Å akseptere at jeg aldri vil få et godt forhold til min mor

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg er en voksen kvinne (slutten av 20-årene) som de siste par årene har innsett at jeg rett og slett ikke går overens med min mor, og at hun gjør livet vanskelig for meg. Kontekst: 

Min mor har stått utenfor arbeidslivet de siste ti årene, og hun blir bare særere og særere. Diffus sykdom som ingen lege har kunnet diagnostisere har ført til at hun har blitt veldig opptatt av alternative behandlingsmetoder, og hun skal gjerne prøve å presse disse metodene på oss andre i familien også. Det nytter ikke å diskutere disse tingene med henne, det er nærmest som om hun er hjernevasket. Hun bor sammen med faren min, men jeg tror han bare lukker ørene og ignorere mye av det hun snakker om. Han er dessuten arbeidsnarkoman, og tilbringer lite tid hjemme. Moren min kritiserer faren min hele tiden, noe jeg synes er vondt å høre på. 

De siste årene synes jeg det har blitt vanskeligere og vanskeligere å forholde meg til henne Jeg blir sliten av å være hjemme på besøk, og å snakke med henne i telefonen. Hun har null filter, og snakker ofte om temaer som er ukomfortable. Hun svært dominerende i samtaler og vrir alt til å handle om seg selv. Da jeg skulle gifte meg tidligere i år, så begynte hun f.eks. å fortelle at hun grudde seg sånn til bryllupet vårt og at hun fikk angst av det (hun opplevde det som stressende og hadde problemer med å sove flere uker i forveien osv.) Bryllupet var jo ment som en hyggelig og høytidelig opplevelse for meg og mannen min, men hun gjorde altså dette til et problem og en stor stressfaktor i hennes liv. Det skal sies at vi ikke krevde noe av henne i forberedelsene, hun trengte bare å møte opp og være til stede. Hun har et ekstremt fokus på sykdom og negative ting, noe som er fryktelig slitsomt for alle rundt henne. Dersom jeg prøver å spørre hvorfor hun snakker om disse tingene eller hinte til at hun kanskje kan bytte tema, så blir hun bare sint. Hun legger seg også borti alt, og skal hele tiden uttrykke sin mening. Blant annet er hun misfornøyd med yrkesvalget mitt, og mener at jeg er for svak/skjør til å ha dette yrket (jeg er lærer). Jeg elsker jobben min over alt på jord, men hun maser hele tiden om at jeg burde bytte yrke. 

Jeg har nylig lest boken "Adult Children of Emotionally Immature Parents" av Lindsay Gibson, og fikk meg en real oppvåkning. Jeg har nå innsett at min mors oppførsel sannsynligvis påvirker meg i større grad enn jeg har trodd. Jeg kan ikke gjøre noe for å endre henne, og jeg kjenner nå på en stor tristhet etter å ha fått denne innsikten, nesten som en slags kjærlighetssorg. Jeg tviler ikke på at hun er oppriktig glad i meg, men jeg blir altså så utslitt av henne. Jeg ønsker å ha et godt forhold til min mor, men jeg vet ikke hvordan jeg skal få til det og samtidig ta vare på min egen mentale helse. 

Er det noen som har lignende erfaringer?     

Anonymkode: e0eed...353

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen som har lignende erfaringer?

Huff dette er ikke lett TS,

Jeg har en litt trist versjon av din fortelling, men den kan kansje gi deg et litt annet perspektiv.

Jeg er 37, og moren min var også veldig selvopptatt. Moren min var lik din, og hadde mye smerter i kroppen og vonter. ingen hørte på henne, verken familie eller lege. Hun ropte ulv ulv ( nå er det sååå ille..) og så fant ingen noe. Frem til det kom frem at hun hadde kreft. Hun snakket bare om seg selv, også når jeg hadde født og lå på sykehuset så ble det vinklet til henne. Hun var så stresset osv. Jeg kan ikke huske en eneste gang hun ringte for å spørre hvordan jeg hadde det. 

Moren min døde etterhvert av sykdommen hun hadde. Jeg savner henne veldig og skulle så klart snakket med henne igjen, selv om hun bare hadde snakket om seg selv. Det er vondt å miste en mamma som ikke var en veldig "god" mamma..Hun var jo flink på somme områder men, som sagt, som din, selvopptatt. Men det er kansje naturlig når man har vondt i kroppen og "vet" man er syk, og ingen tror på en. 

Det kan jo være da at din mor ikke er syk og bare innbiller seg det. Men det kan også være at hun har smerter som er reelle. Hun er nok glad i deg, TS, og synes sikkert også at det er trist at dere ikke er nære, og gjør ting i lag, slik som hun sikkert ser folk gjør på facebook.

Når det kommer til deg  og det båndet du sliter med TS, så vet jeg ikke helt hva som ville vært det perfekte råd. Men jeg tror at det kan være fint å ta en voksen rolle. Ikke forvente at hun skal være perfekt mor som støtter deg og lurer på om det går bra med deg. Feks støtten du savnet i ditt bryllup, hun kunne ikke gi deg den fordi hun var overveldet av sin egen angst. Å ha angst er jo ikke godt. Om en veninne hadde hatt det slik, kansje du hadde sagt noe eller gjort noe for å roe henne ned? Moren din som ikke jobber, gruet seg nok til å ha en stor rolle, moren til bruden er jo ikke bare bare. Da skal man være fin og sosial og omgjengelig og glad og flink og kansje tilogmed ha en tale eller to, men hun har angst. Så ille at hun gruer seg til en dag som vil være så enestående fin : )  

Prøv å se det sånn at ja, moren din er sikkert frisk, men mentalt sett så har hun masse behov for å bli friskere. Det kan være at det feks vil lønne seg for deg å ta en litt annen rolle, en litt sånn "passe på" mor type rolle i stedet for å være "barnet" som trenger å bli ivaretatt. For du er jo straks 30 og voksen og du er flink lærer som kan passe på andre.

Anonymkode: 4be38...e8d

[AnonymBruker]

Hei, 

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare. Så ufattelig trist å høre om moren din! 😥 Kan jeg spørre hva slags type kreft hun hadde, og hvordan hun til slutt fant det ut? Jeg er selvfølgelig redd for at min mor også kan være alvorlig syk, og at hun skal sverge til alternative metoder for å bli frisk. Samtidig så har hun vært til grundig utredning hos flere forskjellige leger med plagene sine, uten at de har funnet ut noe. 

Det du skriver om at jeg kanskje bør ta en annen rolle hvor jeg heller er den som "passer på" moren min er egentlig slik virkeligheten er allerede. Oppveksten min var preget av at jeg har et yngre søsken som hadde en tøff diagnose, og dermed ble jeg "det enkle barnet". Dette første til at jeg var mye overlatt til meg selv, og jeg har alltid kviet meg for å ta opp mine problemer med foreldrene mine. Min mor har hele tiden brukt meg som støtte, og så lenge jeg kan huske fått utløp for sine problemer og bekymringer hos meg. Nå som jeg er voksen så burde jeg selvfølgelig være sterk og takle det, men det som gjør det veldig sårt er at hun gjorde dette allerede da jeg var ganske liten og hadde behov for å få trygghet fra henne i stedet for at hun skulle lempe sine bekymringer over på meg. Derfor er det vanskelig for meg å fortsette å være i denne rollen nå, selv om jeg kanskje burde det siden jeg er voksen. 

Det jeg sliter med nå er å finne ut hvordan jeg skal forholde meg til henne og akseptere at vår relasjon aldri kommer til å bli den beste.

Anonymkode: e0eed...353

[Liljehvit]

Hei,

jeg har en far som er akkurat lik. Det var nesten skremmende å lese om din beskrivelse av hvordan moren din reagerte før bryllupet, for det var akkurat slik min far reagerte før mitt bryllup. Han fikk angst, han ble stresset fordi han måtte holde tale som brudens far. Jeg sa at det var selvsagt helt greit at han ikke holdt tale når det stresset han og omtrent ødela livet for han, da begynte han å stresse med hvordan han skulle komme seg til lokalet der festen skulle være, når han skulle reise for å være fremme i tide osv. Sånne oppgaver som for oss "andre" er normale, overkommelige oppgaver blir uoverskuelige for min far. Hvis han må ta bussen et fremmed sted så blir han liggende oppe uten å få sove i flere uker før fordi han gruer seg sånn. Å kjøre bil, selv om han har sin egen bil, på et fremmed sted er helt uaktuelt fordi han er jo ikke kjent der. Å ta taxi har han ikke råd til. Osv. 

Sånn kunne jeg fortsatt. Poenget er at alt blir hele tiden å handle om han. Jeg skal gifte meg. Ok- da må jo han holde tale, det er stress, han må komme seg dit med buss/bil/taxi det er stress/dyrt osv., han må ditten og han må datten. Ikke et ord om hvordan jeg og min kommende ektemann hadde det, om vi gledet oss, hvordan vi så for oss dagen, hvorfor vi valgte som vi gjorde eller lignende.

Jeg har valgt å distansere meg, for jeg kan ikke ta ansvar for at min far får et normalt liv. Ikke klarer jeg det heller, det blir en evig kamp som jeg aldri kan vinne. Det er dessverre en grunn til at han har vært ufør i så mange år, det er fordi han dessverre fungerer dårlig i samfunnet og ellers. 

 

[AnonymBruker]

Høres ut som en slitsom situasjon for de, ts. Jeg tror rådet om å akseptere situasjonen som den er, fremfor å bruke mye energi på hvordan den kunne vært, er veien til å gjøre relasjonen litt bedre mindre slitsom for deg. Å stadig ha håp og forventninger om hvordan moren din skal være fører bare til skuffelser. Du kan ikke forandre henne, men trenger selvsagt heller ikke støtte alle hennes innfall og utfall.

Det er åpenbart at moren din ikke har det bra. Om det er fysisk sykdom som ikke er oppdaget, eller psykisk sykdom som gir smerter og sykdom hos henne kan jo ingen sånn sett vite. Selv om det er lett å anta at det psyken som spiller inn når leger etter undersøkelser ikke finner årsaken. Men det kan være lurt å huske at sykdommen er like reell uavhengig av opphav. Hun har smerter, føler seg syk og føler seg mest sannsynlig ikke tatt på alvor av helsevesen eller mennesker rundt deg. Da er det lett å bli selvopptatt, og bruke mye tid og ressurser på å prøve å hjelpe seg selv via alternative veier. I min verden er dette å kaste bort egne ressurser og støtte opp om kvakksalvervirksomhet og vitenskapsforakt, men det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne at sårbare mennesker kan ende opp med å gripe alle halmstrå. 

Kanskje det er lettere å akseptere henne om du tenker på henne som syk (fysisk eller psykisk burde ikke spille en rolle), og at hun derfor ikke er rasjonell i sin måte å være på. At hun er slem mot faren din må nesten han ta ansvar for å håndtere, og jeg synes du skal fokusere på din egen relasjon. Så akseptere og senk forventninger, sett grenser når hun blir alt for selvopptatt og vanskelig og se om du klarer å hente frem til omsorg og empati. Selv om det er utrolig vanskelig når mottaker oppleves som et energisluk. Jeg har vært der!

Anonymkode: 9da89...3d9