Bør jeg flytte (etter samlivsbruddet)

[Far til 2]

Dette er et spørsmål en del mødre stiller seg ved samlivsbrudd.

En provoserende problemstilling for mange barn og samværsforeldre.

Samlivsbrudd opplever stadig flere. Og en økende andel av de som opplever slike samlivsbrudd velger å praktisere felles omsorg fordi barna ønsker en slik ordning. Andre fordi det skal gi overskudd til begge de voksne og mulighet for personlig fritid.

I andre tilfeller velges imidlertid den tradisjonelle løsningen med en omsorgsforelder og en samværsforelder. Også dette er en akseptabel løsning for barna og voksne som synes dette helt problemfritt (dvs flertallet av de involverte synes løsningen er god).

Problemene dukker opp når det blir uenighet mellom de voksne om samvær/omsorgsproblematikken.

Kvinner har i 40 år ropt på likestilling og likeverd. Dette har inkludert ønske om at menn tar del i omsorgen for barna hjemme. Men når stadig flere menn velger å følge oppfordringen synes det som om en liten hard kjerne stritter imot.

"Den Store Krigen" dukker opp når bostedsforelder velger å ta barnet under armen å flytte så langt at samvær og omsorg fra en samværsforelder blir umuliggjort. Ofte i en situasjon da barnet har begynt å bygge relasjoner til et nærmiljø med barnehage/skole og venner forøvrig.

Samværsforelder stritter imot, bl.a. fordi det fratar muligheten til oppfølging av barnet. Barnet stritter imot hvis det er gamelt nok til å forstå hva som skjer. Og hvis det ikke er gamelt nok gråter det seg i søvn om kvelden av mangel på samvær med en forelder det er glad i. Kansje fordi det tror det har vært slemt eller gjort noe "ulovlig".

Enkelte bostedsforeldre står hardt på for å beholde denne metoden for å straffe barn og samværsforeldre, gjerne basert på vikarierende begrunnelser. Men jeg kan ikke se at noen av de årsakene som forsvarer flyttepraksisen setter barnet i fokus. Da sitter vi igjen med en løsning som velges for å ivareta bostedsforelders personlige ønsker.

Når foreldrene kommer i denne fasen er likeverdet opphevet. Barns rett til omsorg fra en samværsforelder blir totalt uintersant. Barns rett til et etablert nærmiljø blir uinteresant. Samværsforelders mulighet til å vise kjærlighet og omsorg blir uinteresant. Bostedsforelders mulighet til avlastning og behov for personlig fritid, av en oppegående samværsforelder, blir uintersant.

Nå begynner vi som foreldre å gi signaler til våre barn og andre foreldre mht deres egen rolle. Vi sier at du som bostedsforelder (som oftest kvinner) skal kunne gjøre alt du vil uten å ta hensyn til de andre partene. Og vi sier at du som samværsforelder (som oftest far) bør dra dit peppern gror for du har ingenting du skulle sagt.

Og vi sier til barn at "ingen gidder å høre på hva dere mener".

Slik er dagens lovverk.

Bostedsforelders ønske om å flytte har tatt bort så godt som all fokus på andre involverte enn seg selv. Er dette en god løsning for barnet ?

[Gjest Turi]

Nå begynner vi som foreldre å gi signaler til våre barn og andre foreldre mht deres egen rolle. Vi sier at du som bostedsforelder (som oftest kvinner) skal kunne gjøre alt du vil uten å ta hensyn til de andre partene. Og vi sier at du som samværsforelder (som oftest far) bør dra dit peppern gror for du har ingenting du skulle sagt.

Og vi sier til barn at "ingen gidder å høre på hva dere mener".

Slik er dagens lovverk.

Bostedsforelders ønske om å flytte har tatt bort så godt som all fokus på andre involverte enn seg selv. Er dette en god løsning for barnet ?

Jeg er uenig i din tolkning om hvilke signaler som gis ved at man generelt kan flytte hvor man vil uavhengig av om man har barn eller ikke her i Norge. Det er slett ikke slik at bostedsforeldre kan gjøre som de vil uten å ta hensyn til barn og samværsforelder. Tvert i mot hviler vel nettopp hensyn til barna spesielt på den som er bostedsforelder, mens samværsforelder kan ta mest hensyn til seg selv i hverdagen, da barnet ikke er tilstede. Det at bostedsforelder velger å flytte seg geografisk etter et samlivsbrudd er heller ikke noe signal om at samværsforelder kan dra dit pepperen gror.

At lovverket ikke tar hensyn til barna er jeg også grunnleggende uenig i. Men at du først og fremst er ute etter at pappaer skal få være mest mulig sammen med barna sine, selv om de ikke vil ta fullt eller halvt ansvar, det tror jeg farger dine tolkninger.

Hva når bostedsforelder og samværsforelder og barn har flyttet langt fra alles familiearnested før skilsmissen og samværsforelder ønsker å bli boende på nytt sted mens bostedsforelder vil tilbake til røttene der besteforeldre, annen familie etc. tilhører? Hvem tar da hensyn til barna? Hva om man nettopp har flyttet til nytt sted? Hva om bostedsforelder ikke har økonomi til å bo i området der h*n bodde sammen med samværsforelder, etter bruddet? Hva om samværsforelder ikke har tatt det ansvaret "vi kvinner påla menn for 30 år siden" før etter bruddet? Hva om barna ønsker å flytte til Spania fordi det er varmt der og de kjenner noen der?

Voksne bestemmer hvor voksne skal bo. Etter et brudd bør man samarbeide om barna, bosted og samvær. Det er ikke lovgivning som kan styre dette så alle får en tilfredsstillende situasjon, da så mange forhold spiller inn og gjør alles situasjon unik.

[Callie]

kam.

Endret 28. september 2007 av Callie

[Gjest Anonymous]

Vi er alle forskjellige, både kvinner og menn. Jeg tror du skriver dette innlegget utifra egne erfaringer, og ikke på generelt grunnlag. På alle oss andre så fremstår du som en sviktet og forsmådd ektefelle som bruker barna for å gjøre livet til din eks vanskeligst mulig. Jeg tror ikke de fleste alenemødre drar med seg barna og flytter til andre kanter av landet, for å være slem mot barna eller faren deres, men det kan være annen familie eller studier eller jobb som gjør at slike ting skjer.

Hva med de fedrene som stikker av fra barna sine? Du fremstiller virkeligheten slik at det alltid er mødrene sin feil at fedrene får for lite samvær. Dette er ikke alltid tilfelle, det finnes mange foreldre som reiser fra barna sine også, og det er etter min mening mye verre!!!

[Far til 2]

Jeg er uenig i din tolkning om hvilke signaler som gis ved at man generelt kan flytte hvor man vil uavhengig av om man har barn eller ikke her i Norge. Det er slett ikke slik at bostedsforeldre kan gjøre som de vil uten å ta hensyn til barn og samværsforelder. Tvert i mot hviler vel nettopp hensyn til barna spesielt på den som er bostedsforelder, mens samværsforelder kan ta mest hensyn til seg selv i hverdagen, da barnet ikke er tilstede. Det at bostedsforelder velger å flytte seg geografisk etter et samlivsbrudd er heller ikke noe signal om at samværsforelder kan dra dit pepperen gror.

I teorien !

Det var et uttrykk du glemte å få med.

Det er nemlig INGENTING ved dagens praksis som sikrer barn omsorg fra en oppegående samværsforelder om bostedsforelder ønsker å trenere samværet ved å flytte.

Etter en egenrådig avgjørelse sitter det en liten gutt eller ei lita jente som ikke lenger treffer sin samværsforelder.

Det sitter kansje igjen en 7-åring som samtidig mister alle sine klassekamerater og/eller venner som praktiserer turn, fotball, håndball eller liknende.

Det sitter igjen et barn hvor bostedsforelder i mange tilfeller har fjernet hvert eneste minne, f.eks. bilder, av den andre forelderen.

Det sitter igjen et barn, som i tillegg til tapet av en forelder, sitter igjen med savnet og tryggheten. Et barn som uten å ha blitt tatt med i noen vurdering kastes inn på ny skole uten venner og som gråter seg i søvn om kvelden.

Men det er riktig at det også sitter igjen en samværsforelder, som på tross av foreldrenes samlivsbrudd, er svært glad i sitt barn. En samværsforelder som undertrykker sin bitterhet og savn til å ha barnet på fanget. I flere tilfeller er denne avstraffelsen alene årsaken til at noen bostedsforeldre velger å flytte. Følelsen av å "ta igjen" med tidligere partner overskygger enhver for for empati for barnet og andre.

Som barn opplevde jeg hvordan en nabo (mann) kom hjem til oss om kvelden etter at jeg hadde lagt meg. Men jeg fikk med meg at han satt og gråt. Etterhvert som jeg ble større fikk jeg høre hvordan bostedsforelder hadde tatt barnet og flyttet. Alle presanger han sendte til bursdag og jul fikk nye navnelapper. Ingen telefoner ble besvart av andre enn mor som altid la på røret umiddelbart.

Denne mannen hadde imidlertid en fordel i et nært samarbeid med sine ex-svigerforeldre. De fant etterhvert løsninger på problemene, men desverre valgte hans datter å bryte ABSOLUTT ALL KONTAKT med sin mor da hun i voksen alder fikk vite hva som hadde skjedd.

Slik ting skjer desverre fortsatt og kansje i enda større grad enn tidligere.

Vi MÅ komme frem til et lovverk som ivaretar andre enn bostedsforelders ønsker. Vi MÅ komme bort ifra en praksis der foreldrene mer eller mindre kan slenge ut av seg vikarierende argumentasjon for flytting/samværstrenering, om vi skal ivareta de barna som berøres.

Jeg regner med at du er enig at det skjer massevis av flyttinger som ikke har rot i barnets beste. Slike avgjørelser blir dermed tatt på svært så subjektive vurderinger, noe som ikke nødvendigvis korresponderer med resten av de involverte partene.

For å ivareta barnet må altså barnet selv eller samværsforelder gå til domstolene. Dette er noe en organisasjon som ivaretar bostedsforelders ønsker og økonomi fraråder på det sterkeste, selv om det gjøres for å ivareta barnets behov for en uavhengig og objektiv vurdering. Så lenge "noen" forsvarer et lovverk og en praksis, og som fraråder barn muligheten til en objektiv vurdering, synes jeg det lukter en skjult agenda LANGE VEIER.

At ikke dette gir feil signaler ovenfor de barna som berøres faller dermed på sin egen urimlighet. Vi risikerer i fremtiden en mengde foreldre (og besteforeldre) som ikke vil få mulighet til samvær og omsorg fordi vi lærer våre barn at det bare er 50% av foreldrene som skal høres etter et samlivsbrudd.

[Far til 2]

Vi er alle forskjellige, både kvinner og menn. Jeg tror du skriver dette innlegget utifra egne erfaringer, og ikke på generelt grunnlag. På alle oss andre så fremstår du som en sviktet og forsmådd ektefelle som bruker barna for å gjøre livet til din eks vanskeligst mulig. Jeg tror ikke de fleste alenemødre drar med seg barna og flytter til andre kanter av landet, for å være slem mot barna eller faren deres, men det kan være annen familie eller studier eller jobb som gjør at slike ting skjer.  

Hva med de fedrene som stikker av fra barna sine? Du fremstiller virkeligheten slik at det alltid er mødrene sin feil at fedrene får for lite samvær. Dette er ikke alltid tilfelle, det finnes mange foreldre som reiser fra barna sine også, og det er etter min mening mye verre!!!

Det er klart jeg skriver dette basert på egne erfaringer kombinert med flere hendelser i nærmiljøet. Jeg ser ingen grunn til å endre et system dersom det fungerer. Da ville jeg forøvrig ikke engang kjent til svakhetene.

Og det er vel ikke jeg som ønsker å gjøre livet vanskelig for ex'en. Hvordan skal jeg gjøre det ? Ved å nekte henne å flytte med barna? Jeg kan ikke nekte henne det. Men jeg vet at går det enda litt mer tid vil barna være sikret samvær med både meg og ex'en og samtidig beholde sitt nærmiljø. Barna nekter allerede i dag å reise å møte noen på flyplassen pga tidligere hendelser.

At fedre (og mødre) som er samværsforeldre flytter bort er naturligvis tragisk for de andre involverte. Jeg kjenner til et tilfelle (der en mann var bostedsforelder) der han flyttet etter moren. Alt sammen for å sikre barnet kontakt med begge foreldrene.

Om begge foreldrene bryter opp (mer eller mindre sammen) beholder i det minste barnet kontakten med de trygge symbolene i hverdagen. Om bostedsforelder tar barnet under armen og flytter alene utsettes barnet for ytterligere problemer mht usikkerhet/utrygghet.

[Far til 2]

La du inn dette som et spark i baken til meg, fordi jeg spurte om barnefar må godkjenne at jeg eventuelt flytter til utlandet? Det er isåfall utrolig arrogant av deg, i og med at du ikke kjenner min situasjon overhodet.

Hvis det ikke var derfor du la det inn, synes jeg likevel du går litt langt i å skjære alle over én kam.

Nei dette innlegget har basis i en annen tråd som begynte å skli ut.

Jeg ønsker slett ikke å skjære alle over en kam. Jeg ønsker et lovverk og en praksis som ivaretar barnet (og flertallet forøvrig) der situasjonen er at foreldre flytter uten omtanke for andre enn seg selv. Et slikt lovverk har vi ike i dag.

Jeg er for at foreldre skal få flytte etter et samlivsbrudd. Men ikke basert på subjektive ønsker som ikke ivaretar andre parter enn den som flytter.

[Gjest Anonymous]

I en annen tråd om steforeldre, kom det et innlegg om at ofte er det steforeldrene - som ikke er så følelsesmessig involvert - som kan se "barnas beste".

Jeg er stemor og har valgt å bo på mors hjemsted, slik at barna kan ha best mulig kontakt med begge foreldrene. Vi kunne flyttet til en annen kommune, for dette har IKKE vært lett. Vi har ingen felles barn og min familie bor langt unna.

I mitt tilfelle er min relasjon med mor dårlig. F.eks 17. mai - mor og far drar sammen med barna og går barnetog, jeg sitter hjemme. Min mann vil gjerne at jeg er med og deler denne dagen, også mor har foreslått at de kan ha barna annenhver 17. mai (og andre dager). Men hva er best for barna?

Jeg tror og mener at det beste for barna er om de har foreldrene sine rundt seg på slike dager (skoleavslutninger etc). Det betyr ikke at de ikke vil ha meg der, vi har et fantastisk forhold, men jeg innbiller meg ikke annet enn at de aller helst vil ha mor OG far der.

I en periode mens barna er små mener jeg det må tas sterke hensyn til dem. Det betyr ikke at det er barna som bestemmer dette, de voksne må være voksne.

Jeg utelukker ikke at når barna har blitt større (15-16 år), kan det være aktuelt for oss å flytte. Jeg har desverre ingen tilknytning til kommunen vi bor i nå, jobber en plass, har venner over hele landet. MEN, jeg har valgt å leve med en mann som har barn fra før, og da ønsker jeg å ta konsekvensene av dette valget - så langt det lar seg gjøre.

Jeg forstår at man kan ha mange grunner til å ønske å flytte, men mens barna er små, så lenge de ikke forstår voksnes beveggrunner, tror jeg det er viktig at de kommer først. Når barna blir større/voksne vil de forhåpentligvis skjønne mer av livet og se at en sak alltid har flere sider.

Vet hvor vanskelig slike saker kan være, ønsker derfor alle som er involvert på den ene eller andre siden; LYKKE TIL!

[Gjest Embla s]

Uten å ha orket(!) å lese alle lange innlegg; jeg mener (på generell basis) at hvis man har valgt å sette barn til verden sammen med noen, så forplikter man seg til å gjøre sitt ytterste for at dette barnet skal ha det så bra som mulig. Stort sett innebærer det å KJENNE begge sine foreldre. Jeg syns ikke noe om at den ene foreldren (enten den som har daglig omsorg, eller helge-foreldren) flytter langt vekk. Selv om det kan være et stort offer, skylder man kanskje barnet sitt såpass.

[Gjest Anonymous]

Vel, om man har valget mellom å bli uglesett og meldt til bv ved å bli boende på barnefaren sitt hjemsted, eller å kunne bo et sted der man blir respektert og aktet, så er vel utfallet klart!

[Varja]

Du har sikkert rett i at enkelte bostedsforeldre kan utnytte dagens lovverk til, ved for eksempel å flytte, å hindre barna i å få kontakt med samværsforeldren. Dette er selvfølgelig feil. Men å forhindre bostedsforeldre å flytte blir vel å gå litt langt?

Tenk deg motsatt tilfelle. At det ble forbudt for bostedforelder å flytte etter et samlivsbrudd. Dette ville legge helt urimelige begrensninger på bostedsforeldre som i samme grad åpnet for maktmisbruk. La meg lage et eksempel. En kvinne på 19 år reiser på folkehøyskole i en liten bygd, blir gravid med en gutt fra lokalmiljøet og de flytter sammen. Etter et par år blir det brudd mellom dem. Skal hun da enten måtte la far overta omsorgen eller måtte bli i den lille bygda resten av livet? Hun kan ikke flytte til hjemstedet der foreldrene bor, hun kan ikke dra til en større by for å ta utdanning eller forsøke å finne en bedre jobb?

Dette var kanskje et ekstremt eksempel, men jeg forsøkte bare å vise at uansett hvordan lovverket er så blir det feil i noen tilfeller.

Så til sist så må jeg bare nevne at det faktisk er mulig for samværsforelder å flytte nærmere bostedsforelder.

[Far til 2]

Du har sikkert rett i at enkelte bostedsforeldre kan utnytte dagens lovverk til, ved for eksempel å flytte, å hindre barna i å få kontakt med samværsforeldren. Dette er selvfølgelig feil. Men å forhindre bostedsforeldre å flytte blir vel å gå litt langt?

Tenk deg motsatt tilfelle. At det ble forbudt for bostedforelder å flytte etter et samlivsbrudd. Dette ville legge helt urimelige begrensninger på bostedsforeldre som i samme grad åpnet for maktmisbruk.

Som du sier finnes det en del bostedsforeldre som flytter uten å ta hensyn til barna. Jeg tror de fleste er enig om dette (akkurat som vi er enig om ar dette skjer fra samværsforeldres side også).

Men det du sier om flytteforbud er faktisk ikke det jeg, barna, eller mange andre ønsker. Derimot er det ønskelig med en strengere lov som forteller at slik flytting ikke er forenelig med barnets beste ved enhver anledning, selv om en del bostedsforeldre påstår dette. Og vi må ha mulige tiltak som f.eks. kan medføre konsekvenser mht omsorgsløsningen, uten å si at det altid vil ha det.

Jeg (om mange, mange andre) ønsker oss en lov som gir signaler om at slik flytting kan få konsekvenser for den som forsøker å trumfe gjennom en slik løsning uten å ha barnet i fokus. Fra før vet vi at de samværsforeldre som flytter får høyere bidrag med dagens bidragsordning. Om vi kan finne flere tiltak ser jeg possitivt på det. Dessuten må det legges til rette for en periode hvor barn og samværsforelder kan fordøye slike tiltak som bostedsforelder velger å bruke. En periode som tilsier at det kreves ny mekling hvor barnets beste og omsorgsordningen vurderes med blanke ark.

Det er altså ikke snakk om å nekte noen å flytte. Det er snakk om å gjøre bostedsforelder oppmerksom på at det kan medføre konsekvenser (hvis det er bostedsforelder som velger en slik løsning). Og det må komme i lovs form.

Barnets beste skal hele tiden være det viktigste i en slik forhandling som bl.a. tar for seg hvilken samvær/omsorgsløsning som skal velges.

"Naken" hadde en historie om dette for kansje ett år siden. Jeg må tilstå at den gikk hardt inn på meg.

La meg lage et eksempel. En kvinne på 19 år reiser på folkehøyskole i en liten bygd, blir gravid med en gutt fra lokalmiljøet og de flytter sammen. Etter et par år blir det brudd mellom dem. Skal hun da enten måtte la far overta omsorgen eller måtte bli i den lille bygda resten av livet? Hun kan ikke flytte til hjemstedet der foreldrene bor, hun kan ikke dra til en større by for å ta utdanning eller forsøke å finne en bedre jobb?

Dette var kanskje et ekstremt eksempel, men jeg forsøkte bare å vise at uansett hvordan lovverket er så blir det feil i noen tilfeller.

Ja eksempelet var ekstremt FORDI DU TOK SOM EN SELVFØLGE AT DET VAR KVINNEN SOM HADDE OMSORGEN OG IKKE MANNEN. Det må bli slutt på den automatikken ved at mor velges som omsorgsforelder som en selvfølge i slike saker.

La oss derfor snu på det å anta at det er far som har omsorgen og mor vurderer å flytte. Hvilke signaler gir denne moren til sitt barn ?

Eller om far har omsorgen og vurderer å flytte. Fratar han da barnet et nærmiljø og en viktig person i livet eller ikke ?

Når det nå gradvis blir mer vanlig at fedre har den daglige omsorgen håper jeg at det gradvis også er flere kvinner som ser hvilke urett vi gjør mot våre barn med dagens flyttepraksis (som i en del henseende ikke er noe annet en en skjult samværstrenering)

Så til sist så må jeg bare nevne at det faktisk er mulig for samværsforelder å flytte nærmere bostedsforelder.

Det er riktig.

Men viser en bostedsforelder som flytter langt bort den evnen til å se barnets beste som vi antyder ved enhver diskusjon rundt dette tema ? Er en slik flytting forenelig med å prioritere barnet slik vi blir enig om under mekling ?

Vi skal ikke komme dit at vi nekter noen å flytte. Men vi må gjøre terskelen vanskeligere å komme over. En hodestups forelskelse fra bostedsforelders side skal ikke være årsak til at alle andre som er berørt av samlivsbruddet mister enhver kontakt med den kjente tryggheten i nærmiljøet og alle personene de er så glad i. Vi må kunne forvente en litt mer objektiv vurdering enn det når det gjelder så viktige ting som våre barns fremtid.

[Furstina]

Det är ett intressant (fiktivt?) exempel som Varja tar upp.

Egentligen är de unga föräldrarna som försatt sig i en svår situation.

Om hon vill ta barnet från den lilla orten hur sitter då far till? Måste han lämna sin familj, sina vänner och sitt liv där för en annonymitet i storstaden eller i en annan del av landet?

Om far har omsorgen (bostedsförälder) och inte vill flytta, ja då "tvingas" den stackars modern att stanna kvar.

Tänk om det hade varit hon/han som kom till stora staden och de blev gravida och bostedsföräldern ville flytta hem till den lilla orten? Vad skulle då den andra tvingas göra?

jagtycker att Far til 2 har en viktig poäng och det är att fokusera på barnen och vad som är bäst för dem. Mår de bra av att flytta till en annan ort eller inte. Kanske är det just bra med en flytt om det finns ett bra kontaktnät och en bra milj - men hur är det med möjligheten till kontakt med båda föräldrana?

JAG har inga svar. Det är otroligt svårtoch jag är bara tacksam att jag inte sitter i den sitsen själv

[Varja]

Ja eksempelet var ekstremt FORDI DU TOK SOM EN SELVFØLGE AT DET VAR KVINNEN SOM HADDE OMSORGEN OG IKKE MANNEN. Det må bli slutt på den automatikken ved at mor velges som omsorgsforelder som en selvfølge i slike saker.

Jeg tok ingenting som en selvfølge far til 2. Dette var et konstruert eksempel som var ment å illustrere et poeng. Nemlig at uansett hvordan man utformer lover regler, anmodninger, meglingspraksis, barnevernets rutiner eller hva som helst så vil det slå feil ut for noen. Takk til Frustina som forstod at det var et eksempel

Jeg kunne selvfølgelig utbrodert eksempelt videre så det ble lettere å forstå at det var et tenkt spesialtilfelle.

-Eksempelet fortsetter-

Etter fødselen viste faren liten interesse for barnet. Han hang nede på den lokale puben med kameratene sine mens moren tok alt av bleieskift, barnepass. Etter en stund fikk hun seg en jobb som assistent på pleiehjemmet så hun kunne betale husleien og kjøpe det nødvendigste til familien. Livet var hardt, økonomien skral og hun følte seg veldig alene der. Etter et par år fikk hun nok og ønsket å gjøre noe med sin og BARNETS situasjon. Hun så at dette stedet, der hun ikke hadde noe nettverk og fritidsaktivitetene bestod i å gå på bedehuset eller stå bak busskuret og røyke, bestemte hun seg for å søke på NTNU i Trondheim. Hun fikk plass på Byggteknisk linje, studentleilighet og barnehageplass til den nå to år gamle sønnen. Samboer ønsker imidlertid ikke å flytte med.

-Eksempelet slutt-

Som sagt, dette er purt oppspinn. Jeg mener ikke at alle menn neglisjerer kone og barn. Jeg mener ikke at bedehus og røyking er eneste aktivitet i bygdeNorge. Jeg mener ikke at det er noe galt å være pleieassistent. Hva jeg mente var kun å vise at det finnes tilfeller der en ny ordning, slik du ønsker, vil slå helt feil ut. Jeg tror ikke det er ferre slike situasjoner som den jeg har beskrevet over enn det er situasjoner der bostedsforeldre reiser til andre siden av landet fordi de ønsker å hindre samværsforelders kontakt med barnet.

[Gjest gjest1]

Enkelte bostedsforeldre står hardt på for å beholde denne metoden for å straffe barn og samværsforeldre, gjerne basert på vikarierende begrunnelser. Men jeg kan ikke se at noen av de årsakene som forsvarer flyttepraksisen setter barnet i fokus. Da sitter vi igjen med en løsning som velges for å ivareta bostedsforelders personlige ønsker.

Tror du virkelig at den forelderen som velger å flytte (tør ikke skrive moren, for da blir jeg vel lynsjet) gjør det for å straffe barnet?

Jeg er av en oppfattelse at om barnet skal ha det bra må også den forelder`n som har det daglige ansvaret (bostedsforelderen) også få ha det bra.

Om det er en god grunn eller ikke kan vel strengt tatt ingen andre en vedkommende avgjøre. For den som har ungen f.eks annen hver helg vil vel det aldri være en grunn som er god nok..

[Far til 2]

Tror du virkelig at den forelderen som velger å flytte (tør ikke skrive moren, for da blir jeg vel lynsjet) gjør det for å straffe barnet?

Jeg er av en oppfattelse at om barnet skal ha det bra må også den forelder`n som har det daglige ansvaret (bostedsforelderen) også få ha det bra.

Om det er en god grunn eller ikke kan vel strengt tatt ingen andre en vedkommende avgjøre. For den som har ungen f.eks annen hver helg vil vel det aldri være en grunn som er god nok..

Jeg skal gi deg rett i at min påstand var dårlig formulert og gir feil inntrykk av hva jeg egentlig ønsket å si.

Det bostedsforelder i en del situasjoner ønsker er å straffe samværsforelder, men resultatet er at det er barnet som blir staffet hardest.

Det argumenteres hardt hos andre for å beholde dagens flyttepraksis uten noen form for sikring av at flyttingen er til barnets beste.

Den mest typiske flyttesituasjonen er når bostedsforelder får ny kjæreste og vurderer å flytte mange mil vekk sammen med barnet. En annen mye brukt årsak er at bostedsforelder ikke har mulighet til "å realisesere seg selv", - kansje på en mindre plass.

Andre situasjoner er at bostedsforelder skylder på høyt konfliktnivå og derfor tar med seg barnet og flytter så langt bort at samvær blir umuliggjort.

Det jeg forsøker å få frem er at ingen av de nevnte argumentene ser ut til å ha barnet i fokus. Alt baserer seg på bostedsforelders ønske.

Med dagens ordning kan altså en av de involverte personene overkjøre alle andre parter i saken uten å ha det fokuset på barnet som var utgangspunktet for å velge en bostedsforelder og en samværsforelder.

Jeg (og mange andre) ønsker et lovverk og en praksis som sikrer at flyttingen virkelig gjennomføres til barnets beste uten at en av foreldrene kan ta en subjektiv vurdering av dette. En objektiv vurdering av de enorme konsekvenser dette har for mange barn.

Dagens løsning er at samværsforeldre må gå til rettsak for å få en objektiv vurdering av flyttingen og om denne samsvarer med påstander om at det er til barnets beste.

[Bø]

Kjære Far til 2. Du fortsetter å generalisere ut fra egne erfaringer. Jeg blir oppgitt over hvor mange negative egenskaper du tillegger mange bostedsforeldre. For det må jo være mange, siden du ønsker et lovverk som skal sikre en objektiv vurdering av hvorvidt flytting med barn er ok. Kan du komme med et forslag til hvordan en slik lov skal være formulert?????

Du er bitter for at eks`n din ville ta med seg ungene og flytte. Det var sikkert en trist situasjon, og det var sikkert også en økonomisk belastning for deg, med alle pengene du måtte betal for å forhindre det. MEN, selv om din eks er en "heks", KAN du ikke generalisere, og anta at alle bostedsforeldre er grusommer mennesker som ikke tenker på sine barns beste.

Sånn tror jeg det er: Ved et samlivsbrudd, vil den som FØR bruddet hadde mest kontakt med barna bli bostedsforelder. Dette syns jeg er naturlig og riktig! Den som er mest sammen med barna sine før et brudd, vil også trolig være den som KJENNER barna sine best, og vil også på alle måter ta hensyn til barnas beste ved viktige avgjørelser som evt flytting. Jeg tror IKKE at bostedsforeldre tar med seg ungene og flytter, for å straffe samværsforelderen. Ja, det skjer sikker. Men det er unntaksvis, og vi kan ikke ha lover og regler, som forhindrer enhver raring i å ta dumme valg.

[Gjest Anonymous]

Hvor mange lovrådgivere er det her inne??

[Far til 2]

Det er riktig at jeg baserer mine meninger på egen erfaring. En tidligere nabo's erfaring. På et vennepar's erfaring. Og på en bekjent's erfaring (samt div andre jeg ikke har daglig kontakt med).

Men jeg baserer det også på massevis av innlegg fra foreldre i dette og tilsvarende forum. Historier som skjer mer eller mindre daglig.

Jeg ønsker å sette fokus på barna i den situasjonen som oppstår. I 3 av de nevnte tilfellene var det bostedsforelder som flyttet. I det siste tilfellet var det samværsforelder som flyttet. Om samværsforelder flytter gir også dette traumatiske opplevelser for de barna som utsettes for dette. Men de kan i det minste beholde sitt nærmiljø med venner og skole.

Omsorgen for barn blir i dag ikke basert på foreldrenes egenskap som bostedsforelder. Det blir heller ikke basert på barnas behov og ønsker.

Derimot blir det valgt en bostedsforelder utifra tradisjon. Et økende antall rettsaker rundt denne problematikken bekrefter langt på vei dette. For når en sak kommer til lagmannsretten får ca 50% av sakene en annen bostedsforelder "enn det som opprinelig skulle vært tilfelle". Og dette på tross av at også dommere er preget av tradisjonell tenking (min påstand).

Din påstand om at vi ikke kan ha lover som forhindrer "enhver raring å ta dumme valg" mener jeg er feil.

Om "en raring" velger å kjøre i feil kjørebane på motorveien blir denne "raringen" tatt og mister retten til å kjøre bil. Og dette skjer kansje noen få (3-4 ?) ganger i året

Om tilsvarende "raringer" fjerner barna fra en omsorgsfull samværsforelder, et trygt nærmiljø med skole og venner, lar lovverket dette skje med den største velsignelse. Og dette skjer altså så godt som daglig.

Samtidig er det statistikker som forteller at barn med begrenset kontakt med sine foreldre dropper ut av skolen. Det er undersøkelser som viser at jenter med begrenset kontakt med samværsforeldre får psykiske problemer. Hva neste undersøkelse viser må vi inntil videre bare gjette oss til. Men at mange tusen barn berøres av dette er det liten tvil om.

Det er mulig at reaksjonene mot mine påstander er hva jeg må forvente . Å komme inn på et forum med en stor mengde bostedsforeldre, med slike meninger som jeg viser til må nødvendigvis gi reaksjoner fra mine motdebatanter. Men jeg er altså av den mening at om jeg ikke tør stikke frem hodet å si hva jeg mener vil jeg heller ikke ha mulighet til å få opp øynene for de som er uenig med meg. Skulle jeg unngått personangrep som jeg opplever i andre tråder på dette forumet (gjelder ikke deg Bø), burde jeg nok heller sittet og beklaget meg til likesinnede foreldre og fått et klapp på skuldern

Men jeg vet at dette ikke hjelper de barna som utsettes for samværstrenering av den typen jeg beskriver og da tar jeg heller imot litt kjeft

[Varja]

En annen mye brukt årsak er at bostedsforelder ikke har mulighet til "å realisesere seg selv", - kansje på en mindre plass.

Jeg synes du skulle holde deg for god til å komme med slike uttalelser Far til 2! Dette er argumentasjon av godt gammelt merke som har blitt brukt for å latterliggjøre eller enda verre skape dårlig samvittighet hos kvinner som ønsker å ta en utdannelse eller begynne å arbeide utenfor hjemmet. Jeg trodde du ønsket et likestilt samfunn både utenfor og i heimen.

Du kunne hente mange bra tanker og inspirasjon til din sak fra folk som har drevet likestillingskamp før deg.

Jeg kan på det sterkeste anbefale boken "Egalias døtre" av Gerd Brandtenberg. Det er en roman (en såkalt dystopi) og den er både underholdende å lese samtidig som den på en glimrende måte får fram sitt budskap.

Dernest "Det annet kjønn" av Simone de Beauvoir. Sistnevnte er veldig lang, men finnes i forkortet utgave på norsk, og du får med deg mye av poenget ved å lese innledningen.