Bør jeg flytte (etter samlivsbruddet)

[Gjest Anonymous]

Skjønner ikke hvorfor man bruker så mye tid og energi på å formidle dette her inne. Tror og håper man på at enkelte vil la andre bestemme over sitt liv?? Fatter ikke at det går an, og synes det er utrolig frekt.

[Far til 2]

Jeg synes du skulle holde deg for god til å komme med slike uttalelser Far til 2! Dette er argumentasjon av godt gammelt merke som har blitt brukt for å latterliggjøre eller enda verre skape dårlig samvittighet hos kvinner som ønsker å ta en utdannelse eller begynne å arbeide utenfor hjemmet. Jeg trodde du ønsket et likestilt samfunn både utenfor og i heimen.

Jeg ønsker slett ikke å latterliggjøre noen i en så alvorlig sak som omsorgsproblematikken er. Om du har sett en del av mine andre innlegg vil du se at jeg oppfordrer til felles omsorg slik at også bostedsforeldre kan få mulighet til utdannelse og karriere, mer personlig fritid og høyere pensjonspoeng. Men jeg setter altså spørsmålstegn ved om dette er forenelig med eneomsorg og det å f.eks. flytte til en større by for bostedsforelder, samtidig som barnet blir med og mister kontakten med samværsforelder og nærmiljø forøvrig.

Argumentasjonen for at mor bør ha omsorgen alene er ofte basert på at hun har hatt mest tid sammen med barnet (at far ikke har hatt mulighet til mer enn 1 mnd barselspermisjon blir brukt mot han). I andre tilfeller brukes det argumenter som at "far jobber så mye" og prioriterer karriere.

Så snart kvinner blir mer borte fra barnet (kansje barnevakt om kveldene for at hun skal få en bedre utdannelse) eller må arbeide mer overtid pga karrieremulighetene, er dette med utdannelse/karriere plutselig ikke lenger en del av argumentasjonen for at andre enn mor skal beholde denne funksjonen alene.

La oss behandle begge grupper likt. Likestilling heter det. Å si at en gruppe kan gjøre det meste uten konsekvenser, mens den andre gruppen ikke kan gjøre det samme må da være et typisk eksempel på at likestilling/likeverd ikke fungerer i praksis når vi snakker om samvær/omsorg.

Du kunne hente mange bra tanker og inspirasjon til din sak fra folk som har drevet likestillingskamp før deg.

Du har sikkert rett. De fleste av oss bør ha noe å lære av andre.

Men kan du fortelle meg hvorfor foreldre ikke skal behandles likt slik jeg har beskrevet i eksempelet ovenfor ?

[Far til 2]

Skjønner ikke hvorfor man bruker så mye tid og energi på å formidle dette her inne. Tror og håper man på at enkelte vil la andre bestemme over sitt liv?? Fatter ikke at det går an' date=' og synes det er utrolig frekt.[/quote']

Gjelder innlegget barna eller de voksne ?

Hvis det gjelder barna er jeg langt på vei enig. Vi kan ikke la en av det voksne alene bestemme over hvem av foreldrene barnet skal ha kontakt med uten å ta hensyn til de andre.

Jeg vil ikke bruke ordet frekt slik du gjør det, men jeg kan forstå at mange barn og samværsforeldre kan synes det er "dårlig gjort" at en av foreldrene skal kunne ta slike avgjørelser uten å ta hensyn til flertallet.

En bostedsforelder som bestemmer hva slags forhold barnet og bostedsforelder skal ha er ikke sin funksjon verdig.

[Gjest Anonymous]

Det gjelder DEG! Hva er det egentlig du vil oppnå? Tror du noen her inne vil la deg bestemme over sitt liv?

[Far til 2]

Det gjelder DEG! Hva er det egentlig du vil oppnå? Tror du noen her inne vil la deg bestemme over sitt liv?

Jeg har ingen planer om å bestemme over andres liv. Det jeg ønsker er at de som i dag bestemmer over andres liv (f.eks. over barn, samværsforeldre, besteforeldre etc, etc) ikke skal fortsette å gjøre dette uten at f.eks. en objektiv vurdering av flyttingen gjennomføres.

Bostedsforeldre må gjerne få flytte. (også med barn). Men ikke uten at de andre partene er involvert og hørt og muligheter for å endre situasjonen der flyttingen beviselig ikke gjennomføres for å ivareta barnets beste.

[Gjest Anonymous]

Men jeg skjønner likevel ikke hvorfor du henvender deg her inne? Tror du det sitter folk her inne som kan endre på dette systemet?

[Far til 2]

Men jeg skjønner likevel ikke hvorfor du henvender deg her inne? Tror du det sitter folk her inne som kan endre på dette systemet?

Ingen kan endre systemet alene. Derimot kan vi gjøre det sammen.

Og noen av debatantene kan være med på å endre praksis slik at barn sikres samvær med sine samværsforeldre.

[Varja]

Men kan du fortelle meg hvorfor foreldre ikke skal behandles likt slik jeg har beskrevet i eksempelet ovenfor ?

Og når skulle jeg ha sagt noe sånnt? Dette blir bare for dumt

[Varja]

Jeg ønsker slett ikke å latterliggjøre noen i en så alvorlig sak som omsorgsproblematikken er. Om du har sett en del av mine andre innlegg vil du se at jeg oppfordrer til felles omsorg slik at også bostedsforeldre kan få mulighet til utdannelse og karriere, mer personlig fritid og høyere pensjonspoeng. Men jeg setter altså spørsmålstegn ved om dette er forenelig med eneomsorg og det å f.eks. flytte til en større by for bostedsforelder, samtidig som barnet blir med og mister kontakten med samværsforelder og nærmiljø forøvrig.

Argumentasjonen for at mor bør ha omsorgen alene er ofte basert på at hun har hatt mest tid sammen med barnet (at far ikke har hatt mulighet til mer enn 1 mnd barselspermisjon blir brukt mot han). I andre tilfeller brukes det argumenter som at "far jobber så mye" og prioriterer karriere.

Så snart kvinner blir mer borte fra barnet (kansje barnevakt om kveldene for at hun skal få en bedre utdannelse) eller må arbeide mer overtid pga karrieremulighetene, er dette med utdannelse/karriere plutselig ikke lenger en del av argumentasjonen for at andre enn mor skal beholde denne funksjonen alene.

La oss behandle begge grupper likt. Likestilling heter det. Å si at en gruppe kan gjøre det meste uten konsekvenser, mens den andre gruppen ikke kan gjøre det samme må da være et typisk eksempel på at likestilling/likeverd ikke fungerer i praksis når vi snakker om samvær/omsorg.

Du har sikkert rett. De fleste av oss bør ha noe å lære av andre.

Men kan du fortelle meg hvorfor foreldre ikke skal behandles likt slik jeg har beskrevet i eksempelet ovenfor ?

Jeg orker egentlig ikke svare mere på dette, men blir så trist når jeg tenker på at det står her på nettet uimotsagt. Hvorfor setter du meg i bås med dem som mener at mor er mest skikket til å ha omsorgen for barnet? Det har jeg virkelig aldri ment. Hvis du hadde lest hva jeg skriver, i denne, og i andre tråder du har skrevet så vil du se at det er langt fra hva jeg mener. I min egen familie tok far ut halvparten av svangerskapspermisjonen. Dette kom ikke av seg selv, det var faktisk etter sterkt påtrykk fra meg. Og det har gitt resultater. Han henter datteren hver dag i barnehagen og er i aller høyeste grad involvert i hennes liv på samme måte som jeg er. Dette er mitt lille konkrete bidrag til å skape mer likestilling og likeverd.

Dessuten har jeg stor sympati for din sak. Jeg mener bare at du kan ha godt av å se noen nyanser. For eksempel at slike endringer du foreslår vil slå feil ut for noen, på samme måte som dagens praksis slår feil ut for deg (og noen andre). Jeg synes de som arbeider for menns rettigheter i forhold til barn og familie bør se på de klassiske feministene som sine allierte i kampen for et mer likestilt og likeverdig samfunn. Begge parter har felles mål. Det var derfor jeg ønsket at du skulle lese denne litteraturen.

[Gjest Formosiss]

Legger inn denne posten her også, siden den kom litt feil.

Hvordan i all verden vet dere at et barn med en forelder her, og en annen 30/40/50/etc mil unna ikke har det like bra som de med skilte foreldre på samme sted?

Når jeg gikk på barneskole/ungdomsskole, bestod klassen min av 14 barn av skilte foreldre - 2 holdt fortsatt sammen (hvorav et par ble skilt litt senere). Alle utenom meg hadde far "rett i nærheten", og jeg tør faktisk påstå at jeg hadde det minst like bra, om ikke bedre, enn de som måtte bytte seng x-antall ganger i uken fordi det var bestemt slik.

- De glemte ofte ting hjemme; visste ikke om de var hos mor eller far, de var slitne etter å "flytte" uke, og ikke bare i helgene. Dersom de hadde helgepappa/mamma, var de lei seg fordi de ikke kunne bruke helgene til venner, fordi de følte seg forpliktet til å være med forelderen, siden den jo bare var der 2 dager i uken.

De ble rett og slett rimelig stresset og lei denne konstante "flyttingen".

Jeg, derimot, hadde pappa 40 mil unna.

Jeg reiste til ham hver vinter-, påske-, og sommerferie, samt at han kom på besøk der hvor jeg bodde et par ganger i året (jul og vår eller sommer). I tillegg ringte han to - tre ganger pr. uke. Dette passet meg utmerket, og det gjorde det helt opp til VGS-alder. (Senere hendelser har gjort at jeg ikke lenger reiser dit, både pga. min far og spesielt pga. min farsslekt).

Mamma flyttet fra Nord-Trøndelag fordi hun ikke hadde noe familie der; selvfølgelig, hun hadde jo pappas familie, men det hjelper ikke når man vil rømme fra en voldelig mann (de hadde vært gift i 12 1/2 år..). Hun "rømte" hjem til Gudbrandsdalen.

Min kjæres mor og far skilte lag når han var 4-5(?), og han og moren flyttet fra Lofoten til Os i Østerdalen. Han så faren sin et par ganger i året. I Oktober i fjor var jeg med nordover for å hilse på ham, og jeg tør påstå at de har et veldig godt forhold. Han ringer ham også rimelig ofte, samt at han ofte er i Oslo i forbindelse med reiser o.l (faren hans er en kjent musiker/dirigent, og er rimelig travel).

Så.. Tilbake til mitt spørsmål, hvordan kan dere være så, nærmest skråsikre, på at barn med foreldre som bor tett har det så mye bedre enn barn med foreldre som bor fra hverandre?

[:-) anna]

Jeg har ikke lest alle de lange inleggene her inne. Og er enig med Embla laaaaaangt her oppe et sted.

Har man satt barn til verden skylder man dem å gjøre det man kan for at de skal vokse opp med begge foreldrene rundt seg.

Samtidig så greier jeg å tenke meg hvorfor noen gjør dette. Jeg er lykkelig gift og har ingen planer om å endre sivilstatus. Men om noe hadde skjedd slik at jeg og mannen min skilte oss så hadde jeg følt meg fryktelig alene her på østlandet.

På Sunnmøre har jeg stor familie som støtter hverandre og er der for hverandre. Og besteforeldre og tanten og onkler som synes de ser barna våre for lite allerede. Nå har vi til dels familie her nede også, ettersom mannen min er østlending. Men det er jo hans familie som hadde fortsatt som hans nettverk etter et samlivsbrudd. Om vi ble skilt hadde jeg ikke hatt noe familienettverk innenfor en femtimilsradius. Og det hadde føltes ensomt og skremmende.

Jeg hadde nok ikke flytta oppover likevel.

Men jeg skal ikke nekte for at jeg nok hadde ønska det veldig sterkt!!!

Jeg hadde nok også frykta at far skulle finne seg en ny dame, og så ønske å "starte på nytt" med henne, og flytte dit hun ville flytte, uten at hensynet til barna våre var det viktige. For ei ny kone vil jo ikke nødvendigvis bo i nabohuset til eksdama.

Og da ville jo barna våre i mellomtida ha grodd enda mer fast her, enn de hadde ved vårt brudd. Og vi måtte bli boende her, uten familie eller far her fordi barna har alt sitt her.

Å skrekk og gru... jeg blir sliten i hodet og kjenner at jeg skal strekke meg langt for å unngå et samlivsbrudd.

[Far til 2]

Jeg orker egentlig ikke svare mere på dette' date=' men blir så trist når jeg tenker på at det står her på nettet uimotsagt. Hvorfor setter du meg i bås med dem som mener at mor er mest skikket til å ha omsorgen for barnet? Det har jeg virkelig aldri ment. Hvis du hadde lest hva jeg skriver, i denne, og i andre tråder du har skrevet så vil du se at det er langt fra hva jeg mener. [/quote']

Det har aldri vært meningen å sette deg bås som en av de som ikke ønsker fars deltagelse i barnas liv på lik linje med mor. Jeg ber i så fall om unskyldning for det.

Kvinner må naturligvis ha de samme muligheten som alle andre til utdannelse og karriere. Vi vet imidlertid at dette krever en ekstra innsats mht utdannelse eller mye jobbing hos arbeidsgiver. Og argumentasjonen som tidligere har blitt brukt av andre om at far ikke har vært like mye sammen med barna faller plutselig frahverandre fordi mor nå er i samme situasjon. Jeg sier ikke at du har brukt den argumentasjonen, men mener på et generelt grunnlag at barna da kommer i en situasjon hvor de vil få like mye omsorg fra far som fra mor.

[Bø]

Far til 2: Du unnlot å svare på hvordan du ønsker en slik lov skal være. Mener du at et menneske som ønsker å flytte, skal måtte søke til stat eller kommune? Så skal de komme og vurdere hvorvidt det er til det beste for barna?? I praksis vil dette være umulig. Det er så mange, mange tilfeller der dette vil være fullstendig urimelig. Og jeg vil tror at flere vil bli behandlet dårlig pga en slik lov, enn det anntallet som blir behandlet dårlig pga mangel på en slik lov.

Er det ikke slik at man ikke kan flytte uten samtykke når man har felles foreldreansvar? Og felles foreldreansvar kan alle enkelt ordne seg. Så jeg ser ikke problemet.

Da jeg var ungdom skilte foreldrene mine seg. Hipp hurra for det! Umiddelbart etter samlivsbruddet tenkte min far å flytte til en annen kant av landet. Vi barna håpet det, men han ombestemte seg og ble værende. Pappa mente at han mot å betale barnebidrag, hadde rettigheter i forhold til samvær med barna. Ingen av oss hadde det minste lyst til å dra på besøk, men vi var forpliktet til det. De helgene var lange og fæle, og noe jeg gruet meg til! Min far har mao aldri vært en god omsorgsperson. For oss barn hadde det vært fint om han hadde flyttet langt vekk.

Det finnes desverre mange slike dårlige foreldre, og det er nettopp disse som kommer til å stikke kjepper i hjulet for flytting, der flytting ville være heldig for eks-partner og barn. Usunne foreldre bør ikke gis maktmidler som en slik lov vil gi dem. Det er også det beste argumentet MOT automatisk delt bosted ved samlivsbrudd. Barn bør beskyttes mot dårlige foreldre. Alle andre håper og tror jeg har god nok fornuft til å ordne optimale løsninger på egen hånd.

[Gjest Anonymous]

Det er jo også veldig moro å bli boende på sin eks hjemsted, når eksen har den toppjobben, mens en selv med embetseksamen blir forbigått av søkere som bor 100 mil unna. Det et ingen arbeidsgivere som tar hensyn til delt omsorg! Eller å bli meldt til bv fordi en tillater seg så stille spørsmål, noe som jo fagfolkene på det lille tettstedet oppfatter som helt uakseptabelt. Jeg angrer på at jeg har fått barn, og ser ikke meningen med noenting lenger....

[Gjest Anonymous]

Og jeg misliker(hater) enkelte så sterkt der jeg bor at jeg......... :evil: :evil:

[Far til 2]

Far til 2: Du unnlot å svare på hvordan du ønsker en slik lov skal være. Mener du at et menneske som ønsker å flytte' date=' skal måtte søke til stat eller kommune? Så skal de komme og vurdere hvorvidt det er til det beste for barna?? I praksis vil dette være umulig. Det er så mange, mange tilfeller der dette vil være fullstendig urimelig. Og jeg vil tror at flere vil bli behandlet dårlig pga en slik lov, enn det anntallet som blir behandlet dårlig pga mangel på en slik lov. [/quote']

Mennesker som ønsker å flytte uten å ta hensyn til resten av partene (flertallet) må naturligvis fortsatt ha lov til å flytte. Men det bør legges inn en forutsetning i lovverket som tilsier at denne flyttingen er til barnets beste. Deretter bør det f.eks. være en ny mekling hvor bostedsforelder eller samværsforelder viser til at det er tilfelle i den aktuelle saken.

Både bostedsforelder og samværsforelder kan i dag flytte f.eks. 300 mil (tilsv. Norge - Roma) forutsatt at flyttingen skjer nordover (dvs i Norge). Dette kan gjøres uten at noen av partene blir hørt og i de mest ekstreme tilfellene skjer flyttingen uten at noen av partene blir informert om hva som skal skje. Og det kan gjøres selv om det ikke er forenelig med barnets beste.

Alt sammen selv om foreldrene har felles foreldreansvar.

Igjen kan jeg bare gjennta meg selv. DET ER IKKE SNAKK OM Å FORBY FLYTTING. Men det må forbeholdes situasjoner der det er til barnets beste og at alle parter i saken blir hørt. Og en slik vurdering bør ikke gjøres av bare en av foreldrene, enten det er bostedsforeldereller samværsforelder.

Barn bør uten tvil beskyttes mot dårlige foreldre. Men hvem skal vurdere om en forelder er dårlig eller ikke ? Skal det gjøre av en forelder som er midt i en konflikt med sin ex ? Eller bør det gjøres på et litt mer objektivt grunnlag ?

[Tule]

Det er jo også veldig moro å bli boende på sin eks hjemsted, når eksen har den toppjobben, mens en selv med embetseksamen blir forbigått av søkere som bor 100 mil unna. Det et ingen arbeidsgivere som tar hensyn til delt omsorg! Eller å bli meldt til bv fordi en tillater seg så stille spørsmål, noe som jo fagfolkene på det lille tettstedet oppfatter som helt uakseptabelt. Jeg angrer på at jeg har fått barn, og ser ikke meningen med noenting lenger....

hei

jeg syns du sa at exen ikke hadde job jeg nå for du bestemme deg uansett jeg er i samme situadjon jeg har og eksamen jeg fikk ikke jobb, jeg ble forbigått av mange hundre andre, jeg bor i en by men det er mange og i oslo som vil komme hit ut igjen og vil ha job de har kanskje røtter her uansett det er vanskelig

hilsen

[Gjest Anonymous]

Hvorfor skal en velge delt omsorg når en blir meldt til bv for å stille spørsmål til fagfolk - som de ikke svarer på engang; som de anser for å værer anklager? De kan ikke dokumentere at de har svart på noe skriftlig, og de kan tolke alle spørsmål som de selv vil.

Eller hva når en får kritikk for at ens unge ikke tar med seg barn fra barnehagen hjem til seg, samtidig som bygdefolket selv ringer ens eks og ber om å få komme hjem til han. Meg er det ingen som ringer hjem til ber om å få komme hjem til. Trenger jeg å si at foreldrene har gått på skole sammen...

Eller hva når en får kritikk for å ikke hilse på styrer i butikken?

Det er jeg som alltid har tatt med ungen på tilstellinger og fester. Det er jeg som alltid har måttet klare alt alene, som har måttet ta over når eksen ikke klarte å ta hånd om en syk unge.

Nei, jeg hater disse folka så sterkt at.....

[:-) anna]

Hvorfor skal en velge delt omsorg når en blir meldt til bv for å stille spørsmål til fagfolk - som de ikke svarer på engang; som de anser for å værer anklager? De kan ikke dokumentere at de har svart på noe skriftlig, og de kan tolke alle spørsmål som de selv vil.

Eller hva når en får kritikk for at ens unge ikke tar med seg barn fra barnehagen hjem til seg, samtidig som bygdefolket selv ringer ens eks og ber om å få komme hjem til han. Meg er det ingen som ringer hjem til ber om å få komme hjem til. Trenger jeg å si at foreldrene har gått på skole sammen...

Eller hva når en får kritikk for å ikke hilse på styrer i butikken?

Det er jeg som alltid har tatt med ungen på tilstellinger og fester. Det er jeg som alltid har måttet klare alt alene, som har måttet ta over når eksen ikke klarte å ta hånd om en syk unge.

Nei, jeg hater disse folka så sterkt at.....

For å være ærlig synes jeg du høres ut som om du bruker energien din helt feil. Det høres ut som om du bruker mye krefter og tid på å irritere deg og frustrere deg og faktisk "hate" folk.

For din egen del, og faktisk uavhengig av hva du har grunn til/ikke grunn til å føle vil jeg råde deg til å bruke energien din på å jobbe konstruktivt for å få det bedre.

Det er bare du som kan gjøre livet ditt bedre.

[Gjest Anonymous]

Joda, jeg skjønner det.

Men nå er dette noe jeg faktisk har opplevd, og som jeg alltid vil huske. Det går ikke bort fordi om jeg bruker energien min på noe annet. Dette var noe jeg opplevde da jeg valgte å ha "delt omsorg"..jeg kunne ha risikert å miste omsorgen totalt. Og når man ser hvor lite som skal til før en blir meldt til bv så ville det ikke overraske meg om bv hadde fratatt meg omsorgen heller. Jeg stoler rett og slett ikke på noen i dette distriktet, der sitter det fagfolk med manglende kompetanse overalt.

Heldigvis hadde jeg anledning til å komme meg bort, det er det jo ikke alle som har.