Hilse og bli gjenkjent.

[AnonymBruker]

 Skal prøve å forklare best mulig med min dysleksi:) 

Dere som jobber og blir gjenkjent pga jobben dere har, eks lærer, jobber i nærbutikken, bibliotek  osv. Der mange "kjenner" deg og vet hvem du er, hvordan takler dere det? 

Blir dere ikke matte, for angst av å gå ut når alle skal hilse, stoppe, prate osv. De blir også sure om man bare vil gå sin vei, ikke orker å hilse, ikke klarer eller rett og slett lei av alt. Å handle eller gå til andre plasser er ikke et alternativ dessverre. Hvordan takler dere det? OG spesielt dere som sliter med angst, er sjenerte eller hater smalltalk.

Man har så lyst å gå rundt kikke i byen man bor i ro og fred, men ALLTID en og annen kommer i trynet!

Anonymkode: c4d42...52d

[AnonymBruker]

Tok på hatt/ lue og solbriler, fungerte delvis. Men til slutt måtte jeg flytte, fikk lyst til å skrike. Var veterinær på et lite sted og fikk oppdateringer om dyr jeg ikke visste hvem var engang.

Anonymkode: a04c2...7e5

[Minya]

Jeg smiler, nikker gjenkjennende eller gjør oppmerksom på at jeg har sett dem, men går videre om jeg ikke orker kontakt akkurat da.
Enkelte stopper gjerne og snakker, men da heller jeg hele kroppspråket mot "jeg er på vei et sted og må gå videre", og korter av samtalen ganske kjapt.

Nå hjelper det at jeg som regel går med noe i ørene når jeg er ute og går alene, så det er enklere å avfeie en potensiell stopp med samtale.

[GammelKaktus]

Jeg smiler, hilser og nikker, ikke noe problem.  De jeg kjenner bedre enn andre stopper jeg opp og prater med hvis jeg har tid/lyst, har jeg ikke det så lar jeg være, aldri vært et issue.

Nå sliter jeg ikke noe med sjenanse og angst men det er ikke verre enn at du sier du har det travelt og så går du, eller så bare gjør du som om du ikke ser dem hvis du ikke orker å si noe. Hvis de blir sure fordi du ikke gidder å stoppe for å prate så er de jo de som har problemer., forskjell på jobb og fritid.

[AnonymBruker]

Jeg har en slik jobb.

Det er viktig å smile, og å snakke positivt selvsagt til folk som kjenner deg igjen på gata.

Det er ikke så rent sjeldent at det skjer. Noen ganger går man likevel automatisk raskt forbi andre slik at det kun blir tid til et nikk og et smil. 

Jeg blir egentlig bare glad av at folk tar kontakt på den måten. 

----------

Har snakket med folk som jobbet i den lokale banken her, som måtte bytte jobb til en i et annet fylke, da de møtte folk på gata som tok avslag på lån de hadde fått svært personlig. 

-------------

Det virker ikke som om at du er glad over dette aspektet ved tilværelsen. Har du prøvd å bruke caps fast ute? Det kan gjerne skygge litt for ansiktet.. Kanskje bruke bevisst en annen klesstil ute i fritiden, enn på jobb, for at folk ikke skal oppdage deg så lett?

Anonymkode: f274b...bd3

[AnonymBruker]

Takker for svar dere
Har prøvd mye, uten hell. Toppen av dette er at enkelte av dem er sykt nysgjerrige. Om jeg treffer på dem og ikke hilser, går i mine egne tanker, får jeg dette når jeg treffer dem: Så deg men du hilste ikke, hvor skulle du? Hvem var du med (om jeg var med noen)? Du virket lei deg, du virket så sint osv... Jeg tuller ikke! Ja, folkens, jeg sliter så med dette- Er glad i folk, snill mot dem, men klarer ikke slikt små treff, stopping, oppmerksomhet osv!  

Anonymkode: c4d42...52d

[Gjest ti10]

Hjelpe meg, en ting er å møte kjente overalt, men at de er så nysgjerrige og spør deg om alt mulig i etterkant!? Har du prøvd å være litt mer profesjonell på jobb? Ikke at jeg mener at du er uprofesjonell, men at du prøver å unngå å snakke om personlige ting, men holder deg til yrkesrelaterte temaer? Da vil kanskje terskelen for å snoke i privatlivet ditt bli litt høyere. Eventuelt er det bare å kapitulere og flytte til et større sted ...

[AnonymBruker]

Har en litt morsom historie i forhold til dette med å bli gjenkjent : da jeg var ung, jobbet jeg på bakeri. Vi måtte kle oss i "gammeldags" kjole på jobb. Hadde mange faste kunder innom hver dag. En dag er jeg ute og går, og en av de faste kundene ser på meg, jeg sier hei, og det er tydelig at det går opp for han hvem jeg er, hvorpå han sier : "Hei. Jeg kjente deg ikke igjen med klær på!". 

Så kanskje man kan kamuflere seg litt ? Ha to ulike klesstiler - en på jobb, og en privat ? 

 

Anonymkode: ee1ee...d7e

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Skal prøve å forklare best mulig med min dysleksi:) 

Dere som jobber og blir gjenkjent pga jobben dere har, eks lærer, jobber i nærbutikken, bibliotek  osv. Der mange "kjenner" deg og vet hvem du er, hvordan takler dere det? 

Blir dere ikke matte, for angst av å gå ut når alle skal hilse, stoppe, prate osv. De blir også sure om man bare vil gå sin vei, ikke orker å hilse, ikke klarer eller rett og slett lei av alt. Å handle eller gå til andre plasser er ikke et alternativ dessverre. Hvordan takler dere det? OG spesielt dere som sliter med angst, er sjenerte eller hater smalltalk.

Man har så lyst å gå rundt kikke i byen man bor i ro og fred, men ALLTID en og annen kommer i trynet!

Anonymkode: c4d42...52d

Jeg smiler, nikker eller sier hei og går videre på gata. Det blir for dumt å late som man ikke kjenner igjen noen. Småprat kan man gjøre når en er der en jobber

Anonymkode: 03035...3cd

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takker for svar dere
Har prøvd mye, uten hell. Toppen av dette er at enkelte av dem er sykt nysgjerrige. Om jeg treffer på dem og ikke hilser, går i mine egne tanker, får jeg dette når jeg treffer dem: Så deg men du hilste ikke, hvor skulle du? Hvem var du med (om jeg var med noen)? Du virket lei deg, du virket så sint osv... Jeg tuller ikke! Ja, folkens, jeg sliter så med dette- Er glad i folk, snill mot dem, men klarer ikke slikt små treff, stopping, oppmerksomhet osv!  

Anonymkode: c4d42...52d

Jeg løser dette enkelt ved å si at jeg har et skille mellom privatliv og jobb. Om de ønsker å prate kan de bestille time hos meg i min kontortid. Når de kommer på jobb sier jeg at jeg har et privatliv akkurat som du har. Mitt privatliv er mitt privatliv og så smiler jeg og gjerne slenger på en liten latter. Det er KUN du som kan sette denne grensen. 

 

Noen blir sure, andre sier at jeg er overlegen. Jeg har noen ganger forklart at jeg må ha et skarpt skille mellom jobb og fritid for å kunne gjøre en best mulig jobb. De fleste forstår dette, men det er alltid noen som kun ser seg selv og sitt.

Anonymkode: edcb1...b8d

[AnonymBruker]

Dere er forståelsesfulle! 

De er nok så nysgjerrige nettopp fordi de ikke vet noe særlig om meg. Prøver alt for å samle info og diverse så snart de har mulighet. Nei, jeg er overhodet ikke noe interessant, men tror en liten del av det kan være dette. 

Anonymkode: c4d42...52d

[Minya]

On 7/15/2019 at 8:24 PM, AnonymBruker said:

Har en litt morsom historie i forhold til dette med å bli gjenkjent : da jeg var ung, jobbet jeg på bakeri. Vi måtte kle oss i "gammeldags" kjole på jobb. Hadde mange faste kunder innom hver dag. En dag er jeg ute og går, og en av de faste kundene ser på meg, jeg sier hei, og det er tydelig at det går opp for han hvem jeg er, hvorpå han sier : "Hei. Jeg kjente deg ikke igjen med klær på!". 

Så kanskje man kan kamuflere seg litt ? Ha to ulike klesstiler - en på jobb, og en privat ? 

 

Anonymkode: ee1ee...d7e

Den får jeg også ofte, mange som ikke kjenner meg igjen uten uniformen, selv om det bare er helt plaine klær i en spesifikk farge i uniformen.