ikke oppleve at foreldrene våre holder sammen så lenge. 

Andre sørgende jeg kjenner, gruer seg til den dagen da de selv har gått bort, fordi de ikke makter å se for seg at gravstedet ikke blir vedlikeholdt og fint. Har du barn selv? Har du søsken?

Kondolerer. ❤️

 

Anonymkode: 622a2...f9e

[AnonymBruker]

❤️❤️❤️ utrolig tøff lesning.

Anonymkode: 678ce...032

[Gjest Mass]

❤

Jeg gjenkjenner også beskrivelsene dine. Merker også at jeg blir påminnet akkurat den tiden hvert år på samme tidspunkt han døde. Luften, været, årstiden, synet - alt - vekker frem de minnefølelsene. En nostalgisk følelse av tap.

Kondolerer så mye. Minnene varer evig ❤

[AnonymBruker]

❤️ Du skriver rått og godt  

Jeg opplevde at jeg begynte å få igjen pusten da vi hadde vært gjennom alle årstidene, alle høytidene uten mamma. 

Anonymkode: 79306...a7f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok mye som kommer til å være uvant fremover. 

Dekke på et bord til hele familien, uten å skulle regne med tallerken til han, for eksempel.

Kroppen hans var sliten. Da orker man ikke å kjempe. Man skal ha mye pågangsmot inni seg for å orke det.

Nå må du verdsette tiden med din mor ekstra godt. Ta ekstra vare på henne, og fortelle henne at du er glad i henne. Det virker som om at dere hadde et veldig fint samhold i familien deres. 

Jeg synes du er heldig som kan være på gravstedet hans hver dag. Jeg har et par avdøde slektninger som jeg gjerne skulle ha besøkt gravstedet til, men det fungerer ikke på grunn av geografisk avstand og økonomi.

Din mor og far ble ikke pensjonister sammen, men slik jeg forstår det var de fremdeles kjærester da han gikk bort. Mange av oss andre får ikke oppleve at foreldrene våre holder sammen så lenge. 

Andre sørgende jeg kjenner, gruer seg til den dagen da de selv har gått bort, fordi de ikke makter å se for seg at gravstedet ikke blir vedlikeholdt og fint. Har du barn selv? Har du søsken?

Kondolerer. ❤️

 

Anonymkode: 622a2...f9e

Takk! ❤️

Ja, han var sliten, selv om ting tyder på å gå framover før det brått gikk nedover. Men, det nytter ikke å dvele ved dette. Jeg har all tiltro til at legene og sykepleierne rundt ham gjorde alt som sto i deres makt. Vi er heldige som har dette systemet som hjelper oss når vi er på vårt mest sårbare. Men til syvende og sist er vi bare mennesker. Til slutt vil ikke kroppen mer. Jeg prøver å på et vis være takknemlig for at han faktisk døde helt, slik at vi ikke ble sittende med valget om vi ville «beholde» en sterkt funksjonshemmet mann og far, eller ikke. 

Mamma og pappa var gift i over 40 år. En halv mannsalder som ektefeller. 

Jeg har ingen barn selv. Mamma og pappa ventet lenge på meg, slik at jeg er relativt ung i forhold til deres alder. Foreløpig er det jeg, mitt søsken og mamma som ser etter graven. 

Etter ferien må vi finne en stein å sette opp. Jeg gruer meg like mye til det som å lage dødsannonse. Det har vært det tyngste for meg til nå, å skulle kringkaste det til en hel verden på en måte som tåler å stå for alltid. 

Anonymkode: 25fca...a8f

[AnonymBruker]

Det er straks 5 måneder siden pappa døde. 

Jeg savner ham hver eneste dag. 

Jeg hadde nettopp bursdag. Det var tøft å våkne og vite at denne dagen, for første gang, ville jeg ikke få melding med gratulasjon. 

I dag var mannen min og jeg ute og kjørte. Vi satte på Lillebjørn Nilsen, som pappa likte veldig godt, og som jeg derfor også liker godt. Jeg kunne levende se for meg hvordan han sang med, kunne alle tekstene. Da jeg var liten spilte han gjerne gitar selv også. Han elsket å synge, og var gjerne den som sang høyest når sjansen bød seg. Da jeg var liten syns jeg det var flaut. Nå klarer jeg ikke legge bort tanken på at jeg så gjerne skulle hørt ham synge hele tiden, så høyt han bare ville. 

Jeg vil drikke lørdagskaffe igjen. Jeg vil diskutere igjen. Jeg vil ha totalt unyttige quizer om detaljkunnskap igjen. Jeg vil høre historier igjen. Jeg vil dra på ferie igjen. Jeg vil bare være sammen med ham igjen. Vite at han er i livet mitt, som den bautaen han var. 

Og jeg gruer meg noe så vanvittig til jul. Jeg forstår de som rømmer til sydligere strøk. 

Anonymkode: 25fca...a8f

[Sliten&kjørt52]

Sorg er prisen for kjærlighet.

ville ikke ha byttet med de som ikke elsket, eller var elsket av -sin pappa, -eller mamma. 💔

Tungt å misste, -men blir mindre vondt med tiden.

Godt du har resten av flokken din.

a.

[AnonymBruker]

Litt over et år siden pappa døde nå. Det går framover. Mannen og jeg venter vårt første barn nå, og det er tøft og vondt å tenke på at pappa og det kommende barnet aldri fikk møte hverandre. Det var omtrent det første mamma sa da hun fikk vite det. «Åh, dette hadde gjort pappa så glad!». Vi har navnet til pappa på blokka, men er veldig usikre. Er det for tidlig? Bør vi vente til et ev. barn nr 2? Kan vi finne en variant som ikke er direkte oppkalling, men heller inspirert av pappas navn?

Ellers tar jeg meg selv i å «se» ham overalt. Jeg vet jo at han er borte, så det plager meg litt. Samtidig tenker jeg på hvor «alminnelig» folk er av utseende. Menn i 60-70 årene med tynt, grått hår med alle klærne fra Dressmann. Ikke særlig unikt. Men jeg holder likevel pusten hver gang jeg ser en sånn mann. 

Jeg gråter fortsatt mye, men det er med lengre intervaller og ikke like intenst som før. Og jeg vil si at nå sørger jeg mer over det som aldri kommer enn det som har vært. 

Anonymkode: 25fca...a8f

[AnonymBruker]

Vi er mange i samme " båt", og å miste en pappa er veldig vondt. Fornektelsen, sinne, sorg og alle følelsene som dukker opp som man må takle. Første året med alle anledninger er nok der verste. Som deg TS så savner jeg brutalt alle fine samtalene våre. De siste årene var pappa en av de aller beste samtalepartnerene mine. 

Ta vare på gode minner og la sorgen få utløp. Gråt om du trenger det. Gå ut i skogen og hyl litt, det kan en trenge for det bygger seg opp en fortvilelse som det er vanskelig å få utløp for. 

Ta vare på deg selv, få frisk luft, sunn mat og snakk med noen og ikke bare bær følelsene dine inni deg. Unn deg selv et " friminutt" fra sorgen og lag deg litt god mat, gå til frisøren eller skjem deg selv bort litt ekstra ❤️ Klem fra en som vet hva du gjennomgår. 

Anonymkode: 079d3...185

[AnonymBruker]

På 21.7.2020 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Vi er mange i samme " båt", og å miste en pappa er veldig vondt. Fornektelsen, sinne, sorg og alle følelsene som dukker opp som man må takle. Første året med alle anledninger er nok der verste. Som deg TS så savner jeg brutalt alle fine samtalene våre. De siste årene var pappa en av de aller beste samtalepartnerene mine. 

Ta vare på gode minner og la sorgen få utløp. Gråt om du trenger det. Gå ut i skogen og hyl litt, det kan en trenge for det bygger seg opp en fortvilelse som det er vanskelig å få utløp for. 

Ta vare på deg selv, få frisk luft, sunn mat og snakk med noen og ikke bare bær følelsene dine inni deg. Unn deg selv et " friminutt" fra sorgen og lag deg litt god mat, gå til frisøren eller skjem deg selv bort litt ekstra ❤️ Klem fra en som vet hva du gjennomgår. 

Anonymkode: 079d3...185

Takk for fint svar. ❤️
Sorgen bor i meg, men jeg bor ikke i sorgen - om det gir mening. Det hender jeg besøker den. Litt mer nå enn for litt siden, men ikke så ofte og mye at det tar over hverdagen min. 

Jeg har til og med gått til psykolog. Jeg husker jeg sa til legen min rett etter dødsfallet at jeg kjente igjen depresjonssymptomene etter forrige depresjonsrunde, men at det var vanskelig på det tidspunktet å skille mellom sorg og depresjon. Da jeg etter et halvt år fortsatt ikke hadde det bra oppsøkte jeg psykolog. Jeg har det mye bedre nå, og det er så godt! Selv om det er vondt finner jeg mye glede i hverdagen, og jeg har begynt å se fram til ting igjen. 

Anonymkode: 25fca...a8f