Bør jeg flytte (etter samlivsbruddet)

[Gjest pr]

Det jeg ønsker er at de som i dag bestemmer over andres liv (f.eks. over barn, samværsforeldre, besteforeldre etc, etc) ikke skal fortsette å gjøre dette uten at f.eks. en objektiv vurdering av flyttingen gjennomføres.

Bostedsforeldre må gjerne få flytte. (også med barn). Men ikke uten at de andre partene er involvert og hørt og muligheter for å endre situasjonen der flyttingen beviselig ikke gjennomføres for å ivareta barnets beste.

Hvem skal ta den objektive vurderingen? Og hvem skal bestemme hva som er barnets beste? Skal det være en tidsramme? Vennligst gi beskjed 1 år i forveien slik at de rette instanser kan gjøre sin vurdering...

[Far til 2]

...

Men som flere har nevnt, trådstarter har sin egen personlige agenda her.

Hvilken personlige agenda mener du jeg har ? At jeg jeg forsøker å beholde kontakten med mine barn ?

Det er klart jeg forsøker å beholde kontakten med mine barn. Jeg er glad i de og de er glad i meg. De har et etablert nærmiljø med venner på skolen og fritiden forøvrig.

MEN VÅR SITUASJON ER IKKE UNIK. Det er utrolig mange barn og foreldre som sitter i samme situasjon. Dette inkluderer bostedsforeldre som ser hva samværsforelders flytting gjør med barna. Med tusenvis av flyttinger hvert år synes jeg det er rart at noen vil forhindre et minimum av kvalitetssikring på slike avgjørelser. Kansje spesielt fra de foreldre som i utgangspunktet blir vurdert som best til å ivareta barnets behov.

Og jeg får litt kvalmefornemmelser av den prektige "alene mot stormen" innstillingen du har, Far til 2, det er skremmende at du har overbevist deg selv om at eneste grunnen til at du får motbør er at du er i et kvinneforum... snakk om å ha skylapper... snakk om å undervurdere folk her, snakk om å sette seg selv over alle andre. Det er utrolig skremmende at det ikke faller deg inn at når du stort sett har motstandere her, så er du overbevist om at det ikke er holdningene dine eller måten du viser dem på som er fullstendig på jordet; det er selvsagt alle de grådige konfliktskapende undermåls kvinnene her som bare ikke skjønner din gjennomførte godhet    DET er mer skremmende enn mye annet.

Nå er det faktisk ikke så sort/hvit som du forsøker å fremstille det. Jeg har faktisk støtte fra flere kvinner. Dette gjelder kvinner som har opplevd at far gir f... og "stikker av" uten ytterligere omtanke for barna. Det gjelder kvinner som lever sammen med menn som tidligere har fått barn. Og som ser hva denne flyttingen har gjort med barna og fedrene. Og det gjelder kvinner som ser hvordan barna til venninner reagerer når samtalen dreier inn på barnas far.

Det som er skremmende er at disse kvinnene som jeg nevner blir kritisert for sine personlige meninger. Jeg berøres ikke av uenigheten jeg har med flere her inne om det ikke kommer frem gode argumenter for at jeg tar feil. Derimot har jeg stor forståelse for at kvinner (og menn) ikke ønsker kritikk fra sitt nærmiljø og derfor i stor grad biter i seg den urettferdigheten de ser skjer ovenfor barna. Det er kvinner og menn som ikke vil oppnå annet enn å miste en god venninne eller kamerat pga et "lite" tema. Jeg synes imidlertid det er galt å reagere slik ovenfor meningsmotstandere som en ellers har mye kontakt med.

At du, av årsaker ukjente for oss, ikke klarer å samarbeide eller like eller ha et godt forhold til din eks og gjennomføre hverdagen uten å være bitter, sier noe om deg og ditt, ikke om alle andre her.

Jeg vet ikke om det har falt deg inn, og du kanskje opererer i flere fora for øyeblikket, men hvis du er så opptatt av begge siders beste skal du ikke se bort fra du hadde gjort mer nytte på et forum for menn. Her tror jeg du stort sett provoserer og skaper større avstand, ikke fordi holdningene dine er så aparte, men fordi agendaen din dessverre blir for fanatisk og ensporet.

Rollen som alle barns martyr blir litt feil...

Hvis mine meninger skulle bli hørt i større grad av menn er jeg redd jeg må lete lenge etter et slikt forum. Jeg sitter med inntrykk av at menn som gir f... i sine barn er desverre ikke interesert i å diskutere på internet i samme grad som andre parter i konfliktene.

Det er vel du som insinuerer at min mening om dette tema gjelder "alt og alle her inne". Det tror jeg du tar feil i. Dessuten forsøker jeg å holde meg til sak. Ikke person, selv om jeg ikke lykkes like godt med dette i ethvert innlegg.

La oss anta at flytting skjer i 10% av samlivsbruddene (jeg skal finne frem de offisielle tallene senere). En slik forutsetning tilsier at ca 100.000 barn berøres av flyttingen. Om vi videre antar at 10% av disse flyttingene ikke skjer på grunnlag av barets beste, men isteden baserer seg på foreldrenes personlige ønsker medfører dette at 10.000 barn i Norge kunne hatt en bedre oppvekst om det hadde vært mulig å kvalitetssikre slike avgjørelser. Mener du at 10.000 barn er altfor lite til at vi bør gjøre noe for denne gruppen.

Å flytte innebærer MASSE stress og tumulter, og jeg tror ikke NOEN vil ta den avgjørelsen lett hvis de har barn , uansett hvor god eller hvor drittsekk den andre er. De gjør jo ting mer tungvint for seg selv også.

Jeg kjenner ingen foreldre som med vilje ville snyte, utnytte eller såre eksen sin, og i hvert fall ikke barna. Sannsynligheten for at akkurat JEG kjenner bare unntak, er vel liten, så jeg må gå ut fra at utvalget er noenlunde representativt... De fleste ønsker ikke å gjøre ting verre verken for seg selv eller barna, og har de en oppegående eks som de klarer å samarbeide med pleier viljen til kompromisser å sitte ganske løst. Om man kan holde kontakt med barna sine og vite at det ikke skjer omsorgssvikt e.l. så er det ingen grunn til å ikke tenke alternativt når det gjelder omsorg, uansett avstander i mellom. Eller er det bedre om den andre parten mister muligheter til jobb, nettverk og et liv og blir taper i stedet på alle plan, ressurssvak og med lite annet å tilby barnet enn etternavnet? ...

Det er bra at du ikke kjenner noen som vil utsette barna for en slik flytting basert på ønsker om å straffe ex'en. Men kjenner du noen som har fratatt barna kontakt med den andre forelderen, eller fratatt de et nærmiljø med skole og venner forøvrig for at bostedsforelder skal få pleie sitt forhold til ny kjæreste ? Det gjør jeg. Men jeg kjenner også en svært oppegående mor (gjennom styret/FAU i barnehagen) som sa til sin nye kjæreste at om det skulle bli noe av deres forhold var det han som måtte flytte. Barna hadde iflg henne et etablert nærmiljø og nært forhold til faren. Kjæresten hennes kom, men valgte forholdsvis kort tid senere å flytte ut igjen. Om det hadde vært mor som flyttet i dette tilfellet vil hun kansje blitt boende med barna i det nye miljøet, uten at barna fikk mulighet til å opprettholde kontakten med sin far.

Dette er en mor jeg har fått utrolig stor respekt for. Jeg prater med henne med jevne mellomrom og er imponert over hennes vilje til å ivareta barnas ønsker fremfor egne ønsker. Men som hun selv sier var det en tung avgjørelse å kreve dette, ettersom hun ikke hadde noen garanti for at han ville flytte.

Dette er selvjustis som jeg mener altfor få har i dag. En viss grad av kvalitetssikring av slike flyttplaner mener jeg derfor bør pålegges foreldrene. Denne damen er med sine handlinger et forbilde for andre som er eller kommer i tilsvarende situasjon.

[Gjest pr]

Jeg må innrømme at jeg synes innleggene til Far til 2 er rimelig ensporet. Han kjører på uten å se seg til høyre eller venstre fordi han selv har dårlig erfaring med sin eks. Han innbyr lite til en konstruktiv dialog. Lite i stand til å se nyanser.

Far til 2 mener at foreldre ikke uten videre kan flytte på seg etter samlivsbrudd. Han skriver fortrinnsvis om bostedsforelder, men hang på samværsforelder til slutt. Flytting gjelder begge parter. Jeg tolker det slik at dersom Far til 2 får folk med seg når det gjelder dette med flytting så er neste skritt at ja, bare flytt, men overlat omsorgen til samværsforelder.

Skal det være noen grense for hvor langt man kan flytte? Innen kommunen, fylket, skolekrets (selv om barnet ikke har begynt på skole), et visst antall kilometer?

Er tvunget mekling alltid vellykket? Selv om foreldrene kommer fram til en avtale, hvem sørger for at den blir fulgt opp? Sanksjoner? Hva viss bostedsforelder insisterer på å flytte. Skal da omsorgen automatisk gå over til den andre? Og hva hvis samværsforelder flytter uten "lov", hva er sanksjonen da?

Samme med delt omsorg. Det skal være regelen for det er i utgangspunktet det beste for barnet. Og er konfliktnivået høyt mellom foreldrene så vil det dempes ved delt bosted fordi foreldrene blir tvunget til å samarbeide. Og far vil heller ikke føle seg overkjørt. Kvinnen vil få tid til karriere, utdanning osv. (Hvor ble det av barnets beste?).

[Gjest Anonymous]

Og i de tilfellene der det ikke kan bevises at det er til barnets beste bør barnet få lov til å bli boende hos samværsforelder om dette  er en akseptabel løsning for flertallet. Da kan fortsatt mor (bostedsforelder) flytte, men uten barnet. Alternativt kan det bli en samværsordning hvor den som flytter må betale alle reiseutgifter, f.eks. gjennom bidragsordningen.

Og her skinner det egentlige budskapet igjennom, det du egentlig er opptatt av er at DU skal ha omsorgen for barna dine. (Uten at jeg klandrer deg for det, men du bruker nå selv vikarierende motiver) Er det bedre for barnet å bo uten bostedsforelder? Så lenge barnet kan bo hos samværsforelder så er det greit? Og det største problemet her er reiseutgifter?

[Far til 2]

Hvem skal ta den objektive vurderingen? Og hvem skal bestemme hva som er barnets beste? Skal det være en tidsramme? Vennligst gi beskjed 1 år i forveien slik at de rette instanser kan gjøre sin vurdering...

Den objektive "vurderingen" kan gjøres på et meklerkontor av foreldrene. Råd og vink fra en oppegående mekler kan være det som skal til for å løse en ellers fastlåst situasjon. Det er jo for å ivareta barnas beste vi i utgangspunktet går til mekling. det skulle ikke være noen grunn til å endre dett i slike tilfeller som jeg referer til.

I dag er det meningen at foreldrene sammen skal bestemme hva som er barnets beste mht samvær/omsorg når de er til mekling. Jeg kan ikke forså at det skulle være noen grunn til å endre dette foreløpig.

Detaljer rundt en slik ordning kan være vanskelig å svare på. Jeg ser imidlertid for meg at det bør innkalles til slik mekling såsnart flytteplaner blir aktuelt. Å skaffe seg jobb, skoleplass, bolig, etc, etc, vil nødvendigvis ta noe tid. Dermed kan en slik mekling gjennomføres i god tid før den settes ut i livet. Det eneste som kreves er større kapasitet på meklingskontorene.

[Far til 2]

Jeg beklager, men du tar feil. Jeg mener ikke at jeg (eller andre) skal overta omsorgen for barna.

På side 2 (7.mai) sa jeg bl.a.:

På side 1 (7.mai) sa jeg bl.a.:

På side 2 (fortsatt 7.mai) sa jeg:

[Bø]

Nå skal vi se om jeg har forstått dette riktig. Far til 2, du ønsker en "kvalitetssikring" og en objektiv vurdering av flytting. Dette gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre. Samtidig skal ingen nektes å flytte. Da vil altså en samværsforelder som ønsker å flytte, bli innkalt til samtale, der h*n evt. blir snakket til fornuft, eller står ved sitt valg om å flytte. I fall sistnevnte skjer, (som sannsynligvis alltid blir utfallet), har man ikke oppnådd noenting. Familievernkontoret har laange køer allerede, skal vi belemre dem med samtaler om flytting, som ingen parter virkelig ønsker? (Bortsett fra barna, som Far til 2 påstår).

Jeg vil påstå at jeg ALLTID vil være istand til å ta bedre avgjørelser angående mine barn, enn det en person på et kontor kan. Ingen kjenner mine barn og deres beste så godt som meg. Flytting som straff tror jeg INGENTING på.

Ellers er jeg som vanlig enig med det Fiona sier. (Fiona, skal jeg introdusere deg for min eks? Han har to flotte barn. )

Avgjørelsen om å flytte tas ikke lett av noen, og gjøres etter en helhetlig vurdering av hva som er det beste for alle parter.

Jeg kan ikke tenke meg at en slik lov noensinne kommer til å vurderes engang. Og som Far til 2 sier, så skal ikke noen nektes å flytte, så da vil ikke disse 10.000 "stakkars" barna få noen hjelp til tross for denne loven.

Og når det brukes statistikk om barn som faller gjennom. Her må man skille mellom ressurssvake foreldre og aleneforeldre. Uansett om jeg ble alene på denne jord, om far til mine barn flyttet til Sibir, dør eller ble sinnsyk, så kommer ikke mine barn til å bli skoletapere eller få andre problemer av den grunn. De kommer til å tas godt vare på av MEG, og nettverket rundt meg. Jeg ville ikke tillate at det går dårlig med mine barn, og det vil ikke andre ressurssterke foreldre gjøre heller. Så har vi de barna som dropper ut av skolen, som får problemer osv. I de tilfellene har allerede barnet 2 foreldre som ikke er helt "gode", og alle lover i verden kan ikke hjelpe dem.

Gode foreldre velger det beste for barna sine, og som regel er det at mor og far bor relativt nært hverandre. Noen vil velge andre alternativer, men der tror jeg ikke det hjelper med lover uansett. Far til 2: Du kunne sikkert gjort mange andre valg, som hadde dempet konfliktnivået mellom deg og din eks. Du kunne ha tedd deg annerledes. Du valgte å ikke gjøre det, og er bitter over at din behandling av mor til dine barn, går utover samværet med barna dine. Men sånn er det bare...

[Laila]

Barneloven sier endel om dette emnet.

Den som har daglig omsorg for barnet har lov å flytte hvor han vil uten samtykke fra den andre.Men kun innenfort landets grenser.Blir det til utlandet,så må den andres samtykke være med.

Loven sier de har lov å flyttre til andre komuner.Men barneloven sier at det ikke er i barnas ivaretagelse å gjøre slikt.Både fordi barnet da ikke får tilrettelagt kontakt på best mulig måte med den andre forelderen.Og fordi nettverket til barnet heller ikke blir ivaretatt.

Meklingskontoret kan prøve å få i stand et samarbeid ja.Men de har ingen som helst vekt i seg.

Hvis da den parten som velger å flytte,nekter å samarbeide,og ta hensyn til barnet.Så kan ikke mekleren gjøre noe som helst.Hun kan KUN råde.Hun kan heller ikke brukes i retten som vitne på at den parten nekter å ta det hensynet til barnets beste.

Hvis saken framdeles er låst etter mekling.Så blir det neste advokater.Så nye møter,så rettsak.

Først DER vil barneloven praktiseres.

Da er det barnets fokus som er i høysetet.Barn kan bli hørt fra de er 7 år.Og ta avgjørelse selv når de er 12 år.

Men om det er avgjørende med økonomi og slikt vet jeg ikke hva det har å bety i avgjørelsen på hvem som skal ha den daglige omsorgen.Eller om de "bare" ser på kvaliteten av barnas ivaretagelse.

Oi,det er veldig mye å sette seg inn i.Men slik jeg har nevnt det nå,er det jeg mener å ha fått med meg.Hvis ikke jeg har misforstått noe da.

Jeg sitter selv på hodet oppi situasjonen nå.Med advokater og full pakke.

Faren tok med seg yngste jenten og flyttet til en annen komune.ETTER å ha bodd tre andre steder først.Han nekter å samarbeide.Og nekter å høre på barnet.

Så det blir mye å sette seg inn i framover ja.

Barna MÅ og SKAL taes hensyn til.Både fra far og mor.

Det finnes nok like mye fedre som mødre som ikke tar hensyn til sine barn.Det blir veldig feil å si typisk den,eller typisk den.

[Far til 2]

Nå er tydligvos ikke jeg alene om lange innlegg lenger .

Jeg skal forsøke å svare så kort som mulig.

Nå skal vi se om jeg har forstått dette riktig. Far til 2' date=' du ønsker en "kvalitetssikring" og en objektiv vurdering av flytting. Dette gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre. Samtidig skal ingen nektes å flytte. Da vil altså en samværsforelder som ønsker å flytte, bli innkalt til samtale, der h*n evt. blir snakket til fornuft, eller står ved sitt valg om å flytte. I fall sistnevnte skjer, (som sannsynligvis alltid blir utfallet), har man ikke oppnådd noenting. [/quote']

Feil. I et annet innlegg sier jeg at det må være reaksjonsmåter ovenfor foreldre som flytter når slik flytting skjer uten bakgrunn i barnets beste. I et innlegg (finner ikke tilbake akkurat nå) har jeg forslag om at den som flytter betaler alle reiseutgifter, f.eks. gjennom bidragsordningen.

[Far til 2]

Barneloven sier endel om dette emnet.

Den som har daglig omsorg for barnet har lov å flytte hvor han vil uten samtykke fra den andre...

...

Du har helt rett i hele din beskrivelse. Og problemet er helt klart tilstede også for de barna som opplever far som bostedsforelder. Dette har ingenting med kjønn å gjøre. Derimot er det relatert til funksjon og om en slik flytting skjer med bakgrunn i barnets beste.

En av de tingene jeg håper på er at mekler informerer om at loven signaliserer at slik flytting skal ivareta barnet og barnets beste. På den måten kan vi kansje unngå stadig flere rettsaker som relaterer seg til denne problemstillingen.

Stå på for din datter Laila. Hun vil sikkert ha stor glede av hyppig samvær og vil når hun vokser opp se at moren faktisk gjorde noe for å ivareta hennes behov.

Lykke til.

[Gjest Mannen]

Jeg vil påstå at jeg ALLTID vil være istand til å ta bedre avgjørelser angående mine barn, enn det en person på et kontor kan. Ingen kjenner mine barn og deres beste så godt som meg. Flytting som straff tror jeg INGENTING på.

Det tror jeg nok alle foreldre tror. Faktum er at det finnes en del sånne historier om foreldre som generelt krangler så busta fyker - om omsorg/flytting etc.

Og de tror faktisk begge to at de gjør det som er best for barna.

Så når du skriver "dine" barn - jeg antar de har en annen forelder også? I så fall - kjenner ikke hxn barnas beste like godt som deg?

Tror debatten sporer litt av med dette kvinne/mann perspektivet som hersker her.

Det som er faktum er at samlivsbrudd ofte innvolverer svært sterke følelser - noe kommer over det og klarer å samarbeide. Andre kommer aldri over det.

Jeg har opplevd to foreldre som ikke ville snakke med hverandre - 30 år etter bruddet - i begravelsen til sønnen som hadde tatt selvmord.

Faktum er at den foreldren som sitter på daglig omsorg har et ganske tungtveiende maktkort i forhold til å flytte på seg. Når jeg ser hvordan foreldre nærmest sliter ungene i to mellom seg, kan jeg dessverre ikke stole på at alle har edle motiver når de velger å flytte.

Det hele minner om en historie(korriger/utfyll meg her):

En konge/dommer eller lignende får besøk av to personer som er uenige om eierskapet til en gjenstand. Det er uråd å finne ut hvem som egentlig eier gjenstanden - så dommerens beslutning er at man da kløyver gjenstanden i to for så å gi en halvpart til hver.

Da sier den ene av persoen at "nei, la den andre få hele - jeg vil ikke se at den blir ødelagt". Dermed bestemmer dommeren at gjenstanden tilfaller den personen som heller ville gi den bort enn se den ødelagt.

[Gjest Anonymous]

Om det blir slik tvungen mekling eller hva en nå vil kalle det, så håper jeg guds skyld at det ikke er "lokalpatrioter" som skal dømme. Da vet ihvertfall jeg utfallet.

[Far til 2]

Om det blir slik tvungen mekling eller hva en nå vil kalle det' date=' så håper jeg guds skyld at det ikke er "lokalpatrioter" som skal dømme. Da vet ihvertfall jeg utfallet.[/quote']

En med juridikum vil uansett ha mulighet til å forebrede seg ganske godt om hun/han leser gjennom domspremisser som brukes, og samtidg får vite hvem som er dommer i god tid. Dette er noe advokater generelt sett ikke har tid til i samme grad.

[Gjest *Fiona*]

Ellers er jeg som vanlig enig med det Fiona sier. (Fiona, skal jeg introdusere deg for min eks? Han har to flotte barn. )

Ja, takk, du ;-) men da håper jeg han bor i samme landsdel ellers får vi problemer med Flyttepolitiet

Den historien det refereres til er en lignelse eller et eller annet, om to mødre. De påstår begge de er mor til barnet, og Gud (eller hvem det nå er, kan ikke for mitt bare liv selvsagt akkurat nå, huske hvor den kommer fra) vil ta sverdet og kløyve barnet i to. Hvorpå den biologiske moren selvsagt (som enhver mor vil gjøre) sier hun heller vil den andre skal få barnet.

Mulig det høres absurd ut for noen her, som rir kjepphester mot ekser og alt som er, men jeg ville uten å blunke gi pappa hovedomsorg hvis det skulle eskalere til konflikt som gikk utover barnet noen gang. Jeg ville ikke nøle et øyeblikk. Barnet mitt er, og vil alltid være, det viktigste for meg. (Og siden jeg valgte en oppegående fyr til far for barnet mitt, vet jeg at bernet vil få det bra uansett hva som skjer... men ikke alle er like heldige :-) )

Hvis jeg skulle sette mitt liv helt på styr og oppføre meg som en tulling noen gang, håper jeg virkelig noen tar fra meg barnet og gir det en bedre oppvekst.

Ingen foreldre har "krav" på barna, men barna har krav på beskyttelse og omsorg.

Om det i enkelte tilfeller betyr at den ene forelderen er ute av bildet for kortere eller lengre tid, er det faktisk ikke det verste som kan skje.

[Gjest Anonymous]

Det bostedsforelder i en del situasjoner ønsker er å straffe samværsforelder.

Her viser du at du snakker ut ifra egne erfaringer.

Hvor mange tror du det egentlig er som flytter utifra det du hevder her?

Sett at mor er bostedsforelder, tror du virkelig tankegangen hennes er slik:

" Jeg tar med meg barnet og flytter. Flytter fra skole/bhg, venner, familie, jobb. Tar alt ifra barnet og meg, slik at jeg får straffet far."?

Ærlig talt, Far til 2, du er helt bak mål her.

[Gjest Mannen]

Sett at mor er bostedsforelder, tror du virkelig tankegangen hennes er slik:

" Jeg tar med meg barnet og flytter. Flytter fra skole/bhg, venner, familie, jobb. Tar alt ifra barnet og meg, slik at jeg får straffet far."?

Ærlig talt, Far til 2, du er helt bak mål her.

Dessverre så tror jeg ikke det.

Om du hadde spurt hvor mange foreldre som ønsker å dra barna sine gjennom en lang, bitter og vond konflikt som aldri tar slutt og sannsynligvis preger dem for resten av livet - så ville man sannsynligvis svart ingen.

Dessverre er det slik at i realiteten er det ganske mange foreldre som gjør nettopp dette.

[Gjest Anonymous]

Far til 2 mener at foreldre ikke uten videre kan flytte på seg etter samlivsbrudd. Han skriver fortrinnsvis om bostedsforelder, men hang på samværsforelder til slutt. Flytting gjelder begge parter. Jeg tolker det slik at dersom Far til 2 får folk med seg når det gjelder dette med flytting så er neste skritt at ja, bare flytt, men overlat omsorgen til samværsforelder.

Skal det være noen grense for hvor langt man kan flytte uten å spørre om lov? Innen kommunen, fylket, skolekrets (selv om barnet ikke har begynt på skole), et visst antall kilometer?

Er tvunget mekling alltid vellykket? Selv om foreldrene kommer fram til en avtale, hvem sørger for at den blir fulgt opp? Sanksjoner? Hva viss bostedsforelder insisterer på å flytte. Skal da omsorgen automatisk gå over til den andre? Og hva hvis samværsforelder flytter uten "lov", hva er sanksjonen da?

Dersom man ikke uten videre kan flytte på seg så må jo disse tingene tas opp også.

[Gjest Sissi]

Et flytteforbud for visse grupper av befolkningen - i dette tilfellet faktisk barn - går mot grunnleggende menneskerettigheter.

De aller fleste foreldre som ikke bor sammen har et noenlunde samarbeidsforhold rundt barna. Dermed vil en flyttebeslutning heller ikke være noen "bombe", men faktisk noe man snakker om.

Noen foreldre greier det ikke, men et flytteforbud for alle vil ikke løse det problemet.

Det vil kun lage nye problemer. En del av dem er nevnt i flere innlegg allerede. Noe som ikke er nevnt er at et flytteforbud vil være et våpen for de samværsforeldre som ikke er helt gode. Vi vet at flere kvinner pr. år drepes av partner/tidligere partner. Et flytteforbud etter brudd vil jo være som manna fra himmelen for disse mennen. Da kan de uhindret fortsette å kontrollere partneren - gjennom trussler om at hun mister barna om hun flytter.

Uten å beskylde noen av innsenderne for noe så mistenker jeg at den relle grunnen til iveren for flytteforbud nettopp er dette. Kontrollbehovet.

Hvem er det som da straffes mest?? Jo - barna. Som må leve under tvang, et sted hvor mor ikke kan etablere et bedre liv for seg og sine.

Det går ikke an å innføre lover/forbud som gjør det enda vanskeligere å komme seg unna voldelige (om det er psykisk eller fysisk) personer.

[Gjest Turi]

Så har vi de barna som dropper ut av skolen' date=' som får problemer osv. I de tilfellene har allerede barnet 2 foreldre som ikke er helt "gode", og alle lover i verden kan ikke hjelpe dem.[/quote']

:o :o Du KAN da ikke mene dette? At alle barn som dropper ut av skolen har foreldre som ikke er helt gode??? Og om du tror at du kan "la være å tillate" barnet ditt å gjøre noe dumt, vil jeg også anta at du har rimelig små barn foreløpig, og at du har glemt hvordan det var å være barn selv? Dessuten kan du aldri ha hørt om f.eks ADHD, konsentrasjonsvansker osv. Eller er det også symptomer på "ikke gode" foreldre?

Forøvrig begynner jeg å lure på om det ikke burde være slik at man krever sertifikat av folk før de får lov til å få barn. Slik ville man unngå foreldre som gjør at barna gråter seg i søvn på kvelden mens menn som Far til 2 ser på og foreldrene selv sitter og ser på TV og ikke bryr seg.

[Far til 2]

Mulig det høres absurd ut for noen her' date=' som rir kjepphester mot ekser og alt som er, men jeg ville uten å blunke gi pappa hovedomsorg hvis det skulle eskalere til konflikt som gikk utover barnet noen gang. [/quote']

Det er godt å høre at det finnes både kvinner og menn som ser slik på samvær/omsorsgsituasjonen. For det du sier er det samme som mange tusen menn gjør hvert eneste år under mekling.